Underholdende og småfinurlig om sønnen til en gud som må forsone seg med at faren hans var noe helt annet enn han trodde. Gjenkjennelig Gaiman fra første til siste side. Lettlest.

'All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril.' -Oscar Wilde

Megetsigende sitat til side: Dette er et godt spørsmål. Konflikten står, jeg hadde nær sagt som alltid, mellom det absolutte og det relative. Der det absolutte truer med å tvinge på oss sannhet, står det relative for umuligheten av sannhet (det finnes egentlig ikke grader av relativisme, vil jeg hevde, selv om mange mener noe annet). Overført til kunstens verden (for dette er en diskusjon som er like gyldig for enhver kunstform) betyr dette at man henholdsvis anser skaperens intensjon, liv og virke for å være den eneste gyldige inngangsport skal man forstå eller snakke om et verk, og på den andre siden at enhver tolkning i grunn har like stor validitet. Førstnevnte overbevisning tillater i sin strengeste form ikke at man går bakenfor det skrevne ord (for litteraturens del, i billedkunsten kan man ikke se dommedag i en blomst). For å forstå sistnevnte sentiment anbefaler jeg å lese, eller i det minste lese om, essayet "forfatterens død" av Roland Barthes. Finnes utallige steder på nett i engelsk tapning, da kalt "death of the author".

Personlig synes jeg at begge disse innfallsvinklene er svært problematiske. Jeg heller naturlig mot en postmodernistisk forståelse, men møter et problem siden det i grunn betyr at all kunst er potensielt like mye eller lite verdt, noe som vekker en ryggmargsrefleks. Jeg har da følelser. Et pragmatisk svar kan være at en evig konflikt mellom begge disse tankesettene er det beste vi kan håpe på. Heller vi sterkt mot den ene eller den andre siden så gjør vi det mest sannsynlig fordi samfunnet og kulturen også gjør det i andre og større verdispørsmål, noe som vel er lite ønskelig. Eller?

Muligens litt voldsomt svar. Du er kanskje ute etter mer, hva skal man si, personlige synspunkt og konkrete eksempler, men for meg er dette faktisk veldig personlig, og store, generelle teorier er alltid morsomt, hehe.

Hva er fordelen ved en forkjølelse?

Det gjør deg klar over nesens nærvær:
Et kokt eple mellom slimhinner
hermetisert i hodets kjele
Ganen smeltet i smør
og tungens slappe muskel
altfor stor for munnen

Å svømme sine lunkne kinn
gjennom seige timer
mot engens endelige måltid
av bomull og dun
Det glatte putevarets Fader Vår
Komme ditt rike
Dynens frelse fra det onde

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Fra samlingen «Regnsværsgåter», Cappelen 1994

Høres ut som sunn motkultur, eller rettere sagt natur, som jo blir mer og mer motkultur, uansett hvor mye vi måtte skryte av å løpe i skogene. Og det er akkurat dette jeg etterlyser, en måte å skrive om sex på som gjør begrepet sex alene, slik det vanligvis forstås, veldig reduksjonistisk. For det er jo voldsomt, vi stiller alt til skue: psykiske og fysiske skavanker, komplekser, funksjoner; og selvfølgelig det til vanlig godt skjulte og akk så problematiske begjæret. Sex i populærkulturen er fasade, og bare dèt. Virkelig sex er pur eksistens. Har hørt om denne boka før, men nå ble jeg for alvor nysgjerrig. Takk!

Hehe. Ingen sannhetspretensjoner nei. Prøver å senke min og andres terskel for å si vanvittige ting her på bruket. Samtidig tilføre "noe", og jeg mener definitivt det er noe i det jeg skrev, selv om jeg sikkert kunne forsvart et diametralt motsatt synspunkt med tilnærmet samme iver og obskurantisme. Takk, "nietzschemann" vil neppe sikre deg en karriere i reklamebransjen, men jeg har en viss anelse om at du ikke vil dit heller, og kanskje var det nok til at jeg plukker ned Lawrence fra hylla en av disse dagene.

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Her har trådstarter faktisk gjort det klart at det ikke er kvaliteten på scenen som er avgjørende. Hun ønsker ikke sexscener i det hele tatt. Dette er hva hun skriver:

"Om scenen er god eller dårlig skrevet spiller ingen rolle. Jeg synes ikke at sexbeskrivelser tilfører en historie noe som helst."

Hvorfor må det være enten eller? Selvsagt kan man skrive om fullstendig trivielle hverdagsaktiviteter, på samme måte som man kan skrive om sex. Det må være opp til forfatteren selv å skrive om det hun ønsker, og så er det opp til leserne å styre unna den litteraturen de eventuelt finner platt eller ubehagelig.

Det virker på meg som om mange, og her inkluderer jeg ikke deg, ønsker et svar som kan gjøre dem istand til å innta et klart moralsk standpunkt. De ønsker å vite hvem som har mest rett, så å si. Nøytralitet? Det nøytrale kan bare være de mest veldokumenterte fakta, hendelser man vet har funnet sted, beskrevet som om det var sett med øynene til en fullstendig amoralsk observatør, men selv dette er vanskelig å tenke seg (og er ikke også moral nærmest en iboende egenskap ved språket?), om krigen i 1948 kan man for eksempel knapt si annet enn at en krig har funnet sted (dersom man da ikke også problematiserer begrepet krig), siden hver side har sitt navn på krigen og hver sin gjengivelse av hendelsesforløpet. Slike fakta vil være uinteressante for folk flest og ha begrenset nytteverdi utover det å sikre et par poeng ekstra på den lokale pubquizen.

Skal man gå videre må man oppsøke og forsøke å forstå begge narrativene. Et narrativ som omhandler menneskelig handling vil alltid, eksplisitt eller implisitt, bære i seg moralske dommer. Det er slike narrativer, gitt oss gjennom morsmelka, vi bruker for å rettferdiggjøre de fleste av våre handlinger som invidid og kollektiv. Valgte vi noen gang å bli en del av det norske narrativet? Hvordan kan vi stå utenfra og velge et fremmed narrativ som vi vil sympatisere mest med, uten å ha vært en del av det selv? Svaret er vel at vi gjennom valget tilkjennegir våre egne politiske og moralske preferanser, og det er akkurat det høyre- og venstresiden i norsk politikk gjør (og som, jeg holdt på å si henholdsvis, er resultatet av historiske tradisjoner og utvikling, det er verdt å merke seg at det tok lang tid før venstresiden fant sin sympati med Palestina). Israel gjør som de gjør fordi de må, Palestinerne det samme. Som med alle andre konflikter står valget ditt mellom moralsk arroganse og komplett desillusjon. Jeg er ikke sikker på hva som er å foretrekke.

Jeg har vært i området et par ganger, om det skulle ha noe å si, men ovennevnte resonnement er ikke betinget av det.

What doesn't kill you makes you stronger. Except for bears, bears will kill you.

Ukjent

Det beste er å være taus og ignorere vedkommende. ;)

Hva har din deltakelse med trådens opprinnelse?

Hele akten beskrevet ned til den minste detalj.

Jeg forventer ingen sex scener beskrevet i detalj når jeg leser bøker. Men jeg har opplevd en gang og det virket som du sier både billig og pinlig i den konteksten. Særlig når det er skrevet av en som vant Nordisk Råds Litteraturpris. Prøvde å hoppe over det meste, men jeg har ikke lest mer av den forfatteren. Det er slike innslag man forventer i kiosklitteratur.

Du pådyttes jo ikke noe som helst. Det er helt opp til deg å eventuelt oppsøke bøker som inneholder sexscener, grafisk vold, eller andre ting du måtte finne ubehagelig. Men dine personlige preferanser er nettopp bare det - dine preferanser. Jeg synes det fremstår som en selvfølgelighet at man skal kunne skrive om sex, på samme vis som man skriver om alle mulige andre slags menneskelige aktiviteter. Også de som kan være ubehagelige.

Fri

Jeg står på stillaset
i 12. etasje
det vipper visst litt.
Veggen bak meg
raser sammen.
Jeg ser det ikke.

Nå er det bare å begynne å gå –
opp eller ned.
Det er opp til meg.

Forfatter: Annie Riis
Utgitt: Fra samlingen «Himlen er de andre», Gyldendal 1982

Neivel? Mener du virkelig at sexscener aldri kan tilføre noe i det hele tatt? Det er snakk om en nær universell menneskelig erfaring, en helt grunnleggende menneskelig aktivitet. Å utelate alle slags sexscener ville være omtrent like merkelig som å utelate alle slags beskrivelser av folk som spiser, eller drikker, eller sover, eller snakker sammen, eller kysser, eller...

Spontant! Frivillig lesing etter lister fungerer ikke for meg. Da forsvinner enhver lyst til å lese.

Lister er kjekt hvis man har et eller annet konkret mål med lesingen, noe som kanskje er en del av grunnen til at jeg ikke liker lister. Jeg får trolig nok av dem i forbindelse med lesing av pensum.