Bokelskere.no

Munken som burde beholdt sin Ferrari.

En velskrevet og interessant bok, men kunne med hell vært kortet noe ned. Er glad jeg leste boken og anbefaler den gjerne.

Nyttårsforsett: Les 12 bøker i 2020 (lydbøker teller ikke).

Syltynn krim med altfor mange mord på kort tid, for stort persongalleri som gjør det vanskelig å henge med. Boken består av mange korte kapitler som gjør den oppstykket og uten flyt. Hvert kapittel avsluttes i tillegg med en eller annen dramatisk vending, som blir mindre og mindre spennende for hver gang. Mye gjentagelser i språket, og fullstendig usannsynlig årsakssammenheng og motiv.

Dette er den første boka av Maja Lunde jeg leser, og ordet "oppskrytt" er ett av de første som faller meg inn.

Handlingen utspiller seg i tre forskjellige tidsepoker: 1800-tallet, 1980-tallet og i 2064, og fellesnevneren er altså villhestene, thakiene. Hester som ble fanget fra steppene i Mongolia av den første hovedpersonen Mikhail (1800-tallet) og plassert i dyrehager, og deretter avlet på og re-introdusert til villmarka av den neste hovedpersonen Karin (80-tallet). Hvordan to hester til slutt havner på en gård i Norge i 2064 får vi ikke vite, men den siste hovedpersonen Eva gir på side 519 æren for artens overlevelse til de tidligere nevnte to hovedpersonene. De har altså reddet villhestene fra... seg selv, som ikke gir spesielt mye mening, men sånn er tydeligvis historien. Forfatteren beskriver mongolene og deres stolte hester i brede ordelag, og skryter av deres naturgitte rideegenskaper som de besitter fra barnsben av. Hun har tydeligvis aldri vært i Mongolia selv, for hadde hun dratt dit hadde hun mer sannsynlig fått se en gjeng forfyllede menn piske rundt på små lodne ponnier med ståltråd i kjeften og trykksår på ryggen.

Men nok om det, boka handler først og fremst om mennesker. Her er det kvinnene som er heltene, og mennene er redusert til patetiske barbarer som enten stjeler og voldtar, eller som fanger ville dyr på bestialsk vis for å stille dem ut for penger. Samtlige karakterer har et trøblete forhold til enten sin mor, sitt barn eller begge deler, noe som blir langdrygt å lese side opp og side ned om (De fleste av oss har en mor, vi skjønner greia!).

Det post-apokalyptiske Norge som fungerer som kulisser for 2064-historien er i og for seg et interessant tankeeksperiment, der menneskenes fremferd har ødelagt planeten og gjort den ufruktbar. Fremtids-hovedpersonen Eva strever og strever for å få endene til å møtes på en falleferdig gård som ikke kan reddes, og som hun til slutt må forlate. I dette er hun både bokas største heltinne og største hykler, iom at hun er i ammetåke på 14. året og fast bestemt på å få så mange babyer som mulig født inn i elendigheten.

Denne novellesamlingen er fantastisk - anbefales varmt 😊🧡

Søstrene Merricat og Charlotte bor sammen med sin onkel Julian i et stort hus. Huset ligger utenfor byen og blir skydd av byens beboere. Der har de holdt fort etter at foreldrene og flere andre familiemedlemmer døde 6 år tidligere. De har vent seg til et enkelt og tilnærmet idyllisk liv. Isolert fra omverdnen. Helt til fetter Charles dukker opp og forstyrrer roen. Merricat tar opp kampen med alle tilgjengelige midler.

Jackson beskriver personene så leseren kan se dem tydelig. Merricat og Charlotte. Onkel Julian. Og fetter Charles. Alle har de sin distinkte personlighet og er treffende beskrevet med mørk humor og varme.

Språket er fabelaktig. Lekent, men samtidig presist. Som Merricats monologer som er iblandet barnerim og regler. Det er noe med fortellere som sjarmerer meg i senk samtidig som jeg ikke helt tror på det de forteller. Merricat er 18 men det virker som hun har stivnet i den alderen hun var da foreldrene døde.

Boken er ikke direkte skummel. Gotisk stemning, men ikke horror. Som et eventyr med en klaustrofobisk og uhyggelig atmosfære. Spenningen ligger i de små detaljene. Nyansene og den langsomme forståelsen av at alt ikke er som det skal med idyllen og bokens forteller Merricat.

Historien handler om alt det som ikke blir sagt og reglene vi lager for å overleve. Også om søskenkjærlighet som et ubrytelig bånd. Om å være utenfor, om våre ødeleggende fordommer og frykten for mennesker vi ikke forstår.

On Earth We´re Briefly Gorgeous er en oppveksroman om å være innvandrer og homofil fortalt med smerte og kjærlighet. Little Dog flyttet fra Vietnam til Amerika da han var 2. Boken er et brev fra Little Dog til hans mor, en mor som ikke kan lese. Han beretter sin mor alt, men istedenfor å kommunisere direkte med henne grubler han over detaljer i minnene og gjenforteller deres felles historie i et forsøk på å forstå.

Vuong har tidligere gitt ut 2 bøker med poesi, men On Earth We´re Briefly Gorgeous er hans debutroman. Historien er fortalt fragmentert og hopper i tid. En "stream of consiousess" måte å skrive på med overraskende metaforer og sidespor.

Jeg vet ikke hvor mye av fortellingen som er autofiksjon, men historien kjennes personlig og ekte. Jeg føler en nærhet til bokens personer. Forfatteren skriver slik at sidene pulserer og setningene sitrer av liv. Språket er lyrisk og vakkert.

Vuong skriver om lengsel, om kropp, om følelsen av å ikke høre til noe sted og om frihet og overlevelse. Og om hvordan språket kan samle og splitte.

Det er vondt å lese Little Dogs historie. En hudløshet som smitter og åpner opp leseren også. Vuong viser oss smerten. Det er modig. Det er rått. Delene fra Vietnam med moren og mormorens historier er smertelige. Little Dogs som lever med frykt og vold som en integrert del av barndommen. Opplevelsene med forelskelsen i Trevor og Trevors vei inn i rusen sved i meg i dager etter endt lesing.

Til tross for alt det triste er det en bok med mye glede og livslyst. Personene er beskrevet varsomt og med affeksjon og forståelse.

Boken er ikke perfekt. Plottet kunne vært tydeligere. Hovedpersonene har ingen utvikling. Noen av repeteringene er enerverende. Noen setninger er vel naivblomstrete og noen metaforer er forvirrende, men for en leseopplevelse. To ganger har jeg lest denne boka og jeg kommer til å lese den igjen.