Bokelskere.no

Eg har lese Morgon og kveld av Jon Fosse med VG1-elevar. Det var litt ambisiøst, men det var ei utfordring dei hadde stort læringsutbytte av. Sjølv om eg trur eg vil foreslå noko anna for dei svakaste elevane, neste gong.

Eg kan anbefale Ingen må vite, men Fange 59 ber litt for mykje preg av å vere "den vanskelege andreboka".

Det kan jo nesten verke litt som om det som når ut til store masser kjem gjennom andre medier. Boka har jo mange konkurrentar, og eg trur fleire filmar og tv-seriar kan ha "overtatt" litt av den rolla som Ibsen, Dostovjeskji og Dickens hadde i si samtid.

Det er for så vidt sant. Det er jo ei veldig stor interesse for andre menneske sine liv, generelt, sjå bare på sladrepressa og bloggane...

Er dette eit nytt fenomen? Eg har inntrykk av at det alltid har flomma over av meir eller mindre interessante biografiar.

Eg har vel ikkje meir greie på det, enn at eg har sett meg inn i korfor vi har eit så kunstig høgt prisnivå på bøker i Norge. Og det er veldig uheldig at det er slik, meiner eg, sjølv om bokbransjen sjølv vil hevde at dette kunstig høge prisnivået er med på å finansiere bredde i marknaden. Det er ikkje stor forskjell på Norge og Sverige, og den svenske marknaden har større bredde enn den norske.

Du er inne på pris versus kvalitet, og det heng vel saman med bokavtalen vil eg tru. Slik det er nå, har det ikkje noko å seie kva kvalitet bøkene har, fordi prisen er den same uansett, den første tida boka er på marknaden. Dermed har ikkje forbrukaren noko han eller ho skulle ha sagt. For ei tid sidan skulle eg sjå etter boka En dåre fri på Capris.no og som biletet viser kostar den norske utgåva 323,- medan den svenske kostar 150,-. Dette skuldast jo at bokbransjen i Norge har kunstige vilkår: alle bøker kostar det same i ei viss periode, før det er lov å sette ned prisen eller gi ut pocketbøker. Dermecd får ikkje vi som kundar anledning til å velje mellom å kjøpe billege utgåver i dårleg kvalitet eller dyrare utgåver i god kvalitet. Vi må kjøpe den dyre utgåva, omtrent eit år, før det blir variasjon i prisinga. Dette gjer jo også at forlaga ikkje treng differensiere i kvalitet, fordi den simple utgåva har same pris som den dyre utgåva den første tida.

Dette ser vi jo i forhold til somlinga med å lansere e-bøker i Norge. Dette er jo ein annleis "kvalitet" enn den vanlege boka, men forlaga har brukt fleire år på å bli einige om korleis dei skal prise bøker i dette formatet. Og nå når dei nærmar seg lanseringa av ebøkene, ser vi igjen at dei store forlaga går saman i eit samarbeid om å halde prisane på eit kunstig høgt nivå.

Tja... Eg har lese 6 av bøkene på lista, og sjølv om eg likte desse, føler eg at eg kan vere så frimodig å kalle lista ei dritliste. (Forklaringa kjem seinare)

Eg saknar dessutan fleire bøker..

Eg trur vi undervurderer elevane litt i så måte, og gløymer at det å gi dei litterære utfordringar dei kjem til å hugse kanskje er ein verdi i seg sjølv, sjølv om det tek tid å veilede dei og hjelpe dei med å jobbe seg gjennom slike tekstar.

Det trur eg du har rett i. Som eg skreiv i ein anna tråd her om dagen, trur eg at bestselgjarane tek opp mykje plass, og er med på å skvise bort den eksponeringa smalare litteratur kunne ha fått. Dette ville kanskje i større grad gitt oss større bredde i marknaden.

Det gis da for eksempel fortsatt ut noen få lyrikkbøker i året uten at jeg tror forlagene går veldig i pluss på dem.

Det trur eg skuldast bevisste val frå marknadsavdelingane. Lyrikkinteressa er der, men ein må gjere svært aktiv research for å få med seg kva som blir gitt ut, og då blir sjangeren begrensa til noko som bare er aktuelt for det fåtalet lesarar som faktisk gidder gjere denne jobben sjølv.

Flamme sin singelklubb er jo eit spennande forsøk på å spre litteratur som ikkje får så stor plass i butikkane, til ei større mengde folk. Og dette er også eit eksempel på utgivingar som har marginalisert utgiftene.

Det visste eg ikkje. Takk for lenkar.

Einig! Og det er gjerne det at dei representerer noko nytt, som gjer at dei blir ståande som "store" i ettertid. Det er nok av bøker som kan vere gode i samtida, men som druknar litt i mengda i ettertid.

Synes både boka og filmen var ekkel jeg. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene. Jeg skulle ønske de var eldre.

Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/01/30/la-den-rette-komme-inn/

Frå SNL:

De norske Bokklubbenes eies i dag av forlagene Aschehoug og Gyldendal (hver 48,5 %), samt Forlaget Oktober AS og Pax Forlag AS; tidligere (1963-90) var også Cappelen en stor eier.

Det er heilt sikkert engasjerte redaktørar som vel ut bøkene med eit visst engasjement, men dei vel nok av sine eigne bøker. Og De Norske Bokklubbene har ein så stor marknadsandel, at dette i seg sjølv er med på å styre kva "folk flest" les.

Så eg må nok skuffe deg, viss du trudde Bokklubben var ein ideell organsiasjon.

Dette er langt frå det beste Murakami har levert. Det som gjer Murakami sine bøker så utruleg gode, er jo det at han går i djupet og utforskar det absurde og usamanhengande i menneskesinnet. Og det synest eg ikkje han gjer i Norwegian Wood. Eg er litt enig med Lise under, i at Watanabe ikkje gir nok av seg sjølv - særleg ikkje samanlikna med andre Murakami-karakterer.

Likevel er eg veldig nysgjerrig på filmen og gleder meg til å sjå han.

Det å skrive litteraturhistorie over samtida, er ifølgje litteraturhistorikar Per Thomas Andersen noko av det vanskelegaste ein kan prøve seg på.

Om vi ser på litteraturhistorieskriving fram til nå, er jo tendensar meir sentrale enn einskilde forfattarskap. Grunnen til at Hamsun, Kielland, Bjørnson og Garborg (for ikkje å snakke om Ibsen!) har blitt ståande som sentrale og viktige, er at dei har innført ein ny tendens til litteraturen, i si samtid. Derfor blir dei henta fram, som representantar for vendepunkt i litteraturhistoria. Nora som går frå mannen sin, Bjørnson sin nasjonalromantikk og idyllisering av bøndene, Hamsun si utforsking av det ubeviste sjelslivet til mennesket - alt dette var nytt då det kom, og har prega diktinga i ettertid.

Dei forfattarane som kjem med noko nytt, som skapar debatt nå, er jo dei som skriv ei blanding av sjølvbiografi eller faktabaserte romanar og fiksjon, som blant anna Knausgård og Heivoll. Desse trur eg går inn i litteraturhistoria, fordi dei representerer noko nytt.

Utover dette trur eg det er vanskeleg å spå kven som vil bli hugsa.

Bokklubbane blir eigd og drive av dei store forlaga, så månadens bok er som oftast ei bok marknadsavdelingen har bestemt seg for å selgje godt. Dei er med andre ord ikkje kritiske i det heile tatt.

Dette skriv jo avisene ganske mykje om for tida, har eg inntrykk av.

Boka hadde virkelig hatt godt av å bli strammet inn og kuttet ned hvertfall 200 sider. Jeg synes det er mye prat, til tider plapring, som ikke har noen hensikt i forhold til teksten og historien som helhet. Det er som om Niffenegger har blitt så forelska i karakterene sine at hun synes vi må få ta del i ALT i deres liv. Tannpuss, frokost, samtaler, dagligliv – og det funker ikke for meg. Så god forfatter er hun ikke at hun klarer å holde det interessant.

Tror ikke alle er enig i dette, for de fleste elsker boka. Jeg synes den var sånn ganske passe.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/04/28/the-time-travelers-wife/