Bokelskere.no

Klisjéfritt om kontrollerende mor og rebelsk datter

Lindstrøm har skrevet en sterk historie med fokus på kompliserte, nære relasjoner mellom kontrollerende mor og rebelsk datter, men også med en fjern far og et utvalg kjærester. Det blir mye på 117 korte sider, men Merethe Lindstrøm har komponert en meget god roman (hennes første) om en kvinne i tjueårene som ennå ikke har løsrevet seg fra hjemmet trass sin sterke utferdstrang. Framstillingen veksler mellom en strengt kronologisk framstilling og tilbakeblikk i kursiv som avslører traumatiske vendepunkter i fortiden. Den knappe, klisjéfrie skrivemåten minner om Helle Helle. De lange bilturene med hovedpersonen ved rattet slekter på nettopp leste On the Road av Jack Kerouac.

Forrykende og forførende skrevet, men etterhvert ganske så trist.

Til å begynne gir fortelleren «Sal» inntrykk av at han legger ut på en erfarings- og dannelsreise på linje med Richard Burton i Veien til Oxiania eller de europeiske reisebøkene til Patrick Leigh Fermor. I On the Road krysser vi USA flere ganger og tar en snartur til Mexico. Vi får kortfattede beskrivelser av steder og veistrekninger slik de tok seg ut i årene 1947-50. Mye har forandret seg siden.

Hovedtemaet er likevel fortellerens forhold til sine reisekamerater, spesielt karakteren «Dean Moriarty», bedre kjent som den virkelige personen Neal Cassady. Skildringen går fra beundrende til desillusjonert. Dermed ryker (etter min mening) også forestillingen om The Beat Generation som gudsbenådet (beatific) i tråd med Kerouacs egen katolsk-inspirerte tankegang.

Likevel er det blitt en god, leseverdig bok. Av og til framgår det at fortelleren både skriver og publiserer underveis. Det kan være liten tvil om at Kerouac selv må ha hatt en klar idé om å skaffe seg nok opplevelser til å skrive sin nyskapende roman. Underveis nevner han andre, spesielt franske, forfattere som han åpenbart beundrer, men ellers ikke siterer. Derimot gir han fantastiske skildringer fra nattklubber i en periode hvor jazz fortsatt var en del av populærmusikken. På YouTube kan en finne egne lister med lydspor knyttet til On the Road.

Her i 1957 bruker Kerouac uttrykkene «hipsters» og «beat generation» som synonymer. Men i vår tid har hel disse begrepene skilt lag? I allfall i norsk sammenheng. Hva mener andre bokelskere?

Vittig om skribentens vilkår i kommunismens storhetstid.

Opprivende, men også finurlig og vittig. Romanen begynner som en nyutgave av Kafkas «Prosessen». Situasjonen og replikkene er som tatt ut av originalen. Hovedpersonen, forfatteren Rudian Stefa, blir uventet innkalt til avhør på partikontoret. Uklare spørsmål og svar underbygger usikkerheten og frykten. Etterhvert går det opp for Rudian at myndighetene ikke etterforsker ham selv, men heller dødsfallet til Linda B, en ung kvinne han aldri har truffet.

Men kjæresten, Migena, kjente Linda B godt. Etterhvert får vi gjennom samtalene mellom de to innsyn i den unge Lindas tragiske bakgrunn som et offer for diktaturets kamp mot klassefiender. Det tar riktignok sin tid, for bak eksilet i tittelen skjuler seg også en historie om uforløst kjærlighet.

I stedet for «Prosessen» får vi en elegant og til tider vittig roman om det å være en privilegert forfatter under et kommunistisk diktatur som tydeligvis lar ham stort sett være i fred så lenge han skriver sine oppskriftsmessige teaterstykker. Men helt trygg kan selv ikke en slik person være. (Den engelske oversettelsen flyter godt).

Medrivende, intens roman fra dansk 1980-tall.

Selve plottet kunne stamme fra et ukeblad: Elisabeth Ward, en eldre kvinne med vellykket karriere og ekteskap bak seg oppsøker hjemlandet for å finne Tenna Hansen, datteren som ble bortadoptert alt ved fødselen. Tenna sorterer nyfanget ferskfisk, mens mannen hennes, Johs, er arbeidsløs fisker. Sånn sett er det lagt opp til en kulturkollisjon mellom en velstående, ambisiøs forretningskvinne og to sympatiske arbeidsfolk med beskjedne krav til tilværelsen. Alt dette er godt og frodig skildret med ironiske spark her og der til trekk ved samfunnsutviklingen.

Men for å få en rask slutt på historien sørger Rifbjerg for et dramatisk vendepunkt mer preget av satire enn i tråd med den realistiske innledningen. Den sentimentale mor avsløres som et monster. (Jeg leste boka på dansk).

Rifbjerg skrev utrolig mye i sitt forfatterliv, og det kan derfor være vanskelig å vite hva man skal velge å lese. Når en leser originalutgaven av Falsk forår støter en på ord og uttrykk som ikke finnes på norsk. Det tok litt tid å finne ut at en «spiseseddel» ikke er en meny, men en liten reklameplakat med dagens avisoverskrifter. Denne boka kan likevel trygt anbefales i dansk eller norsk utgave.

Fengende og rørende om Blixens Kenya.

De kenyanske «skyggene» i tittelen framstår som høyst levende personligheter selv tredve år etter at forfatteren forlot Afrika for godt. De fire fortellingene tar riktignok for seg temaer som gårdsdrift, jakt, helsestell og drømmer, men kjernen i boka portretterer Karen Blixens afrikanske medarbeidere, de som i praksis gjorde det mulig for henne å leve som kolonisator i Kenya. Særlig inngående er beskrivelsen av hovedtjeneren Farah, trofast men også ytterst selvbevisst. Den yngre, superintelligente broren Abdullahi ender som dommer i (britisk) Somaliland.

Selv om boka kan virke nostalgisk og politisk ukorrekt, er Blixen tydelig på at kolonisatorenes epoke ville bli kortvarig, og at selv storviltjegerne — som henne — måtte finne seg i å erstatte geværene sine med fotoapparater. Oversettelsen ved Peter Magnus flyter lett.