Bokelskere.no

Fra det du skriver synes det som om forlaget utnytter det gode omdømmet til 200-sider bøkene til Frank Aarebrot som var en mester i popularisering. Det er jo forlaget som burde ha sørget for gode kart som du etterlyser.

Underhaldande og opplysande, men freistar òg til å bli motsagt.

Fløgstad byder lesaren til å sjå på sovjetisk arkitektur og byplanlegging med friske og helst positive auge. Han hevdar sjølv å vere partilaus, men ser i høg grad på verda med eit ideologisk farga blikk: «I arkitekturen frå det forrige hundreåret fall sosialisme og modernisme verkeleg saman.» (s. 253).

Problemet er sjølvsagt at vi får ei mengd prov på at det ikkje kan stemme. Unge russarar ser på eit vakkert (men tomt) Lenin-museum med eit reint estetisk blikk og skjønar seg ikkje på Fløgstad. «Progressive» arkitektar tek tydelegvis oppdrag for kven som helst berre dei får byggja. Slik sett er det eit innbygd tvisyn i framstillinga, som gjer ho morosam å lesa.

Ei rundreise i Aust-Europa
Med utgangspunkt i Moskva er boka ei reise båe i tid og i geografi. Fløgstad skriv godt om hovudretningar i sovjetisk arkitektur og kunst frå revolusjonen 1917 til samanbrotet åt Sovjetsamveldet (NB!) 1991. Han har reist mykje i Aust-Europa og vitja fjerne byar i Sibir. Han er god til å skildra miljøet og stemninga på dei ulike stadene. Han likar russarar og kviterussarar, men har ikkje den same hugen til estarar, latviarar og litauarar. Dei er etter måten for nasjonalistiske for kosmopolitten Fløgstad.

Alt kan ikkje vere rett
Boka har litt for mange openberre feil. Som eit eksempel skriv han at Noreg var einaste Nato-landet med sams grense med Sovjetunionen under Den kalde krigen. Det hadde òg Tyrkia før Armenia vart sjølvstendig 1991. Om Riga skriv han at byen har ein ny synagoge medan den einaste eksisterande skriv seg frå 1905. På andre punkt er han nok meir ute for å provosere oss som les boka, som når han vil ha det til at sovjetiske forfattarar i mellomkrigstida var betre enn mange av dei mest namngjetne i Vesten. Men han nemner knapt ein einaste russisk skribent frå den tida.

Boka har Einar framifrå, «konstruktivistisk» bokbunad av Øystein Vidnes. Biletutvalet er for ein stor del henta frå fotobyrå og reprodusert i sterke prospektkortfarger. Vil ein sjå fleire bilete frå den siste, ville perioden i sovjetarkitekturen etter 1974, kan eg visa til den flotte Taschen-boka til Frédéric Chaubin.

Det var to de Berlin-romanene som fikk meg til å lese Fiolpiken, så takk for tipset om A Single Man som jeg ennå har til gode å lese.

Nei, eg las ho dels kronologisk og dels ved å følgje dei einskilde «stemmene» i boka. Boka vart likevel spanande nok, og eg slapp unna fragmenteringa.

Fordi kapitlene er så korte, men datofestet, valgte jeg å lese boka kronologisk slik at det ble mer sammenheng i framstillingen. Jeg tror ikke ikke jeg tapte noe på det. Ellers likte jeg boka godt.

Kan man produsere komedier, når verden ellers faller i grus?

I Fiolpiken skal fortelleren, Christopher Isherwood, skrive filmmanus i samarbeid med en nyss ankommet tysk-jødisk regissør. Friedrich Bergmann (!). Vi følger den kaotiske innspillingen 1933-34 i London, der produksjonen truer med å stoppe opp hver gang begivenhetene på kontinentet blir for skremmende. Likevel blir det film av det tilslutt.

Men det er skildringen av forholdet mellom den temperemantsfulle Bergmann og den flegmatiske Isherwood som utgjør kjernen i denne korte romanen på 132 sider. Fortelleren er blitt litt klokere når filminnspillingen er over. Godt fortalt, verdt å lese.

Oversettelsen til Anne Cathrine Wollebæk flyter bra. I Wikepedia står det at originalen Prater Violet først kom ut i 1945. I den norske utgaven står det derimot at den ble «First published in 1964.» Med andre ord et lite mysterium.

Klok bok om samspillet mellom en kvikk og fantasifull jentunge og hennes aldrende farmor. Andre personer opptrer også, men bare for å bidra til å utdype innsynet vårt i forholdet de to hovedpersonene i mellom. Sophias far er også i høy grad tilstede, men tilsynelatende alltid nedgravd i et for oss ukjent arbeid, selv midt under en storm. Det virker merkelig, men når jeg tenker på min aller tidligste barndom, kan jeg klart huske enkelte lekekamerater og min mormor som kommer på besøk. Derimot er det først fra et mye seinere tidspunkt at jeg har et klart bilde av mine foreldre.

Boka gir også en fin skildring av sommeren på øyene i skjærgården utenfor Østre Nyland, øst for Helsingfors.

Anti-Brexit før sin tid.

Forfatteren var en kontroversiell og kjent Labour-politiker til han trakk seg som utenriksminister i 1968, men stort sett glemt nå. Det gjelder også noen av sakene han kjempet for. Likevel er han en vittig og innsiktsfull forfatter av disse memoarene som ble utgitt i 1970. Hans syn på Storbritannias rolle i Europa er spesielt interessant og relevant med henvisning til Johnsons isolasjonistiske politikk som Brown sikkert ville ha argumentert sterkt imot. Sist i boka finnes en kopi av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242, som fremdeles gjelder som grunnlaget for stormaktenes politikk i Midtøsten. (Lest 2010).

Om forholdet mellom USA og Sovjet mot slutten av Den kalde krigen.

Jeg leste denne boken som en oppfølging av Kennans Sketches from a Life, men må konstatere at etterfølgeren er en blanding av noen virkelig gode analyser av sovjetisk-amerikanske forhold og noen nå veldig utdaterte kommentarartikler. Som alle andre, bør Kennan bli unnskyldt for ikke å ha forutsett Sovjetunionens fall. (Lest 2012).

Tidlig forklaring på en verden uten inngrep fra gudene.

Lukrets (ca. 97-53 f.Kr.) trekker veksel på den greske filosofen Epikur (341-270 f.Kr.) for å uttrykke sin atomistiske forklaring på de fleste fenomener som finnes i naturen. Selv om han er spekulativ i sine poetiske beskrivelser, avviser Lukrets eksplisitt alle teleologiske forklaringer; gudene er for opphøyde til å ta en hånd i verdslige anliggender. Dagens lesere vil finne mange ideer å slå ned på. På den annen side var jeg imponert over det klare resonnementet, for eksempel behovet for å reise flere spørsmål eller hypoteser når svaret ikke er åpenbart. (Lest 2012),

Hvordan britiske storbyer ble til.

Denne fabelaktig godt skrevne historien tar oss gjennom de lave og høye stadiene i utviklingen av de britiske byene på 1800-tallet. Den industrielle revolusjonen utvidet bybefolkningen sterkt, men førte også med seg fattigdom og dystre levekår blant den nye underklassen. Hunt viser hvordan enkeltpersoner med katolsk eller ikke-konformistisk bakgrunn initierte byreformer i bred skala som inkluderte offentlige bygninger, byplanlegging, kultur og sosiale tjenester. Det er en fascinerende historie fortalt med stor entusiasme, lærdom og vidd. Forfatteren er ikke redd for å trekke linjer til nåtiden og dagens problemer. (Lest 2012).

Det er såvidt jeg vet Simenons første Maigret-bok?