Bokelskere.no

Grådighet, overgrep og heroisk motstand i Afrika rundt 1900

Bildene av grusomheter har avholdt meg lenge fra å lese denne boka. Men Adam Hochshild skriver på en snedig, engasjerende måte som trekker leseren inn i historien over mange sider før han tar for seg overgrepene i «Fristaten Kongo» i årene 1885-1908.

Vi får innledningsvis portretter av belgiernes kong Leopold II som brukte britisk-amerikaneren Morgan Stanley til å regissere det «eierløse» Kongo som sin egen private koloni. Leopold framstår som usedvanlig grådig, men utrolig dyktig som PR-sjef for sitt eget forretningsforetak. Journalisten og oppdageren Stanley er hans brutale håndlager som setter tonen for mishandlingen av lokalbefolkningen. Artiklene og bøkene hans framstår derimot som et forsvar for et europeisk sivilasjonsprosjekt i svarte Afrika mot «arabisk» slavehandel.

Resten av boka forteller medrivende om kampen mot det kongelige terrorveldet i Kongo. De som fører an er ikke belgiere, men briter og amerikanere, både svarte og hvite. Her igjen fokuserer han på enkeltpersonene som ledet kampanjen som til slutt førte til at Leopold måtte gi fra kontrollen over «Fristaten» sin, som deretter ble en belgisk koloni fram til selvstendigheten 1960.

Hochschild beklager selv mangelen på kongolesiske stemmer i boka si, men han gjør god bruk av kilder som først ble tilgjengelige på 1980-tallet. Han tar grundig for seg Joseph Conrads Mørkets hjerte og påpeker likheten mellom den skremmende hovedpersonen Kurtz og enkelte av de belgiske offiserene i Kongo på den tiden. Han nevner også kritikken reist mot Conrads omtale av de innfødte som nærmest usynlige, blant annet fra den nigerianske forfatteren Chinua Achebe. Men Conrad støttet kampanjen mot kong Leopold.

For meg er det et tankekors at min grandonkel Ragnvald arbeidet for «Fristatens» tollvesen og døde (som mange andre hvite) i Kongo.

Tittelen Museum dekker innholdet bra. Disse korte tekstene - eller diktene - tar for seg skjebnen til oldtidens kulturlevninger under krig. Referansen er museumsplyndringene under Irak-krigen tidlig på 2000-tallet, men det er ikke vanskelig å knytte tekstene til andre ødeleggende konflikter — som dagens Afghanistan. (Dikterens refleksjoner fra 2014 ble pussig nok aktualisert i dag, 3.9.21, da NRK melder at politiet har beslaglagt 100 kulturgjenstander fra Mesopotamia, dagens Irak).

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

Oversettelsen av Mens englene sover må ha virket gammelmodig alt da den komme ut i 1984. Men det skyldtes kanskje et ønske om å skape en viss stemning om en skole som tiden alt hadde løpt i fra. Det er nok forlaget som bestemmer den norske tittelen, ikke alltid med et elegant resultat. Unntaket er Hemingways For Whom the Bell Tolls som på norsk ble til Klokkene ringer for deg fra det samme diktet av John Donne - riktignok lett omskrevet.

Siden P.D. James tar seg god tid til å ettergå drapsmetoden, påpeker du en viktig feil, som de fleste av oss ikke har ekspertise nok til å avsløre. Uten å ha originalteksten for hånden er det jo umulig å si om det skyldes forfatteren eller oversetteren. Uansett synes jeg P.D. James er en av store britiske krimforfatterne som bare ble bedre etterhvert.

Ung forfatter med ambisjoner i Hollywood

Verdig oppfølger til Spør støvet, men skrevet over førti år seinere. Forfatterspiren Arturo Bandino er fortsatt like selvopptatt overbevist om sitt eget talent. Som Fante selv, får Arturo tilbud om jobb som manusforfatter i Hollywood. Filmmiljøet på 1930-tallet er godt skildret, men er tydeligvis ikke et sted hvor 21-åringer kan regne med fast jobb. Forholdet til det annet kjønn er like problematisk som før, nesten.

Forunderlig at noen av de beste bøkene har innledninger som det er nesten uutholdelig å komme gjennom. Det tok meg flere tiår å få lest ferdig Larmen og vreden / The Sound and the Fury. Nå står den for meg som den beste skrekkromanen jeg har lest. Til fyret var ikke så ille; jeg fikk faktisk lyst til å lese mer av Virginia Woolf, for eksempel Mrs. Dalloway og The Waves

Perfekt sluttstein på romanserien om Patrick Melrose.

Tittelen angir vel klart nok at vi er kommet til femte og avsluttende bind om den plagede sønnen av velstående, men dysfunksjonelle foreldre.

Handlingen i romanen følger noen få år etter avslutningen av forrige bind, Mother's Milk. Moren, Eleanor, er fortsatt en sentral figur, men nå er hun død og skal bisettes. Rammen er seremonien i et krematorium med etterfølgende minnesamvær i utkanten av London. Patrick har vært gjennom et langvarig avrusningsopphold med psykoterapi. Han har likevel lagt alle de praktiske forberedelsene til bisettelsen av moren sin i hendene på sin eks-kone, Mary.

Som i andre romanserier (Trollope, Proust) dukker et bredt persongalleri fra tidligere bind opp i begravelsen. Hver enkelt får tildelt sine opptredener i form av tankestrømmer, enetaler og av og til ekte samtaler. St Aubyn er god til å skjære gjennom konvensjonelle talemåter og fraser for enten å avlive dem eller gi dem nytt liv.

Vilkår for et selvstendig liv
For Patrick er dagen en prøvelse, men også en anledning til psykologisk selvinnsikt og avklaring. Sentrale temaer som dukker opp i løpet av dagen: Kan vi bryte med fortrengt aggresjon der vi projiserer vår egne negative følelser over på andre? Kan vi kutte ut avhengigheten av ironi som låser oss inne i fastlåste reaksjonsmønstre? Kan vi ha minner om fortiden uten at de knyttes til trøst eller nag? Kan vi snakke om alvorlige emner uten at det gjør oss flaue? Må fortiden alltid gjenfortelles som en god anekdote? Og framtida innhylles i gylne ambisjoner?

For Patrick gjelder det særlig å kunne ta avstand fra sine foreldre og likevel leve et selvstendig liv uten nag og uten behov for å bli trøstet.

Blant deltakerne finner vi en rekke andre karakterer som åpenbart sliter med sitt. Nicholas er ironiker og arrogant representant for den eldre generasjon. Annette tjener som talsmann for de nyreligiøse. Erasmus er en moderne filosof fortapt i sine egne tanker. Nancy, Eleanors søster, er grotesk selvopptatt, kritisk og tyvaktig, men likevel avhengig av andre for å dekke sine dyre vaner. I bakgrunnen finner vi Patricks pedofile far som døde alt i bind to, Bad News. Blant de «normale» finner vi sønnene, Robert og Thomas, to gutter med sans for direkte tale. Dessuten ekskonen Mary med sin praktiske nøkternhet.

Alt i alt er dette en svært god avslutning på historien om Patrick Melrose og en britisk overklasse på vei ut. Mye alvor, med også lattervekkende satire.

Makt og avmakt i amerikanske familier.

En tilfeldig navnelikhet førte til denne dobbeltbiografien. Den ene, forfatteren selv, har lykkes i livet, den andre soner livstidsstraff for medvirkning til drap. Begge heter Wes Moore uten å være i familie. Trass i de ulike skjebnene, lærer vi raskt at guttene har en god del til felles. De har begge vokst opp med enslige, økonomisk utsatte mødre i slumstrøk i Baltimore og New York. De er begge svarte amerikanere, de har begge store problemer med skolen.

Moore er en dyktig forteller, og de to biografiene er medrivende i seg selv. Flere ganger minner han om at tilfeldigheter bidro til at han lyktes, men han hadde også en viljesterk mor i motsetning til navnefellen sin. Likevel er det tydelig at Moore også ønsker å skape debatt om personlig ansvar, velferdspolitikk og samfunnsforhold i USA. Min utgave omfatter en ressursoversikt for utsatte familier og diskusjonsopplegg for lesesirkler. Den ble valgt som kvartalets bok i min amerikanske bokklubb.

Synes du oppgir en god nok grunn til å lese Veblen selv i dag, selv om han tilsynelatende skriver om en annen tid.