Bokelskere.no

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere har alt tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et den gang radikalt livssyn basert på humanisme og nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga og hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på kampen for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokens monologer og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reises er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for «overmennesket» Dr. Glas, dermed en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Helt enig, en svært vakker historie midt i alt det vonde. Og en viktig bok. Denne kommer til å være med meg en stund.

Slik forstår jeg også Dr. Glas i de innledende dagboknotatene. Han angriper hykleriet i moralspørsmål, men har verken styrke eller vilje til å gå offentlig ut mot dagjeldende lover og normer. Hans personlige, men hemmeligholdte meninger er ikke til nytte for kvinnene som oppsøker ham. Ellers synes jeg denne romanen har en strålende innledning som stimulerer leselysten.

Takk for hyggelig tilbakemelding. Her er tips til noen andre gode bøker om amerikanske samfunnsforhold som jeg har lest de siste årene:

Frances Piven Fox: Challenging Authority

Barbra Ehrenreich: Bait and Switch

Karl Alexander o.a.: The Long Shadow

Michelle Alexander: The New Jim Crow

James Baldwin: Dark Days.

W.E.B. du Bois: The Soul of Black Folk

Baldwins bok er et personlig essay. De andre bøkene er mer eller mindre populærvitenskapelige eller journalistiske i framstillingen sin. The Long Shadow er det nærmeste ren sosiologi med sin beskrivelse av levekårene i Baltimore.

Jeg er litt uenig med deg. Jeg synes plottet forsvant helt mellom hysterisk sjalu frue, og tåpelig mykporno... nei dette var veike greier.

Har jeg rett i at forfatteren var Olaf Thommesen, redaktøren av den en gang så mektige Christiania-avisen Tidens Tegn? Når ble boka utgitt?

Når morskjærligheten tar overhånd.

Det amerikanske humorbladet Spy laget en gang en reportasje om mødre som vitnet i retten om sønner som var tiltalt for alvorlige forbrytelser. Hver av dem forsikret dommeren at «sønnen min er god på bunnen». Det sier også Agathe Rideau om sin Philippe i denne romanen. Uansett hva offisersønnen finner på av nedrigheter, er hun rask til å tilgi ham. Den yngre sønnen, Joseph, som satser på en kunstnerkarriere, har hun derimot vanskelig for å forstå, selv som det er han som hjelper henne i alle ting til hverdags. Denne forskjellsbehandlingen er da også bokas hovedtema.

Balzacs engasjerte forfatterstemme skygger vel mye for karakterene; han lar ikke leseren trekke sine egne slutninger. Portrettet av moren er likevel så nyansert og innsiktsfullt at det framstår med stor psykologisk troverdighet.

Strid om penger og arv utgjør ellers den røde tråden i romanen. Balzac går til verks som en annen bokholder i å redegjøre for hver eneste franc som tjenes, underslås, stjeles, spilles bort, investeres eller arves. (Oversetteren har gjort en god jobb i holde seg til én enkelt myntenhet og ikke det mylder som ellers finnes i Balzacs romaner).

Tid og sted
Første del av boka foregår i Paris rundt 1820 før handlingen brått forflytter seg til Issoudon, en bakevje som framskrittet har dratt forbi. Balzac bruker mange sider på å forklare byens tilbakegang, som i følge Wikepedia har vedvart i det 21. århundre.

I Issoudon trekker Balzac inn en rekke nye karakterer som får viktige roller når Agathe og Joseph, og seinere Philippe, dukker opp for å sikre seg familiearven. Småbyens intriger blir godt karakterisert og spennende fortalt.

Tiden etter Napoleon
Romanen gir også innblikk i hvordan Napoleons slagne soldater ble behandlet av bourbonerne. De fikk generøse tilbud om å slutte seg til den kongelige hæren eller gå av med pensjon med halv lønn. Dette forhindret likevel ikke noen av de ivrigste bonapartistene, som Philippe Rideau, i å danne sitt eget «liberale» parti og intrigere mot regimet.

Den engelske oversettelsen flyter bra. Oversetteren har sørget for en fyldig innledning. The Black Sheep finnes dessverre ikke på norsk.

Veldig hyggelig å høre fra deg, Lillevi. Ja, forlagene er et trangt nåløye, og de aller fleste (inkludert meg selv) må jobbe lenge og hardt for å komme seg gjennom, om de i det hele tatt får det til. Og noen presser seg kanskje til det ugjenkjennelige og husker ikke hva de satte ut for å skrive. Mye av grunnen til at jeg for en liten evighet siden lagde en bruker her, var fordi jeg ønsket å skrive, og skrev mye, og likte å dele erfaringer om litteratur og med likesinnede. Det var altså over 11 år siden, og først nå debuterer jeg.

Det siste jeg skriver er ikke ment som en kritikk. Bokelskere var nok et langt mer friskt og levende sted i begynnelsen, fordi det var så mange brukere og en jevn tilførsel av ferskt blod. Nå fins det kanskje mange alternativer og andre arenaer, men det var ikke bevisst å slutte her, det bare ble sånn og jeg husker det gikk langsomt. Jeg er selv aktiv nå på Instagram og deler leseopplevelser der, og til en viss grad gjør jeg dermed det samme. Og det er kanskje sånn det ligger an for meg. Jeg skriver også anmeldelser for BLA (Bokvennen litterær avis), en virkelig perle av en avis!, mer som tidsskrift å regne.

Jeg har nå redigert innlegget mitt og (på din oppfordring) vært freidig nok til å legge ved link til bøkene her på Bokelskere. Forlagene selv har også en liten presentasjon.

Kjære alle dere på Bokelskere,

Jeg var en gang i tida svært aktiv her inne, både i diskusjoner og ved å dele sitater. Jeg var faktisk innom hver bidige dag, og kanskje er det et par av dere som husker meg, selv om det er gått mange år. Nå bruker jeg imidlertid nettstedet bare til å registrere og huske bøker jeg har lest.

Jeg vet ikke om det er innafor eller brudd på retningslinjer, men uansett: jeg tipser i alle fall, og håper noen av dere kanskje er nysgjerrige? Jeg debuterte nylig med en diktbok på Flamme Forlag. Denne heter Kaskader av okser og aske og er på vei fra lager til butikk akkurat nå. I sommer ga jeg også ut en gjendiktning av T.S. Eliots veldige dikt The Waste Land, men jeg har kalt den Det øde landet. Denne boka ble gitt ut på lille og herlige TransFe:r Forlag og er nettopp ankommet biblioteker rundt omkring i landet.

Jeg følte meg svært hjemme her for en del år siden. Jeg er takknemlig for at dette stedet fantes, hvor det gikk an å diskutere bøker og dele leseglede.

Beste hilsen
Eirik

Lenker til bøkene:
Kaskader av okser og aske
Det øde landet

En klassiker i krimsjangeren!

Krevende kveldsjakt på Dr. Glas torsdag. Bokkafeen på Åsen lette grundig, men fant ikke doktoren. Ark i Klingenberggata fant Dr. Glas i katalogen, men dessverre ikke i butikken. Norli på Karl Johan fortalte at om jeg løp, ville Dr. Glas stå klar til meg på Litteraturhuset. Da jeg strente inn hovedinngangen ved stengetid, spurte betjeningen: «Er det du som skal ha tak i Dr. Glas?.» Det var siste eksemplaret der.

Her kjøpes det minimalt med skjønnlitteratur. I tilfelle er det gaver, gjerne av bøker som har gitt meg en stor leseopplevelse. Fagbøker derimot kjøper jeg mye av. Der er kriteriene at de skal være utgitt nylig, de skal være skrevet av fagfolk, og skal gi meg ny kunnskap. Hvis det er bøker med mye bilder i, vil jeg at bildene skal være gode.

Hei, denne kortromanen finnes i en norsk oversettelse fra 1942 i boka I skyggen av Bonaparte.