— Man lærer når man vil lære.
— Og når man ikke vil lære?
— Når man ikke vil lære, er det ingen vits i å lære.
Ja, noen ganger var lykken så stor at de ikke kunne stå imot den uten å bli redde.
Tausheten etter krigen
En klok og innsiktsfull bok om hvordan overlevende familiemedlemmer mestret traumaet etter den norske versjonen av nazistenes jødeforfølelser under 2. verdenskrig. Boka er lettlest og engasjerende. Den er samtidig preget av at forfatteren har gjort et grundig arbeid gjennom intervjuer og arkivstudier. Det gjør framstillingen både troverdig og uhyggelig presis. Tausheten i boktittelen omfattet ikke bare de overlevende, men også det norske storsamfunnet like etter krigen.
Tausheten bidro til samhold og var sterkere enn tale.
For masterpieces are not single and solitary births; they are the outcome of many years of thinking in common, of thinking by the body of the people, so that the experience of the mass is behind the single voice.
Kanskje var Holocaust ikke noe det ble snakket om hjemme (Irene Levin), men som det iallfall er skrevet overraskende mye om på norsk.
Byer er best på avstand. Et slags nødvendig onde.
Hvem er redd for Virginia Woolf?
Mannlige litteraturhistorikere blir iallfall spiddet i dette velskrevne svaret på hvorfor det fram til det 20. århundre fantes så få bemerkelsesverdige kvinnelige forfattere. Ved siden av klar kvinnediskriminering, peker hun på at kvinner manglet både økonomisk sikkerhet og arbeidsro (et eget rom) til å fordype seg i større skriftlige arbeider. Selv om akademikerne hun omtaler forlengst er skjøvet ut i historiens glemsel, har Woolf en rekke friske poenger om skjønnlitteratur generelt som virker like aktuelle i dag.
Hun går nøye inn på de tidlige britiske kvinnelige forfatterne. Særlig tankevekkende er omtalen av Charlotte Brontë. Ville hun ha blitt en større forfatter enn hun allerede regnes som hvis hun hadde fått mer erfaring med resten av verden? Ellers går hun nøye inn på debutromanen til Mary Carmichael 1928. Hvem er nå dette? Sjekk med Wikipedia!
Anbefales på det varmeste - også for mannlige lesere.
Veteranetterforskeren har fortsatt grepet
Nymotens svarthvitt TV dukker opp i denne seine boka (1964) med Maigret i hovedrollen, men heldigvis kan politidetektiven konstatere at en av hans favorittbarer i Paris virker uforandret siden han startet sin karrière 34 år tidligere. Utgangspunktet for historien er alvorlig nok: et drapsforsøk på en politikollega. Boka finnes også innbundet, utgitt av Samlerens bokklubb.
Even so it remains obvious, even in the writing of Proust, that a man is terribly hampered and partial in his knowledge of women, as a woman in her knowledge of men.
In our time Proust was wholly androgynous, if not perhaps a little too much of a woman.
Enig.
Jeg har noen bøker av Eva Joly, men den første du nevner har jeg hittil bare bladd i. Jeg lånte den bort og fikk den aldri tilbake. Får se etter den på biblioteket neste gang jeg er der.
Direktøren hadde tydeligvis gått sammen med partiledere og ministre på et av kursene der man drilles i å unnvike ubehagelige spørsmål uten å framstå som unnvikende.
Å bo i by er et fattig liv.
du har klatret
i to tusen år
på en stige
av knokler og tall
Lesetips.
Det finnes få norske oversettelser av Anthony Trollopes klassiske romaner. Fem av de seks bindene i Barsetshire-serien ble utgitt av De unges forlag omkring 1950, men pussig nok uten første bind, The Warden. Det er en kort roman fra 1855 som gir en god introduksjon til seriens sosiale miljø og forfatterens skrivestil.
Sommerlesning.
Om sommeren prøver jeg gjerne gripe fatt i bøker som er blitt liggende en stund ulest. Men britiske Anthony Trollope har jeg hatt som min faste sommerlesning i mange år. Hans berømte romanserie fra fiktive Barsetshire handler i stor grad om borgerlige dyder og manerer når de kommer i konflikt med den enkeltes følelser og ambisjoner. Hans andre kjente serie, Palliser-romanene, foregår i politikkens verden helt opp til statsministernivå. I likhet med Balzac er Trollope opptatt av hva penger og makt gjør med folk.
På hytta mi står mange eldre bøker. For et par siden oppdaget jeg der den fortryllende samlingen av Knud Sønderby: Gensyn med havet. En perfekt sommerbok.
Blanda drops.
Hovland har her samla tekstar som 1999 ikkje høvde som serskilde publikasjonar. Orginalutgåva var på over 900 sider; paperbackversjonen er korta ned til 400. Det spørs om ikkje ein 2022-utgåve kunne vore kutta ned endå meir. Kortromanen «400 mil frå Sogndalsfjøra» og fleire av novellene er perlane i denne samlinga. Hovland må ha vore fascinert av si eiga draumeverd på nittitalet, men dei korte tekstane han har samla i «Draumebok» og «Pop» gav meg lite. Nokre av historiene er òg sterkt prega av draumebilete.
Heilskapen er likevel ei umissande Hovland-bok med sin underfundige humor.
Eg kjende på kroppen at vi no nærma oss byane der framme, dei nesten tomme morgongatane, tankane som sakte tok til å formast, bussane som tok til å gå, surklinga frå kaffitraktarene. (Frå «Historia»).
Dekket var flatt som ein Chat Noir-revy.