Intenst og konsentrert om forløpet til 2. verdenskrig.
Gjennom en serie korte vignetter eller situasjonsbilder tar Vuillard oss gjennom månedene da Hitler og hans nærmeste støttespillere skremte og truet seg til «anschluss» med Østerrike. Det er glitrende og tankevekkende gjenskapt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Flott og ujålet om byggverkene vi omgir oss med.
Undertittelen «En reise i norsk arkitektur» treffer godt. Butenschøn starter i kapitlet «Hjemmefra» hos gammelkjøpmannen i hjembygda Ytre Enebakk. Han vender tilbake dit i siste kapittel der han tar for seg folkeskolen slik den var på 1950-tallet.

Underveis har han gitt oss en oversikt over arkitekturfagets utvikling i Norge fra 1800-tallet fram til det nye Munchmuseet i Oslo. Det har sannelig vært en reise med oppturer og nedturer. Butenschøn skriver engasjert og velskrevet om bygg og arkitekter han liker. Særlig godt synes jeg om kapitlene om offentlige plasser og kirkebygg. Torgallmenningen i Bergen og den katolske St. Halvardkirken i Oslo utropes som eksempler på fremragende arkitektur. Ellers skriver Butenschøn begeistret og personlig om nøkterne etterkrigsboliger og ditto hytter.

Men han retter også en vred pekefinger mot byggverk og utbyggere han ikke liker. Det rammer mye av det som bygges i dag: triste offentlige kontorbygg, kjøpesentre og boligområder i storbyene. Her har utbyggerne fått for stor makt uavhengig av arkitektfaglige betraktninger. Men kritikken rettes også mot egne fagfeller som opptrer som bedrevitere overfor «folk flest».

Butenschøn skriver svært godt uten bruk av fagsjargong. Vi blir kjent med flere av de beste norske arkitektene etter 1945, men til tider hengir han seg til oppramsing av arkitektnavn som de fleste av oss neppe har noe forhold til. Boka har dessuten gode fotografier av Sigurd Fandango og en rekke andre illustrasjoner som bidrar til en god leseopplevelse.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Som i knapt noe annet samfunn oppfattes den gode og formbare boligen som en menneskerett, noe helt naturlig som vi har krav på så snart vi kommer i kjønnsmoden alder, omtrent som rent vann, trygg skolevei, og fire ukers ferie.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Krigsrealisme kombinert med surrealisme i Danzig dazumal
Romanen kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by: Fristaden Danzig (1920-39) har siden 1945 vært den polske havnebyen Gdansk.

Forfatteren kombinerer nitid realisme med fantasirike fabuleringer i hovedpersonen Oskar. Fra han var tre år har han nektet å vokse og dessuten utviklet visse magiske evner. Han har dessuten beholdt et naivt syn på verden som gir opphav til en rekke absurde og humoristiske scener mot en dyster bakgrunn av nazifisering og verdenskrig i første og annen bok. I tredje bok er handlingen lagt til vesttyske Düsseldorf der Oskar nyter godt av etterkrigstidens økonomiske under samtidig som han utsettes for traumer og spøkelser med rot i nær fortid.

Dette er en fascinerende, men også krevende roman som det tok tid å komme gjennom. Alt i alt en stor leseopplevelse. Se ellers diskusjonen om boka nedenfor. (Lest i Lesesirkel 2021).

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Imperier kommer og går, slo det meg. Nå var et nytt tideverv i emning. Demokratiene knelte, de autoritære og totalitære regimene var igjen på frammarsj over hele verden. Det veltet seg i magen min ved tanken.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I Skandinavia har vi lett for å tro at våre ordnede, fredelige og egalitære samfunn er regelen i verden. Det sitter langt inne hos mange å innse at vi faktisk er unntaket - samt at byggverket vårt er skjørt og må passes på hver bidige dag.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vår tids største bekymring er uten tvil tilgang på lademuligheter og dekning. Hele livet er bundet opp til mobil og nett, og hvis den navlestrengen kuttes, spreller vi i panisk hjelpeløshet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Når naturen blir noe man betrakter utenfra, og ikke er delaktig i, er det kanskje ikke så rart at vi får en global miljøkrise.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Blikktrommen - noen ettertanker.
Nå som jeg/vi har lest oss gjennom denne utfordrende romanen, har jeg fått svar på noen av spørsmålene som meldte seg underveis. Flere av dem gir fortelleren Oskar selv:

  • Selvmotsigelser og overdrivelser
    Som det heter på side 242 i min utgave etter angrepet på det polske postkontoret (som virkelig fant sted): «i en knapp og sammentrengt stil har det lykkes [Oskar] å overdrive, uten direkte å lyve.»
  • Handlingen i boka
    På slutten av boka, side 590, finner vi et kort avsnitt som oppsummerer Oskars livsløp så langt. Den er skrevet i samme stil som kirkens trosbekjennelse og ender med et «Amen». Slike innslag kan ha bidratt at noen lesere i 1959 fant teksten blasfemisk.
  • Symboler eller huskeregler?
    På side 588 der Oskar forbereder seg på å bli arrestert, strømmer en rekke forskjellige lukter mot ham: vanilje, sardinolje, eau de cologne, kanel og desinfeksjonsmidler. Hver av dem hjelper ham til å huske karakterer som vi har møtt i romanen: Maria, moren, Bronski, Roswitha og Faijngold. Tilsvarende gjelder blikktrommen: Den må pleieren Bruno på sykehjemmet ta fram hver gang Oskar vil fortelle om sitt liv; slik fungerer trommen som en minnebank.
Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det slo Axel at tross overflatiske forskjeller, så er klodens byer overraskende like hverandre: overfylte, støyende og glorete, men med alle tenkelige fristelser innen rekkevidde.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Lettlest, saklig og opprørende.
Forfatteren skriver i journalistisk stil om behandlingen av norske kvinner som fikk barn med tyske militære og sivile under 2. verdenskrig. Det vil si hun tar utgangspunkt i fem enkelthistorier der hun har hatt anledning til å intervjue mødrene selv eller deres etterkommere. Ellers har Aarnes gjort grundige undersøkelser i arkiver og det som tidligere er skrevet. Dette ga meg et fyldig bilde av «tyskerjentenes» vanskelige situasjon både i tiden under og etter krigsavslutningen 1945.

Alt i alt leser jeg boka som en sterk anklage mot norske autoriteter, enten de er vanlige leger, psykiatre eller embetsmenn. De får skylden for å ha bidratt til unødvendig lidelse blant mennesker som ikke hadde gjort noe straffbart. La oss håpe at vi har blitt litt klokere. Selv har jeg truffet enkelte norsk-tyske familier som tilsynelatende har klart seg bra.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Blikktrommen.
Takket være forlenget lesetid har jeg også klart å fullføre løpet. Romanen har hele tiden vekslet sømløst mellom det nitid realististiske til det fabulerende og fantastistiske. Etter den skremmende handlingen i Annen bok, virker Tredje og siste bok som et rolig etterspill, iallfall til å begynne med, ikke minst fordi hovedpersonen tilbringer mye av tiden i sykesengen.
Likevel, den naive eller uskyldige tiden i Danzig er forbi; det virker som om Oskar er blitt voksen og kan klare seg selv. I Düsseldorf, Vest-Tyskland, gjelder det personlige initiativet, noe som etter valutareformen 1948 gir god uttelling.

Likevel henger fortiden over ham. Oskar har mistet nesten hele sin familie og omgangskrets. Med det følger den overlevendes skyldfølelse for flere av dødsfallene. Forholdet til kvinner virker mer og mer forstyrret og uforløst med katastrofale følger. Behovet for å fortelle om fortiden forsterkes nok da han møter den jevnaldrende Klepp som ikke en gang aner at det har eksistert noe Danzig.

I motsetning til flere andre tyske forfattere (Mann, Goethe, Hesse, Roth) som lar sine hovedpersoner dø eller forsvinne i mørket, får Günter Grass oss til å føle en viss optimisme på vegne av sin lille helt på slutten av romanen. Fortsatt står alle muligheter åpne for tredveåringen, selv med den «svarte kokka» (døden?) i nærheten.

Oversettelsen til Trygve Greiff flyter stort sett godt, men virker til tider litt gammelmodig i språkformen.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Og hunden gjødde ikke; for hunder kan hverken lukte eller se en engel, derfor bjeffer de heller ikke på den.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hei
Klarte til slutt å lese meg igjennom den siste boken til Lahlum- Søskenmysteriet. Kjenner jeg er ganske lei av K2.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har blitt mye særere på hva jeg leser jo eldre jeg blir. Før leste jeg alt på trass, nå velger jeg det bort hvis jeg ikke liker det.
Den siste som ble avbrutt var:
Fyrstene av Finntjern, den var bare trist, mørk og vond.
Jeg avbrøt også en bok da den var full av vonde ting, incest, vold m.m
Avbrøt også den siste til Roslund- da den var så grusom i sine detaljer av barnemishandling at jeg ikke klarte å lese videre. Og jeg er herdet som krimleser.
Jeg orket heller ikke lese ferdig Knausgård sin Min kamp- gørrkjedelig og navlebeskuende.
I samme slengen innrømmer jeg at jeg har bare skumlest Koranen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Siden hovedpersonen i Blikktrommen er en selverklært upålitelig forteller, kunne en tro at eksemplet du har funnet, skulle gi oss forskjellen mellom en «sann» og en «usann» fortelling. Men i likhet med flere her har jeg hittil ikke funnet noe klart mønster i bruken av «jeg» eller Oskar om hovedpersonen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Blikktrommen.
Katastrofen som varsles i første bok, kommer til full utfoldelse under Verdenskrigen 1939-45 i annen bok. Riktignok er det også her en rekke humoristiske og absurde scener som når Oskar slutter seg til en varietétropp som underholder tyske soldater i det okkuperte Frankrike. Hjemme igjen i Danzig våren 1945 virker det som alle krigens aktører dukker opp i familien Matzeraths boligstrøk: sovjetiske soldater av alle nasjonaliteter, polske partisaner og den jødiske overlevende Fajngold fra utryddelsesleiren Treblinka. Merkeligst er Oskars rolle som leder av en ungdomsbande som tilsynelatende opponerer mot naziregimet i dets siste dager. Overgrep og drap driver etter noen måneder de gjenværende i den etterhvert lille familien på flukt vestover. Denne reisen viser seg også som et mareritt.

Alt i alt en grusom historie, men sett fra én vinkel. Historiske framstillinger av forholdene på østfronten ved krigens slutt peker på at de egentlig var mye verre. Se for eksempel Keith Lowe: Råskapens Europa (2013). Grass er inne på noe av det samme i I krabbegang (2003) om torpederingen av passasjerskipet «Wilhelm Gustloff» der 9 000 flyktninger fra Danzig og Øst-Prøyssen mistet livet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Blikktrommen er full av overdrivelser og magisk realisme, men også temaer som bare antydes eller underkommuniseres. Var lille Oskar i risikosonen for eugeniske eksperimenter? Etter Oskars hjemkomst til Danzig på slutten av krigen får vi vite at faren Matzerath fikk en rekke brev og besøk fra helsemyndighetene om sønnen. Disse henvendelsene ble konsekvent avvist uten at vi får vite stort mer. Uten nærmere utdyping konkluderer Oskar med: «Jeg kom ikke på anstalt» (i kapitlet «Kristi etterfølgelse).

Mens romanen som helhet kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by, viser Grass etter min mening her til tendensen til å minimalisere eller bagatellisere de verste trekkene ved naziepoken. På tysk finnes det flotte ordet Vergangeheitsbewältingung for å betegne mestring av fortiden. Har vi noe tilsvarende på norsk?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Poes «The Raven» var et høydepunkt i leseboka jeg hadde i amerikansk high school. Så forskjellig fra annen lyrikk!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Matzerath var i partiuniform da han sa ja. Maria var i tredje måned.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Reidun SvensliBertyTor Arne DahlBjørn SturødHilde H HelsethStine AskeAnniken RøilIna Elisabeth Bøgh VigreLinda RastenRoger MartinsenHarald KTonje-Elisabeth StørkersenAlice NordliElisabeth SveeStig TEivind  VaksvikTovesveinKorianderTone SundlandSigrid NygaardTonje SivertsenTorTone Maria Jonassenanniken sandvikLars MæhlumMarit AamdalTanteMamiePiippokattaReidun VærnesSilje HvalstadFrisk NordvestBente NogvaMorten MüllerTor-Arne JensenKirsten LundDemeterSynnøve H HoelBjørg L.Bente