Bokelskere.no

Tragisk men nødvendig om mayafolket.
For en tid tilbake etterlyste Marianne T bøker om Nord-Amerikas indianere som ikke handlet om forholdet til europeere. Da kom jeg i skade for å anbefale denne diktsamlingen hvor tekstene opprinnelig er skrevet på mayaspråket som omfatter dagens Guatemala og sørlige deler av Mexico. Men selv om opprinñelsen er gammel, er den skrevet med latinske bokstaver etter conquistadorenes herjinger på 1500-tallet. På de få sidene får vi ett innblikk i mayafolkets gudelære, men vel så mye om død og lidelse som fulgte den spanske erobringen. På den måten gir boka innsikt i en menneskelig katastrofe satt i en mytologisk ramme.

Risikoatferd i ferieidyll
Noen og enhver kan vel tenke seg å leve seg inn i en annen rolle her på jorden enn den man ellers er havnet i. Karin og Kai tar sjansen på dette når de treffer på sine hyttenaboer Hilma og Per. I vårt tette samfunn innebærer dette risikoatferd på høyt nivå, kanskje særlig når medlemmer av den grå middelklassen prøver seg som medlemmer av finanseliten. Ravatn skriver som vanlig skarpt, vittig og ikke minst underholdende om sine fiktive personer, men også med adresse til det gode hytteliv ved sjøen og andre særnorske fenomener.

De medskydige.
Takk for tipset og lenken til NRK-hørespillet basert på Simenons roman. I Norge har vi til en viss grad oversett bøkene som ikke har detektivinspektør Maigret som hovedperson. Et par andre Simenon-bøker som jeg kan anbefale etter å ha lest dem nylig er.

• Tre rom i Manhatten. Først utgitt 1946, på norsk 1965.
• Letter to my mother. Førsteutgave 1974.

Smart psykologisk thriller.
I en fransk småby forårsaker Joseph Lambert en katastrofal trafikkulykke gjennom sin egen uvettige kjøring, men selv unnslipper han uten å bli oppdaget. Men hva foregår egentlig i hodet til et sånt menneske? Hva vil til slutt avsløre ham? Spennende handling og god miljøskildring fra tidlig 1950-tall.

De medskyldige (Les complices) utkom opprinnelig i 1956 og er innspillt som kino- eller TV-film hele tre ganger, seinest i 2013.

Det var hyggelig sagt, Kirsten.

I denne artikkelen står det at det var redaktøren til Hemingway som sensurerte bøkene hans, og at han var svært misfornøyd med det. Selv skrev han inn den opprinnelige teksten for hånd i minst to utgaver av A Farewell to Arms og sendte til blant annet James Joyce. A Farewell to Arms kom ut i 1929

Det står også at grunnen til at U.S. Post Office så på For Whom the Bell Tolls som unmailable, var at de mente den var Pro-kommunistisk.

For whom the bells tolls.
Utgaven jeg omtalte ble utgitt i september 1950. På kolofonsiden er det oppgitt at dette er fjortende opplag siden romanen først ble utgitt i London i mars 1941. Bortsett fra rosende anmeldersitater på omslaget, kan jeg ikke se at det ellers er gjort noen endringer i denne utgaven.

Det er jo verdt å huske på at i denne tiden hadde både D.H. Lawrence og James Joyce opplevd å få bøkene sine forbudt solgt i Storbritannia. Hemingway ønsket ikke å risikere det samme. Han var dessuten på nippet til å gifte seg med journalisten Martha Gellhorn, som boka er dedisert til, og han trengte pengene.

For whom the bells tolls. Dette er omslaget til min utgave fra 1950. Sannsynligvis det samme som ble brukt da boka kom ut i London 1941.

Kanskje du finner noe her.

Møte ved milepelen ble første gang utgitt i 1947.

Boken ble første gang oversatt i 1946. Jeg søkte på ordet "hore" i Nasjonalbibliotekets utgave fra 1946, og fant det samme der også. Det som slår meg nå er at kanskje Hemingway brukte "hore" i den første utgaven sin, men har i senere utgaver blitt presset til å endre språket?
Er din utgave fra 1940?

Akkurat nå leste jeg på Wikipedia at U.S. Post Office nektet å sende boken da den kom ut i 1940. Det sier vel litt. Kanskje jeg var inne på noe.

Morsomt. Det virker som om den norske oversetteren har brukt et sterkere språk enn Hemingway våget i 1940.

Jeg fant det ganske greit.

– Nei, selvsagt ikke. Kom ikke med slike usederligheter, sa han og brukte et sterkere og styggere ord.

Grunnen til at oversetteren oversetter "manure" med "usederligheter", virker litt underlig på meg, men jeg kjenner ikke foranledningen.

Det jeg fikk med meg av banneord var at "hore" ble brukt en del og forskjellige variasjoner av det; "horesønn", "horesvin".

For whom the bell tolls
Hvordan er 1940-tallets tabuord håndtert i de to norske oversettelsene, lurer jeg på. I dag er det jo en helt unødvendig omskriving.

«Manure» eller gjødsel var aksepabel ordbruk i 1940. Derimot unngår Hemingway konsekvent å bruke det mer vulgære «shit»,

Hemingways store bestselger, er den fortsatt verdt å lese?
Trass i at Hemingway er kjent for sitt enkle språk, er ikke denne romanen spesielt lettlest. Det tok tid å leve seg inn i personalgalleriet av geriljasoldater som kjemper bak linjene i borgerkrigens Spania (1936-39).

Krig og romanse
Amerikaneren og sabotøren Robert Jordan krysser frontlinjen for å sprenge en fiendtlig veibro. Jeg skjønte raskt at vi ikke ville høre om det lykkes ham eller ikke før godt inne i boka. I mellomtida får vi et godt innblikk i hovedpersonen selv og hans samarbeidspartnere der de venter på at aksjonen kan gjennomføres. Noen er overbeviste kommunister og tilhengere av den spanske republikken; andre er blitt med ved en tilfelidighet, som den unge, men traumatiserte Maria, som Jordan hodestups forelsker seg i.

Borgerkrig med internasjonale innslag
Sabotasjeaksjonen er selvsagt en liten del av den store borgerkrigen, Hemingway har derfor sørget for innslag der vi blir kjent med konteksten. Utenlandske deltakere finnes på begge sider, men det er bare de på republikansk side som omtales, tildels ganske negativt,

Hemingway legger ikke skjul på at begge sider begikk grusomme overgrep. Den kvinnelige geriljalederen forteller inngående om en massakre av falangister («fascister») i sin egen hjemby. Den er så levende fortalt at journalisten Hemingway minner oss om at framstillingen vekker vår sympati for ofrene. Summariske omtaler av drap og overgrep utført av falangister mot republikanere vekker ikke den samme avskyen hos leseren, Det er jo fortsatt et svært aktuelt poeng når vi leser omtaler av ofre for krig og katastrofer i andre land.

Spesiell skrivestil
Skrivestilen tar det tid til å vennne seg til. Én sak er omskrivingen av alle banneord med «obscenity» eller «unprintable» eller mer ufarlige ord; en annen sak er den konsekvente bruken av det foreldete «thou» i stedet for «you». Det skal angi den uformelle tonen blant republikanerne, men får teksten til å virke stivere.

Hemingway bruker et tøyelig tidsbegrep. Korte pauser brukes gjerne til å fortelle lange historier. Et kjærlighetsøyeblikk krever mange ord. Mot slutten får vi vite at hovedhandlingen har tatt nøyaktig tre døgn. Ikke mer.

Den spanske borgerkrigen fortsetter å fascinere norske forfattere. En relativt nytt bidrag er Jan Jakob Tønseths utmerkede roman Hilmar Iversens ensomhet fra 1994

Konklusjon:For Whom the Bells Toll (Klokkene ringer for deg) er en skikkelig klassiker - vel verdt å lese og fortsatt aktuell. (Lest i Lesesirkel 2021).

«Of course not. Do not talk sucn manure,» he said, using a stronger, ugly word. (Et eksempel på Hemingways selvsensur anno 1940, side 325. Så hva sa han egentlig?)

Leser boken selv nå, og jeg reagerte også i begynnelsen av boken. Men nå tenker jeg at det kanskje var viktigere å få frem forfatterens såre og ekte stemme enn at alle ord og uttrykk skulle være "god norsk." Forfatteren arbeider som tolk for Politiets Utlendingsenhet.

Forhistorien vår.
Takk for tipset, det virker som en livlig framstilling av forhistorien til homo sapiens. Dette er min annen gjennomlesning av boka til Renfrew. Min begeistring var større forrige gang. Ellers har jeg hatt stor glede av framstillingene hos Jared Diamond Verden av fram til i går og Tunstad og Riiser-Larsen: Neandertal.