Bokelskere.no

Ingen døgnflue om amerikansk politikk.
På de første sidene analyserer Hammer USAs nylige historie med utgangspunkt i ideene til kjente samfunnsforskere og økonomer. Overraskende er de fleste av dem europeere: Max Weber, Hayek og Schumpeter, alle aktive før 1950. Det er disse som sammen med den yngre amerikaneren Milton Friedman, gir Hammer grunnlaget for å betegne den amerikanske samfunnsmodellen som nyliberal kapitalisme. Det vil si at privatøkonomiske, individuelle interesser i lang tid har gått foran kollektive hensyn. Resultatet er hva den nåtidige tyske sosiologen Ulrich Beck kaller et risikosamfunn. Etter Hammers syn har USA skaffet seg et samfunn med mange, kanskje uløselige problemer.

Denne første delen hever boka over det dagsaktuelle og gir innsikt i den langsiktige utviklingen i amerikansk politikk. I de to neste kapitlene går Hammer inn på de ideologiske retningene som preger nåtidens stridsemner og konfliktlinjer. Han tar særlig for seg hvordan den høyreorienterte presidentperioden til republikaneren Donald Trump skilte seg ut ved sin tilsynelatende sterke appell til vanlige arbeidsfolk, mens demokratene ble identifisert med børseliten og andre særinteresser. Hammer tar grundig for seg hva disse skillene innebærer. Sånn sett er denne boka nyttig for å forstå politiske strømninger også ved kommende presidentvalg. Samtidig legger ikke Hammer skjul på at han sympatiserer med venstresiden i USA.

Framstillingen står i sterk kontrast til en annen aktuell bok: Vår mann i Washington av Hans D. Høeg. Hammers bok gir den overordnede innsikten som Høegh utelater.

Ja, veldig, kroppen min reagerer bare jeg tenker på det.

Det er få eller ingen dikt som gir meg så mye gåsehud som Tomas Tranströmers

Svarta Vykort

Mitt i livet händer det att döden
kommer och tar mått på människan.

Det besöket glöms
och livet fortsätter.

Men kostymen sys
i det tysta.

Fra diktsamlingen Det vilda torget 1983

God oppfølger til Mønsteret rakner.
Etter å ha studert engelsk litteratur ved et britisk universitet noen år, vender Obi tilbake til Nigeria. Landet er på vei til selvstendighet, og Obi får raskt en godt betalt stilling i embetsverket. Men bare etter par uker inntreffer den ene kollisjonen etter den andre med landets tradisjonelle, kollektive kultur. Obi havner i store vanskeligheter i kjærlighetslivet og økonomisk.

Achebe gir en svært levende skildring av hvordan Obi og de andre karakterene reagerer på de store endringene Nigeria gjennomgikk i kolonitiden fram til selvstendigheten 1960. (Romanen ble opprinnelig utgitt samme år).

Definitivt, og hvorfor bytte navn m.m?? Skuffende lesing for min del..

Liten perle av en bok om Russland under Stalin.
André Gide beundret oktoberrevolusjonen og det som fulgte. Men Sovjet-Samveldet (som det heter her) viste seg å være noe ganske annet enn det den berømte franskmannen hadde ventet seg på sin reise 1936. På få sider gjør han seg skarpe, nyanserte observasjoner om et regime som straffer avvikere («trotskister») og dessuten sørger for at intellektuelle og folk flest lovpriser alt ved det autoritære systemet Stalin står for. Han unngår klokelig å nevne navnene på dem han møter.

Gide finner likevel mye å beundre, blant annet den flotte feriekolonien Artek for spesielt utvalgte barn ved Svartehavet. Den eksisterer fortsatt på det okkuperte Krym. Det finnes også andre slående likheter mellom 1930-tallets og dagens Russland.

Etterforsker uten oppdrag.
Storbyen framstår som nedslitt og dyster, bare Saint-Régis hotell har preg av overdådig luksus. Tidligere inspektør Maigret virker desorientert og gretten i det for ham uvante miljøet. Vi står åpenbart overfor et mysterium, men hva er egentlig spørsmålet? Etter mye om forskjellen på amerikansk og fransk politipraksis, skyter endelig intrigen fart til en forrykende avslutning.

Maigret i New York kom ut på fransk 1947; på norsk oversatt av Birger Huse i 1964. Min utgave med den samme oversettelsen ble utgitt av Samlerens bokklubb 1970 i et dobbeltbind med Maigret i Arizona. Selv om språket flyter bra, stusser jeg over at karakterene fortsatt er dis etter at de er blitt enige om å bruke fornavn på hverandre, den amerikanske dusformen. Maigret heter riktignok alltid Maigret, også hjemme hos kona.

Boka ble filmet så seint som 1990. Se også omtalen min av Tre rom på Manhattan, skrevet omtrent samtidig.

Entusiasme for en nesten glemt glanstid.
Forfatteren river leseren med i denne kulturhstoriske beretningen om det muslimske Andalusia. I tid strekker historien seg fra 700-tallet til 1492 da Granada overga seg til de katolske regentene Isabella og Ferdinand. Kort tid etter begynte forfølgelsen av gjenværende jøder og muslimer i Spania.

María Rosa Menocal poengterer med stor energi at i årene før 1492 var den iberiske halvøya preget av religiøs og kulturell toleranse. De muslimske herskerne etablerte store biblioteker, hvor språkmektige lærde sørget for oversettelser og spredning av klassiske greske tekster til arabisk, latin og moderne europeiske språk. Noe spesielt fredelig var denne epoken likevel ikke. Det var innbyrdes stridigheter både blant muslimske og kristne småkonger, gjerne med allianser på tvers av trossamfunnene.

Menocals begeistring er til tider vanskelig å følge, men hun bringer boka til en fin avslutning ved å peke på trekk ved den andalusiske kulturarven som lever videre trass i ødeleggelsene. Det gjelder både arkitektur og i litteraturen, hvor hun spesielt nevner Miguel Cervantes og Salman Rushdie.

Forlagssjefen selv, nylig avdøde Hans B. Butenschøn, har skrevet undertekstene til de mange gode illustrasjonene.

De magiske tankers år.
Enig med deg i det du sier til slutt: ikke noe poeng i å lese bøker som ikke gir leselyst. Jeg skal dessuten være forsiktig med å si så mye mer om ei bok lest med innlevelse for flere år siden. At jeg likte boka, bygger på at Didion selvransakende tar for seg hvordan mange av oss kommer til kort overfor døden blant våre nærmeste og isteden hengir oss til illusjoner eller «magiske tanker.»

Ei nylig bok som tar opp ektefellens sykdom og død, er Ti amo av Hanne Ørstavik. Den er kort og nøktern i forhold til Didions, men er svært godt skrevet.