En av følgene av å bli seksuelt misbrukt er at selvtilliten blir borte. En tror en er mye mindre verdt enn alle andre, at en ikke er verdt noe i det hele tatt, en tror at alle andre er sterkere enn en sjøl. De voksne gjør jo det de vil med en, uansett hva en vil sjøl. Det er ikke noe en kan gjøre for å forhindre at det vonde skjer. Denne følelsen forfølger en gjennom livet. En føler seg alltid underlegen, uansett hvor mye en sliter med å late som en ikke er det. Når en i voksen alder kjemper mot noen som på ulike vis vil en vondt, eller som bare er uenige, så kjennes det som å slåss mot mammuter.
Gjennom dager og måneder og år var det èn ting som holdt meg oppe og som jeg kjempa desperat for: det var å overleve. Ikke bare i fysisk forstand, men også som et menneske med hjerte og vettet i behold.
Og jeg klarte det! Ved siden av oppreisningen jeg fikk ved at jeg aldri gjorde mine egne barn noe vondt da de var små, så er dette at jeg overlevde det største jeg har fått til i livet. Ondskapen til mamma og pappa ødela meg ikke, selv om den skada meg aldri så mye.
Harald K siterer De beste blant oss av Helene Uri (side 99)
01:06, 8. august 2017 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Pål Bentzen er til tider ganske lei av sterke verb.
Harald K siterer Om foreldre og barn av Emil Hakl (side 133)
11:28, 7. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Man kan ikke hjelpe for det: Man må stadig fikse på virkeligheten, forenkle og stilisere den. Kultivere. Klippe og lime. (... ) Men når alt kommer til alt er det som skjer om ti minutter umåtelig mye viktigere enn det som skjer om et år.
Seksuell mishandling, da ofte i sammenheng med vold, er trolig den viktigste årsaken til alvorlige psykiske lidelser.
Norah siterer Dyrlegen forteller av Halvor Paus (side 12)
11:10, 7. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Den lille gården lå slik til at når månen skinte på den om natten, så den ut som den var av sølv. Derfor ble den kalt Silverstuen.
Norah siterer Hun takket gudene av Jussi Adler-Olsen (side 14)
11:09, 7. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Nicky var et fenomen i det stygge huset, hvor veggene sugde opp eimen av kastebevissthet og det ubestemmelige innholdet av de evig boblende kjøttgrytene. En ener i en støyende, etnisk fargeorgie.
Hvis det erkjærligheten som påføres oss sår, hvordan skal vi da helbredes?
Cheries ansikt var uttrykksløst, bortsett fra en sitring ved munnviken nå og da, som betydde hva? Hun kikket på neglene sine og bestemte seg for å bruke tennene sine til litt manikyre.
Han satte tomflasken fra seg på bordet og kom med en serie høylytte rap, som en rasende sjøløve som kaller på sin make.
Harald K siterer Om foreldre og barn av Emil Hakl (side 36)
21:55, 3. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Såkalt skjønnlitteratur eksisterer først og fremst for folk som ikke får noe hverken i eller ut av livet, for elendige stakkarer. De som er friske og har penger, anser skjønnlitteratur for å være lett, halvkjedelig tidsfordriv før man sovner.
Harald K siterer Om foreldre og barn av Emil Hakl (side 23)
21:49, 3. august 2017* Ingen har det som favoritt.
Dialog er en illusjon, alle mennesker i verden ønsker å snakke uavbrutt om seg og sitt!
Slipset hang skjevt og håret strittet til alle kanter, som en hveteåker som trengte tresking.
Hakls korte roman er et funn. For 49 kroner på salg kan man alltids ta en sjanse med en for meg ny og ukjent forfatter. Særlig når boka ikke er så tykk og dessuten pent trykt og innbundet.
Her er det forholdet mellom far på 71 og sønn på 42 som gjelder. En dag går de to fra kneipe til kneipe i Praha og snakker om livene sine. Som i virkelige samtaler veksler det mellom tullprat om fly og damer til mer dyptpløyende spørsmål om skjellsettende livserfaringer. Faren er nok mer pågående og direkte i sine spørsmål og fortellinger enn sønnen, som til tider reagerer med undertrykt raseri når faren blir for nærgående. Likevel fortsetter de samtalen som på samme tid både er sørgelig og morsom.
For meg minner boka mye om filmen «Min middag med André» fra 1981 der vi følger to venner fra de går inn i restaurant i New York til de går ut igjen. Men Hakl sørger for en rekke avbrekk ved at far og sønn går fra sted til sted. Øldrikkingen fører dessuten til hyppige toalettbesøk, hvor hovedpersonen gjenkaller drømmer og minner utover dem han deler med faren sin. Anbefales!
- jeg har gikt i skulderen og i kneet. Skulderen er brukket to ganger. Legene rørte den ikke, tok bare røntgen. Jeg har hatt minst to operasjoner for stær, men jeg har aldri hatt et hull i tennene. Se selv. Hun åpnet munnen. Riktig nok, ingen plomber, ikke så rart kanskje, når du ikke har en tann i munnen.
På verdensveven vrimler det av lister over de hundre beste bøkene, helst romaner. Først nylig ble jeg klar over at slike lister sikkert har sirkulert siden tidlig på 1900-tallet (Max Beerbohm gjør narr av fenomenet alt i 1911 i romanen Zuleika Dobson - som ironisk nok selv finnes på minst en slik liste). Interessen for boklistene svinger over tid, ikke minst fordi de ofte er for konvensjonelle, for eksentriske, eller for ubalanserte.
Fadiman og Major har i all fall prøvd å lage en begrunnet oversikt over bøker og forfattere som de synes har vært viktige fra oldtiden til vår egen tid. Styrken ved boka er at redaktørene dessuten prøver å være globale i tilnærmingen sin. Det gjelder i all fall første del, hvor de har fått med seg 133 forfattere fra flere verdensdeler. Hver forfatter og deres viktigste bøker omtales grundig. Men i en tilleggsliste med korte omtaler av 100 nyere forfattere er det overveldende overvekt av amerikanske og britiske. Så her slår den kulturelle skjevheten inn med full styrke.
Nylonteppet var i to grønnyanser og så langflosset at det kunne trengt en omgang med gressklipperen.
Det siste jeg så av henne var kittelen som svulmet i vinden. Hun lignet en varmluftsballong sekundet før oppstigning.
Kort bok med svært korte fortellinger eller vignetter om til dels bisarre og frastøtende hendelser blant navnløse mennesker på navnløse steder. Av sammenhengen går det likevel fram at de fleste av historiene er lagt til et øst-europeisk land under kommunismen, mens resten handler om en ung person som prøver å komme seg opp og fram som innvandrer i Amerika. Et underliggende poeng synes å angripe normløsheten både i øst og vest, noe som manifesterer seg tydeligst der hovedpersonen konfronterer en landsbyprest som har valgt å overse seksuelle overgrep i lokalsamfunnet. Forfatteren forlot Polen til fordel for USA som 24-åring 1957.
Norah siterer Sandvidder av Abdelrahman Munif (side 153)
21:01, 1. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Al-Hadra, området innenfor og utenfor, i flere dagsreisers omkrets, hadde vært slik siden Gud skapte jorda. Fordi folks liv i stor grad var preget av vansker og prøvelser som følge av regnet som aldri kom, og karavaner som uteble, og med det prisstigning på mel, sukker og lin, var de blitt såpass vant til dette livet at de ikke ventet seg noe bedre. Hvis det ble trangt av folk på jorda, så måtte noe skje. Som oftest var døden en sikker løsning på problemet. Døden i form av plyndringstokt eller strid, som ofte oppsto som følge av uoverensstemmelser om beitemark og vann, eller i form av sykdom som brøt ned folk og dyr. Det var døden som skapte balansen som gjorde folk i stand til å fortsette å leve, og hvis noen av mennene var trette av død og ikke kunne eller ville drepe hverandre, så drev den innstendige, sterke trangen til å reise som kom med karavanene dem til å dra uten større forberedelser eller forutgående planlegging. Da de var reist, var det litt bedre plass på jorda til dem som ble igjen, og livet gikk videre.
Sist sett
