Bokelskere.no

Har elsket denne historien siden jeg oppdaget den som femtenåring. God til både å drømme seg vekk i og gjenopprette troen på det gode.

Har lest den høyt for kona seks ganger. Det var den eneste måten jeg fikk overtalt henne til å ta fatt på boka. Om jeg leste så kastet hun ikke bort verdifull tid som kan brukes på nyttigere ting:-) Det ble en tradisjon med høytlesning hver sommmer. Tar ca. tre måneder.

Den er utrolig grei å lese høyt for andre og så spennende at selv etter seks ganger lurer vi på om vi skal gå løs på den igjen. Nå gleder jeg meg til ungene blir så store at jeg kan lese den for dem.

Denne boka var pensum da jeg studerte på Bibliotekhøgskolen i Oslo. Leste den på svensk og var helt fjetret. Den overvant min innebygde motstand mot å sette pris på pensumlitteratur og ble en klassiker som jeg alltid vil ha med meg. Litt for ubehagelig til å virkelig få en sekser, men egentlig burde den vel ha det.

Jeg er da uenig med dere her, jeg synes slutten holdt like god kvalitet som resten av boka. Vanskelig å si så mye her uten å røpe noe, men jeg likte den iallfall!

Er også spent på filmen, men PJ har jo bevist at han behersker også denne sjangeren. "Heavenly Creatures" er jo fantastisk!

Ganske så fornøyelige denne her, litt sånn herlig Hovland humor, men og litt alvorlig og trist om kjærlighet, vennskap og det å være seg selv.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Strålende spenning med blind hovedperson. http://marismorkehjorne.blogspot.com/2009/11/super.html

Tilnærma fanfiction om Harry Potter og wizard rock. Artig! http://marismorkehjorne.blogspot.com/2009/11/voldemort-cant-stop-rock.html

Filmen er dessverre ikke så god, så det var dumt av deg, så fortreng filmen og les boken.

Så du tipper du blir 87? Ikke verst :-) For det første, alle mulig honnør til oversetterene i dette landet, uten dem hadde de fleste nordmenn ikke kunnet lese noe annet enn dansk, svensk og engelsk, og til og med det kan være vanskelig nok noen ganger. Men noe jåleri er det ikke snakk om synes jeg bare fordi man vil og kan lese originalspråket. Det tar muligens litt lenger tid noen ganger, men man får som oftest mye igjen for det, både innsikt i en annen språkgruppe, men viktigst av alt rytmen og autensiteten blir bevart, og man trenger ikke tenke på hva man eventuelt går glipp av, hva som forsvinner. For selv om det er mange gode oversettere der ute, er det også mange dårlige som ikke alltid løser oppgaven godt nok. Så, mestrer man et annet språk, kjør på. Men det viktigste er likevel, les boken!

Ja, han kom jo med "Pornopung-håndboka" etterpå, så han tok ikke hintet tydeligvis, ville kanskje bare ha penger. Vel, han ble jo lesbisk nigger senere.

Ja herregud, oppdaget det først nå, jeg driver jo og leser i den på jobb i lunsjen av og til, har kommet godt over halveis, og den er kjempefin! Men jeg leser den på norsk og da heter den Husfred, så jeg koblet ikke med gang. Går noen ganger tregt ser du...

Ja, "Andas fram mitt ansikte" høres unektelig flottere ut enn "Pust frem ansiktet mitt" (Tror det var slik i alle fall)

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Jo kanskje det, selv om jeg ikke vil være så kategorisk, og jeg vet ikke helt om Zafon regnes som magisk realisme kandidat uansett. Men for meg var det bare lettbeint og kjedelig.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Fantastisk leseopplevelse! Til tross for nærmere 1000 sider ønsket jeg at denne boka aldri tok slutt. Handling lagt til Syria, og vi følger to rivaliserende slekter. Boka er bygd opp av mange korte kapitler som nærmest fungerer som små noveller.

Murstein av ei bok, men velskrevet. Boka er som en mosaikk, og minner litt om boka "Kjærlighetens mørke side" av Rafik Schami. Forfatteren hopper fram og tilbake i tid, og mellom forskjellige forfatterstemmer. Handlingen er lagt til Francos Spania, i en liten landsby utenfor Barcelona. Og den har alle ingredienser. Ta deg tid når du leser denne boka, og du garanteres en god leseopplevelse.

En utrolig god bok på så mange plan. Personene er veldig interessante, både professor Dunworthy og Kivrin er hele personer som lykkes og mislykkes, misforstår og forstår til slutt. Fantastisk språk og en handling som leseren aldri mister interessen for.

Tårene spratt da jeg leste nettopp denne historien i DBY. En veldig fin bok totalt sett også, forøvrig.