Bokelskere.no

Dødelig sjalu - eller bare littebittegrann? Hva gjør en når man er litt sjalu - ikke så rent lite heller? Jeg må innrømme at jeg allerede var fan av Iben Sandemose, men her tok tegningene hennes og det nyskapende språket helt luven fra meg. Sensuell, nyskapende og litt trist.

Denne boka er visstnok en av grunnene til at hun fikk Fritt Ords pris...men makan til inkonsekvent tøv skal du lete lenge etter! Boka er dedikert til "kristne og andre verdikonservative", så her får enhver annen av oss passet vårt påskrevet. Hun skal ha ros for å ikke løpe medstrøms, men argumentasjonen og tankerekkene hennes holder bare ikke mål. Som ufrivillig barnløs mor - med tre deilige barn, hvorav ei er adoptert, føler jeg meg krenket og støtt av hennes uhyrlige påstander. Hun bruker et konsekvent språkspill og skriver om "konstruerte barn", og at "Først når den adopterte absolutt ikke engasjerer seg i spørsmål som dreier seg om biologiske forskjeller kan han/hun kjenne fellesskap med de fremmede på et personlig grunnlag. Da må en antagelig bli både gammel og klok." (s.165) Nina Karin Monsen har satt seg selv i en offerrolle og spiller på at andre ikke tar hennes filosofiske betraktninger alvorlig. Ja, fru Monsen - jeg forventer av en filosof at du skal stille åpne og filosoferende spørsmål. Ikke stille lukkede spørsmål som du kategorisk svaret NEI! på. Og det å få tirader som denne fremkaller bare skjeve smil: "Hva lystetikere, hedonister av ethvert slag, skilte, utro, pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister, sosialdemokrater, samboere og et lite antall homofile synes om det pliktorienterte, heterofile, monogame, religiøse mor-far-barn-fellesskapet, det kristne og verdikonservative ekteskapet, er irrelevant." (s. 20) Nina Karin Monsen har gått til kildene for å lese Stortingets debatter før innføringen av ny ekteskapslov og hun gir politikerne det glatte lag: "Her snakker virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende politikere. Ingen fra flertallet virket selvstendig tenkende. Derimot er det mye føleri. Mange brukte sine venner, slektninger og tilfeldige bekjente som begrunnelse for loven. Jeg måtte konkludere med at flertallet - lovgiver - var situasjonsbetinget sinnsforvirret." (s. 34-35). Men hun selv sjenerer seg ikke for å hevde at hun ikke tror at det er vanskelig å være homofil (s. 77) - hun visste om et par spesielle gutter på realskolen, må vite (s. 10), og tar "Tore på sporet" som sannhetsvitne på sine betraktninger om adopterte (s.149). Jeg kan altså vende hennes egne ord mot henne selv...her snakker en virkelighetsfjern osv.,osv... Og nå sier fru Monsen at hun skal bruke pengene hun fikk fra Fritt Ord til å gå til rettssak mot staten for å omgjøre den nye ekteskapsloven - for å få sitt ekteskap tilbake. (Hun glemmer jo helt å si noe om sin egen situasjon - både hun og mannen var gift på hver sin kant da de traff hverandre - og de har ikke barn sammen. Da er per definisjon hennes nåværende ekteskap bare en "vennskapssituasjon" - s. 94, og på s. 107 står det: "Uten barn er de to voksne bare venner, uten slektstilhørighet, selv om de er gift. Ekteskap uten barn er partnerskap. Først når de får felles barn, blir de i slekt med hverandre.") Så når hun går til frontalangrep og vil ha "ekteskapet" sitt tilbake - så har hun ifølge seg selv ingenting å ta tilbake :-) Jommen sa jeg fritt ord...Eller som det heter på side 13: "Det er absurd å skulle argumentere mot det absurde, tøvete å argumentere mot tøv." Så det er ingen grunn til å ødsle bort penger på denne boka - lån den på biblioteket dersom du er interessert. Den har jo en viss underholdningsverdi.

Jeg husker uhyggesfølelsen denne ga meg. Den er fremdeles aktuell, dessverre. Etnisk rensing er ingen god idé, men dukker til stadighet opp igjen.

Forlaget skriver om denne boka:

Amabelle Désir, en ung kvinne fra Haiti, er hushjelp hos en velstående spanskættet offiserfamilie i Den dominikanske republikk. Hun har bodd hos familien siden foreldrene druknet i grenseelven Massacre da hun var åtte år. Amabelle elsker Sebastien, som er landarbeider. Han er vakker, også med sine arr i ansiktet etter skarpe sukkerrør. Amabelle og Sebastien deler drømmer og planlegger fremtiden sammen. Året er 1937. Ryktene begynner å gå om at den dominikanske presidenten Trujillo, El Generalissimo, planlegger en nasjonal renselse. Snart mobiliseres hæren mot svarte landarbeidere med et fremmed språk.

Mannen min lærte fransk for å lese tegneserier. Jeg "leser" tegneserier for å lære (øve mer på) fransk. Dette serien kunne jeg godt ha satt på "Kinahylla" også. Barbarisk historie om gledespiken som ble kidnappa av en barbar - men hvem som er mest barbarisk kan man jo diskutere. Flotte tegninger og driv i historien. Godt likestillingen har kommet lengre enn dette i våre dager :-)

Mannen min lærte fransk for å lese tegneserier. Jeg "leser" tegneserier for å lære (øve mer på) fransk. Denne serien kunne jeg godt ha satt på "Kinahylla" også. Barbarisk historie om gledespiken som ble kidnappa av en barbar - men hvem som er mest barbarisk kan man jo diskutere. Flotte tegninger og driv i historien. Godt likestillingen har kommet lengre enn dette i våre dager :-)

Mannen min lærte fransk for å lese tegneserier. Jeg "leser" tegneserier for å lære (øve mer på) fransk. Denne serien kunne jeg godt ha satt på "Kinahylla" også. Barbarisk historie om gledespiken som ble kidnappa av en barbar - men hvem som er mest barbarisk kan man jo diskutere. Flotte tegninger og driv i historien. Godt likestillingen har kommet lengre enn dette i våre dager :-)

Denne burde være pensumbok om mobbing på ungdomsskolen. Selv om den er rå, så får man virkelig føle både mobbeofferet og den fortvila følelsen til Micke som tross alt prøver å gjøre noe.

Rød Asalea er en lidenskapelig og lavmælt roman om kampen for å finne seg en plass som individ under kulturrevolusjonen.

Den er sett gjennom en eksilkinesers briller; Anchee Min ble født i Shanghai i 1957. Hun lærte å skrive "Lenge leve formann Mao" før hun kunne skrive sitt eget navn. Hun ble sendt i arbeidsleir i 1974, og noen år seinere valgt ut blant 20 000 kandidater til å være frontfigur i propagandafilmer. I 1984 kom hun til USA. Sånn sett er romanstoffet til Rød Asalea til dels hentet fra Anchee Mins liv. Nå bor Anchee Min med mann og barn i Chicago, der hun er maler, fotograf og forfatter.

Et skremmende bilde av kinesisk ettbarnspolitikk og hva det vil si for enkeltmennesker. Særlig fordi jeg er adoptivmor til ei flott kinaprinsesse gjør denne sterkt inntrykk.

Boka som gjorde meg til feminist :-)

Dette var boka som fikk meg hekta på lesing. Jeg fant den i "skolebiblioteket" (et bakrom innenfor et annet klasserom der vi hadde 2 hyller over hverandre med gammeldagse bokbindsbøker i rødt, blått eller grønt). Jeg kjenner ennå lukta av støvete bøker. Opplevelsen ble desto sterkere når den kom i lørdagsbarnetimen!

Og når man har "He Ain't Heavy, He's My Brother" i bakgrunnen kan liksom ingenting stoppe et glødende solidaritetsengasjement.

Jeg synes hun er en frisk debutant. Jeg gleder meg til å følge henne videre.

Ringenes herre av JRR Tolkien, selvfølgelig! Der har du tankemat for lang lang tid...

Stormfulle høyder (i en utgave med bitteliten skrift fra 1949) holdt min 14-åring våken om nettene i januar. Hun måtte bare lese LITT til! En klassiker som holder seg. :-)

Slett ikke verst. Liker det hardkokte elementet, men du godeste for et slett forlagsarbeid med språket...

Mer her

Denne boka synes jeg var deprimerende. Ikke spesielt godt skrevet, den virket mer som et debattinnlegg. Men innimellom glimtet forfatteren til med formuleringer som fikk meg til å tenke Erlend Loe. Stubberud setter ord på tanker og følelser som sikkert mange kjenner seg igjen i når det gjelder integreringsdebatten.

Ti sider i timen er et anstendig tempo når det gjelder denne, skal jeg si dere! Så det så!