Bokelskere.no

Føler du at skjønnlitteraturen har gitt deg noen innsikter i livet (eventuelt hvilke?), som du ville ha gått glipp av dersom du ikke hadde vært en leser?

Og hva er det som gjør at du ikke har lyst til å legge fra deg boka?

Hva skal egentlig til for at du gir en bok terningkast 6? Og er du raus med 6'erne du deler ut?

Christian Jungersens debutroman "Krat", som ikke er oversatt til norsk. Bestilte den på min favoritt nettbokhandel, Adlibris.com.

Forfatterintervjuene i The Paris Review liker jeg godt:
http://www.theparisreview.org/interviews

Jeg er selvsagt imponert over størrelsen, men orgainiseringen av bøker etter forlag er jeg ikke begeistret for. Hvis jeg har lyst til å se på bøker om f.eks. filosofi, så ønsker jeg selvsagt at disse står samlet. Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke kommer til å bli min nye favorittbokhandel, men det kan nok hende jeg stikker innom en gang i blant, når jeg ikke er ute etter noe spesielt, men bare har tenkt å "gresse", som man sier på bibliotekarspråket.

Sebastian Lagergren, Norges svar på Sherlock Holmes, det funker det. Litt rotet til tider, men god underholdning.

Veit ikke om det har blitt anbefalt allerede men Discworld serien av Terry Pratchett er jo fantastisk lesing uansett alder, var den serien som lærte meg å elske fantasy for mange år siden ^^,

Tusen hjertelig takk, Gretemor! Gleder meg til å lese det!

Er det noen som kan hjelpe meg å spore opp filosofer/forfattere som har argumentert mot det pessimistiske mennneskesynet Zappfe målbærer i "Den siste Messias"?

Lettlest og lite givende "husmorporno" med BDSM-miljøet i fokus. Lite engasjerende, lite pirrende.

En av de aller beste scifi-bøkene jeg har lest, og med så mange fine psykologiske vendinger at jeg ikke har ord for det. Vakkert språk, røff og spennende handling. Anbefales!

Det føles ikke bra å bruke “kjedelig” som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman “Over det kinesiske hav”, er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor “Over det kinesiske hav” er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i “Over det kinesiske hav” betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem “åndssvake”, som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg - like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá “men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt”, “vi så ikke da hva som skulle komme senere” eller “hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli”. Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller “tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet” er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

“Over det kinesiske hav” er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i “Før jeg brenner ned” viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er “Over det kinesiske hav” nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Den boka!

Det morsomme med denne boka var at Otto het Beltø til etternavn...

Parodisk og samfunnskritisk bok om Hitlers oppvåkning i moderne tid. Jeg synes den var delvis morsom, svært interessant, men tung å lese. Fikk meg for øvrig til å forstå mer om Hitlers tankemønster og galskap, og til å ville lese mer historie, spesielt om tiden før 2. verdenskrig.