Takk for det, jeg skal prøve!
Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.
John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.
Britiske Olivia Laing fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.
Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.
Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.
Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.
Intenst og skremmende om et kjærlighetsforhold som utvikler seg til et mareritt. Vold i nære relasjoner er et viktig tema, og forfatteren skildrer dette så nært at angsten blir sittende i en selv.
I lige så!! Titter innom i ny og ne:)
Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud!! En favoritt! Anbefales!
Jeg ser at det er blitt spurt etter Bokelskere-app i et par år her. Er det VIRKELIG ingen som ser potensialet? Jeg ville GLADELIG betalt for en slik. Ser for meg en med samme grensesnitt som Flixster (for film). Så i mellomtiden - finnes det andre som har laget en slik app - gjerne utenlandsk?
Gjensyn med litt smusslitteratur fra hytte-bokhylla.
Sjarmerende bok om grevlingen Sam som arver et hus etter sin tante Fam. Og om en hemmelig skatt som er gjemt et sted i huset!
Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen av Håkan Nesser! En favoritt! :)
Å være forelsket er å elske den andre for sitt eget godes skyld.
Hvis kjærligheten er savn, går dens logikk ut på å strebe stadig mer etter det den savner, etter det den savner mer og mer, etter det den savner absolutt, som er Det gode (som Det skjønne bare er et blendende uttrykk for), som transcendensen, som er Gud, og på å oppheve seg selv i det, endelig mett, endelig beroliget, endelig død og lykkelig! Er det fremdeles kjærlighet hvis den ikke savner noe? Jeg vet ikke. Platon ville kanskje si at i så fall er det bare skjønnhet igjen, slik Plotin sier at det bare er Den ene igjen, slik mystikerne sier at det bare er Gud igjen...Men hvis Gud ikke er kjærlighet, hva er da vitsen ved Gud? Og hva skulle Gud kunne savne?
Aristofanes forteller oss nøyaktig det vi vil tro om kjærligheten (dette er kjærligheten slik vi drømmer om den, kjærligheten som er tilfredsstilt og tilfredsstiller: den lykkelige lidenskap). Sokrates forteller derimot om kjærligheten slik den er, opptatt av savnet, det ufullstendige og elendige, og på den måten sender den oss ut i elendigheten eller religionen.
Og samtidig må vi elske kjærligheten? Ja visst, men vi elsker den jo (ettersom vi i det minste elsker å bli elsket). Moralen kan ikke utrette noen ting for den som ikke elsker den. Uten kjærlighet til kjærligheten er vi fortapt, og dette er kanskje den virkelige definisjonen av helvete, og da mener jeg fordømmelsen, fortapelsen her og nå. Vi må enten elske kjærligheten eller ikke elske noen ting, enten elske kjærligheten eller være fortapt. Hvilken tvang ville det ellers finnes? Hvilken moral? Hvilken etikk? Hva ville gjenstå av dydene våre uten kjærligheten? Og hva ville de være verd dersom vi ikke elsket dem?
Vi trenger bare moral i mangel på kjærlighet, la oss gjenta det; og det er derfor vi har et så sterkt behov for moral!
Personnavn, stedsnavn blir formidlet i rasende fart, til tider er det noe vanskelig å følge med i svingene. Likevel er dette er en svært god roman, livene til Eccu, Allu, Lucie og Ivar gir oss et godt innblikk av borgerskapet og arbeidernes gjøren og laden i Helsingsfors på tidlig 1900-tallet. Det er en gripendende bok, det er en spennende bok og det er en historisk bok. Rød mot hvit, borglig konservatisme, dekadanse, sosialisme, og menneskene opp i alt dette.
Hør bare her: Allus far; "Det er ikke rare hjelpa du har fått av meg, gutten min, men ett råd skal du ha. Bruk vettet du har fått utlevert, les deg opp av denne dritten. Og kast ikke bort livet på å jage etter fyll og fitte sånn som jeg har gjort".
Eller som Lucie sier til Allu; "Jeg forstår dem som lider, jeg forstår dem bedre enn du tror, det er bare at det faller i noens lodd å vandre gjennom lidelsen og være andre til hjelp uten å lide selv".
Oversetter Erik Krogstad har gjort en god jobb.
Spennende ungdomsroman med alt det intense en 18-åring kan føle - og enda mer! Gledet meg veldig over dykkesekvensene i boka, som å være under vann selv.
Liker denne trilogien som mikser historiske tidsskildringer med spennende menneskers historier.
Svært spennende, interessante moralske dilemmaer og menneskeskjebner.
Eneste grunnen til at jeg gadd å lese denne ferdig var kun nysgjerrighet, hvordan ender dette. Uansett, dette var en ufattelig teit og dårlig skrevet bok. Ikke spennende overhode, og språklig var den banal og barnslig, elevene mine skriver bedre.