Bokelskere.no

Jeg tror jeg leste denne boka da den kom ut i 2002, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg husker den så godt så lenge etter. Kanskje det enkle språket som likevel er kraftfullt og gir deg en mengde bilder i hodet. Og helt sikkert det uvanlige temaet; jeg kan ikke huske å ha lest noen annen bok som nesten bare foregår på do! Dette er faktisk en hjertevarm historie med sin egen, lille humor mellom linjene. I en anmeldelse jeg leste ble den beskrevet som en klassisk, moralsk fabel. Jeg synes i hvert fall den fortjener å hentes fram fra båsen av flere : )

Barndom-bøkene er ypperlige å ha som gavebøker! Barndom på 50-, 60-, 70- og 80-tallet sto i avisa tror jeg, det finnes også bøker for 40-tallet, godteri, jul og biler. Sjarmerende nostalgibøker som omtrent alle liker. De har visst vært utsolgt fra forlaget før, så benytt anledningen.

Takk for interessant foredrag på KORG-dagene! Bokelskere.no er slik alle biblioteksider skulle vært : ) Kan nevne at jeg sendte e-post til Nasjonalbiblioteket i 2007 (tror jeg) og har fortsatt ikke fått svar, så svar etter 6 mnd er egentlig ganske bra...

Boka begynner i et typisk arbeiderstrøk i Boston. Vi møter Sean som kommer fra Point, der folk eier husene sine, mens Jimmy og Dave er fra det dårligere området Flats. Sean og Jimmys fedre jobber samme sted, og de tre guttene henger mye sammen. En sommerdag i 1975 blir Dave lurt inn i en bil av to menn. Da han vender tilbake fire dager seinere er noe ødelagt i vennskapet mellom guttene, og ingen vil egentlig snakke med Dave om hva han har opplevd.

25 år seinere har Sean blitt drapsetterforsker, Jimmy butikkeier med soning bak seg og svigerfamilie med mafiaforbindelser, mens Dave er familiemann med mørke hemmeligheter. Så blir Jimmys datter drept, og samme kveld kommer Dave hjem til kona full av blod. Sean blir satt på drapssaken og dermed kommer de tre barndomskameratene tett på hverandre igjen. Som leser får du en skjebnesvanger følelse av at dette ikke kan gå bra.

I blodet er en bok du leser til øyet blir stort og vått for å se om Sean klarer å avsløre morderen. Som leser blir du grundig lurt, og må innse at ingenting er så enkelt som det kan virke. Men boka har også nydelige beskrivelser av sorgen over å miste et barn, vennskap som brister og hvor dype spor en barndom kan sette. Hvordan kan et menneske være kjærlig familiefar og nådeløs hevner på en gang? Selv når du leser de verste scenene får du medfølelse med og forståelse for hovedpersonenes handlinger fordi forfatteren lar oss bli så godt kjent med dem. Beskrivelsen av et arbeiderklassestrøk i oppløsning er også veldig god.

Fra min bokprat om denne boka:

Dette er en god, gammeldags brevroman (Noen har nevnt 84 Charing Cross Road som referanse). Vi befinner oss i England i 1946, og handlingen sirkler rundt den unge Juliet Ashton. Hun har gjennom krigen hatt en ukentlig, humoristisk spalte i en London-avis. Nå reiser hun rundt og snakker om spaltene som er samlet i en bok og utgitt av en venn som driver forlag. Hennes store utfordring er hva den neste boka skal handle om. Ved en tilfeldighet får hun brev fra en bonde på Guernsey. Han har funnet navnet hennes inni en bok han leser, og de begynner å brevveksle. Det kommer fram at det finnes en leseforening på øya, derav tittelen. Etter hvert begynner det ene etter det andre medlemmet av leseforeningen å skrive til Juliet; både om bøkene de leser og for å fortelle hvordan de opplevde den tyske okkupasjonen. Juliet blir så fascinert av menneskene og Guernsey at hun ender med å reise dit, og involveres snart veldig i livet til innbyggerne på øya.

Til tross for at forfatteren er amerikansk opplevde jeg denne boka som svært engelsk. Her må oversetteren hedres! Tonen i boka gir meg sterke assosiasjoner; jeg ser for meg miljøet slik man kanskje har sett det på film og tv oppigjennom årene. Og så denne litt engelske sjargongen da, der man beskriver de grusomste ting på en kvikk og nesten overbærende måte. For en skjønner etter hvert at det ikke var så hyggelig å bo på Guernsey under krigen. Desperat mangel på mat og andre forsyninger, uforutsigbare soldater og ingen informasjon om hva som foregikk i verden –oppgitt og forlatt av det britiske imperiet. Men vi får også høre om vennskap og edle handlinger, tom fra tyske soldater. Jeg bet meg spesielt merke i hvordan en beskriver mangelen på leselys! Øya går etter hvert tom for brensel og folk må brenne både møbler, bøker og blader for å lage mat og holde varmen. En av leseforeningens medlemmer beskriver hvor trist det er å måtte legge seg umiddelbart etter mørkets frembrudd etter en lang dags jobbing uten å kunne lese noe. Lesingen er en av de få oppmuntringene hans, og savnet er sterkt.

Dette er ikke et dypt, litterært mesterverk, men først og fremst en utrolig sjarmerende bok. Selv om det er mange personer og navn å holde styr på koste jeg meg veldig mens jeg leste og ville at alt skulle gå bra. Og det gjør det! En anmelder kritiserte boka for en for ”lettbeint lykkelig” slutt. Og hvis det er det verste man kan si om en bok gjenstår det vel bare å anbefale den varmt til alle som trenger litt lettbeint lykke!

Fra min bokprat om denne boka: I denne boka befinner vi oss på Finnskogen. Vi følger hovedpersonen Bitti og hennes familie fra Bitti er helt liten og fram til puberteten. Vi får høre om dagligliv på bygda ved grensen ca fra krigen og framover, sett gjennom barnets øyne. Opplevelsene tar helt utgangspunkt i hvordan ungene forholder seg til verden, så det er mye som er rart og uforståelig, og hverdagen inneholder helt andre dramaer enn for de voksne! Det jeg liker så godt med denne boka er hvordan Korbøl klarer å få fram gjennom språket at Bitti blir eldre i løpet av boka! Dette gjør hun helt bevisst gjennom å skrive veldig enkelt først, og så mer avansert. Slik får vi som lesere også gradvis bedre innblikk i hva som skjer. Bitti er ikke bare et snilt barn; hun krangler med søsknene, griner og maser på foreldrene, blir sint og mister ting. Barnets sinne og følelser er veldig godt beskrevet synes jeg. Og så er det mye humor i disse glimtene fra en tid som vel er borte nå. Selv om miljøet nok ikke finnes mer, kan man allikevel kjenne seg igjen i barnets følelser.

Fra min bokprat om denne boka: En bok der vi aldri møter hovedpersonen! Vi befinner oss i skogsbygda Gråberg litt oppi landet, nær grensa, kanskje på 60-tallet, i hvert fall litt tilbake i tid. Hovedpersonen er damen på telefonsentralen i denne bygda, og hun har det tydeligvis skjedd noe dramatisk med før vi kommer inn i handlingen. Dette er en såkalt kollektivroman, så isteden for at vi får vite hva som har skjedd, møter vi en mengde forskjellige folk, både fra bygda og andre, som forteller hva de tror om dama på sentralen og hvorfor ting har skjedd. Samtidig forteller de gjerne alt mulig annet som faller dem inn i samtalens løp. Formen er ganske muntlig; vi møter postmann, lege, prestefrue, skogsarbeidere, skolejenter, husmødre og bønder. Noen forteller mye, noen har bare en setning. Noen vet en del om saken, noen vet men sier ikke noe, noen tror de vet mye og noen vet ingenting. Til sammen gir alle disse stemmene oss en veldig interessant innblikk i ei lita bygds liv. Vi skjønner etter hvert at noe har vært galt lenge på telefonsentralen, men at ingen har klart å ta tak i det. Kanskje litt på grunn av måten denne dama har vært på.

Jeg synes Korbøl klarer å få fram de forskjellige personlighetene gjennom disse småstykkene. Hun skriver både enkelt, sårt, underfundig og med humor, og jeg ser tydelig for meg både telefonsentralen, bygda og de som prater.

Fra min bokprat om denne boka: Skammen handler først og fremst om Idun Hov. Idun Hov er et veldig vart menneske, som har opplevd mange vonde ting. Helt fra barndommen av har hun store problemer med å kunne verge seg mot fæle opplevelser, alt går tungt inn på henne og hun føler mye skyld og skam for ting hun har gjort. I begynnelsen av boka møter vi henne altså på en institusjon der hun ikke bare er tvangsinnlagt men etter hvert også blir umyndiggjort av sin egen tvillingsøster. Vi får vite at hun har levd en omflakkende tilværelse innenlands og utenlands, og ofte har tydd til rusmidler. Samtidig er Idun svært talentfull på mange områder, hun er en anerkjent forfatter og skriver også da vi møter henne.

Utover i boka blir vi kjent med Iduns familiehistorie som Idun gjennomtenker og nedtegner for å forstå seg selv og livet sitt bedre, og den er både spennende, tragisk, morsom og hendelsesrik.

Vi blir kjent med bestefar Andreas Sand, en kraftfull og lystig sjømann som ender opp som gudfryktig reder og pater familias. Faren, Vemund Hov, kjemper seg fra en husmannsplass til utdanning i Tyskland og prestestilling, samtidig som han er en grubler med store humørsvingninger og som dømmes for landssvik etter krigen. Man kan nok kalle dette en familiekrønike, der vi får innblikk i kjærlighetshistorier, familiefeider og hendelser helt fra 1. verdenskrig til i dag, og der vi også får innsikt i småbyliv i Norge gjennom nesten hundre år.

Selv om Haff hopper mye fram og tilbake i tid og fra forteller til forteller, faller man aldri av lasset. Boka er skrevet i noe jeg vil kalle et litt blomstrende språk, med mange omhyggelig oppbygde setninger og ord som ikke brukes hver dag. Jeg har stor sans for dette språket. Det kan kanskje kalles gammelmodig, men det passer veldig godt til akkurat denne boka. Kanskje er det forfatterens mange år i Danmark som virker inn her? Haff er født i Botne i Vestfold, utdannet lærer og bodde 24 år i Danmark. Nå bor hun i Oslo. Hun har skrevet mange bøker og er en anerkjent forfatter selv om hun er svært lite i media. Hun har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris to ganger, og er oversatt til mange språk. Ikke minst har hun holdt på lenge; hun er 82 år og kommer fortsatt med bøker! Skammen er etter hennes eget utsagn hennes mest personlige, og en hun ønsket å skrive i mange år uten å få det til. Jeg har ikke lest alle Haffs bøker, men flere av de jeg har lest har gjort inntrykk på meg og Haff er en av mine absolutte favoritter det må jeg bare innrømme. Jeg kan spesielt nevne Renhetens pris, som jeg synes er en strålende bok.

I Skammen viser Haff stor innsikt i menneskers sinn og følelser, og hun har medfølelse for alle de som vil det beste men trår feil i livet av forskjellige grunner. Hun har også en helt egen, litt underfundig humor i denne boka, der hun viser menneskers svakheter på en skarp men ikke ondsinnet måte.

Fra min bokprat om denne boka: Vallgren ble født i Linköping i 1964, og debuterte i 1987. Han har gitt ut både romaner, novellesamlinger og en reiseguide. På hjemmesiden hans står det at han tilbrakte mesteparten av 80-tallet på ”omfattande resor i Asien och Europa”, og da får jeg assosiasjoner til aristokratiske unge menn fra 1800-tallet! Han har dessuten bodd i både Spania, Danmark og Tyskland. En litt spesiell ting med Vallgren er at han også er aktiv musiker. På hjemmesiden sin beskriver han seg som musiker og forfatter, og han har gitt ut 6 plater.

Tre av Vallgrens bøker er oversatt til norsk, og den mange kanskje kjenner best er ”Den vidunderlige kjærlighetens historie” som kom på norsk i 2003. Den mottok flere priser og ble en stor suksess i mange land.

Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov kom på svensk i 1996, og på norsk i 2001. Når boka starter befinner vi oss i St Petersburg nyttårsaften 1899. Der møter vi Josef Nikolaj Dimitrevitsj Rubashov. Rubashov kommer fra en velstående familie, men er uhelbredelig hasardspiller. Han har spilt bort arven -inkludert morens livrente-, mistet kjæresten, er hatet av broren, har gjeld til oppover ørene og kreditorer etter seg. Nå sitter han i et lite leid rom med en dress og en kortstokk; neste stopp er gjeldsfengselet.

Men Rubashov vil fortsatt spille, og denne nyttårskvelden har han en avtale med en som bare omtales som gjesten. De skal spille et siste slag poker. Innsatsen er Rubashovs sjel, og jeg avslører ikke mye hvis jeg sier at han taper. Hva skjer med en som taper i poker mot djevelen? Det viser seg at helvete er fullt! Isteden dømmes Rubashov til å vandre på jorden, uten å kunne dø. Hele denne avtalen stadfestes med en kontrakt som underskrives av begge parter.

Det første Rubashov gjør når han våkner dagen etter, er å rive i stykker kontrakten. Men dokumentet viser seg umulig å ødelegge, og han tjener raske penger på å vedde med folk om de kan ødelegge det. Han tjener også penger på å spille russisk rulett med 5 kuler i revolveren. I begynnelsen går det veldig bra med Rubashov. Han slutter å spille, han gjenoppretter forholdet til broren, sender moren på et godt pleiehjem, gifter seg med ungdomskjæresten og blir styrtrik finansmann. I tillegg gir han store summer til veldedighet i et Russland preget av fattigdom. Men etter 10 års tid begynner alt å rase: han mister kone og barn, finansimperiet smuldrer hen. Nå vil Rubashov bare dø, men han kan jo ikke!

Herfra blir boka merkbart mørkere. Vi følger Rubashov på nært og fjernt hold der han er Rasputins munnskjenk, opplever både første og andre verdenskrig og krigen på Balkan. Det er mye krig, nød, onde handlinger og elendighet. Han flakker vidt omkring, ofte i søken etter gjesten, som han vil be om å få slippe å leve mer. I andre perioder blir han helt motløs, og fjerner seg helt fra menneskene. Han blir eldre, men kan fortsatt ikke dø.

Rubashov blir leserens vitne gjennom Europas historie, og det er ikke en hyggelig historie. Etter hvert forstår man at det å ikke kunne dø er en fryktelig dom, og at Rubashov har blitt ett av de ensomste menneskene på jorda.

Denne boka har en allvitende forteller, og tittelen sier mye; dette er virkelig et forsøk på å dokumentere Rubashovs liv. Vi får beskrevet dokumenter og avisartikler der han nevnes, bilder han er med på, etter hvert også tv-sendinger. Jeg likte språket i denne boka; det er rikt og kanskje litt gammelmodig anlagt, og spesielt i begynnelsen lett ironisk. Dette er en forfatter som virkelig har ordet i sin makt.

Jeg tror det var tittelen som fanget meg første gang jeg fant boka. Konseptet med å selge sjela si er jo velkjent i både litteratur, musikk og film, og her er en vri. Jeg følte at boka ga meg en innsikt i Europas historie, selv om den fokuserer mest på de mørke delene. Den får fram at europeiske kriger var like fæle som andre kriger. Jeg liker også godt beskrivelsene av Russland på begynnelsen av 1900-tallet; jeg ser liksom St. Petersburg for meg selv om jeg aldri har vært der. Boka får også godt fram det uhyrlige i å måtte overleve alle en er glad i; man får virkelig ikke lyst til å leve evig etter å ha lest denne boka!

Fra min bokprat om denne boka: Boka handler om Susie Salmon, ei 14 år gammel jente som blir voldtatt og drept av naboen en kveld hun tar en snarvei hjem. Nå tenker dere kanskje at jeg er slem som avslører morderen med en gang, men dette er ikke noen krimbok. Man får vite med en gang hva som har skjedd og hvem som gjorde det, og det viser seg etter hvert at Susies morder er en seriemorder. Isteden følger boka Susie når hun flyter ut av sin egen kropp og inn i en personlig himmel -som den kalles i boka. Der følger hun familie og venner mens de prøver å takle tap og sorg, samtidig som hun må forsone seg med sin egen død. I tillegg får vi blikk inn i morderens tilværelse.

Susies foreldre takler tapet av et barn veldig forskjellig. Faren blir helt knust, og klarer ikke å gå videre i livet. Etter hvert må begge de gjenlevende barna gå på tå hev for å beskytte faren sin. Han er også den eneste som raskt fatter mistanke til naboen, og maser på politiet om at de må etterforske ham. Ingen bevis kan knyttes til naboen, så han blir veldig frustrert. Moren derimot reagerer med å fjerne seg følelsesmessig fra resten av familien. Hun begynner å tenke mer og mer på alt hun måtte gi opp i livet av egne ambisjoner da barna ble født, og etter hvert reiser hun sin vei.

Susies søster Lindsey må kapsle seg inn i et hardt skall for å beskytte seg mot sorgen og alle i omgivelsene som bare ser den døde søsteren når de ser henne. Til slutt slipper nesten ingen inn til henne, men unntak av en flott kjæreste som følger henne hele oppveksten. Lindsey er også den som tror på farens mistanker og faktisk sniker seg inn i huset til morderen! Veldig spennende del!

Lillebroren Buckley er bare 4 år når Susie blir drept, så han forstår ikke så mye. Allikevel er kanskje han den som lider mest, fordi han vokser opp med skyggen av en død søster, fraværende foreldre og må klare seg mye selv. Etter hvert bygger det seg opp et veldig sinne i Buckley.

Selv befinner altså Susie seg i sin personlige himmel, der ting dukker opp og forandrer seg etter hva hun ønsker og når hun etter hvert modnes. Hun er veldig opptatt av livet på jorda og de som er etterlatt, og prøver flere ganger å overskride grensene og kommunisere med dem hun er glad i. Noen ganger lykkes det også!

Susie fungerer som allvitende forteller, og det er gjennom henne at vi får beskrivelser av de andres tanker, følelser og handlinger. Samtidig er hun altså er en hovedperson i romanen, og dette grepet synes jeg fungerer godt. ”Alle mine kjære” blir omtalt som en dannelsesroman fordi Susie går gjennom en modningsprosess gjennom boka, selv om hun altså er død. Vi får også en skildring av det hvite forstads-Amerika i 1970-åra, med utbygginger og oppløsning av familier. Omgivelsene er hele tiden i forandring, og dette må Susie forsone seg med; alt forandrer seg og går videre –uten henne.

Jeg ble veldig betatt av denne boka første gang jeg leste den, og den har levd i meg helt siden da. Det altoverskyggende temaet i boka er nok sorg. Den skildrer mange måter å takle tap og sorg på uten å fordømme noen. Susie sørger over å være død. Boka klarer å beskrive savnet etter livet på jorda og alt Susie ikke får oppleve, og skrekken i det å ha blitt drept. Den viser også hvor vanskelig det er å kommunisere, selv med folk du er utrolig glad i. En slik krise kan jo ødelegge en familie, og Susies familie går nesten helt i oppløsning. Jeg brydde meg om disse menneskene, og ville så gjerne at de skulle få det bra til slutt. Språket er nøkternt men også vakkert synes jeg.

Forfatteren Alice Sebold ble født i Wisconsin i 1962. Da hun 18 år gammel studerte i Syracuse, ble hun overfalt og brutalt voldtatt i en park ved universitetet. Noen måneder etterpå gjenkjente hun voldtektsmannen på en gate og vitnet til slutt i rettssaken mot ham. Flere år senere skrev Sebold sin første bok, som handler om denne hendelsen og heter ”Lucky”. Tittelen fikk den fordi en annen kvinne som ble voldtatt på samme sted litt før ble drept og partert. En politimann mente derfor Sebold var heldig, ”lucky”, som overlevde.

”Alle mine kjære” er nok også inspirert av denne hendelsen, men Sebold benekter at boka bare handler om hennes egen opplevelse: ”fordi man er et voldtektsoffer vrir folk alt man gjør til noe terapeutisk”. Hun sier også at hun var motivert for å skrive om vold fordi hun ikke tror det er uvanlig. ”Jeg ser det som en del av livet, og jeg tror vi havner i trøbbel når vi skiller de som har opplevd vold fra de som ikke har det. Selv om det er en fryktelig erfaring, er det jo ikke som om vold ikke har påvirket mange av oss.”

”Alle mine kjære” fikk alt fra svært gode til heller lunkne kritikker da den kom. Den er kanskje ikke noe nyskapende mesterverk, men etter min mening er den ett av disse små lyspunktene som plutselig glimter til på en stor, stor bokhimmel og jeg tror den kan gi dere en opplevelse som sitter lenge.

Alice Hoffman ble født i New York City i 1952. Hun er utdannet blant annet ved Stanford og bor nå i Boston. Hun har skrevet 16 romaner, to novellesamlinger, åtte barne- og ungdomsbøker og er en kritikerrost forfatter. En av bøkene hennes er filmet og hun er oversatt til mange språk. Fjorten av bøkene hennes for voksne er oversatt til norsk, og hun har solgt ca 200 000 bøker i Norge

Huset og fuglen ble utgitt på engelsk i 2004 og på norsk i 2005. Huset og fuglen består av tolv korte fortellinger om menneskene som oppigjennom årene har bebodd et lite hus ytterst på Cape Cod i Massachusetts i USA.

Boka begynner på 1800-tallet og slutter i nåtid. Vi skjønner fort at tittelen Huset og fuglen ikke er tilfeldig. Boka er full av steder, dyr og planter som får dyp betydning for menneskene vi møter. Vi følger både kvinner og menn, men kanskje først og fremst kvinner. Dette er gjerne spesielle, sterke damer, noen hviskes det til og med heks om. Menneskene i boka har gjerne lidd fryktelige tap, og på en nøktern og samtidig fantastisk måte får vi vite hvordan naturen og huset hjelper dem å takle livene sine. Når jeg sier fantastisk mener jeg ikke bare at det er bra, men at Hoffman nærmer seg noe mange vil kalle magisk realisme. Dyr og planter får symbolsk betydning og nærmest overnaturlige ting skjer helt selvfølgelig. En kvinne gråter av sorg og løvet rundt henne blir rødt. En mann får beinet bitt av av en fisk og spytter fisketenner i flere år etterpå. En svartstær mister den lille gutten som har oppfostret ham og blir hvit. Hele veien er mennesket og naturen rundt nært knyttet sammen.

Det som fanget meg med denne boka var at selve historiene er så gode. Hoffman er en mester i å mane fram levende mennesker med veldig få ord, og hun lar mye være usagt. Samtidig har hun en egen evne til å beskrive naturen. Når hun skriver om sylting får man lukta av varmt, nykokt syltetøy i nesa, man ser erteblomstene rundt huset for seg, kjenner duften av syriner og av nyhøvlet tregulv. Jeg føler at jeg virkelig har vært på det stedet hun beskriver. Selv om jeg ikke vet hvordan alle plantene ser ut og lukter i virkeligheten setter hun meg i en stemning der jeg føler at jeg vet det! Dette synes jeg er usedvanlig dyktig gjort.

Man får også et aldri så lite tverrsnitt av amerikansk historie fra etter borgerkrigen og til nå gjennom disse fortellingene. Hoffman har selv sagt at boka er en post-11. september-bok; en bok om å miste alt og å takle tap. Det høres jo veldig deprimerende ut, men hun skriver så vakkert at man absolutt ikke blir det. Hoffman og mannen har selv pusset opp et gammelt hus på Cape Cod og hun har dessuten vært behandlet for kreft, så kanskje er boka litt biografisk inspirert?

Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest alle Hoffmans bøker, men noen har jeg fått med meg, og hun har sin helt egen stemme. En jeg leste på nettet skrev: selv en middels Hoffman-bok er langt bedre enn de fleste andre!