Bokelskere.no

I told him that we might be facing fifty million monsters, but those monsters would be facing the gods.

Why do certain people try to go against the naturalorder of things, which is to fight for survival whatever happens?

da den bakeren der var ung, drømte også han om å reise omkring. men han valgte å kjøpe en bakervogn og heller legge seg opp penger år for år. når han blir gammel, vil han tilbringe en måned i afrika. han vil aldri forstå at mennesket alltid har en mulighet til å gjøre det det drømmer om

det er nettopp muligheten til å virkeliggjøre drømmene dine som gjør livet spennende

I have so much to tell you, the problem isn't that I'm running out of time, I'm running out of room, this book is filling up, there couldn't be enough pages, I looked around the apartment this morning for one last time and there was writing everywhere, filling the walls and mirrors, I'd rolled up the rugs so I could write on the floors, I'd written on the windows and around the bottles of wine we were given but never drank, I wear only short sleeves, even when it's cold, because my arms are books, too.

Dear Oskar, I am writing this to you from the airport. I have so much to say to you. I want to begin at the beginning, because that is what you deserve. I want to tell you everything, without leaving out a single detail. But where is the beginning? And what is everything?

JEG ER ATTEN. Heng Gud, drep børsmeglerne, vi skal bevæpne oss og storme byrådet. Jeg tar kjæresten min på brystet på trikken. Jeg pisser på Karl Johan, jeg knuser vinduer med ølflasker. Når jeg kommer hjem legger jeg meg under dynen, jeg har bamser i sengen, sover med døren på gløtt, noen kunne komme inn.

"Everybody in the world's got a dishwasher," Molly says, clearly puzzled, and all the times I feel I have failed as a mother are as nothing compared to this one, humiliating moment.

Det la seg ned over forstaden. Det er lenge siden nå. Alt druknet i hvitt.

Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen.

Så legger det seg en slags film over resten. Et tynt lag som smører seg ut over verden, mamma forsvinner, jeg kan ikke huske ansiktet hennes lenger, bare stemmen. Jeg gråter hver eneste dag. Jeg gråter mye.

Sam and Patrick looked at me. And I looked at them. And I think they knew. Not anything specific really. They just knew. And I think that's all you can ever ask from a friend.

Once, when I talked about this to my mother in later life, trying to express the depth of my emotions as a child, she replied that I must be mistaken. The only time we had all been together on the dunes at Filey was when I was only one month into my second year. But I do remember, and to this day I have never felt inclined to ride a horse.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.