Bokelskere.no

For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.

Jeg tror jeg er enig. Lenge siden jeg har lest denne. Det jeg kan huske veldig godt er begynnelsen, hva som skjedde på slutten har jeg helt glemt.

Dette er en novellesamling hvor alle novellene tar utgangspunkt i hvert sitt Edward Hopper-maleri. Jeg synes novellene blir litt for like hverandre, jeg synes det handler mye om kjærligheten, fremmede mennesker, bilkjøring og fotografering. Etter å ha lest alle sammen føler jeg at jeg kan oppsummere hele Rom ved havet, rom i byen med disse få ordene. Men, likevel er det fint å lese Frode Grytten, og novellene jeg liker best er Sollys i en kafeteria og Nærme seg en by.

Denne plukket jeg med meg fordi det stod et sitat av Zadie Smith på forsiden. Hun liker den visst kjempegodt og jeg elsker Zadie Smith, hvis hun sier hun liker noe, så må det være bra, og så skader det jo heller ikke at det er Tolstoj, for han liker jeg jo. Og det viste seg å stemme, det er en bra bok. The Death of Ivan Ilyich er fascinerende, interessant og intelligent, og den har en spesiell stemning over seg som jeg falt helt inn i. Jeg liker Tolstoj bare bedre og bedre (imotsetning til en annen russer, Tjekhov, som jeg bare liker mindre og mindre).

Denne boka handler om mange forskjellige mennesker hvis ene ting de har til felles er at de alle dør i det en bro, som har stått der i evigheter, plutselig gir etter. Også handler den om familiene deres, over generasjoner, og siden dette i tillegg skjer i Sør-Amerika, klarer jeg ikke la være å tenke på Gabriel Garcia Marquez. Som om dette er light-versjonen av f.eks. Hundre års ensomhet. Ikke at jeg mener noe negativt med det. For all del, dette er en interessant bok med mange fine tanker.

Denne fant jeg i en bruktbokhandel i nærheten av Kuta Beach. Etter å ha lest så mange engelskspråklige bøker på rad, var jeg helt henrykt over å lese norsk igjen. Egentlig var jeg litt skeptisk til denne boken fordi jeg syntes filmen var ganske kjedelig, men noe hovedpersonen, som er Elizabeth Gilbert selv, sin kjæreste David sier en gang i filmen hvor Elizabeth ligger på gulvet og ikke får sove – bare to-tre setninger - satte seg så fast i meg at jeg tenkte jeg måtte lese boka likevel (min intuisjon sa meg at denne replikken ikke kunne være noe filmfolkene hadde funnet på, men noe de hadde tatt fra boka – og det viste seg at jeg hadde rett, disse setningene stod ordrett i boken).

Boka handler om forfatterens personlige søken etter meningen med livet, etter å finne en slags balanse, og dette leter hun etter i Italia, India og Indonesia, og boken er delt opp deretter. Italia-delen er den jeg liker best, hvor hun skriver om å henge rundt i Roma og spise god mat og høre på det vakre språket og å prøve å snakke det. Hun skriver om matrettene, om matfilosofi, og hun skriver om språket, hvordan hun føler seg når hun går rundt i Roma og hører på det, hun skriver om utrykkene på italiensk vs. språket hun selv snakker (engelsk), og om hvordan hun lærer seg italiensk og skulle ønske at dette vakre språket bare åpnet seg for henne. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kjenner igjen Frankrike og meg selv, jeg tenker på at jeg nylig hang rundt i Paris og gjorde akkurat det samme som Liz gjorde i Roma; jeg hang bare rundt og hørte på fransk, prøvde meg fram på fransk, spiste baguetter og hundre forskjellige oster, drakk vin og spiste is, croissanter og andre franske bakverk.

Deretter kommer India-delen og den gir meg ikke noe særlig mye, for ærlig talt forstår jeg meg ikke på denne fascinasjonen over å meditere i et tempel nedi der, med guruer og hele pakka, det blir for hippie for min del. Fred i sjela kan man få billig her hjemme, det er jo bare å ta seg en tur i skogen (ok, det er kanskje lett for meg å si siden jeg bor i Norge, i motsetning til Liz som er new yorker, men still). Indonesia-delen var mer interessant, for hun tilbringer sin tid i Indonesia på Bali, og det er akkurat der jeg er når jeg leser denne boken, og der leser jeg mye interessant om balinesere (jeg får et par aha-opplevelser) og Indonesias korrupsjon som jeg kan nikke gjenkjennende på hodet til. Alt i alt er Spis Elsk Lev en lettlest, men klok bok i chit lit-sjangeren. Den er sjarmerende og jeg kjeder meg heller aldri, har bare lyst til å lese videre. Nå er jo sommeren snart på hell, men jeg sier det likevel: perfekt sommerlektyre.

Denne boka er som en lang, referende tekst. Platt, enkel og naiv. Karakterene er (nesten) like overfladiske som i en krimbok. Har de ikke noe følelsesliv? Den fikk meg forresten til å tenke på filmen The Notebook, sikkert fordi teksten er bygd opp på den måten at en mann sitter på gamlehjem og ser tilbake på livet sitt derfra. Men dette er noe jeg kommer til å glemme i løpet av et par dager, akkurat som resten av boka.

Jada. L.A. Candy er skrevet av hun som er med i MTV-serien The Hills, og ja, jeg leser det. Jeg leser og jeg synes det er gøy. Jeg har faktisk sett et par episoder av The Hills, men det irriterte meg for det var bare pjatt og gikk så jævlig langsomt, og jeg ser at denne boken er basert på den serien, men det er så mye gøyere å lese om bitching, LAs uteliv og tv-bransjen enn å se faktisk se det på tv. Og forresten, jeg elsker jo LA, og dette er veldig LA.

Dette er en faglitterær bok som tar for seg alle de franske klisjéene, faglitterær på en chic lit-måte, kanskje vi tilogmed kan si at det er et essay, et veldig langt essay. Jeg fant denne boken helt tilfeldig, på flyplassen på Bali, og jeg måtte bare ha den (og lese den) fordi jeg elsker alle franske klisjéer, og er det noen klisjéer som er sanne, så er det jo franske klisjéer. Og spesielt franske kvinner-klisjéen. Noe forfatteren ikke er. Hun ser de franske klisjéene utenfra, som den amerikaneren hun er, men likevel litt innenfra, siden hun er er gift med en franskmann og bor i Paris, og hun harselerer i vei med amerikanske kvinner, eller rett og slett alle ango-saxons, som hun kaller det og skjærer alle engelskspråklige i den vestlige verden over en kam (dette er det hun selv skriver i boka om hvordan hun bruker ordet 'anglo-saxons' – bare for å gjøre det enkelt). Og når hun skriver om franskmennene får jeg mer inntrykk av at hun skriver om alle (ikke-engelskspråklige) europeere generelt, heller dét enn franskmenn spesielt. Og det hele krydrer hun med referanser til filmer (hvorpå jeg endte med en lang liste over filmer jeg vil se) og sitater fra forfattere og filmskuespillere, og selvfølgelig nevner hun Charlotte Gainsbourg, som jeg delvis bare har ventet på skal skje fra da jeg så coveret i hylla og ennå ikke hadde kjøpt den, og alt dette liker jeg jo og ender opp med å brette fryktelig mange eselører og understreke setning på setning med blå penn. Så ja, jeg digga denne boka, men den er jo ikke dønnseriøs, det er derfor jeg sier faglitterær på en chic lit-måte, og av og til synes jeg Debra Ollivier surrer rundt det samme (eller noe som nesten er det samme) litt for lenge, men alt dette er helt greit for min del, for jeg blir aldri lei av å hengi meg til franskromatiserende drømmerier.

Mary er så typisk Nobokov, uten at det kjeder meg i det hele tatt (i motsetning til typisk Tjekhov, det kjeder meg noe jævlig). Jeg tenker litt på Lolita mens jeg leser denne, jeg tenker litt på de kapitlene hvor Humbert skriver om sin barndoms kjærlighet hjemme i Frankrike (da han selv også er et barn, og ikke en eldre, pedofil herremann), for Mary handler om en mann som tenker tilbake på da han var ung og hadde et forhold til ei jente ved navn Mary, og dette tenker han tilbake til med en romatisk nostalgi som minner meg om disse nevnte kapitlene i Lolita, bortsett fra at Humberts tidligere kjærlighet jo døde av turbekulose før hun ble voksen, mens Mary derimot, lever i beste velgående og er blitt gift med en av vennene til hovedpersonen (som jeg ikke kan huske navnet på og ikke kan gå og sjekke i bokhylla fordi jeg leste denne boka på beachen på Bali og derfor etterlot meg den der).