(Jeg må forresten legge til at jeg er i mot nynorsk selv om jeg ikke synes det er noe vanskelig å lese det, ei heller var det vanskelig å ha det på skolen.
Jeg ser nemlig at mange som liker nynorsk ikke skjønner at det kan være vanskelig, og motsatt, at det er de som sliter med nynorsken som heller ikke vil ha sidemål på skolen.
Jeg derimot, er av den sorten som synes nynorsk er easypeasy, men er likevel i mot å ha karakter i sidemål på skolen.)
[...] fantasiløs er et veloverveid skjellsord [...]
Jeg vet ikke jeg. Forfattere er flinke med ord på papiret, ikke nødvendigvis lette å henge/snakke med. Så jeg har aldri ønsket at jeg kjente en viss forfatter. Også er det et ganske selvsentrert yrke i grunnen. Ugh, forfattere.
Men ok da, skulle ønske jeg kjente Elizabeth Wurtzel.
Stor och långsam vind
från havets bibliotek.
Här får jeg vila.
Nei, hadde ikke hørt om ham før han fikk Nobels litteraturpris i år, men jeg ble simpelthen henrykt over at en poet vant prisen. Så jeg skyndtet meg å lese ham. Først da jeg åpnet boka og så de svenske diktene ble jeg redd fordi jeg begynte å tenke på den siste svenske diktsamlinga jeg leste, Göran Sonnevis Oceanen, som var et helt hav av ord jeg ikke forstod, så jævla kjedelig og umulig for en uerfaren diktleser som jeg er, at jeg brukte tre måneder på den (hallo, vi snakker dikt) og tok meg selv i å høytopplese diktene på svensk bare for å i hvertfall underholde meg selv på en måte mens jeg leste den. Nå ja, Den stora gåtan var riktignok ikke slik, men likevel ikke noe for meg.
i møte med medinsinen søkte eg det kliniske
eg ville sjå hjartet
utan metaforar fri for forteljingane
roleg par, medisin - og musikkstudent
søkjer 2-roms sentralt i oslo
leige maks. 8000
ikkje-røyk. gode ref. Tlf. 92063487
Jeg var på en debutantkveld på Norli tidligere i høst, hvor bl.a. Kristina Leganger Iversen leste opp fra debutboka si, noe hun gjorde fint. Men det var ikke hovedårsaken til at jeg fikk lyst til å lese denne boka. det hadde jeg nemlig tenkt til lenge før debutantkvelden. Jeg leste nemlig en anmeldelse av boken om at den handlet om hjertet i medisinsk forstand sammensnirklet med hjertet i hjertesmerterisk kjærlighetsforstand. (Pluss at det var bilde av et anatomisk hjerte på omslaget. Og som den realisten jeg er, til tross for at jeg besvimer når jeg ser blod og var nødt til å gå ut av biologiklassen den gangen vi hadde om hjertets kretsløp, så synes jeg hjertetorganestetikk er meget vakkert. Av og til lokker utseende.) Angående det, her er et utdrag:
i møte med medinsinen søkte eg det kliniske
eg ville sjå hjartet
utan metaforar fri for forteljingane
Og dette er det fineste utdraget:
roleg par, medisin - og musikkstudent
søkjer 2-roms sentralt i oslo
leige maks. 8000
ikkje-røyk. gode ref. Tlf. 92063487
Men når jeg ser på det her, er dette utdraget så mye finere i selve konteksten. Å, så mye finere akkurat dette er når man leser hele boken. Likevel synes jeg ikke Hjartemekanikk er det helt store, jeg føler vi har hørt det der om trikken i Oslo før. Det er med på å få meg til å tenke at jeg kanskje synes boka er litt for... ung.
Hvem vet forresten om ikke den svakheten som er kommet over oss begge skyldes at vi ennå ikke har spist frokost.
Frida med pisken i hånden [...]
En vaktmesterfamilie som drar seg i sengene til utpå formiddagen. Æsj!
Lost at Sea er en tegneserieroman som handler om å være et sted mellom barn og voksen, om å være på et mellomsted og ikke vite hva som skjer eller hvem man er. Hovedpersonen blir med på en roadtrip og en av tingene hun sier er at kjolen hun har på seg er den eneste grunnen til at hun stod opp den morgenen, tanken på å ha den på fikk henne opp, og det høres så jævla trivielt ut, og tenker tenåringen litt dypere og lenger, så er det nok ikke sant, men det er det likevel når man er tenåring og lost. Jeg gjenkjenner den samme følelsen som jeg får hver gang jeg ser Ghost World, da jeg leste tegneserien av Daniel Clowes som filmen er basert på, samt det samme som da jeg var femten år. Forskjellen var at jeg visste hvorfor jeg fikk denne følelsen nå, jeg satt og leste Lost at Sea i sofaen, jeg satt ikke på en stappa buss i rushtiden med regnet piskende mot vinduet en dag i november og gikk på videregående. Forøvrig kan boken presentere seg selv med dette utdraget: Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.
This is my favorite dress. The thought of wearing this dress is all that got me out of bed this morning.
Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.
Å, for en nyttig tråd! Jeg skal bokmerke denne!
Jeg skriver bokmål, men det er et fett for meg om de bøkene jeg vil lese er skrevet på bokmål eller nynorsk (eller svensk eller dansk for den saks skyld).
Weee, takk for tipset!
For myself, I have no aim. I have no ambition. I will let myself be carried on by the general impulse. The surface of my mind slips along like a pale-grey stream reflecting what passes.
When we don’t know who to hate, we hate ourselves.
The idea that I can’t share my problems with other people makes me not give a shit about their problems.