Bokelskere.no

Boka er spennende og handlingen har driv. Det er alltid noe som skjer, men samtidig savner jeg litt dypere karakterer. Boka har en veldig amerikansk fortellermåte og ditto formuleringer, og oversettelsen er full av skrivefeil. (Særlig "tastaturfeil", slik som hevn i stedet for jevn.) Alt i alt en ukomplisert fortelling som kan glede en bokelsker da den i stor grad handler om kjærlighet til bøker, men samtidig en fortelling som vil blekne bort i hukommelsen med tiden.

Dette er smerte på papir. Papirkutt. Det svir lenge etterpå.

En perle av en bok, med så herlige beskrivelser at jeg er virkelig glad for å ha lest den.

Forfriskende, lettfattelig språk, morsomme figurer - en god bok for ungdom og voksne!

Noen irritasjonsmomenter,men mange nok ting som skjer, som er bra, til at jeg liker den. Stort plusspoeng for å bruke norske mytevesener.

Klassisk Thore Hansen stil, vakkert, søtt, hjertevarmt og litt trist. Ekstra fint å se på illustrasjonene etter kjente fjes.

Fin bok om at man nok kan være litt sutrete og slitsom når man er syk, men at det er fint å hjelpe noen likevel. En ikke-nifs monsterbok.

En virkelig trist bok om voksne som ikke klarer å se barnets behov, pga egen sorg, og når katten er syk, tar barnet ansvar og drar til dyrlegen med katten. Den må avlives, og det beskrives ganske rett frem. Grei å lese til barn med dyr som må avlives, tenker jeg.

En helt grei samling historier - ikke den beste av denne typen samling, ikke den verste. Enkelte engasjerte veldig mye mer enn andre.

En hyggelig bok, som barna mine likte veldig godt, om søskenparet som flytter inn i nytt hus og får en ny venn.

Mange bøker har blitt hevdet å være "den nye Harry Potter", men vist seg å være døgnfluer som forsøker å kopiere en fantasy-suksess. Odinsbarn er en "ny Harry Potter".

Handlingen foregår i et unikt univers tydelig inspirert av norrøn mytologi, men med bestemte og klare innslag av Siri Pettersens egen utrolige fantasi. Universet er helt og klart forfatterens eget, skjønt en leser som er godt kjent i norrøn mytologi vil gjenkjenne små og store detaljer med glede - og undring over hvordan Pettersen har tolket og gitt nytt liv til allerede eksisterende elementer.

Selve historien er like magisk, spennende og allsidig som universet. Med flere svært forskjellige fortellerstemmer får leseren innblikk i veldig ulike karakterer, samt en forståelse for hvor forskjellige verdensoppfatninger de forskjellige personlighetene har. Når et rom blir skildret av en som har vokst opp med lite, for så å to kapitler senere bli skildret av en som har vokst opp i overflod er ikke bare dette et godt fortellerverktøy for å få fram ulike verdensoppfatninger, men det sier også mye om karakterene. Slik lar Siri Pettersen karakterene skildre hverandre og seg selv for leseren.

Selve plottet er unikt og fylt med stadige overraskelser. Begynnelsen av boka kan virke forvirrende fordi fremmede uttrykk som for eksempel å favne brukes naturlig av fortellerstemmen, men samtidig er dette noe av det som gjør boka så unik: Leseren må selv forstå hva dette er gjennom å lese andre snakke om og utføre handlingen. Straks leseren har begynt å forstå universet handlingen foregår i bryter forfatteren inn med spenningsmomenter og vrir på ting så både leser og hovedperson blir urolige. Det tar ikke mange sider før det blir intenst spennende, og spenningen gir seg aldri. Før leseren rekker å godta den forrige tvisten introduserer forfatteren en ny tvist, en krise, en spenningstopp. Selv slutten av boka er intenst spennende - en cliff hanger til neste bok i denne trilogien.

Noe av det jeg liker best med boka er hvordan den er så annerledes. Hovedpersonen Hirka er et menneske - og derfor er hun annerledes enn alle de andre. Ofte blir vi i fantasy introdusert for et samfunn med mennesker der helten skiller seg ut ved å ha noe de andre ikke har. Her er det motsatt: Hirka mangler noe alle de andre har.

Denne boka har satt seg i hjertet mitt rett ved siden av Lene Kaaberbøls og Rowlings fantastiske univers, og der kommer den til å vokse og utvikle seg når jeg leser den igjen og igjen og venter i nesten uholdbar spenning på at den neste boka i trilogien om Ravneringene kommer ut.

Leste nettopp denne bloggposten av Øyvind Holen LENKE TIL BLOGGINNLEGG her og jeg lurte på om det var noen han hadde gått glipp av, eller om det er alle norske zombiehistoriene som er utgitt?

En bok jeg plukket med meg fordi jeg så hvem illustratøren er. Vakre illustrasjoner, en slags dagbok om en jente som spiller i band.

En svevende, uventet bok. Jeg er ikke sikker på denne boka egentlig. Den Ewo jeg husker er ikke den Ewo som skriver her. På en måte er det greit, at forventningene ikke svarer til opplevelsen. Skrivestilen er vakker, flytende, en mellomting mellom poesi og tanker, og ren roman. Jeg merker at noen av setningene tar meg så djupt at det blir for nærgående, men det er mye jeg ikke klarer å forholde meg til. Kanskje jeg er for gammel, kanskje boka er for ung. Men den har noen vakre steder i seg.
Ser nå at aldersgruppen den er rettet mot, fra forlaget er 12-16. Lurer på om det er litt ungt, det og. 14-18 passer kanskje bedre.

Dette er en uferdig skoleoppgave, en slurvete, unødvendig bok.