Bokelskere.no

Jeg har etter hvert lest så mange krimbøker at det dessverre er vanskelig å skille den ene fra den andre.. Da er det lettere å vise til forfattere og/eller detektiver. Har av en eller annen grunn en stor forkjærlighet for modne menn som etterforskere/detektiver. Blant annet står Colin Dexters Morse-bøker, Arnaldur Indridasons Erlendur-bøker, Ian Rankins Rebus-bøker og P.D. James Dalgliesh-bøker høyt i kurs. Når det gjelder setting, er Storbritannia favoritten; er en smule anglofil av meg ;)

Jeg er nok litt miljøskadet. Vokste opp med en mor som blant annet, til min forskrekkelse, gråt av tv-programmer à la Tore på sporet(the horror!). Dette førte selvsagt til at jeg satte min ære i å ikke gråte av slik stimuli, verken når det gjelder litteratur eller film. Jeg skuffet meg selv stort da jeg til min forskrekkelse gråt av Susan E. Hintons The Outsiders i 14-årsalderen, men stort sett gikk det greit å stålsette seg.

I de senere år har jeg som deg merket at jeg har blitt mer lettrørt. Vet ikke helt hva det kommer av, men jeg har en teori om at det er lettere å akseptere for seg selv at en blir rørt etter hvert som en blir tryggere på seg selv. Eller kanskje en rett og slett blir mer sentimental med årene?

Blir fremdeles sjelden sentimental av romantisk kliss, men av og til dukker det opp ei bok som rører meg skikkelig. Eksempler på slike bøker er Is-slottet av Tarjei Vesaas, Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Rosens Navn av Umberto Eco. Er nesten litt stolt over å ha grått av sistnevnte; det er sjeldent noe har traumatisert meg like mye som da biblioteket med de uvurderlige skattene brant!

Nei, egentlig ikke. :) Jeg har god tid og trenger ikke en bok i løpet av et sekund. Jeg trives på biblioteket, og det er nesten det eneste stedet i byen jeg synes det er verdt å dra til. Har de ikke boka jeg vil ha er ikke det noen krise for meg, ingen rekker å lese alt de har lyst til likevel. Og er det en bok jeg MÅ ha bestiller jeg den på nettet, så har jeg noe å faktisk glede meg til når jeg henter posten, og ikke bare regninger og reklame. :D

Det klippet skulle eg gjerne fått med meg! Har i det minste planar om å sjå Chimes at Midnight; Orson Welles film om den store (pun intended!) Falstaff ;)

Hei, Frida!
Du er Ikke den eneste unge her inne! Jeg følger flere som er på din alder. Du kan jo gå inn på min profil og se på de jeg følger, for så å klikke deg videre til deres profil.
Et annet hett tips er å finne bøker her inne som ser interssante ut for deg. Hvis du peker på boka og klikker, kommer det fram kommentarer og omtale av boka. Kanskje du finner noen bokvenner på den måten?
God bok! Hilsen Kari

Da krysser jeg fingrene for at du har rett i det. :)

Problemet med Spotify har vel vært at selv de mest spilte artistene får utrolig lite igjen for det. Hva skal forfattere leve av hvis det skulle vært et lignende konsept for bøker? Jeg bare spør.

Jeg tror det lønner seg å være litt mer belest enn det jeg er når man tar fatt på denne boka... Det er flere referanser til blant annet Ulysses, Odysseen og Den store Gatsby. (Kanskje det er en grunn for litteraturentusiaster å lese denne? :)) Men historien er sterk og er fortalt og ikke minst tegnet på en god måte.

For meg var det nettopp det enkle språket som gjorde boka så sterk. Med et slikt tema, ville et svulmende og svært beskrivende språk nærmest vært overkill, synes jeg. Schau nærmer seg temaet med respekt og ærbødighet. Boka satt igjen i meg en god stund etter at jeg har lest den, både på grunn av den nevnte tematikken og på grunn av den enkle skrivestilen. Det var nesten noe sårbart over språket i dets enkelhet, samtidig følte jeg at det jeg leste var ekte. Her hadde ikke forfatteren (vel, essayisten)utbrodert en masse. Nei, teksten kjentes enkelt, rett på sak og sann. Språket var etter min mening absolutt riktig for denne boka.

Jeg mener at det er boka er litt enkel er noe av det som gjør den sterk. Det, og at den er så ærlig og personlig. Det er flere måneder siden jeg leste den, men jeg husker den veldig godt ennå. Og det er ikke bare på grunn av temaet...

Skal ha det i bakhodet, jeg, så du slipper å undre deg så fælt...

Hodejegerne er helt utenom Harry Hole-serien, men i Panserhjerte er han på plass igjen. Så det har ikke skjedd noe med ham. :)

Takk for dyttet i rumpa, Norah! Nå er jeg ferdig med boka, og jeg er veldig begeistret! Jeg deler ditt syn; Jeg får lyst til å bli kjent med gjengen i Santo Fico :o)
Hmmm, vakre fader Elio ...

Egentlig et veldig godt poeng! Beklager at jeg saboterte. :p

Min verste opplevelse når det gjelder bokhamstring? Tror det må være under det lokale bibliotekets posesalg på bøker for noen å siden. Først tok jeg det ganske med ro, gransket bøkene nøye og viste faktisk for en gangs skyld måtehold. Det skulle ikke vare lenge.. Før jeg visste ordet av det, var jeg i en slags rus og laget store bunker av bøker jeg bare måtte ha! Det var ikke før jeg vaklet ut av biblioteket, sterkt tynget av min bør, at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde mulighet til å komme meg hjem med den tunge lasten, billøs som jeg er…. Etter å frenetisk og aldri så lite desperat ha ringt mange venner, fant jeg til slutt ei som var villig til å komme og hente meg - midt i middagstida fredag. Innrømmer at jeg følte meg ganske skamfull da hun bremset opp for å ta meg med….

Myers-Briggs Type Indicator. En slags personlighetstest. Google det. :)

Snedig at våre meninger så ofte sammenfaller! Synes det var tungt å komme gjennom dette stykket. Ikke på grunn av språket, her var det mange språklige perler å finne, men på grunn av innholdet. Synes det hele ble litt… kjedelig. Kanskje jeg har det på samme måte som deg; overgangen fra de historiske skuespillene er temmelig stor!

Jeg likte Rosalind godt og kan forstå at hun regnes som en av Shakespeares største heltinner. Likevel må jeg si at jeg foretrekker Beatrice (eller Kate, for den saks skyld). Det er godt mulig dette kommer av at jeg har ”levd med” Much ado about Nothing i lang tid og at dette skuespillet lenge var min store Shakespeare-favoritt. De språklige fektekampene mellom Rosalind og Orlando fenger meg ikke like mye som dem mellom Beatrice og Benedick, selv om det som sagt finnes mange godbiter også i As you like it.

Sjekket også hva pastoralesjangeren dreier seg om. Flott gjennomgang, forresten! Finner flere likhetstrekk mellom As you like it og A Midsummer Night’s Dream, blant annet gjelder dette tematikken om den sanne kjærligheten.

Jeg er enig med deg i at As you like it har homoerotiske elementer. Ganymedes/Rosalinds lek med kjønnsroller, både i selve stykket og i epilogen, er noe av det som hever skuespillet for meg. Liker spesielt at Rosalind i siste instans slår tvil om hvilket kjønn ”hun” egentlig er. For meg virker det absolutt som om Orlando tiltrekkes av Ganymedes/Rosalind. Det er vel ikke helt vanlig at man leker at man gifter seg med en person man ikke er tiltrukket av? Dette at de to tilsynelatende ikke kan utholde å være borte fra hverandre, er for meg et ytterligere bevis på gjensidig tiltrekning. Når Orlando blir skadet får han sågar broren til å bringe det han tror er Ganymedes sitt lommetørkle, for å forsvare at han har blitt så lenge borte fra ham… Denne leken mellom de to er fornøyeig lesning.

Min største innvending mot stykket er at det går så alt for raskt i svingene! Den første delen synes jeg er som de fleste av Shakespeares stykker når det gjelder tempo. På slutten, derimot, er det som om forfatteren må skynde seg å få med mest mulig informasjon. Oliver og Orlandos gjenforening, Fredericks omvendelse og forelskelsen mellom Oliver og Celia blir for meg stemoderlig behandlet. Flere av disse for stykket viktige hendelser, blir gjenfortalt og ikke opplevd av publikum. Jeg følte meg nesten litt snytt!

Kritikere hevder at selve tittelen, As you like it, muligens henspeiler på at Shakespeare skrev dette stykket fordi det var noe folk ønsket, ikke fordi han nødvendigvis likte det selv…