Bokelskere.no

På mandag var jeg så heldig å være til stede på en tilstelning på biblioteket i Trondheim, der blant annet Märta Tikkanen fortalte om kjærlighetstematikken i sine bøker. Det hun hadde å si og passasjene hun leste høyt for oss tilhørere slo meg rett og slett i bakken. For en kvinne, for et liv, for en forfatter! Med en gang jeg kom hjem, fant jeg fram Århundrets kjærlighetssaga, og begynte å lese.

Ser til min forbauselse at boka er klassifisert som roman under mer bokdata. I virkeligheten består boka av dikt forfatteren skrev først og fremst til seg selv, uten tanke på utgivelse. Leseren får ta del i Märtas liv og hennes ekteskap, mest på ondt. Hun skildrer samlivet med den begavede og bejublede ektemannen på en rå og hudløs måte. Tekstene er direkte og ærlige, det er sånn at nesten hver eneste linje, hvert eneste ord gjør vondt. Samtidig er det så vakkert, så vakkert…

Hva skjer når den stormende forelskelsen er over og man endelig greier å se sin elskede for det han virkelig er? Hva skjer når man er lei av alltid å gå på akkord med seg selv, av hensyn til den andre? Hva skjer når man har barn med og lever med en narsissistisk, berømt og anerkjent hustyrann av en alkoholiker? Hva skjer når man egentlig bør, men likevel ikke greier å forlate sin mann? Det er nettopp disse følelsene Tikkanen skildrer på en mesterlig måte i denne boka. Hennes enorme styrke, hennes svakheter, hennes hjerteskjærende åpenhet, hennes bitterhet, hennes håp, hennes mismot, hennes kjærlighet, hennes hat, hennes behov, hennes selvutslettelse.. Alt blir beskrevet, uten at Tikkanen noensinne tyr til klisjeer.

Jeg ble fullstendig slått i bakken av denne boka! Forfatteren uttrykker seg på en måte som gjør at leseren føler seg veldig nær henne. Midt i all elendigheten makter hun å skrive poetisk vakkert og samtidig direkte og rått om det hun opplever. Dette er en bok jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. Anbefales på det sterkeste!

Har du lest "Marg og bein-serien"?
Jeg har hørt at de bøkene er skikkelig spennende.
Og bokomslagene er jo til å grøsse av!!

Min erfaring, etter 11 år som lærer i ungdomsskolen, er denne: elevene lar seg fenge av den litteraturen du som lærer best greier å formidle. Med andre ord: den litteraturen nettopp du liker aller best. I min tiendeklasse finnes det elever (først og fremst gutter) som hardnakket påstår at de aldri har lest en bok.. Samtidig deltar de samme elevene/guttene intenst i diskusjoner om hvilke replikker som skal/ikke skal være med i vår dramatisering av Romeo and Juliet. De samme guttene synes også det er “teit” å framsi replikkene på moderne engelsk (herregud, en må da si thou!!)…og: de lurer på hvor ble det av Paris i sluttscenen av de to filmatiseringene vi har bivånet (han var jo så delaktig i den originale teksten??!!!).

Som du kanskje skjønner, er jeg stort fan av Shakespeare. Nettopp derfor fungerer Shakespeare godt i min undervisning. “Hemmeligheten” når det gjelder litteraturformidling i grunnskolen er å finne din egne nisje; det finnes vel nok av tematikk i fantasy-bøker, om dette er sjangeren du liker best? Ikke vær redd for sensorene; de er mer ute etter ekte engasjement enn et eller annet “riktig” svar – det finnes ikke! Mitt råd er derfor: snakk fra hjertet, først da greier du å formidle tekstens budskap.

Jeg har for en gangs skyld sittet litt på gjerdet. Har allerede lest DQ sammen med leseselskapet mitt, men det synes som om noe av sjarmen ved boka gikk tapt, siden vi brukte to år på den… Om dere (vi!) legger opp til et sobert løp, er jeg gjerne med. Samtidig: Shakespeare kommer først, jeg klør etter å komme i gang med Ibsens samlede (har ennå ikke funnet tid!), Dickens skal feires OG jeg vil gjerne fremdeles kunne nyte det å være impulsiv når det gjelder litteratur… Likevel; det er utrolig fristende å bli med på en slik samlesing, opplegget med Shakespeare har absolutt gitt mersmak. Så jeg er definitivt kanskje med ;)

.. og Gogols Kappen som jeg helt hadde glemt. En liten perle.

Det finnes utrolig mange gode og interessante russiske forfattere! Etter hvert har jeg lest en del av verkene deres og her kommer en liste over dem jeg har likt best. Jeg anbefaler deg å begynne med en av kortromanene eller ett av skuespillene. Mange av dem finner du gratis på nb.no (det går greit å lese såpass korte tekster på pc’en)

• Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita og Hundehjertet (kort)
  
• Fjodor Dostojevskij: Idioten, Brødrene Karamasov og Opptegnelser fra et kjellerdyp (kort)
  
• Lev Tolstoj: Ivan Iljitsj’ død (kort) og Det levende lik (skuespill)
  
• Anton Tsjekhov Kirsebærhaven (skuespill)
  

Det skal bli morsomt å høre hva du synes om verkene du velger deg ;)

Fortsatt Nord-Troms:
Sier dere "å knø" eller "å ønes" om å sitter urolig?
Det er i allefall vanlig i Lyngen :o)

Ja, men samstundes er spenninga heile tida til å ta og kjenne på og klimakset blir jo enno høgare på grunn av tvisten på sluten, eller? Dette er iallfall ei novelle eg har brukt med stort hell for elevar i tiandeklassen.

Skal prøve å få tak i noko av O'Flaherty når eg skal til England til sommaren. Famine og The Assassin skal straks førast opp på ønskjelista. Takk for tips.

Jeg skulle egentlig være fornuftig i år og ikke kjøpe bøker jeg ikke har lest, men jeg skal kjøpe ny bokhylle og må jo fylle den opp, ellers ser det helt teit ut. :D Så jeg kjøpte disse på tilbud på Litteraturklubben:

Kjell Westö - Der vi engang gikk
Richard Yates - Revolutionary Road
Muriel Barbery - Pinnsvinets eleganse
Doris Lessing - Det synger i gresset
Ingvar Ambjørnsen - En lang natt på jorden

Eg har til no berre lest novella The Sniper, men den synst eg er svært god. Les gjerne meir av O'Flaherty, ja!

He he, var faktisk der selv! Ble veldig imponert over Tikkanen; for et språk og for en formidlingsevne! Jeg lette straks opp boka på nb.no, kunne rett og slett ikke vente med å lese mer ;)

Datakrasj er temmelig irriterende, ja! Mistet masse Shakespeare-notater, men heldigvis har jeg jo lagt ut mye av det her inne allerede…

Den var litt av en nøtt, denne diskusjonen om god kan sidestilles med passiv innen litteraturen! Som deg kom jeg med en del innvendinger (f.eks Lysistrata og Beatrice), samtidig har jo flere forfattere også brukt menn i denne rollen (da tenker jeg blant annet på Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Idioten). For mange menn er nok idealkvinnen fremdeles den passive, som støtter opp og finner seg i alt, som er et slags vedheng til mannen. Innen litteraturen finner vi nok av eksempler på kvinner som mer eller mindre bare eksisterer (eller kanskje nevnes, skrives om) på grunn av en mannlig protagonist.. Dette gjelder vel også innen samtidslitteraturen? Godt da å oppleve at hos Shakespeare er det ofte annerledes.

Det er grunn til å undres over Desdemonas motivasjon for å fornekte at det er Othello som dreper henne. Kanskje dreier det seg om battered women syndrome, som du nevner, eller kanskje er det fordi hun kjenner han så godt at hun vet at han egentlig må være “skyldfri”? Jeg er enig i at det absolutt forvansker situasjonen at ektefellene ikke har fri tilgang til hverandre og på den måten ikke får kommunisert, samtidig er jo Othello så konsumert av sinnet over uretten som er begått mot ham at han ikke er villig til å høre på Desdemona, uansett hva hun sier. Dette er ikke kjærlighet, i mine øyne. I alle fall ikke likeverdig kjærlighet... Ofte er det jo slik i Shakespeares stykker at det først er etter at kvinnen, den syndige, er død, at mannen er villig til å høre på forklaringer. Tenker blant annet på tilfellet Hero og egentlig også Juliet (hun har jo ingen å betro seg til, selv moren vil fordømme henne om hun ikke gifter seg med Paris..). Desdemona er absolutt mer enn en svak og føyelig kvinne! Det er nettopp derfor det i mine øyne blir så inderlig trist at hun til slutt reduserer seg selv til noe såpass ynkelig. Jovisst er det verdighet å spore i dødsøyeblikket, samtidig blir feministen i meg sint og skuffet over henne…

Jeg tror at Emilia i starten av stykket ønsker å tro det beste om sin mann. Hun framstår ikke som noen sterk og bevisst karakter aller først, men etter hvert endres dette bildet av henne. Jeg tror hun, i det hun stjeler lommetørkleet og gir det til Iago, ikke tenker nærmere over handlingen sin. Hun gjør rett og slett ektemannen en tjeneste. Til tross for dette, ser Emilia likevel at det finnes svakheter i menn. Dette sitatet beskriver Iago godt, selv om Emilia ikke har ham i tankene når hun sier det:

But jealous souls will not be answer'd so;
They are not ever jealous for the cause,
But jealous for they are jealous: 'tis a monster
Begot upon itself, born on itself.

Samtalen mellom Emilia og Desdemona om hvor langt de er villige til å gå for sine menn, er interessant. Desdemona sier at hun aldri ville svikte ektemannen, mens Emilia slett ikke er like sikker, det kommer an på grunnen. Senere beviser begge at de er tro mot sine ord. Emilia står etter hvert frem som en sterk karakter. Hun er en kvinne av integritet, og denne kommer godt fram i scenen der hun får fram sannheten om det som har skjedd. Emilia er en sann heltinne!

De som har fått tilnavnet de fire store i norsk litteratur er Ibsen, Kielland, Bjørnson og Lie. Mange ønsker å bytte ut en eller flere av disse med Hamsun, siden han i dag leses mer og opptar flere enn de tre sistnevnte.

Av forfatterne du nevner, har både Hamsun og Ibsen blitt omtalt mye i det siste. En gjeng her inne driver og leser seg gjennom Ibsens samlede og diskuterer verkene fortløpende. Om du søker på Ibsen i søkerfeltet, eller leter etter tråder som ligger under de forskjellige verkene, er jeg sikker på at du kommer til å finne mange diskusjoner, både om Ibsen og de andre. Her finner du den ferskeste Ibsen-diskusjonen, om De unges forbund. Lykke til!

For en god idè!
Hvis man leser en skikkelig god bok, forsvinner man liksom inn i en annen verden, og så glemmer man det som er skummelt :o)
Det rare blir jo hvis man leser en spenningsbok, for da blir man jo kanskje redd for noe annet i stedet?!

Takket være din bokanmeldelse slo jeg selvfølgelig til da jeg fant Vanvidd til kroner 10 på et bibliotekutsalg. Må si jeg støtter din vurdering av boka fullt og helt. Tror det var veldig riktig av forfatteren å skape en såpass kynisk og lite likandes hovedperson, på den måten kommer grusomhetene i rapporten han korrekturleser enda bedre fram. Vår anti-helt lar seg etter hvert mer og mer preges og påvirkes av det han leser. Først virker det som om han bare gripes av poesien i sitatene han skriver ned i sin notatbok, men etter hvert er det som om også innholdet i dem, den dypere og grufulle meningen, går opp for ham og paranoiaen setter inn.

Som om jeg ikke hadde nok med det jeg leste, leste til overmål, så vandret tankene i en ond sirkel av bilder som ved midnattstid plaget meg så jeg knapt klarte å åpne døren og komme meg ut i den kjølige, mørke hagen og hyle som et sykt dyr under stjernehimmelen, jeg åpnet glassdøren og gikk ut og skrek i hagen der vinden herjet…

Hovedpersonen får ikke noe navn, og dette er kanskje med på å påvirke leseren? Er det sånn at det ikke er så viktig hvem han er, det er arbeidet han er satt til som skal settes i fokus? Riktignok får vi vite en god del om ham, til tross for at navnet hans ikke blir nevnt, og det bildet som tegnes er alt annet en sympatisk. Hovedpersonen er egoistisk og kanskje en smule rasistisk, han har et veldig negativt kvinnesyn og i starten av boka er han veldig kynisk i forhold til arbeidet med rapporten.

I alt dette fæle er det også innslag av humor. På nytt fikk jeg bekreftet at det slett ikke har vært bortkastet å lese Don Quijote, om jeg noen gang ha trodd det. Hovedpersonen kaller Pilar damen fra Toledo og Dulcinea, og tenker på seg selv som en ridder som skal erobre henne. Jeg er veldig enig i at sex-scenen du nevner er ubetalelig, det var sånn at jeg rent fikk medynk med hovedpersonen… For en nordmann er det jo også en artig kuriositet at en av kvinnene hovedpersonen drømmer om er Eva Sannum, kronprins Felipes tidligere kjæreste…

Den utstrakte bruken av komma istedenfor punktum og svært få avsnitt, er i grunnen ikke noe problem. Tvert i mot virker det som om denne nesten oppramsende fortellermåten gir teksten et eget driv. Det føles som om en er inne i hodet på hovedpersonen og at det nettopp er tankene hans, helt ufiltrert, vi leser. Denne oppramsingen av lange setninger setter også de korte sitatene fra rapporten i perspektiv. De trer svært effektivt fram i all sin grusomhet.

For jeg vil ikke at folk skal bli revet bort fra meg foran meg

Jeg vil absolutt anbefale denne boka for andre lesere. Den gir oss innblikk i en historie mange nordmenn/europeere kjenner svært lite til, den er usentimental og den påvirker leseren følelsesmessig. Den traff i alle fall blink hos meg.