Bokelskere.no

Åh, som den krimelskeren jeg er har jeg vært svært interessert i Jack the Ripper siden barneskolen! Har lest mange bøker, sett flere filmer og vært på Jack the Ripper Walk i London. Spenningen var stor da de hemmeligstemplede papirene fra etterforskningen endelig ble frigitt.. For et antiklimaks! Leste denne boka da den ble utgitt og syntes den var ganske interessant, til tross for at forfatteren kommer med teorier jeg enkelte ganger syntes var temmelig far fetched. Forfatteren selv kaller jo boka en slags dokumentarisk roman, så jeg skjønner problemet ditt. Selv har jeg valgt å sette den sammen med resten av skjønnlitteraturen (krim) siden innholdet, til tross for at forfatteren har gjort grundig research, er og blir antagelser…

Det vet jo ikke jeg, men jeg synes det er så merkelig å si at de som ikke leser bøker går glipp av så mye, som om de går glipp av mer enn det "vi" gjør. De fleste mennesker går glipp av det aller meste. Man kan ikke få med seg alt... Vi kan like gjerne snu det andre veien - hvor mye går man glipp av mens man sitter inne og leser?

Jaja, samme det, det var ikke det denne tråden skulle handle om...

Du går nok glipp av mye du også...

Oscar Wilde er jo bare herlig! Han var en utrolig intelligent ordkunstner og satiriker; det er ikke uten grunn at hans bøker – og sitater - står bautafast i verdenslitteraturen. For egen regning kan jeg fortelle at det var et stort øyeblikk for meg personlig da jeg kunne la meg avbilde ved (vel, egentlig på) den fargerike kitchstatuen som er å finne i parken utenfor hans barndomshjem i Dublin ;)

Som barn ble jeg svært glad av å lese bøkene om Pippi - jeg satt storøyd og fortærte hver minste detalj rundt hennes rampestreker. Det er umiskjennelig noe livsbejaende over Lindgrens bøker om Pippi (og om Emil, Karlson og de andre figurene hennes..). Tenk at det gikk an å være så rampete! Tent at hun til og med var jente! Tenk at det gikk an å ha en så befriende innstilling til livet!

Etter at jeg ble voksen, er boka som har satt meg i best humør Much ado about nothing av W. Shakespeare. De heftige meningsdiskusjonene mellom Beatrice og Benedick får meg til å trekke på smilebåndet, i tillegg forteller skuespillet oss at det alltids finnes en sjelevenn der ute, uansett hvor tverr og rar du er. Dette er grunnen til at jeg har tatovert tittelen Much ado about nothing på leggen min. Tatoveringen er en slags påminnelse om at man ikke alltid trenger å ta tungsinnet over seg, at man enkelte ganger gjør problemer større enn de er… ;)

Jeg er enig med deg i at det kan være både interessant og givende å få vite mer om sine meddebattanter. Med en gang vi skriver et innlegg her inne, sier vi jo noe om hvem vi er, hvilke preferanser vi har, hva slags litteratur vi liker, hvilke verdier vi forfekter. Samtidig setter jeg pris på anonymiteten dette nettstedet gir oss. Synes det er deilig å kunne si min mening og argumentere for en sak, uten at det betyr noe som helst hvem jeg er ute i “den virkelige verden”. Når jeg selv kommenterer andres innlegg og/eller gir stjerner, er det på samme måte: det spiller ingen rolle hvem personene er, så lenge ordene de skriver engasjerer/provoserer/gjør inntrykk..

Enkelte ganger, og da sikter jeg ikke til innlegg her på dette nettstedet, synes jeg vi mennesker kan gi for mange opplysninger om oss selv og andre vi kjenner. Intimitetstyranniet er et kjent begrep, også innen litteraturen. Det kan rett og slett bli noe klamt over dette stadige ønsket om å utlevere seg selv og andre fullt og helt. Grunnen til at jeg denne gangen var usikker på om jeg skulle poste innlegget mitt, var at jeg skrev at jeg hadde kjennskap til alkoholisme. Selv om jeg delvis er anonymisert her inne, har jeg selv valgt å legge ut en god del opplysninger om meg selv. Når jeg så skal kommentere kjennskap jeg har om et tabulagt emne, en kjennskap jeg har fått indirekte, blir det vanskeligere, rett og slett fordi jeg kommenterer noen andre enn meg selv.. Jeg veide for og imot, siden dette er en etisk problemstilling. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg kunne poste innlegget, fordi ingen, selv om de kan finne ut hvem jeg er, har mulighet til å skjønne hvem det er jeg sikter til. Tror dette er den beste forklaringen jeg kan komme opp med…

Takk for interessante opplysninger! Mon tro om det er skrevet noe om "lepraøyene" i Norge?
Det er ganske uvirkelig å tenke på hvor nær historien egentlig er, både geografisk og i tid.

Jeg er som deg og Guiritana veldig glad i tidligere storheter innen norsk litteratur og har ofte etter en gjennomlesning følt at jeg virkelig har lært noe om livet – både generelt og om livet spesielt på den tiden boken ble skrevet. Kampen mot fremmede makter, for selvstendighet, mot kvinneundertrykkelse, for menneskerettigheter.. Alle var de viktige slag og alle sa de noe om tidsånden i datidens Norge.

Det at vi har det så godt materielt sett i dette landet, gjør det kanskje ekstra vanskelig for forfatterne? Hva skal man skrive om når “alle” har tak over hodet, mat på bordet og gjerne også et klesskap fylt til randen av dyre plagg.. I tillegg virker det som om vi svært sjelden lar oss sjokkere, vi er blitt så blaserte at lite går inn på oss og lite virker å angjelde oss. Vi nordmenn er visst veldig opptatt av hva naboen mener om oss, samtidig vil vi verne om privatlivet og er redde for å slippe den samme naboen inn på livet slik at han kan se vår tilkortkommenhet.. De forfatterne som greier å se gjennom blendverket av tilsynelatende vellykkethet, er for meg de vellykkede. Er det ikke noe tomt over dette jaget mot en karriere, en fin bil, et drømmeslott, et perfekt liv? Forfattere som virkelig greier å si noe om denne tomheten i dagens samfunn, er forfattere jeg gjerne vil lese.

Jeg er veldig enig i mye av det som er skrevet i denne tråden. Har jobbet som lærer de siste 11 årene og har faktisk bare i løpet av denne korte tida sett en klar endring i elevgruppene jeg møter. For hvert årstrinn som kommer til min skole, finner jeg flere og flere individualister som bare tenker på seg selv og ikke føler at de skylder samfunnet eller sine medmennesker noe som helst. Disse ungdommene er oppdratt til å tenke at alt order seg (selv uten egeninnsats), til å kreve sine rettigheter, til at curlingforeldrene deres – og alle andre - legger alt til rette for dem.. De har gjennom hele livet blitt fortalt at de er unike og spesielle, og gjerne også at de er skiller seg ut fra alle andre. Når de så møter virkeligheten, ofte med et stort mageplask, når de får sine første karakterer, får mange av dem problemer. Det er vel ikke uten grunn at flere og flere unge får problemer med selvfølelsen og får psykologiske problemer. Individets møte med storsamfunnet og de pliktene som møter dem der, kan ofte bli dramatisk.

Nettopp derfor synes jeg romanforfattere som tar tak i menneskers psyke er interessante å lese. Fremmedgjøringen forventningen om det perfekte ofte fører til, gir grobunn til gode bøker. Om forfatteren i tillegg til å beskrive de psykologiske aspektene ved sine romanfigurer også tar for seg tabuene i samfunnet og kommer med litt samfunnskritikk, blir jeg ofte begeistret for boka. Et eksempel på en slik forfatter er Carl Frode Tiller. Han skriver svært godt om psykiske problemer, i tillegg til at han kommer med en, enkelte ganger lett forkledt, samfunnskritikk. Vi har alle blitt så opptatte av oss selv og andres syn på oss, at vi ikke lengre bryr oss om “de andre” som ikke har det like bra… Dugnadsånd er byttet ut med et intenst ønske om 15 minutes of fame.

Jeg er enig med deg, Lillevi.
Historien rundt leprasmitten og sjebnen til de som ble rammet, var absolutt det som gjorde at jeg fortsatte å lese. Interessant å lære om hva som skjedde med de som ble ustøtt fra samfunnet.Jeg hadde fra før ingen nevneverdig kunnskap rundt lepra, annet enn det som er nevnt i bibelhistorien.
I tillegg skulle jeg ønske at ektemannen/faren som fraktet de syke og varer over til øya fikk litt mer plass i historien. Mot slutten av boka ble det bare kliss og tøys, og farens død ble kun nevnt i en bisetning.
Denne boken hadde store potensialer, og kunne blitt en godbit. Den endte midt på treet.

He he ;) Heffalumpen: om det er noen jeg absolutt IKKE har medynk med akkurat når det gjelder å velge ut bare 5 bøker som beskriver deg som person, er det nettopp deg ;) Du har selv satt opp kriterier det er svært vanskelig å følge! Personlig brukte jeg ganske lang tid på å komme opp med en liste – utfordringen i seg selv er jo temmelig drøy! Gleder meg å se hva du kommer fram til, i selvransakingens navn ;)

PS: om noen skulle lure: Her var det Pippi-Anja som uttalte seg ;)

Lag to mellomrom etter det siste ordet før linjeskiftet. :)

Hm... Ikke alle er favorittbøkene mine, men jeg liker dem jo. Betyr det at jeg er en selvdigger? :S Hehe.

Muriel Barbery - Pinnsvinets eleganse
Karin Fossum - De gales hus
Johan Harstad - Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Christopher Moore - En møkkajobb
Kristopher Schau - På vegne av venner (Denne MÅTTE med, selv om det ikke er skjønnlitteratur. Punktum.)

Dette var et utrolig vanskelig spørsmål! Først og fremst tror jeg at vi mennesker er såpass enkle at våre bokfavoritter er nettopp favoritter fordi vi gjenkjenner noe av oss selv i dem, eller kanskje vi gjenkjenner noe vi skulle ønske vi var… Jeg har nå gått gjennom hele boksamlingen min – puh! – og kom først, etter hard selvjustis, fram til ei liste på 15 bøker. Her inne er jeg vant til å snakke om bøker og å diskutere lesing/litteratur i generelle termer. Når jeg plutselig skal si noe om hvem jeg er som menneske, blir det hele straks mer komplisert. Hvor langt kan jeg gå i et slikt prosjekt, hvor privat kan jeg være? Etter en intens indre drakamp, der jeg har veid for og mot, står jeg igjen med denne listen:

• Joanna Rubin Dranger Frøken Livredd og Kjærligheten. Kjærligheten er alltid vanskelig, selv for en godt voksen kvinne.
  
• Gunn Imsen Elevens verden. Jeg er lærer og jobben er en stor del av livet mitt. Mye av min identitet dreier seg nettopp rundt dette å være “lærer”.
  
• Astrid Lindgren Pippi Langstrømpe. Noen ganger kan jeg være utrolig tøff og munnrapp! Dette er egenskaper som kan være svært sjarmerende når man er barn, men kanskje ikke alltid like velansett, eller sjarmerende!, når man er voksen.
  
• Märta Tikkanen Århundrets Kjærlighetssaga. Noen ganger byr livet på erfaringer man helst ville unngått. Og ja: luktene er noe av det man husker best…
  
• Cervantes Don Quijote. Enkelte ganger blir jeg nesten ør av alt det jeg leser. Til tider leser jeg litt for mye.. Heldigvis har det ikke tippet over i galskap ennå – en gåtur eller et kafèbesøk med venner pleier å kurere det verste av galskapen. Men vindmøller kjemper jeg stadig mot.
  

Håper jeg ikke har vært alt for privat, men dette var det mest ærlige jeg kunne komme opp med i kveld!

Jeg er helt enig med deg der, Ann Christin.
Forøvrig er lydbok i bil, enten man er på bilferie eller bare har en litt seig transportetappe, en fantastisk sosial og hyggelig "aktivitet".
Et godt alternativ til DVD eller lesing, som ofte fører til bilsyke.

Du gjer det sanneleg vanskeleg for oss, når vi berre kan plukke ut fem bøker… Kva som er mine favorittar endrar seg stadig, det er rett og slett dagsformen som avgjer kva for bok som er favoritten akkurat her og no. Så i dag, kl. 12.08 måndag 13.juni 2011, ser lista slik ut:

• Märta Tikkanen Århundrets kjærlighetssaga
  
• James Joyce Ulysses
  
• Carl Frode Tiller Skråninga
  
• William Shakespeare Richard III
  
• Virginia Woolf Mrs. Dalloway
  

Shakespeare burde vore representert med fleire verk på ei slik favorittliste, men det er jo så mange andre gode forfattarar òg..

Veit det er ”juks”, men eg kan ikkje la vere: dei som var nærast å komme med på lista, var:

• J.D. Salinger The Catcher in the Rye
  
• Jon Fosse Naustet
  
• Fjodor Dostojevskij Opptegnelser fra et kjellerdyp
  
• Aristofanes Lysistrata
  

1. Vladimir Sorokin - Køen
2. Victor Hugo - De elendige
3. Jonathan Safran Foer - Ekstremt høyt & utrolig nært
4. Markus Zusak - Boktyven
5. Muriel Barbery - Pinnsvinets eleganse

Ingen vet egentlig hva dette stykket omhandlet, men jeg har i alle fall funnet denne referansen på nett. Her sies det at Shakespeare baserte seg på Cervantes' DQ, men jeg mener å ha lest at andre teorier baserer seg på at Cervantes fant temaet hos Shakespeare..

Uansett: de var samtidige og til tross for at de etter datidens målestokk bodde langt fra hverandre, er det ikke tvil om at den ene eller den andre av de to store lot seg influere av den andre. Selv om Cervantes var langt eldre enn Shakespeare døde de samme år...

Dette vil jeg gjerne være med på! Har stor sans for Dickens allerede og har planlagt å lese mer i anledning jubileet. Ser at Ann Christin foreslår en tur i kjølvannet av lesingen, dette er et forslag jeg støtter fullt ut. Faktisk har jeg så smått begynt å planlegge en slik reise selv.. Har gode erfaringer med å reise på litterære turer, siden leseselskapet jeg er medlem av også er et litterært reiseselskap. Til nå har vi i løpet av 10 år vært på 4 turer, den femte går til Goethes Weimar høsten 2012. Selv om alle reisene har vært flotte, var det noe spesielt å oppleve 100-årsdagen til Bloomsday i Dublin. Byen sydet av liv og urolig mange arrangement var dedikert Joyce og Ulysses.. Tror det vil være mulig å erfare noe av det samme under et Dickens-jubileum, han er tross alt med god grunn en av Englands nasjonalskatter… I tillegg hadde det jo vært artig å få møte noen av dem en diskuterer med her inne ute i den virkelige verden ;)

Takk for komplimentet! Bare hyggelig å kunne hjelpe ;) BTW: er du klar over at Cardenio er tittelen på et sagnomsust skuespill av Shakespeare, et tapt skuespill... Cervantes hadde nok god kjennskap til sin samtidige mester S, så belest som han var!

Alle de historiske og litterære referansene som er å finne i DQ var i alle fall for meg svært interessante. Til slutt ble det nesten sånn (for meg) at referansene ble mer interessante enn selve historien..