Bokelskere.no

Nei, fotball er slett ikke kunst, til tross for at enkelte spilleres ferdigheter gjør at de kalles ballkunstnere. Min bror vil nok være svært uenig i min påstand, siden han brukte store deler av 80-tallet på å forsøke å forklare meg det vakre i et brassespark.. Fotball er idrett og omfavnes derav av kulturbegrepet, men kunst kan denne eller andre sporter ikke kalles.

For at noe i mine øyne skal kalles kunst, må det være en tanke, en plan, et mål bak kunsten som utføres. Det handler ikke bare om estetikk eller (i noens øyne) mangelen av denne, men om et behov kunstneren har for å uttrykke seg, meddele noe. Hvilket statement gir et mål eller en dribling annet enn å underholde eller irritere?

En fantastisk tittel på en bok! Appelsinpiken ... sukk.

Ja, tenk om det!
-Og tenk om vi var så små som den lille, vakre alven i skogen i boka! Min bestemor hadde denne da jeg var liten. Så da jeg var på besøk, kikket jeg ofte i den og drømte meg inn i en magisk Elsa Beskow-verden.

Ja! En av grunnene til at jeg liker bokelskere.no så godt er at her inne kan en møte MANGE likesinnede. Før jeg “fant” dette nettstedet, tenkte jeg på å blogge selv – slik at jeg kunne treffe andre med pasjon for lesing og bøker. Men: om en kommenterer en bokblogg, uansett hvor velskrevet og velrennomert den er, kommuniserer en gjerne bare med den ene bloggeren og/eller noen få av dem som følger han/henne.

Det er sjeldent jeg gidder å sjekke ut innlegg av typen “Denne boka har jeg skrevet om på bloggen – se her!”. Til det finnes det alt for mange velskrevne innlegg nettopp her inne på bokelskere.no. Det interessante for oss som velger denne siden for å kommentere bøker, er vel å lese (og eventuelt kommentere) anmeldelsene av verker og de påfølgende, til tider rødglødende, trådene.

Til slutt: en blogger kan vel legge ut samme innlegg her inne som på bloggen sin?? Jeg vet at blant annet Rose-Marie gjør det – og hennes innlegg er alltid velskrevne og interessante. Heldigvis går jeg ikke glipp av dem, siden hun poster anmeldelsene i sin helhet på denne nettsiden også.

Det skjønner jeg godt! Selvmord er et svært vanskelig - og for mange av oss svært personlig - tema, og det er lett å la seg provosere om en tror at noen ser lett på en problematikk en selv har følt på kroppen.

Gretemor: Jeg tror ikke trådstarter prøver å provosere. I sin blogg skriver han om arrangementet at det er LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord som står bak dette arrangementet Litteratur og selvmord på Litteraturhuset. I løpet av fredag 2. september - lørdag 3. september får vi møte forfattere som har skrevet om selvmord. Arrangementet er ment for å markere verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september. Les mer om LEVE på deres nettside. Tvert i mot tror jeg han nevner seminaret fordi det kan være av interesse for alle oss som har opplevd selvmord i familie/omgangskrets og ønsker å lese og lære om temaet.

Det eneste ankerpunktet jeg har mot det opprinnelige innlegget er at jeg skulle ønske bloggerne som refererer til egen nettside/blogg skriver litt mer utfyllende om de nevnte innleggene her inne på bokelskere.no…

Jeg leser ganske mye “mørk” (og melankolsk) litteratur, blant annet befinner Fortæring av Tor Ulven, Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij, Carl Frode Tillers Skråninga, Richard III av Shakespeare, Naustet av Jon Fosse, Det svundne er en drøm av Aksel Sandemose, The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde og U – Historier om djevelskap av Carl Johan Jensen seg blant mine favoritter.

Likevel er det ikke ofte jeg sitter igjen med følelsen av at det jeg har lest er “sykt”. Ett unntak er selvsagt tidligere nevnte American Psycho, men boka jeg ønsker å fremheve er Suggesjoner av Marie Darrieussecq. Dette var hennes debutroman og boka handler om en kvinne som sakte forvandles til en gris. Det er omgivelsenes behandling av henne som fører til transformasjonen: hun blir fornedret og behandles som noe laverestående – en gris – og dermed blir hun en. Boka blir bare eklere og eklere etter hvert som forfallet blir tydeligere. Boka er en tydelig samfunnskritikk, samtidig som den er både ekkel og syk…

Edit: i tillegg er Den Guddommelege Komedie ganske så syk, spesielt når det gjelder delen som omhandler helvete. Her lar Dante sin egen bekjentskapskrets pines på unevnelige måter. Frastøtende og interessant på samme tid!

Hvilken lydbokutgave av SNØMANNEN har du?
Dennis Storhøi leser den utgaven jeg har.
Herlig uhyggelig den også :)

Anbefaler bokbloggen din, jeg også! Titter innom den rett som det er.

Dette er en sjarmerende liten sak på 16 sider jeg plukket med meg da jeg besøkte The Jane Austen Centre. “Bokas” fulle tittel er The History of England by a partial, prejudiced and ignorant Historian (tittelbladet inneholder også advarselen N.B. There will be very few Dates in this History) og er den 16-årige Jane Austens versjon av historien om hjemlandets konger og dronninger, fritt etter hukommelsen. Allerede som 16-åring imponerer hun med intelligens, humor og språklige ferdigheter. Austen har klare meninger om hvilke statsoverhoder hun liker og hvilke hun avskyr. Når Janes eneste søster i tillegg står for de treffende illustrasjonene, måtte rett og slett jeg som anglofil Austen-fan ta med meg The History.. hjem.

Persuasion (Overtalelse) kjøpte jeg da jeg var innom The Jane Austen Centre i Bath i sommer. Siden det er mange år siden jeg leste Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma, fant jeg tiden moden for en ny Austen-bok. Vi møter familien Elliot (faren Sir Walter og søstrene Elizabeth, Anne og Mary) i det de to førstnevntes pengeforbruk har ført til at familiens gods Kellynch må leies ut. Familievennen Lady Russell hjelper dem, og det blir bestemt at Sir Walter og Elizabeth skal la seg innlosjere i Bath, mens Anne i første omgang skal dra på et langvarig besøk til den gifte yngre søsteren Mary. Når Anne får høre hvem som skal leie godset, er det tydelig at hun blir opprørt. Admiral Crofts kone er nemlig søsteren til kaptein Frederick Wentworth, mannen Anne ga sitt hjerte til, men likevel avviste, sju år tidligere.

Anne Elliot er på mange måter en typisk Austen-heltinne: hun innehar de fleste av ærbare og gode karaktertrekk, men hun har likevel en fundamental karakterbrist: hun har latt seg overtale av familien og Lady Russell til å si nei til mannen hun elsket. Anne er Lady Russells favoritt og ladyen er ikke villig til å la Anne gifte seg med en så “fattig” og ubetydelig mann som Wentworth på det tidspunktet var. I det vi lesere møter Anne er hun nesten som gammel jomfru å regne: det kan ikke ha vært lett som 27-årig kvinne å være ugift i datidens England.

Så vil skjebnen det slik at de to tidligere elskede skal møtes igjen. Det viser seg at søster Marys svigerforeldre (familien Musgrove) inviterer Frederick Wentworth (nå hjemvendt og rik kaptein) hjem til seg, ut av takknemlighetsgjeld for dennes godhet for den nå avdøde sønnen deres. De to Musgrove-søstrene, Louisa og Henrietta, blir straks betatt av Wentworth og Anne må lide seg gjennom kurtisen som følger. Wentworth selv vier henne lite, om noen, oppmerksomhet.

Til tross for at Anne er knust, blir hun med Wentworth, Musgrove-søstrene og søsteren Mary og hennes mann, Charles, til Lyme. Her møter Anne blant annet slektningen William Elliot og kaptein Benwick, to menn som skal bli sentrale for den videre handlingen, som for det aller meste finner sted i Bath.

Som alltid hos Austen finner leseren mange litterære referanser, intellektuelt vidd og latterliggjørende persontrekk hos de mindre sympatiske karakterene. What’s not to like? Ah, det er som om jeg henstilles til en bestemt sinnstilstand når jeg leser Austens bøker! Til tross for at jeg til daglig liker å omtale meg selv som en kynisk melankoliker, er det ett eller annet med disse bøkene som gjør meg til en fnisete ungjente igjen. En vil så gjerne at alt skal gå bra! Helten og heltinnen er jo bare så riktige for hverandre og hver for seg så utrolig intelligente og gode. Men; begge innehar alltid ett negativt karaktertrekk som forlenger lidelsene deres. I tillegg gjorde vel ikke tidens konvensjoner og etikette kjærlighetserklæringer og åpenhet til noen enkel bedrift..

Under omvisningen på The Jane Austen Centre ble jeg gjort oppmerksom på at Austen stort sett alltid omtalte Bath i negative ordelag. Menneskene der blir ofte beskrevet som overflatiske og egoistiske. Grunnen var visstnok at Austen selv ble nødt til å bo der en periode på noen år. Som en landsens jente syntes hun besøkene til byen var spennende, men at det å bo der nærmest var uutholdelig. Slike negative karakteristikker finnes også definitivt i Persuasion. Samtidig synes jeg det var godt å ha minnebilder fra byen, blant annet Camden Place, som bakteppe under lesingen.

NB: spoiling

Boka tar for seg Ashers konflikt: hans slites mellom sine strengt religiøse foreldre, samt det samfunnet han er oppdratt i, og sitt behov for å uttrykke seg. Selv om boka selvsagt tar for seg mange jødiske skikker og tradisjoner, er det vel spennet mellom religionen og dens krav og "selvets" ønske om å få utfolde seg fritt som er det sentrale.

I grunnen er det likegyldende at Asher er jødisk eller at det nettopp er den jødiske religionen som er bakteppet her, jeg er sikker på at bokas setting kunne vært byttet ut med flere andre religiøse retninger eller strenge samfunnssystemer...

Her er det litt spoiling på gang ;)

Jeg må innrømme at jeg var ganske spent før jeg leste denne boka. Etter å ha observert mange lovord fra andre bokelskere bestemte jeg meg for å lese den, til tross for at jeg egentlig befinner meg langt unna målgruppa. Spenningen besto i om en voksen dame på 37 kan like en ungdomsbok, og svaret for meg ble definitivt ja.

Boka er spennende fra aller første side. Den har et driv mange “voksenbøker” mangler og de mange cliffhangerne gjør det nesten umulig for leseren å legge den fra seg. I tillegg syntes jeg tematikken var interessant. Hvor langt kan og vil et menneske gå for å overleve, men fremdeles beholde verdigheten og “seg selv”?

Katniss er en sammensatt karakter, på samme tid både sårbar og kynisk. Hun vet hva som skal til for å overleve, samtidig blir hun venner med, hjelper og føler for noen av de andre tributtene. Peetas følelser og vennskap overrasker og overvelder henne, og det er til syvende og sist forholdet dem i mellom som er den store prøven. Til tross for at Katniss lykkes i å vinne Dødslekene og i å redde både seg selv og Peeta, “feiler” hun når det gjelder relasjonen dem i mellom. Hun er modig på mange områder, men er redd for sine egne følelser. Dette gjelder ikke bare følelsene for Peeta; Katniss har også vansker med å definere sitt forhold både til moren og til bestevenn og jaktkamerat Storm.

Har bare lest den første boka av trilogien, men jeg kan trygt stadfeste at for tenårings-Anja ville Dødslekene kommet høyt oppe på favorittlista.

Du har helt rett: Asher Lev er en ortodoks jøde. Det er for meg en eksotisk verden forfatteren tar meg inn i. Til tross for at denne verdenen på mange måter føles fremmed, virker den også autentisk, særlig siden jeg vet at boka er skrevet av en forfatter som selv er ortodoks jøde (eller: han har en slik bakgrunn). Og: til tross for alle forskjellene som finnes mellom mitt og Ashers liv (tid, sted, religion..), finner jeg likevel flere allmennmenneskelige fellespunkter. Boka handler om selve livet, det å våge å være seg selv og stå for den en er. Tror nok du også vil ha stor glede av å lese denne romanen ;)

For meg er det en glede å gå inn i enhver bokhandel. Store mengder av bøker samlet på ett sted gir meg alltid en berusende følelse. Det som skiller klinten fra hveten er serviceinnstilling, kunnskap og utvalg. Til tross for at jeg benytter meg av kjedenes tilbud, passer jeg på å kjøpe det meste av andre nye bøker hos uavhengige bokhandlere. Min nærmeste uavhengige bokhandler er Stjørdal Bokhandel. Her finne jeg mange bøker kjedene ikke tar inn, det er ikke noe problem å bestille bøker, siden betjeningen er mye mer velvillig enn hos XXX (bøkene ankommer i løpet av et par dager) og i tillegg legges mange bøker fra alle sjangre ut på salg. Det er viktig å slå et slag for de uavhengige bokhandlerne: det finnes få igjen av dem, men de er de eneste som kan demme opp for kjedenes massedistribusjon av et fåtall utpekte verker..

Bildene man skaper inne i hodet sitt når man leser en bok er ALLTID bedre enn bildene på kinolerretet :)

Det fascinerer meg hvor ulike vi bokelskere er! For meg ville det vært helligbrøde å lese slutten av ei bok før jeg faktisk har lest alle sidene forut og “fortjener” å komme til den. Jeg kan ikke si om jeg liker en slutt eller ikke, før jeg har fått med meg alle hendelsene som foranlediger den. Det blir som om jeg skulle avfeie en tese, kun basert på konklusjonen, ikke empirien som ligger til grunn..