Bokelskere.no

Barnetimeboka var en helt fantastisk bok, husker jeg!
Mine søstre og jeg fikk den til jul flere år på rad, og vi var skrekkelig utålmodig etter å få titte i den.
Den gikk på rundgang og ingen var særlig ivrig etter å høre hva som sto i boka, det ville vi lese selv!

Jeg kan ikke huske når vi fikk den siste, og jeg tror vi har rota bort alle ... Synd, for når jeg nå ble minnet på bøkene, fikk jeg så lyst til å vise dem til mine egne barn.

Jeg hadde likt å se Miraklene i Santo Fico. Det nå være en fornøyelse å se alle de vakre personlighetene i den sjarmerende Italienske småbyen :-)

Herlig!

Har hun sjekket bokhyllene til jevnaldrede på Bokelsker?
Hvis hun søker på "de yngste først" under fanen "bokelskere, finn og følg", dukker det opp flere medlemmer på hennes alder.

Lykke til! :o)

Jeg ble så nysgjerrig på bokhyllene dine, så jeg måtte ta en titt.
Du må være et tålmodig menneske som har lest alle 5 bøkene til Karl O Knausgård, hvorav bare den første får terningkast 3. De andre fire får terningkast 2 ... Det er maaaange sider med laber lesing! He, he :)

Å, jeg er så enig med deg, Lillevi!
Skulle gjerne gitt deg en hel stjernehimmel for den oppfordringen. Men jeg får nøye meg med en stor, skinnende en.

Hilsen Kari

Ps. André ønsker alle barn velkommen til nettstedet. Det svarte han selv, da jeg henvendte meg til han i samme ærend.

Denne boka utsatte jeg å lese i det lengste. Jeg var redd for at den skulle bli for sterk, for som Isolde sier kjenner de fleste av oss en Leif Andersson. Er enig med dere som skriver at dette er et sårt og vakkert portrett av forholdet mellom Åsa og faren. Vi får innblikk i familielivet de deler og blir også kjent med menneskene rundt dem. Tidskoloritten er velmarkert og sveriges politiske situasjon fungerer som et bakteppe.

Leif elsker datteren sin og vil det aller beste for henne, dessverre er han ikke i stand til å ta vare på henne på riktig måte. Åsa er også glad i faren sin, selv om hun etter hvert skjønner at alt ikke er som det skal. Likevel lar moren Åsa bo hos faren, og dette faktum er noe av det som gjør boka vanskelig å fordøye. Det er ikke barnets beste som nødvendigvis blir ivaretatt, men foreldrenes.

Til tross for at historien er både sann og sterk, ble jeg til min forundring mindre grepet enn forventet. Jeg følte meg nesten mer som objektiv observatør enn som en aktivt deltagende leser.. Kanskje har det noe med språket å gjøre, siden boka er skrevet på en usentimental måte. Kanskje var jeg ikke klar til å ta det hele inn over meg mens jeg leste. Jeg vet ikke. For all del: dette var ei god og ikke minst viktig bok, men den hadde av en eller annen grunn ikke den virkningen på meg som jeg hadde ventet.

I am not myself these days er en selvbiografisk bok av Josh Kilmer-Purcell. Boka tar for seg det første året forfatteren bor i New York. Josh jobber med reklame og leier et lite krypinn sammen med en venn. Om kvelden kommer hans alter ego, drag queenen Aqua, frem. Hennes spesialitet er at hun har to gullfiskboller med levende gullfisk plassert der brystene skulle vært. Dette gir henne en god del oppmerksomhet på byen, en oppmerksomhet hun nyter. Josh/Aqua brenner lyset i begge ender: han drikker alt for mye, sover alt for lite og livsstilen hans er kort sagt av det utsvevende slaget. Selv sier han det kommer av at han ønsker å unnslippe sin fortid som “snill gutt”.

Så møter Josh/Aqua Jack. Allerede i prologen får leseren vite at dette ikke kommer til å ende bra. Boka åpner med at Josh våkner i det Jack står over ham med en kniv mellom hendene, klar til å drepe ham.. Jack er tiltrekkende og spennende, bor i en fasjonabel toppleilighet og jobber som vellykket mannlig eskorte. For Josh er det ikke noe problem at Jack er prostituert, tvert om synes han det er pirrende at han får gratis hva andre betaler for. I tillegg påvirker Jack i starten Josh positivt, blant annet prøver han å få Josh til å drikke mindre.

På mange måter er forholdet deres veldig vanlig; Josh og Jack er forelsket, lever sammen og tar vare på hverandre. Paret snakker ofte i telefonen og er alltid ærlige. Det finnes ingen hemmeligheter mellom dem. Omgangskretsen deres er litt mer eksotisk enn gjennomsnittet: gjestelisten på festene deres består av en blanding av reklamefolk, prostituerte, drag queens og Jacks kunder. Jack har spesialisert seg på bondage og tjener gode penger som sitt alter ego Aidan. Etter hvert slår det sære, men idylliske, bildet sprekker. Det blir klart at Jack er avhengig av crack. Dette tærer selvsagt på forholdet mellom Josh og Jack.

For meg var denne boka et spennende dypdykk inn i en verden jeg vet veldig lite om. Til tross for at livsstilen som skisseres er svært fjern fra min egen, kunne jeg kjenne meg igjen i en del av følelsene og tankene Josh har. Når det er sagt, må jeg si at jeg ikke ble spesielt grepet av historien eller Josh sin situasjon. Til det var språket for rett fram og usentimentalt, og selve plottet for fjernt fra mitt eget liv. Konklusjon: lettlest, underholdende og interessant.. og dett var dett…

Jeg lurer fælt på hvem som har sagt at de tror de får livserfaring av å lese romaner? Jeg tror ikke jeg har vært borti noen som mener det. At man får kunnskap og nye perspektiver på ting er vel noe annet.

Jeg er veldig glad i sørstatslitteratur. Hørte Pat Conroys "South of Broad" på lydbok i sommer, og nå har jeg lastet ned en lydbok av en forfatter jeg ikke har kjennskap til fra før; Dorothea Benton Frank, "Sullivan´s Island". Noe å varme seg på gjennom hustrige høstkvelder.

Enig med deg, Lillevi!
Jeg ønsker heller ikke å vite mye om forfatteren på forhånd. Jeg liker å tenke at boken lever et selvstendig liv. På den måten kan jeg få et godt eierskap til historien (særlig hvis historien er god).
For mye info rundt forfatteren stjeler fokuset mitt og preger min opplevelse. Positiv og negativ impulser fra forfatteren er begge like forstyrrende.
Men hyping rundt forfatteren er ofte en turn off for meg. Negativ fokus kan pirre min nysgjerrighet, men jeg merker likevel at det preger min tilnærming til historien.

Carl Frode Tiller befinner seg blant mine absolutte forfatterfavoritter. Ikke bare en han fra samme småby som meg – Namsos - og noenlunde i samme alderssegment (noe som selvsagt gjør at jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver), men han er også henfallen til den melankolien jeg liker så godt i litteraturen. Bøkene hans handler om mennesker på den psykiske yttergrensen i livet – dette gjelder også Bipersonar.

Av bøkene til Tiller setter jeg Skråninga høyest, kun ett lite hakk foran Innsirkling I og II. Til sist kommer Bipersonar, selv om dette lang fra er noen middelmådig bok. Jeg syntes bare den hadde noe uforløst over seg.

Tiller er for meg en av de ypperste nålevende forfatterne vi har her til lands. Men: han er slett ikke humoristisk. Her er det det svartsynet, de psykiske problemene, de innerste følelsene – som kan være akk så mørke - inne i oss alle, vi som lesere får vri og vende på. Tiller tar oss med inn i en verden vi aller helst vil løpe bort fra, samtidig som den er utrolig forførende på sitt vis. Likevel – eller i mine øyne selvsagt - er dette en forfatter du bør lese. Som nynorskmann og samtidsforfatter er han i mine øyne uovertruffen! Håper du vil lese noen av bøkene hans, til tross for at de ikke innehar de kvalitetene du trodde de hadde ;)

Men vi henger med!

Hysj... Vet du ikke: the first rule of Fight Club is you don't talk about Fight Club.. Sånn er det med Prinsesse Ragnhild også ;)

Leseselskapet jeg er medlem av, og som for tiden leser Goethes Faust, arrangerer tur til hovedstaden og forestillingen Unge Werthers Lidingar, basert på samme Goethes verk, på Det Norske Teatret 17/9. Derfor får jeg som trønder endelig besøke hovedstaden under denne bokfesten. Gleder meg skikkelig, både til diverse arrangement og eventuelle bokkupp ;)

Tusen, tusen takk for at du minnet meg på denne boka som jeg rent hadde glemt! Aller kjæreste søster var absolutt en av mine favoritter da jeg var barn – husker jeg brukte timevis på å fortape meg i tegningene (de var så utrolig detaljerte og spennende) og drømme meg bort i verdenen Lindgren skapte. Astrid Lindgren var en fantastisk barnebokforfatter (ærlig talt: finnes det noen som når henne til knærne en gang?) og i denne boka greide hun igjen å sette ord på følelsen av ensomhet og behovet for en fantasiverden mange barn har. Vakkert, rett og slett. Det er bare en ting å si; jeg skal sporenstreks legge den til i favoritt-hylla mi ;)

;) Det er sånn jeg velger å se på det også. Jeg tenker at ei bok er en mye mer personlig gave enn det meste annet.. Enten den reflekterer giverens eller mottakerens personlighet eller smak. Uansett er du heldig som får mange bøker i gave, kjenner jeg er en smule misunnelig ;)

Ja, jeg gir bøker som gaver til mottakere jeg vet leser og vil sette pris på dem. Venner/familiemedlemmer som ikke leser, får selvsagt andre gaver. Bøker er for meg noen av de flotteste gavene jeg kan gi, siden jeg er svært opptatt av at gaven (boka!) skal passe til mottakeren. Når gaven er overrakt, kommer jeg gjerne med en kommentar eller to til bursdagsbarnet, slik at han/hun får vite hvorfor jeg valgte akkurat denne boka. Bokvalget er selvsagt personlig.

Min erfaring er motsatt av din: i løpet av livet har jeg til sammen mottatt færre enn 20 bøker som bursdags- eller julegave. Jeg ønsker meg selvsagt alltid bøker, men familien min og vennene mine synes det er vanskelig å kjøpe bøker til meg, siden jeg stort sett har lest flere og/eller gjerne foretrekker andre typer bøker enn dem.

Bøker har det fellestrekk med andre gaver at de er gitt i forsøk på nettopp å glede mottakeren – deg. Derfor leser jeg med glede alle bøker jeg får av venner eller familie. Det er en grunn til at personen har plukket ut nettopp dette verket til deg. Det er faktisk ganske spennende å lese bøker andre har “bestemt” for meg. Gaven sier mye om hvor godt giveren kjenner mottakeren, samtidig som den kan få mottakeren til å skjønne giveren bedre.. Og: til tross for at smaken noen ganger kan være forskjellig, er det vel alltid morsomt å lese ei bok plukket ut for deg av andre? Jeg vil mye heller få ei bok, til tross for at (eller nettopp fordi!) jeg ikke ville valgt den selv, enn en eller annen intetsigende pyntegjenstand.

Jeg er enig med deg i at vi her inne på bokelskere kan være overmåte aksepterende og ydmyke ovenfor andres syn. Selvsagt er det flott at vi har en gemyttlig og hyggelig tone oss imellom, men det hadde vært kjekt med flere friske uttalelser. Selv er jeg innimellom for feig til å trykke skikkelig til. Grunnen er ikke nødvendigvis at jeg er redd for å støte noen, heller dreier det seg om at jeg er redd for å bli stemplet som “forståsegpåer”. Dette blant annet på grunn av en tråd som glødet rødt av innlegg i sommer, og som i alle fall jeg til tider syntes var litt ekkel. Det var som om “noen” mente det finnes et menings- og smakspoliti her inne, som har som agenda å latterliggjøre andre som ikke deler deres syn… Huff! Etter denne meningsutvekslingen, som ironisk nok ikke var tannløs (og derfor nettopp er det vi etterlyser…), mistet jeg en tid lysten til både å lese og skrive om bøkene jeg har lest. Det var som om det ble negativt å skrive om klassikere eller si sin mening og kritisere bøker av det lettere slaget. Jeg synes det er helt legitimt å diskutere bøker og deres fordeler og/eller mangler, anstendighetsgrensen for meg overskrides når man karakteriserer andre bokelskere på en eller annen måte.

Selv om jeg ikke deler ditt syn på at “alt var så mye bedre før” – tror heller det dreier seg om at noen bokelsker-travere holder seg borte fra emner/bøker de allerede har diskutert - er jeg enig i at enkelte debatter mangler brodd. Så lenge man diskuterer sak og ikke person, ser jeg ikke at det skulle være noe negativt om vi blir krassere og tydeligere i våre uttalelser.