Et japansk mesterverk!

Den japanske forfatteren Jun'ichirō Tanizaki (f. 1886 d. 1965) skrev i følge Wikipedia 22 bøker i løpet av sin forfatter-karriere, som startet i 1910. "Søstrene Makioka", som egentlig består av tre bøker, utkom i årene 1943 - 1948.

Forlaget skriver følgende på sine nettsider:

"Tanizakis krønike om søstrene Maikoka er et av Japans fremste bidrag til verdenslitteraturen, en klassiker i japansk litteratur helt siden den utkom som en triologi i 1943-1948. Nå foreligger den endelig på norsk."

Handlingen i "Søstrene Makioka" foregår i løpet av ca. et tiår - i all hovedsak i Osaka, og avsluttes i 1941.

Familien Makioka tilhørte en gang de finere kretser i Osaka, men familiens storhetstid er for lengst forbi. Selv om familien ikke lenger er velstående, holder de likevel hardt på gamle tradisjoner. Det handler om etikette og manerer, klesstil, sosiale ritualer og koder - og ikke minst om hvordan man går frem når man skal gifte bort en datter.

Japan er i endring og i ferd med å gi slipp på de gamle tradisjonene, og dette faller familien Makioka tungt for brystet. Man kan på mange måter si at romanens hovedfokus er beskrivelsen av skjæringspunktet mellom det tradisjonelle og det moderne Japan - synliggjort gjennom beskrivelsen av familiens to ugifte kvinner, som er to diamentrale motsetninger.

Den eldste av søstrene, Tsuruko, er gift og har mange barn. Hun og ektemannen Tatsuo har måttet flytte til Tokio for at Tatsuo skal få seg en bedre betalt jobb, og deres hjem betegnes som Huset. De er familiens overhoder, og dem det alltid må konfereres med når en viktig beslutning skal tas. Den nest eldste søsteren Sachiko er gift med Teinosuke, og de står ofte mellom Huset og de to ugifte søstrene Teako og Yukiko, som familien sliter med å få giftet bort. Mens tilbudene bokstavelig talt står i kø for yngstejenta Taeko, kan man dessverre ikke si det samme om Yukiko. Der Taeko er frigjort og moderne, men hvor hennes fremferd både titt og ofte truer familiens (innbildte) ære, der er Yukiko av den gamle skolen; taus og umælende, uten en eneste selvstendig mening.

"Sachiko tenkte stadig vekk på hvor forskjellig Yukiko var fra Teako, for der Taeko gjorde akkurat som hun selv ville, uten tanke for hvilke problemer hun påførte dem rundt seg eller hvilke rykter det måtte gi opphav til, var Yukiko så passiv og hjelpeløs under Tokyos forstemmende himmel. Da de sto på Tokyo stasjon for å ta farvel i september, hadde Tsuruko innstendig bedt Sachiko finne en ektemann til Yukiko innen året var omme, siden det som kom etter, var et ulykkesbringende år for henne, og Sachiko hadde virkelig håpet å finne noen innen setsubun i februar, da horoskopets år tok til, men nå gjensto det bare en uke; og hvis hennes teori om at rykteflommen rundt Taeko hadde negativ innflytelse på Yukikos ekteskapsplaner, var riktig, innså Sachiko at dette også delvis var hennes ansvar, jo mer hun tenkte på det, desto mer dårlig samvittighet fikk hun." (side 368)

Yngstesøsteren Taeko kan ikke gifte seg før den eldre søsteren Yukiko er gift, og hvem som egentlig står i veien for hvem er det etter hvert ikke helt godt å si. For mens den ene kandidaten etter den andre har blitt vraket av Huset i Yukikos yngre år - enten fordi familiehemmeligheter som sinnsykdom er oppdaget i forbindelse med ekteskapsetterforskningen, eller fordi kandidaten ikke har vært av fin nok byrd - så blir det mer og mer klart at Yukikos gammelmodige fremtoning ikke akkurat er en fordel etter som årene går. Ekteskapskandidatene ønsker seg en livlig og sprudlende kone, og er det noe Yukiko ikke er, så er det nettopp det. I mellomtiden går Taeko sine egne veier, selv om hun er bundet opp av et ekteskapsløfte med døgenikten Okubata, men som altså er av fin nok byrd. Huset mener at hun absolutt bør gifte seg med ham, mens Taeko motsetter seg dette ... Ja, hun er endog så umulig at hun forelsker seg i en mann som står langt under familien Makioki i stand. At han i motsetning til Okubata er i stand til å forsørge seg selv, tillegges ingen vekt - i alle fall ikke av Huset.

Og mens eldstesøstrene i familien Makioka leter febrilsk etter en ektemann til Yukiko, mer og mer desperat for hvert år som går, følger vi dem gjennom flom, taifun og økonomiske nedgangstider. I de siste årene merkes det vagt i bakgrunnen at en verdenskrig er under oppseiling, uten at dette på noen måte blir noe hovedtema i romanen. På grunn av detaljrikdommen får vi et solid innblikk i det spesifikt japanske - i tenkemåter, holdninger og kultur. Det er et fascinerende innblikk, godt gjenkjennelig for alle som har litt kunnskaper om Japan. For det handler om viktigheten av aldri å tape ansikt, om krysningen mellom det typisk japanske og det vestlige, om geishaer og om kimonoer, om det tradisjonelt sterke skillet mellom menn og kvinner ... Samtidig tilfører romanen noe helt nytt gjennom at den gir ansikt til kvinnenes sterke rolle i samfunnet, i alle fall slik den fortonet seg i typiske overklassemiljøer. Dette har det ikke vært skrevet for mye om - i alle fall ikke i den oversatte litteraturen.

Som tidligere nevnt er detaljrikdommen i romanen stor. Vi følger tankegangen til flere av søstrene i boka, kanskje med unntak av Yukiko selv, som alt kretser rundt. Hva hun tenker og føler er og blir et mysterium. Får søstrene giftet henne bort til slutt? Eller ødelegger Taekos frie livsførsel alt for henne?

Dersom du er ute etter en roman som sluker deg med hud og hår, er dette den boka du bør gi en sjanse! For en historie! Boka er betegnet som "et vemodig mesterverk, skrevet med den japanske miniatyrkunstnerens sans for detaljer og den fortrolige fortellerens evne til å se nasjonens brytningstid gjennom et nøkkelhull" (sitat fra bokas smussomslag), og jeg kan uten videre slutte meg til dette. Boka er et mesterverk av ypperste klasse! Dette er litteratur på øverste hylle, og jeg vil også fremheve oversetteren Ika Kaminka, som har gjort en fabelaktig oversetterjobb! Noen ganger ble jeg sittende å humre over ord og uttrykk hun har hentet frem, som på norsk er litt gammelmodig - men som passet så alldeles utmerket i denne romanen. Det eneste jeg beklager er at boka ikke var lenger! Etter å ha vendt side 692, ønsket jeg nemlig bare mer! Og jeg kjenner en dyp, dyp sorg over å være ferdig med boka ...

Måtte forlaget sørge for at flere av Tanizakis bøker blir oversatt til norsk!

Dette skal være en bokomtale og jeg skjønner ikke engang hva du prøver å si.

Mårbacka-trilogien har jeg akkurat fått i posten, gleder meg til den :)

Jeg føler så absolutt med deg både når det gjelder hodepine og synsforstyrrelser, sistnevnte er fryktelig ubehagelig og setter en fullstendig ut av spill. De to siste gangene jeg opplevde zikzakmønster/flash i synsfeltet bestemte jeg meg for å godta det, og så ignorerte jeg det så godt det lot seg gjøre. Opplevde at det gikk litt fortere over da, men gud hvor ekkelt det er mens det står på. Jeg kan bare snakke for meg selv, men hos meg ser jeg en sammenheng med lengre tids stress og indre uro/spenninger.

Nå har jeg endelig blitt ferdig med mursteinen Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl som jeg måtte lese i forbindelse med lesesirkel. Boken er etter min mening en katastrofe i seg selv, en eneste lang orgie i ord, metaforer, alle mulige og umulige referranser, i tillegg til en helt usannsynlig historie. Om det ikke er nok så er alle karakterene overflatiske og lite troverdige, slik jeg oppfatter dem. Kanskje den dårligste boka jeg noen gang har lest. Jeg avbryter ikke bøker, hvis ikke helt spesielle grunner tilsier det, men denne hadde jeg droppa med god samvittighet.

Nå gruer jeg meg litt til vi skal diskutere boka, da jeg mer enn én gang har vært den aller mest kritiske. Jeg putter for all del ikke alle i samme bås, men unge, kvinnelige amerikanske forfattere sliter jeg litt med, i hvert fall flesteparten av de jeg har lest, og det er ikke noe enkelt svar på hvorfor.

Oppussing tar en del av tiden min, men det finnes alltid rom for en bok, vet ikke helt hvilken jeg fortsetter med denne helgen, har forresten skrevet opp noen av filmtitlene du nevner, så får jeg se hva det blir til. Håper virkelig plagene dine gir seg snart :)

God helg!

Det får du dessverre ikke gjort. Vi hadde muligheten før omleggingen av bokelskere.no, men ikke nå lenger. Jeg ønsker meg den tilbake, da jeg som deg også har gjort feil når jeg har lagt inn bøker.

Historien om en hverdags-helt

John Edward Williams (f. 1922 d. 1994) var både forfatter, redaktør og professor, og han utga i løpet av sitt liv fire romaner. Mest kjent var "Stoner" (1965) og "Augustus" (1972).

Det er bare en uke siden jeg hørte om romanen "Stoner" for første gang. Da hadde nemlig Aftenposten en dobbeltside om boka under overskriften "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge. Her kunne jeg bl.a. lese at dette er "den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" og at "reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke". I artikkelen ble det dratt frem at ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage - og popularisere - eldre mesterverker. Det pussige er at "Stoner" ble glemt, til tross for at John Williams slett ikke var noen mislykket forfatter i sin levetid. "Stoner" fikk imidlertid en nokså liten lesekrets og forsvant nokså raskt ut av markedet.

All viraken rundt romanen fikk i alle fall meg til å bli fryktelig nysgjerrig på boka som utkommer på Cappelen Damm den 4. august 2014, og jeg kontaktet derfor forlaget og fikk tilsendt et forhåndseksemplar av boka. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kastet meg over boka, som ble lest ut på rekordtid. Jeg kan allerede nå røpe at jeg på ingen måte ble skuffet! Og allerede fra første side var jeg hektet:

"William Stoner begynte på Universitet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise frem til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til assistentprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans. Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet er fremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med påskriften: "Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri til minne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kolleger."

William vokser opp som eneste sønn på en liten gård i det sentrale Missouri. Foreldrene er nøysomme og arbeidssomme småkårsfolk, som ikke snakker i utrengsmål. Da de blir rådet til å la sønnen studere jordbruksfag, motsetter de seg det ikke. Han blir boende hos morens fetter, mot at han jobber for kost og losji. Etter at han slumper borti et innføringskurs i engelsk litteratur på andre året, er han solgt. Kjærligheten til litteraturen er for sterk til at han klarer å holde seg unna, og uten foreldrenes viten og vilje bytter han fag. Med dette befester han en avstand mellom seg og foreldrene som siden aldri skal overvinnes, og det er åpenbart at hans planer ikke på noen måte er å overta gården. Han gjør en formidabel klassereise da han senere også blir ansatt på universitetet.

Underveis starter første verdenskrig og USA involveres etter hvert i krigen. Stoners to kamerater reiser ut i krigen, og kun en av dem vender hjem i live. Stoners skjebne besegles for alvor da han forelsker seg i den utilnærmelige Edith, en kvinne så kald og etter hvert også kynisk og intrigersk - alt bak et skall av kyskhet og uskyld ... Man kan på mange måter si at hele romanen handler om dette fatale valget, for så mye kunne vært annerledes for Stoner om han bare hadde hatt èn arena mindre å kjempe på, og hadde fått støtte og kjærlighet på hjemmebanen. Han kommer nemlig skjevt ut med en kollega som til alt overmål får en høyere stilling enn ham på universitetet - og dermed ikke rent lite makt, og som siden aldri blir ferdig med å straffe ham. Det skal koste ham dyrt - svært dyrt - å insistere på å leve etter sine egne verdier ... Det skal utvikle seg til en livslang maktkamp som etter hvert tapper ham for det meste av det han har av krefter ...

Romanen "Stoner" inneholder en fantastisk historie, og hadde det ikke vært for at den ikke inneholder et eneste mord, ville det nesten vært nærliggende å trekke noen paralleller til Theodore Dreisers "En amerikansk tragedie". Er det i det hele tatt mulig for et menneske å være omgitt av så mye ondskap som det som blir William Stoner til del? Dessverre, ja. Å leve i et ekteskap der ektefellene hater hverandre intenst og inderlig, og hvor det ikke er fred å få, gjør noe med livsgleden, evnen til å ta opp kamper mot urettferdighet og evnen til å stå løpet ut. Intrigerske universitetsmiljøer er heller ikke noe nytt - verken i virkeligheten, i litteraturen eller på film. Stoners overordnede på universitetet er en meget intelligent mann med en krøplings kropp, som bruker sine lyter for alt de er verdt. Og fordi han har atskillig mer sjarm enn Stoner og dessuten er atskillig mer kynisk, vinner han de fleste renkespillene også. Og kanskje spiller det også inn at Stoner opprinnelig kommer fra fattigslige kår og egentlig ikke synes han fortjener bedre ... Selv om det koster ham karrieren å stå for sine verdier, gir han seg ikke, mens han på hjemmebanen må gi tapt for overmakten (en maktsyk og hatefull kone).

Til tross for det storslåtte dramaet som rulles ut i boka, fortelles historien lavmælt og melankolsk. Teksten er like fullt så levende at jeg kunne kjenne Stoners smerte på kroppen. Hvorfor gjør han ikke opprør? Rett og slett fordi han er en pragmatisk mann som er fullt ut i stand til å analysere konsekvensene av eventuelle utspill. Som da han og elskerinnen - ja, for han fikk til slutt oppleve ekte kjærlighet, heldigvis - bestemmer seg for at de må skille lag for alltid, fordi de ellers risikerer å bli ødelagt av skandalen som er i emning. Og mister de seg selv, er det ingenting tilbake - heller ikke det de elsket ved hverandre ...

Det er ikke ofte jeg kommer over bøker med en så formidabel historie som i "Stoner". En historie om en mann som ikke ble noe mer enn en hverdagshelt, men som kunne ha blitt noe atskillig større om han bare hadde vært en elsket mann ... Dessuten handler boka om kjærligheten til litteraturen, og det å stå opp for noe man tror på. Historien sitter i kroppen, og der kommer den til å bli sittende lenge! Boka er glitrende skrevet, og dette er godt ivaretatt av oversetteren!

Dette blir garantert en av høstens store bøker! Jeg anbefaler den varmt!

Helt til slutt ønsker jeg å sitere fra artikkelen i Aftenposten den 5. juli i år:

"Kvalitet selger
Tåler den oppstyret?

Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.

For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er en stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener."

Da bør du velge Aksel Hennies opplesning! Han er god!

Siri Hustvedts debutroman

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som romanforfatter med "Med bind for øynene" ("The Blindfold") i 1992. Forut for dette hadde hun ti år tidligere utgitt en diktsamling ("Reading to you") i 1982. Seks romaner har hun utgitt etter hvert - bl.a. "Når du ser meg" (2008), "Sommeren uten menn" (2011) og "Denne flammende verden" (2014) - og dessuten et lite knippe av essay-samlinger.

(Dette er et stykke på vei en spoiler.)

"Med bind for øynene" handler om Iris Vegan, en fattig student i New York. Hun er også bokas jeg-person. Romanen er sammensatt av et knippe episoder hvor Iris møter mennesker som har betydd noe spesielt for henne, og som alle i bunn og grunn handler om hvem hun er og hvor grensene hennes går.

Bokas første del handler bl.a. om Iris´desperate jakt på en jobb etter at pengene er i ferd med å ta slutt. Dette fører henne i kontakt med Mr Morning, en mann som gir henne et høyst merkverdig oppdrag. Han gir henne ting som har tilhørt en ung kvinne som er død, og ønsker at hun skal assosiere rundt dette.

"Prosjektet virket merkelig, på grensen til galskap, men jeg var tiltrukket av det. Tilfellet hadde sendt meg denne opplevelsen, og jeg var glad til. Jeg følte også at under det eksentriske i Mr Mornings ideer lå en slags forunderlig logikk." (side 12)

Underveis ønsker Iris mer informasjon om kvinnens identitet, men for Mr Morning er det helt avgjørende at avdødes anonymitet bevares. Ellers "vil det ikke være noe levende i det, ingen kraft som kunne gi støtet til en oppvåkning" ... Men hvem er denne døde kvinnen egentlig? Og hvilken rolle har Mr Morning spilt i forbindelse med hennes dødsfall? Til slutt overskygger nysgjerrigheten rundt dette hele oppdraget.

Bokas andre del handler om fotografen George, som er venn av Stephen, Iris´ kjæreste. Forholdet hennes til begge disse mennene er betydningsfull på høyst forskjellige måter.

"Stephen var hemmelighetsfull. Han likte å holde tilbake informasjon - hvem det var som ringte, hvor man skulle møtes, navnet på en gammel venn, ja, selv boktitler. Jeg burde ha visst fra første stund at jeg ikke kunne vinne ham, men på den tiden hadde kroppen hans en magisk virkning på meg. Et blikk på halsen hans, hendene, munnen, sendte en erindring om erotisk fryd gjennom meg, en fryd som ble forvandlet til smerte. For Stephen rasjonerte ut kroppen sin også, holdt den tilbake i dagevis, ofte uker, og jeg levde i en tilstand av konstant lengsel. Likevel var det alltid slik at akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne holde ut lenger og hadde bestemt meg for å gå fra ham, kom han til meg som en helt annen, forvandlet, full av lidenskap, åpen, uimotståelig. Idyllen varte aldri lenge. Som regel tok det bare timer før Stephen trakk seg inn i seg selv igjen. Det hendte jeg kunne se det på ansiktet hans. Blikket ble flakkende, kjevemusklene sammenbitt, og han presset leppene sammen. Men sannheten var at selv når jeg hadde Stephen hos meg i sengen, hadde jeg ofte følelsen av at han ikke var helt til stede, at han ikke var fast og solid. Det var som om jeg kunne strekke hånden frem og føre den rett gjennom ham. Jeg kan ikke forklare denne følelsen, men jeg er sikker på at den har betydning for det som skjedde senere, og på en eller annen måte er knyttet til det forbaskede fotografiet." (side 34)

George tar bilder av folk, helst når de ikke vet at de blir fotografert. Han ønsker også å ta bilder av Iris, og hun er på et vis smigret over oppmerksomheten, uvitende om hva hun egentlig går til.

"Med George var jeg i villrede, fortapt, som en som har gått seg vill i et fremmed land og ikke skjønner hva som står på gateskiltene. Og George benyttet seg av det. Ved å påstå at jeg, i motsetning til ham, var lett å forstå - som en åpen bok - hadde han gjort meg sårbar. Hva han så eller ikke så, forsto eller ikke forsto, var nesten likegyldig. George hadde sans for det tvetydige. Og jeg følte at han hadde skapt en tåke av usikkerhet i meg for sin egen fornøyelses skyld. Tanken på at han kunne manipulere mine lyster, pirret ham. Det var det jeg var redd for. Det som gjorde meg fortvilet var at jeg var trukket inn i dette uforståelige spillet." (side 48)

Ett av bildene George tar av Iris gjør henne fullstendig fortvilet. Bildet viser på et vis både hvem hun er og ikke er, det er både gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig, avslørende og samtidig fremmed. Da han atpåtil vil ha det med i en utstilling, knekker det henne.

Etter å ha hatt alvorlige hodesmerter i sammenhengende syv måneder, blir hun innlagt på sykehus. "Kroppen min var blitt møteplass for latterlige symptomer, men det jeg hadde, var likevel hodepine." (side 76)

Møte med professor Rose på universitetet fører Iris i kontakt med historien om Klaus - en figur med klare paralleller til Johan Borgens Lillelord. På samme tid går hun igjen tom for penger, raser ned i vekt og er for stolt til å be om hjelp. Hun kler seg i herreklær og begynner å frekventere baren Magoo´s og andre heller tvilsomme steder, og plutselig en dag er hun Klaus. I denne rollen tar hun kontrollen over sitt liv tilbake og er friere enn hun har vært på lenge. Aner vi en begynnende kjerne i det som skal bli den voksne og modne Iris?

"Klaus ble født i en bar, i alle fall min Klaus. Den brutale gutten ble gjenfødt i meg, og da jeg hadde tatt navnet hans, visste jeg med en gang at fra da av tilhørte nettene Klaus" ... (side 141)

I møtet med Michael - sjalu og gifte Michael - utforsker Iris på nytt sine grenser. Dette er et forhold mellom lærer og elev, og Michael overdynger henne med presanger. Den gaven som skal vise seg å bli den siste, er et vakkert og kostbart silkeskjerf. Dette blir også innledningen til eksperiment som går ut på at Iris får skjerfet bundet foran øynene sine, og er fullstendig i elskerens makt. Og som ender med mishandling ...

Og helt til slutt beskrives et møte med mannen Paris, der Iris velger å være åpen om alt som har skjedd. Plutselig skjønner hun at han er av samme ulla som alle de andre - og så velger hun å ta kontrollen over livet sitt og løper, som om hun "hadde faen i hælene" ...

Allerede i sin debutroman viser Siri Hustvedt hvilken kapasitet hun har og senere skulle komme til å få som forfatter. Romanen viser også hvor ambisiøs hun faktisk er når hun går til det skritt å skylle fylle to permer med tekst.

Det har vært spekulert på om hennes debutroman egentlig er selvbiografisk, og om valget av navn på hovedpersonen er en indikasjon på dette. Siri skrevet baklengs blir Iris, og Vegan er visstnok hennes mors pikenavn. Noen av helseplagene til hovedpersonen er også relativt lett gjenkjennelige.

Uansett - det jeg i alle fall kan konstatere, er at "Med bind for øynene" er en svært fascinerende roman av det virkelig originale slaget. Siri Hustvedt skriver på en slik måte at man blir sugd inn i handlingen, og ikke klarer å legge boka fra seg. "Med bind for øynene" er virkelig en page-turner. En fascinerende page-turner som i bunn og grunn handler om å finne seg selv i en verden der ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som. Sånn sett en mørk og dyster roman som ikke levner verden generelt og kanskje spesielt det annet kjønn, særlig ære - med mindre man tar igjen med samme mynt og som et minimum tar kontroll over sin egen skjebne og unngår å bli offer for omstendighetene ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Jeg ønsker for øvrig å fremheve Siljes bokomtale av samme bok i dette innlegget på bloggen Siljes skriblerier, hvor hun på en utmerket måte oppsummerer essensen i romanen. Hun har også inspirert meg til å finne frem til uleste Siri Hustvedt-bøker fra egne bokhyller.

Jeg tillater meg å klage, jeg, Vibeke. Da jeg var ung/yngre elsket jeg varmen og kunne ligge i sola hele dagen. I dag er begeistringen borte, og jeg plages dessuten av ekstra støy på grunn av vidåpne vinduer. Heldigvis har vi ikke dette været så mange døgn i året, tenker jeg.

På den positive siden begraver jeg meg med stor fascinasjon og begeistring i George R. R. Martins A Game of Thrones - verden. E-boken ble lastet ned for lenge siden for et par skarve dollar, og i går begynte jeg å lese, mest fordi jeg har abbonnert på HBO Nordic og hadde lyst til å se serien med litt bakgrunnsinformasjon.

Jeg begynte å lese i går formiddag og klarte ikke stoppe før klokka var 23. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å se de første episodene på TV. Greit nok, tenker jeg, men foreløpig liker jeg boka bedre. Tatt i betraktning min alder og preferanser hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle bli så fascinert og overvelda. G. R. R. Martin skriver virkelig godt og underholdende, og jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese den på engelsk, da norske oversettelser mer enn én gang har ødelagt en bok for meg. Gleder meg til fortsettelsen og håper serien ikke avviker for mye fra bøkene.

Ved siden av forsøker jeg å komme meg igjennom en murstein på 655 sider som skal diskuteres på bibliotekets lesesirkel i begynnelsen av august. Boken er Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl, og jeg sliter virkelig, mer enn jeg kan huske å ha gjort. Etter min mening er språket oppblåst, vet ikke om det går ann å si det, men jeg tar sjansen. De litterære virkemidlene hun bruker er ekstremt overdrevne; litterære referranser nesten i annenhver setning. Utstrakt bruk av store bokstaver og metaforer, men mest av alt, jeg tror ikke på verken historien eller karakterene.

En riktig god helg :)

Lettlest sommerlektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste.

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg.

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte.

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244).

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg, men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie.

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder.

Berømmelsens pris

Daniel Kehlmann (f. 1975) har en stor produksjon av litteratur bak seg, selv om han fremdeles er relativt ung. 13 bøker har det blitt siden debuten i 1997 (kilde: Wikipedia).

Selv ble jeg først for alvor klar over denne forfatterens fortreffelighet da jeg bestemte meg for å overvære et intervju med forfatteren på Litteraturhuset den 19. februar i år. Dette har jeg skrevet om på bloggen min, og det er bare å følge linken. Dette fikk meg til å lete frem Kehlmanns roman "Oppmåling av verden", som lenge hadde stått ulest i mine bokhyller, og det fikk meg til å kjøpe og lese Kehlmanns siste bok "F", og ikke minst den nyoversatte romanen "Jeg & Kaminski". For ikke å snakke om at denne siste boka - "Berømmelse" - sporenstreks ble bestilt fra Bokklubben ... Og for dem som er litt opptatt av hvem som har oversatt bøkene de leser, kan jeg nevne at det er den emminente oversetteren Sverre Dahl som nok en gang har oversatt denne tyske romanen til norsk.

Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Daniel Kehlmann er ikke som alle andre forfattere! Han bryter grenser, eksperimenterer (ofte med moralske dilemmaer), han blander fiksjon og virkelighet på en helt ny måte - han er på alle måter en spennende og intellektuell ny stemme innenfor den tyske samtidslitteraturen.

"Berømmelse - en roman i ni historier" er, som tittelen så klart og tydelig forteller, nettopp en roman i ni historier. Sammenhengen mellom de ni historiene er nokså vag, rent bortsett fra at persongalleriet beveger seg relativt fritt mellom historiene og at tematikken er noe som ligger der som et felles bakteppe - men man kunne like godt ha omtalt dette som en slags novellesamling. Hver historie har nemlig sin egen selvstendige avslutning, samtidig som vi enkelte ganger får innblikk i konsekvensene av det som skjer i én historie, i en annen. Når forfatteren like fullt insisterer på at dette er en roman, må det være fordi han ønsker at leseren skal bli minnet om at alt henger sammen i et slags hele.

Det er bemerkelsesverdige historier vi får høre i denne "romanen". Som Ebling i "Stemmer" som nettopp har fått sin første mobiltelefon, og opplever at nummeret hans egentlig tilhører en annen - "tilfeldigvis" den berømte skuespilleren Ralf Tanner. Han blir oppringt absolutt hele tiden, og til slutt blir fristelsen for stor: istedet for å fortelle dem som ringer at de har ringt feil nummer, begynner han å late som om han faktisk er skuespilleren. Uten å ville skuespilleren vel ... Et annet sted - i "Utveien" - sitter den en skuespiller som opplever at telefonen hans er taus, og at det begynner å skje ting rundt ham som han på ingen måte har kontroll over.

"Fra den ene dagen til den neste kom det ingen oppringninger lenger. Venner gjennom mange år forsvant fra livet hans, yrkesmessige planer gikk i vasken uten grunn, en kvinne som han hadde elsket i den grad han var i stand til det, påsto at han hadde hånet henne stygt i telefonen, og en annen, Carla, hadde dukket opp i lobbyen på et hotell for å lage den verste scenen han hadde opplevd i sitt liv: Tre ganger, hadde hun skreket, hadde han rett og slett latt henne i stikken! Folk hadde stanset opp og glisende sett på, et par hadde filmet med mobiltelefonene sine, og allerede i samme øyeblikk som Carla hadde slått til av all kraft, hadde han visst at disse sekundene ville komme på Internett og overskygge berømmelsen fra hans beste filmer ..." (side 65)

Så bestemmer Ralf Tanner seg for å bli sin egen dobbeltgjenger og imitator. Slik blir han gradvis fri ...

I "Rosalie drar for å dø" møter vi en eldre kvinne som har fått uhelbredelig kreft og har bestemt seg for å kjøpe seg aktiv dødshjelp i Sveits. På veien dit - en vei som er kronglete og full av utfordringer - får hun rikelig tid til å tenke. Vil hun egentlig dø? Tenkt om hun i løpet av de siste ukene av sitt liv får oppleve noe som åpner øynene hennes for hva livet egentlig er? Da hun nesten er fremme, skjer det noe overraskende. Plutselig er alt bare fiksjon, og fortelleren forvandler henne til en ung pike igjen. Det hele var jo tross alt bare en historie, og som forteller har han frihet til å endre det han vil - også slutten på denne historien.

"Berømmelse" inneholder flere historier, men jeg skal ikke røpe mer. Det eneste jeg vil si er at alle historiene har overraskende poenger - i en slik grad at jeg ble sittende å lese mange avslutninger om igjen, for å være sikker på at jeg hadde oppfattet alt riktig. Hvem er vi når det kommer til stykket? Når avstanden mellom hva andre tenker om oss, hvilket inntrykk vi ønsker å gi andre om oss selv og den vi innerst inne vet at vi er, blir veldig stor - hva er den egentlige sannheten om oss selv?

Samtlige historier er fortalt i et solid litterært språk, med presisjon og finesse. Det som gjør sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvor lite som skal til for å gi livet en helt annen retning enn vi hadde tenkt, og begrepet "tilfeldigheter" får liksom en annen lød etter å ha lest denne boka. Er nå alt så tilfeldig som vi vil ha det til? Dessuten gjør det inntrykk hvordan forfatteren har bygget opp alle de selvstendige historiene til å bli en del av et større hele.

Helt til slutt siterer jeg fra en dansk anmeldelse fra Politiken, som på en meget god måte oppsummerer essensen i Kehlmanns "Berømmelse":

"Egentlig har hans nye roman en lidt misvisende titel, for den handler mest om identitet. Om, hvor langt fra sandheden man kan komme uden rigtigt at opdage, hvor god man er blevet til at lyve.

Elegant sammenvævet
Romanen består af ni selvstændige historier, som elegant bliver vævet sammen til en helhed, der bliver stadig mere spændende.

I centrum for legen befinder tre berømte personer sig: forfatteren Leo Richter, skuespilleren Ralf Tanner og den latinamerikanske bestsellerforfatter Miguel Auristos Blancos, en ond karikatur af virkelighetedens Paulo Coelho.

Ind og ud af deres liv flakser en række helt almindelige mennesker, som på hver på sin måde får inflydelse på hindanden."

Jeg anbefaler denne lille "romanen" på det varmeste!

“Where is human nature so weak as in the bookstore?”
― Henry Ward Beecher

“Books are the plane, and the train, and the road. They are the destination, and the journey. They are home.”
― Anna Quindlen, How Reading Changed My Life.

Takk :) et anstendig utvalg til en grei pris. Jeg har hatt lyst på Philip Roths bok en stund, så den lar jeg meg nok friste til å kjøpe. Det som er fordelen med norske e-bøker, er at prisen på de bare kan fortsette å gå nedover.

A book is a friend whose face is constantly changing.
- Andrew Lang