Gjennom lenkene under vil du finne det du leter etter :)

ayearofreadingtheworld.com

theculturetrip.com

Jeg har lest litt her og der i Löwensköld-trilogien, og dette er noe helt annet enn slik jeg oppfatter "Gösta Berlings saga". Takk og lov.

Jeg har lest få bøker denne måneden, og vil trekke frem den første boken i Selma Lagerlöfs Mårbackatrilogi. Den heter bare Mårbacka, hvor hun skildrer barndommen sin. En varm og god leseopplevelse.

Jeg greide ikke å dy meg, og ja, jeg synes det er synd, spesielt fordi jeg har kjøpt inn en rekke av hennes romaner. Nå tror og håper jeg ikke alle sammen er skrevet i den samme stilen som Gösta Berlings saga, og så har jeg lyst til å lese den ferdig før jeg avsier en endelig dom.

Arrest me!

Det er stor enighet blant forskere, at boken Dorian Gray får av Lord Henry, er A Rebours, norsk tittel: Mot strømmen, engelsk tittel: Against Nature. Skrevet av den franske forfatteren Joris-Karl Huysman.

Jeg vil anbefale Ingen må vite av Aina Basso. Det er en kort roman, med et svært godt språk og en god historie.

This time there would be no witnesses.

Dirk Gently's Holistic Detective Agency av Douglas Adams.

Minuttene

Vi er minuttene.
Hør som vi går!
Time for time.
År efter år.

Vi går som ebbe
og flo ved din strand,
Livsminuttenes
tidevann.

Hva fikk du levd i oss?
Hva fikk du gjort?
Uavbrutt renner vi
bort, bort.

Alltid en bølge som
ruller forbi:
det som bestandig blir
borte, er vi.

Riker går under,
og sekler tar slutt.
Ett blir tilbake:
ett levet minutt.

Det korteste var
hva de færreste rakk.
Tikk!, sa ditt pendelur.
Svarte du; takk!?.

Time for time
år efter år
renner minuttene.
Hør som vi går.

Andrè Bjerke

Sukk, jeg har fryktelig lyst til å laste ned både "Augustus" og "Butcher's Crossing", men jeg har allerede kjøpt 14 bøker i januar. Fortsetter jeg i dette tempoet, slår jeg fjorårets innkjøp, og det er ikke målet. Men jeg har lagt meg de på minnet. Så synd at han ikke skrev flere bøker.

Interessant Monica, jeg har lastet ned utdrag på amazon og satt den på ønskelista.

I første del av boken karakteriserer jeg Gösta Berling som en svært umoden mann. Om han kommer til å forandre seg, gjenstår å se, men det er vel ikke helt umulig.

Ja, det kan du godt si, Tradisjonen stammer visstnok fra England, hvor kavalerene gjorde tjeneste på hoffene og hos kongen. Kong Charles 1 var den første som innførte begrepet "cavalier" på begynnelsen av 1600-tallet. Selskapshunden King Charles Spaniel stammer også fra hans tid uten sammenligning forøvrig.

Hentet fra
Den eldre barokken i Norge Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733 © Lars Jacob Hvinden-Haug 2008 ISSN 1502-217X ISBN 9788254702161 CON-TEXT :

I 1743 ble det oppført en paviljong med konsertsal i Katedralskolens hage med ”ophulet loft”…”hvorved Disciplerne kan øve udi Musique og Sang” (Berg 1968:54). Om det var hvelvet tak i konsertsalen på Ullevål er det ikke nevnt spesielt i takstene.

Kavalerer var som kjent fra Gösta Berlings Saga ugifte herrer til oppvartningen. På Ullevål var det vel et gjesteværelse for de yngre sådanne. På Colletts jaktsted Flateby var det en såkalt kavalerfløy som inneholdt gjesteværelser.

10.2.7 Funksjon Ullevål var byggherren Blixenskiolds faste residens. Det var først J.L.
Lengenick som benyttet den som lystgård.

En fortellerstemme fra Iran

Om forfatteren:

Mokhtar Barazesh (f. 1964) er aserbajdsjaner fra Iran, og akkurat dette var faktisk årsaken til at jeg plukket med meg boka da jeg tilfeldigvis kom over den i en bokhandel. Lite fremstår som mer spennende enn å få innblikk i andre kulturer, synes jeg.

Forfatteren kom til Norge sammen med sin familie i 2001. I dag er han norsk statsborger og arbeider som morsmålslærer i kommunene Røyken og Bærum. Han skriver om politikk og menneskerettigheter i iranske og aserbajdsjanske nettaviser og står også ansvarlig for blogger på norsk, tyrkisk, aserbajdjansk og persisk, kan jeg lese på bokas smussomslag.

Om novellesamlingen "Den innbilte fristelse til lykke":

Novellesamlingen består av fire noveller, tre av dem med handlingen lagt til Iran, tidsmessig etter den iranske revolusjonen, mens handlingen i den siste foregår i Norge. Samtlige noveller belyser hver på sitt vis ulike sider ved prestestyret, og de konsekvenser dette har for dagliglivet til menneskene som bor i Iran, og for dem som har valgt å flykte. I og med at det ikke er så mange år siden forfatteren selv bodde i Iran, går jeg uten videre ut fra at han har inngående kjennskap til det iranske samfunnet.

I novellen "Den grønne druen" skildres livet til ungjenta Sima, som nettopp har mottatt et brev fra kjæresten som har slått opp. I dette samfunnet er det imidlertid forbudt å ha en kjæreste, i alle fall uten foreldrenes vitende og vilje, og er det noe moralpolitiet slår alvorlig ned på, så er det umoral eller mistanke om sådan. Brevet fra eks-kjæresten - i den grad man egentlig kan snakke om et forhold som fortrinnsvis har bestått av telefonsamtaler - inneholder tegningen av en grønn drue. Da brevet blir oppdaget og beslaglagt av læreren, er det denne druen de er opptatt av.

"Den grønne druen? Hva kunne den bety? tenkte Sima. - Hvis du ikke forteller oss hva den grønne druen betyr, vil alt bli vanskelig for deg, hadde Søster Rektor sagt med en truende tone.

Sima forsto at situasjonen hennes var alvorlig.

Kanskje Nasrin kunne vite noe om den grønne druen? Men etter dagens hendelse på Søster Rektors kontor var Sima blitt usikker. på om Nasrin fortsatt ville holde kontakt med henne. Hun husket godt hva som hadde skjedd etter at elevvaktene på skolen fant et bilde av Rambo i skriveboken hennes og hun fikk en skriftlig advarsel fra skolen: Nasrin trakk seg unna.

Søster Rektor hadde sagt: - Skammer du deg ikke? At du som går i første videregående leker med slike bilder?" (side 15-16)

Brevet får helt fatale konsekvenser for Sima i et samfunn der staten blander seg inn i alt, også i den mest private delen av livet. Det går på verdigheten løs. Hvilken fremtid har hun etter dette?

Den neste novellen - "En uferdig histories lengsel" - er etter min mening den beste i samlingen. Den handler om en familie som i sin tid ble splittet den gangen grensen mellom Iran og Aserbajdsjan ble lukket. Nå ryktes det at grensen skal åpnes igjen, og dermed våkner et dyptfølt ønske om å få se igjen gamle slektninger. Slektninger som familiefaren er overbevist om er i live fremdeles ...

" ... hvordan skulle vi fortelle at ingen i hans familie hadde overlevd på den andre siden av havet.

Far levde i en verden av falske drømmer. Vi visste, men han var uvitende, eller ville ikke vite ..." (side 51)

I tittelnovellen - "Den innbilte fristelse til lykke" - møter vi en ung mann som kurtiserer en kvinne - blant annet ved å sende henne parfyme hun ikke bruker. Det er ikke lett å finne tid og anledning til å være sammen på tomannshånd.

"Ingen av oss våget å komme for nær, eller snakke sammen. Jeg ønsket ingen problemer. Vi var lykkelige om dagen, om natten tenkte jeg på hvor ulykkelig vår lykke var.
- Legg fra deg hijaben, sa jeg.
Hun reiste seg fra sengen. - Hva er det med hijaben min? sa hun surt.
- Jeg vil se håret ditt!
Hun hadde sittet på stolen med manteauen og hijaben på. Da hun la seg i sengen, var hun fremdeles fullt påkledd. Jeg kysset en ung, vakker kvinne kledd i kappe og skaut." (side 79)

Den siste novellen - "Frosne blomster" - handler om en liten familie som har flyktet fra Iran til Norge. Deler av handlingen er om datterens drøm om en sykkel, men mest av alt handler dette om en familiefar som nesten går til grunne fordi han ikke kan jobbe pga. skadene han er pådratt etter tortur. Mens kona og datteren viser alle tegn til trivsel og integrering ... Til slutt går det ikke lenger, og paret skilles.

Fellesnevneren for samtlige noveller er at dette er sterke historier. Sterke og interessante historier, som det er viktig at noen forteller! Samtidig tenker jeg at disse historiene hadde gjort seg best som dokumentar. Jeg fant dessverre ikke så mange litterære kvaliteter ved tekstene. For eksempel mangler novellesamlingen de kvaliteter jeg i sin tid fant hos den pakistanske forfatteren Daniyal Muenuddin i hans novellesamling "Andre rom, andre undere". Den novellesamlingen var til gjengjeld helt brilliant!

Samtidig må jeg si at jeg synes det er spennende at mennesker fra andre deler av verden, som har bosatt seg i vårt land av ulike årsaker, skriver på norsk og utgir bøker i Norge! Det har flere gjort før ham, blant annet Daniyal Muenuddin, og flere kommer det garantert etter hvert!

Jeg er en leser som liker at alt ikke beskrives helt ut, at det er noe undertekst og at noe overlates til leserens fantasi. Jeg leter også etter vakre setninger, setninger med et fortettet meningsinnhold, setninger som gir rom for tolkning og som ikke serverer alt rett ut. Innimellom glimter Mokhtar Barazesh til, som i sistnevnte sitat som jeg har hentet fra novellen "Den innbilte fristelse til lykke". Her gir teksten meg noen bilder og gjør noe med meg som leser. Samtidig kunne forfatteren sikkert ha gått lenger, skrevet på en måte som hadde gjort mer vondt, hadde vært mer provokativt. Jeg har både lest en hel del bøker og sett en del filmer fra Iran, og i den konteksten opplevde jeg vel også at det fremkom lite nytt i disse novellene. Når det er sagt ønsker jeg å fremheve at språket er over middels godt, selv om det er enkelt, og at disse novellene helt sikkert har stor verdi for andre som kanskje ikke har lest så mange tekster om Iran. I og med at novellene tar for seg noen ulike aspekter ved det iranske samfunnet, gir de økt innsikt om leveforholdene til vanlige mennesker i Iran. Alt i alt er dette en lesverdig novellesamling, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale, selv om dette ikke er hva jeg vil kalle stor litteratur.

Mokhtar Barazesh har tidligere utgitt barneboka "Adoptivkyllingen og andungen". Denne boka utkom i 2008. Jeg kjenner ikke til om han har skrevet flere bøker.

Interessant :)