Om noen av konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.

Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare må ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet.

Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China: Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)

I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer. Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine.

I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge?

"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)

Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker.

Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig så enkelt?

Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpeløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...

Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ...

Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...

"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)

"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv.

Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ...

Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!

Sanselig om kjærlighet som tar slutt

Geir Gulliksen (f. 1963) har utgitt 25 bøker fra han debuterte som forfatter i 1986 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). I begynnelsen av forfatterkarrieren utga han i all hovedsak diktsamlinger og essays, men etter hvert er det romanforfatteren Geir Gulliksen han er mest kjent som. Selv om han også skriver skuespill og barnebøker ... Gulliksen er en meget allsidig forfatter med stor spennvidde.

Selv har jeg tidligere kun lest "Forenkling", en roman som utkom i 2010 (linken peker til min omtale av boka).

Under lesningen av "Historie om ekteskap" har jeg hatt både papirutgaven og lydbokutgaven tilgjengelig. Lydbokutgaven er for øvrig nydelig innlest av Henrik Rafaelsen - så nydelig at dette er en opplesning jeg kommer til å høre meg gjennom flere ganger! Tematikken - et kjærlighetsforhold som utvikler seg fra den første sterke forelskelsen til skilsmisse - er sterk!

Åpningsscenen i boka er en beretning om noe fint og vakkert som gikk i stykker - som om det allerede mens lykken var det, lå innbakt et varslet brudd ...

"Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål, og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele." (side 8-9)

Hva skjedde egentlig? Hva var det som gjorde at alt det fine de - hun og han - en gang delte, ble ødelagt, slik at det ikke var mulig å fortsette å leve sammen? Det er dette boka handler om.

Bokas jeg-person heter Jon. Det er han og hun, og det nærmeste vi kommer navn på henne er at Jon velger å kalle kvinnen i sitt liv Timmy. Hun liker ikke sitt eget navn, og synes dette er greit. Han er journalist og barnebokforfatter, mens hun er lege og jobber i Helsedirektoraet.

Forholdet starter ved at han er utro mot den kvinnen han har fått et barn med. Bruddet kommer etter at moren til barnet hans tar ham og Timmy på fersken arm i arm på gata, mens de triller barnet de nettopp har fått. Og fordi han og Timmy elsker hverandre så høyt, føler de seg hevet over alt som heter normer i samfunnet. Det de to har sammen er så spesielt at alle andre hensyn må vike. De er overbevist om at ingen andre kan ha opplevd en så sterk lykke som nettopp dem. Den forsmådde kjæresten hans har imidlertid ett ønske: at han skal få oppleve selv det som hun nå opplever - å bli sviktet på det groveste av den han stolte aller mest på ...

Scenene fra hans og Timmys ekteskap, der det hele utvikler seg fra det vakreste vi mennesker kan oppleve og frem til bruddet mellom de to, er sterk lesning. Selv om Geir Gulliksen har spisset det hele og skrevet en historie om et svært spesielt ekteskap, er det noe universelt over bruddet som uunngåelig kommer til slutt. Refleksjonene jeg-personen gjør underveis er nok mer dyptpløyende enn hva folk flest i lignende situasjoner tenker over, men nettopp dette er jo kjernen ved virkelig god litteratur. Den skal få oss til å gå enda dypere inn i en tematikk enn hva vi gjør til vanlig, samtidig som den holder seg innenfor det vi oppfatter som litteratur og ikke blir et slags politisk prosjekt. Denne grensedragninger klarer forfatteren helt fint, og dette gjorde romanen til en sterk følelsesmessig reise.

"Og at hun elsket meg. Det må hun ha sagt, pleide vi ikke det? Hun kan ikke huske det klart. Den hun var sammen med meg, finnes uansett ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også. Ingen kan lenger vite hvordan hun og jeg pleide å snakke til hverandre. Hvem var hun sammen med meg? Hun husker blikket mitt på seg. Hver gang hun gikk gjennom rommet, satt jeg og så på henne. Det hendte at hun satt og så på meg også, ikke lenge av gangen, og ikke så ofte. Men hun kan huske at blikkene våre møttes, uten at noe skulle skje, uten at noe skulle bli sagt. Hva var det blikkene våre sa? At vi var fornøyde med hverandre, med livet vårt, at det hadde gått bra? Vi hadde funnet hverandre, vi hadde bygd opp et liv sammen, og hun likte den hun var sammen med meg." (side 21-22)

Det er en sanselighet og varhet i beskrivelsen av kjærligheten mellom de to mens livet smilte til dem, mens de dyrket hverandre og ikke trengte noen andre. Å skrive om dette uten å ty til det klisjéfylte, er en kunst Geir Gulliksen behersker til fingerspissene. Kanskje oppleves det også så sterkt fordi det er elementer i historien som alle kan kjenne seg igjen i, uansett i hvilken ende av skalaen man måtte befinne seg? Det som gjør historien ekstra spennende å lese er at bokas jeg-person virkelig går inn for å sette seg i hennes sted, se det hele fra hennes perspektiv, slik han tror det må ha sett ut. Like fullt er dette hans måte å tolke det som skjer. Styrken i det er like fullt hans spørrende tilnærming til det som skjer, at han ikke hevder at hans måte å fortolke virkeligheten på er den eneste som gjelder. Hans urokkelige tro på at deres helt spesielle ekteskap skal tåle absolutt alt, koster dem dyrt. Koster dem til slutt alt de en gang trodde på, koster dem kjærligheten, den eksklusive kjærligheten som bare skulle bli dem til del ... Men han ønsket jo ikke at de skulle leve som alle andre, et tradisjonelt A4-liv som lignet alle andres liv ... At drømmen om det ideelle til slutt knuser alt, innser han i grunnen for sent.

Som nevnt innledningsvis elsket jeg lydbokutgaven, der Henrik Rafaelsens oppleserstemme med bløte sørlands-konsonanter, forsterker historien og er akkurat så suggererende som denne romanen fortjener. Vi kommer så nær, så nær - inn i rom hvor andre vanligvis ikke kommer med mindre man er hovedpersonen selv - og man blir sittende og tenke: kunne dette ha skjedd meg? Og hva hvis ...? Boka er tankevekkende - ikke minst fordi den helt subtilt - mellom linjene - får frem at det kanskje ikke er så gærent likevel å leve et alminnelig A4-liv ... Selv om mange skilsmisser også forårsakes av tanker om at livet ble for trivielt, for kjedelig og for lite givende, og fremkaller tanker om at "det må da være noe mer enn dette?" Og hva er verst - å bli sviktet eller å svikte med drama eller uten drama?

Jeg anbefaler denne boka sterkt - uansett om man er lykkelig gift/samboende eller har opplevd en skilsmisse i nær eller fjern fortid!

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

Først og fremst, hjertelig takk for alle podcast anbefalingene dine, før deg visste jeg nesten ikke hva det var for noe :)

Jeg leser med stor interesse tidligere nrk-journalist Christian Borchs Banalitetens tyranni, hvor han blant annet setter søkelyset på det moderne, materialistiske Europa. Tidligere tiders karakteroppbygging er satt til side for et stadig større jag på status, personlige ambisjoner og forgjengelige verdier. temaet er høyst aktuelt og gir stort rom for ettertanke. Jeg hadde ikke sansen for Borch som nyhetsanker på skjermen, men han skriver virkelig godt, både levende og engasjerende. Anbefales.

Når det gjelder Brødrene Karamasov har lufta gått litt ut av ballongen for meg. Akkurat nå kjeder Dostojevskij meg, men romanen tar seg kanskje opp mot slutten. Personlig likte jeg klart best de to første delene av verket.

Ønsker dere alle en riktig god pinsehelg og 17. mai :)

nydalenbokstue.no har Om Gud av Jonas Gardell.

Keplers heks av James A. Connor finner du på ark.no.

Jødeland og Saken gjelder tro fant jeg ikke til salgs.

På nettsiden theculturetrip.com kan du klikke deg rundt omkring til alle land i verden og lese om hva som er spesielt for det landet når det gjelder historie, kunst, mat, film, musikk, design og selvfølgelig litteratur.

Min lenke viser deg et eksempel fra Afghanistan.

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.
Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

Jeg tror ikke det er så langt fra at han tenker sånn. Jeg har akkurat fullført En forfatters dagbok 2, hvor han er på en etterlengtet rundreise i Europa, og om den ortodokse tro som den eneste sannhet, skriver han på side 184:

Russland forstod at hun bar i seg en kostelig skatt som intet annet land kunne oppvise maken til: den ortodokse tro. Russland måtte beskytte Kristi sannhet, Kristi uforfalskede bilde, som var blitt fordunklet i alle andre konfesjoner og alle andre folkeslag.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over Dostojevskijs beretninger i denne boka, jeg likte han bedre bak ordene i Brødrene Karamasov. Om jeg tidligere befant meg i en eller annen form for Dostojevskij-rus, så er den over nå.

Han rakker ned på det aller meste: katolisismen, protestantismen, islam, jøder, tyskere, franskmenn, engelskmenn, tyske og franske kvinner, de engelske fant han tiltrekkende. Han synes ikke noe særlig om verken Berlin, Paris eller London, og selv om han besøkte en rekke andre byer, som Wien og Venezia, så skriver han ingenting om dem. Ett eneste langt og surt oppgulp, etter min mening, og jeg kunne godt vært denne leseopplevelsen foruten.

Dostojevskij skriver riktignok i begynnelsen av boka at han kanskje kommer til å skrøne, og det er mulig at han overdriver noe med vilje, men på meg blir det hele både hovmodig og patetisk uansett hva som er tilfelle.

Jobben er viktig! Gratulerer!

Og en riktig god sommer til deg også.

Gjennom denne lenken: A Year of Reading the World, vil du finne mange tips.

Reisen til Kina?

Tre kinesiske søstre av Anna Hagerup-Nielsen?

Trilogien Alvetegnet av Sigbjørn Mostue.