Kinesisk fotokunst på sitt beste!

Fotografen Tsung Woo Han (f. 1955) er opprinnelig fra Korea, men har levd sitt voksne liv i Paris, San Francisco og New York. "Through Dust and Ruins" utkom i 1998, og mitt eksemplar (som er signert av fotografen selv) kjøpte jeg på Strand Bookstore, New York, i forrige uke. Jeg fant boka i 3. etasje, der de sjeldne bøkene på Strand bor.

Tsung Woo Han deltok i gruppeutstillinger blant annet i New York og Birmingham i årene 1992 til 1996, før han i 1998 hadde soloutstillinger i San Francisco og Santa Monica. Det er Chinese Cultur Foundation of San Fransisco som står bak utgivelsen av "Through Dust and Ruins", som egentlig er en katalog over bildene som ble utstilt i 1998. I dag er boka eller katalogen et samleobjekt, og jeg har blant annet funnet ut at man må ut med fra 89,99 dollar og oppover for et brukt eksemplar på Amazon. Jeg betalte bare 40 dollar for mitt eksemplar på Strand.

Følgende fremgår av katalogen:

"The passage of time is a recurrent theme in Han´s work. Whether intentionally or not, many of his photographs show the effects of time and how the Chinese incorporate the old into their present-day life: a dilapidated yet still functional house, a section of the decaying Great Wall, a young woman in front of an agent gateway. China, an ancient culture moving into the 21st century, is a land of many contrast. These contrasts are manifested poignantly in Han´s photographs as he juxtaposes city dwellers and rural farmers, ancient ruins and modern cities."

Det var mens jeg gikk rundt i tredje etasje på Strand i forrige uke at blikket mitt fallt nettopp på denne boka. Kombinasjonen av at boka lå på et bord som handlet om "photography", og at fronten var utpreget kinesisk, med bilde av en terracotta-soldat fra Xian i Shaanxi, fikk meg til å stoppe opp. Jeg begynte å bla i boka, og ble umiddelbart fengslet av bildene. Denne boka måtte jeg bare ha!

Sepia-effekten og de litt blasse fargene forsterket følelsen av noe forgangent, samtidig som motivene utvilsomt er hentet fra det moderne Kina. Jeg har en sterk affeksjon for Kina, og kjente det bokstavelig talt i magen da jeg bladde i boka. Estetikken, stemningen i bildene, kontrastene, komposisjonene ... Alt stemte for meg!

"Because history and the past are so much a part of the Chinese landscape, the changing present can only be understood when set against China´s historical background. Many artists have photographed China with a journalistic approach. Others have focused on pure aesthetics. What makes the photography of Tsung Woo Han special is the combination of his knowledge of the country´s history and his artistic sensibility." (fra forordet i boka)

Forfatteren av forordet i boka, Manni Liu, forteller at Tsung Woo Han er født av kinesiske foreldre i Seoul, Korea. Tsung Woo Han har alltid følt seg knyttet til kinesisk kultur, særlig til nord hvor hans familie kom fra. I 1988 reiste han rundt i Kina i tre måneder, og fotograferte den nordlige delen av Shaanxi og Shanxi-provinsen. Han oppsøkte Liu i 1996 og viste ham arbeidene sine. Liu ble fullstendig fengslet av lyrikken i de øde landskapene Han hadde fanget i bildene sine. På denne bakgrunn subsidierte Chinese Culture Center en reise for Han til Nord-Kina, som en utvidelse av prosjektet fra 1988. Målet var å fotografere mennesker og landet mellom ørkenen og byene.

Bildene Han tok ble utstilt i regi av Chinese Culture Center i 1998. Han er sitert i boka med følgende ord:

"My photographs discover China´s past, see the changing present, and wonder about the future yet to come."

Etter at jeg fikk tak i denne boka og ble kjent med en for meg helt ukjent fotograf som tar de vakreste bilder, ble jeg selvsagt nysgjerrig og ønsket å vite mer om fotografen. Resultatene av mine søk på nettet er dessverre nedslående. Det eneste jeg har funnet ut er at Tsung Woo Han har deltatt på en gruppeutstilling i regi av Chinese Culture Center of San Francisco i 2011 - "From Then ´Til Now: 46th Anniversary Auction Showcase". Ikke en gang på Wikipedia var det noe å finne om ham. Han har heller ikke utgitt noen (flere) bøker.

"Through Dust and Ruins" inneholder 20 bilder - inklusive forsiden. 17 av bildene er fra Shanxi, og 3 er fra Beijing. Dette er fotokunst på sitt aller beste! Jeg føler meg svært heldig som har fått tak i dette sjeldne eksemplaret av en nydelig fotobok - fra Rare Book Room på Strand, New York.

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk.

Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman.

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.

Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin.

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)

Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...

På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk.

Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk.

"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)

August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia.

En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve.

Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd.

"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)

Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?

Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde.

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være.

Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme.

Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt.

Helt enestående om sauedrift! Rørende, intelligent og meget litterær!

Hvem hadde vel trodd at en sauebonde fra Nord-England og hans debutbok "Sauebondens liv" skulle seile opp som en av de mest utrolige, aller mest overraskende og følelsesladede bøkene jeg har lest på det jeg kan huske? Det er for øvrig ikke bare jeg som har latt meg berøre sterkt av denne saueboka. Anmelderne i alle de store avisene har brukt uttrykk som "litterær sensasjon", at å lese denne boka "føles omtrent som å klatre opp en åsside og se ut over et stort og åpent landskap ... den gir deg både ro og perspektiver", at "blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks´fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri" ... osv. Jeg kan underskrive på at ingen av dem overdriver! Ikke i det hele tatt!

Jeg ante i grunnen allerede da boka kom uanmeldt i min postkasse etter ferien i sommer at dette ville være en bok for meg. Både tittelen på boka og bildet på smussomslaget førte til at jeg ble sittende og bla i boka samme dag som den ankom. Det var ikke tilfeldig. Tidligere i sommer var nemlig mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland, og vi var innom Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. For å si det sånn: jeg har vel aldri sett så mange sauer på beite i hele mitt liv. Det var sauer over alt! Nå var riktignok vi der på en svært takknemlig del av året - i siste halvdel av juni - og vi så ikke akkurat så veldig mye til hvor hardt det kan være på disse øyene når det stormer som verst. Men man trenger ikke særlig fantasi for å skjønne at livet der ute på øyene må være hardt store deler av året (for ikke å si det meste av året). Mange steder var det heller ikke godt å skjønne hvor i all verden sauene kunne søke ly i uvær og blæst. I alle fall ikke på Shetland, der det bokstavelig talt ikke fantes et eneste tre, og hvor landskapet var relativt flatt. Jeg endte i alle fall opp med å ta bilder av ikke rent få sauer i løpet av ferien. Jeg ble aldri lei av å betrakte disse sauene.

James Rebanks og hans gård befinner seg i Nord-England, nærmere bestemt i Lake District, midt i et område som er definert som en nasjonalpark. Her har familien hans drevet med sauedrift i generasjoner, og kunnskapene har blitt overført fra far til sønn i slektsledd etter slektsledd i uminnelige tider.

I bokas innledning møter vi en svært skoletrøtt gutt som lengter etter at skolegangen - pliktløpet - skal ta slutt. En del hendelser satte sitt preg på ham. Som "den helvetes lærerkjerringa (som) mente at vi var for dumme og fantasiløse til "å gjøre noe med livet vårt" ... " "At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer." (side 14)

James Rebanks gjorde det elendig på skolen, og fullførte ikke en gang skolen. Han skulle bli sauebonde, og så ikke hvilken nytte han skulle kunne ha av skolegangen. Først senere - etter at leselysten var vekket for alvor - innså han at han faktisk hadde et godt hode, og dette førte ham til Oxford, der han studerte i noen år. Og der har vi også forklaringen på at han er så til de grader skrivekyndig som denne boka beviser. Han sier selv at han måtte lære seg å skrive.

Boka er en slags memoarbok om Rebanks egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene, og den handler om menneskene han har hatt rundt seg. Mennesker som lever i Lake District står sentralt. Og sauene og hva sauedrift faktisk er og betyr.

"Det beiter rundt ti forskjellige flokker på vårt fell, et svært område med hei og snaufjell. Fordi det ikke er noen store rovdyr der, kan sauene gå og beite uten tilsyn, men flere ganger i året blir de hentet ned for lamming, klipping og andre nøkkelaktiviteter i flokkens liv. Bortenfor allmenningen vår ligger andre fjellområder der andre sauegårder har beiterettigheter, så teoretisk sett kunne sauene våre vandre tvers over Lake District. Men det gjør de ikke, for de vet hvor de skal holde seg på fjellet. De er hefted - som lam lærte mødrene dem hvor de hørte til: en ubrutt læringskjede som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Derfor kan sauer aldri bli solgt vekk fra fjellet uten at det eldgamle båndet blir brutt. Dette er visstnok den største konsentrasjonen av beiteallmenninger i Vest-Europa, og her har en mer opprinnelig form for sauehold enn det som bedrives i store deler av verden i dag, overlevd." (side 29)

Underveis får vi høre om ulike sauslag, der særlig Herdwick-sauene var å foretrekke siden disse sauene tåler klimaet i Lake District så mye bedre enn andre typer sauer. Vi blir innviet i viktigheten av å tilføre flokken friskt blod. Derfor er sauebøndene nødt til å selge og kjøpe sau. Det handler om å gjøre driften bærekraftig over tid. Det som skiller en sauebondes suksess fra en annen er hvorvidt man har teften for å treffe de riktige valgene. På auksjonene tilbyr man sine beste dyr - noe annet fungerer ikke. Et godt renomme fører til generelt høyere priser på dyrene fra aktuelle gård på litt sikt. Selv vant han en sølvpokal da han bød frem en premievær på auksjonsmarkedet et år.

"Det var den beste væren vi noen gang hadde hatt, og den raget et hode høyere enn sine jevnaldrende værer på auksjonen. Jeg hadde stelt den godt og vist den bra, så den var på sitt aller beste da det var som viktigst. Under dommervurderingen snek jeg meg opp på det høyeste punktet midt i ringen. Der fikk jeg den til å stå helt perfekt. Den sto som en konge og så ned på de andre - et gammelt utstillerknep. Væren visste den var best, vi skulle bare vise alle de andre det i tilfelle de ikke hadde sett det. Far blunket til meg og smilte da han så det." (side 118)

At han etter hvert hadde begynt å studere i Oxford prøvde han å holde for seg selv. Blant dem som visste det, merket han en usikkerhet - inntil de skjønte at han fortsatt var seg selv, og så snakket de om sau i stedet.

Det dukker opp sykdommer blant sauene, og det gjelder å ha alle sanser åpne for å få syke dyr under behandling i tide. Da munn- og klovsyke-epidemien slo til i 2001, måtte de slakte ned hele bestanden. Det var en katastrofe av noen dimensjoner som man nesten ikke kan forestille seg. Alt arbeidet med å avle opp en sauebestand gjennom årtier - bortkastet! Og bare å begynne på nytt ...

Swaledale-værene har horn som krøller seg ... ofte "en eller to ganger som en ammonitt før de blir gamle". (side 165) Hos noen vokser hornene inn i hodet, og da må de sages av. Ellers tar de langsomt livet av væren.

Beskrivelsen av parringen av værene og søyene er virkelig et kapittel for seg. Værene blir klint inn med en oljeglatt masse i sterk farge. Etter at det har gått en tid, skifter de farge på værene. Dermed ser bonden hvilke værer som har besteget hvilke søyer, og så kan de følge med på om en vær har befruktningsproblemer. Dessuten vet de i hvilken fargesyklus på seksten dager søyene ble befruktet i når de senere på våren føder lam. Det er de eldre værene som er mest utholdende. De kan nemlig bestige hundre eller flere søyer, mens de yngre kanskje bare klarer 15-20 søyer. Fruktbarheten er helt avgjørende for produksjonen av lam til våren.

Selve lammeperioden er en meget sårbar periode i sauedriften som sådan. Aller helst skulle han ha vært til stede over alt. En fødende søye som ikke får ut lammet sitt på egen hånd, er i livsfare. Samtidig gjelder det ikke å stresse søyene slik at de stikker av og utsetter både seg selv og det ufødte lammet for risiko. Igjen handler det om å ha teft og det rette blikket - noe som handler om mye erfaring og visdom. Noen ganger dør likevel lammet og andre ganger er det søyas liv som går tapt. Da gjelder det å få koblet de morløse lammene sammen med søyene som har mistet lammene sine.

"Jeg tar lammet i hendene da jeg kommer hjem. Skinnet fra det døde lammet blir en tettsittende vest. Beina til det morløse lammet stikker ut av beinhullene og hodet gjennom halsåpningen. Straks hodet og beina er på plass, faller ikke skinnet av. Så setter jeg lammet i en liten kve sammen med den sørgende søya og holder pusten i håp om at hun vil ta det til seg. Søya ser på lammet med falsk fell og skuler mistenksomt. Så snuser hun på det og blir forvirret. Det lukter akkurat som lammet hun hadde for en time siden. Hun går noen runder i kveen mens lammet er sultent og nærmer seg henne. Hun er ikke overbevist om at det er hennes. Dulter det over ende med hodet et par ganger, samtidig som trangen til å amme noe som lukter riktig, konkurrer med mistanken om at jeg har hatt en finger med i spillet. Kanskje vet hun også at lammet hennes er dødt." (side 250-251)

Og de gamle gjetertriksene fungerer! Samtlige søyer som har mistet lammene sine i barsel, tar til seg de morløse lammene. Her samarbeider sauebondene på tvers av gårdene sine. Alt for å redde liv. Det hele er så rørende beskrevet at jeg måtte kjempe mot tårene.

En annen utfordring er når uvær slår til under lammingen. Det trenger i grunnen ikke å være verre enn at det er kaldt og vått. Et lam som ikke umiddelbart blir tatt hånd om av moren, risikerer å dø i løpet av svært kort tid. Det klarer ikke å holde på kroppsvarmen alene rett etter fødselen. Bonden springer mellom de fødende og redder det som reddes kan. Balansen mellom liv og død er hårfin. Å være sauebonde er sannelig ikke noen dans på roser.

Hva var det som gjorde at denne boka tok meg fullstendig med storm? - for å bruke et forslitt uttrykk. Det aller viktigste er faktisk at James Rebanks er så inderlig åpen og ærlig. Han legger ikke to fingre i mellom, men forteller ting akkurat slik de er. Han prøver ikke å fremstå som noen helt, og selv når han krangler med faren sin, er han både nyansert og full av selvinnsikt. Her tegnes det aldri noe svart-hvitt-bilde. Han har nemlig stor respekt for sin gamle far, selv om han er både sta og gammeldags, for han kjenner virkelig ingen som er så til de grader arbeidssom som ham. Han sparer seg aldri. Det er verken penger eller berømmelse som driver faren. Derimot en masse ære ... James Rebanks byr på seg selv, og boka er svært personlig, samtidig som han sier en hel masse om sauedrift som sikkert er ganske universelt innenfor denne bransjen.

Boka er dessuten glitrende skrevet. Naturen skildres på en vakker og poetisk måte, samtidig som brutaliteten i naturen er høyst tilstedeværende. Er det noe Rebanks får til så er det å beskrive hverdagen som sauebonde så levende at jeg følte at jeg var med ham, tett på, absolutt hele tiden. Man trenger ikke å være oppvokst på en sauefarm i England for å ha følt på det skumle i å stikke seg litt ut, og det i et miljø der det ikke er kult å være verken skoleflink eller lesehest. Lenge skjuler han at han elsker å lese bøker, inntil han blir avslørt under quizen på den lokale puben. Men plutselig er det fint å ha ham med på laget, fordi bøndene endelig kan knuse lærerne på puben! For James Rebanks er det viktig at den utdannelsen han etter hvert får i Oxford ikke skal komme i veien for ham der hjemme. Han er jo den samme som han alltid har vært. Han har sett nok eksempler på folk som har reist vekk for å ta seg høyere utdannelse, og som kommer hjem og ikke lenger passer inn. Samtidig tvinger det moderne samfunnet ham til å måtte ha to jobber, og da kommer det godt med å ha litt skolegang. Ikke en eneste gang får vi vite hva han utdannet seg til - som om dette er helt uviktig.

Ærligheten i fremstillingen og evnen til å fortelle de gode historiene, kombinert med at Rebanks skriver litterært godt, gjør "Sauebondens liv" til en helt enestående og eksepsjonell bok. Her kommer vi tilbake til røttene, som - selv om disse røttene ikke er direkte mine eller dine - handler om nødvendig matproduksjon i samfunnet. Rebanks reiser på en måte kjerringa, og har gjennom denne boka vist for all verden hvor mye respekt vi faktisk bør ha for de som jobber i primærnæringer som sauehold. Dette er ikke et yrke for de som ikke lykkes andre steder i samfunnet. Dette er derimot et yrke hvor kun de ekstremt arbeidssomme og intelligente er i nærheten av å ha en sjanse til å lykkes.

Kan det bli litt vel mye med 300 sider om sauehold? Nei! Faktisk ikke! Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok!

Forfatteren er for øvrig ute med en bok nr. 2 - "The Illustrated Herdwick Shepherd". Det er bare å håpe på at også den kommer på norsk snart!

Om sorgen over å miste ...

Antoine Leiris (34 år) er journalist og tidligere kronikkforfatter i radiokanalen France Inter og France Bleau. Han mistet kona Hélène i forbindelse med terrorangrepet i Paris 13. november 2015. Hun var tilfeldigvis på rockekonsert på Bataclan da terroristene slo til.

Bataclan var bare et av flere mål som ble angrepet av IS den kvelden, men det var her de fleste døde. Totalt ble 130 mennesker drept (eller 137 dersom vi tar med selvmordsbomberne også), og 89 av disse befant seg på rockekonserten på Bataclan. Mangelen på muligheter for flukt ble skjebnesvangert, særlig fordi terroristene ikke bare nøyde seg med å skyte inn i menneskemengden, men også kastet granater inn blant de tilstedeværende. Utenom de døde ble 368 mennesker skadd, herunder 80-99 kritisk ... kan vi lese på Wikipedia.

Ettårsdagen for den sjokkerende hendelsen nærmer seg nå, og i den forbindelse regner jeg med et økt fokus på saken. Det finnes vel knapt noen som ikke har et forhold til Paris på et eller annet vis, og vi kjenner oss derfor sterkt berørt av det hele. (Slik som jeg også kjenner meg sterkt berørt hver gang det skjer en terrorhandling i Istanbul, bare for å ha presisert det.) I realiteten kunne dette ha skjedd hvor som helst (og det er også mange terrorhandlinger flere steder enn i Europa). Selv var jeg i Brüssel knapt en måned etter terroren i Paris, og siden det var herfra de fleste terroristene som medvirket i Paris kom fra, var byen sterkt preget av hendelsen. Det var lite turister i Brüssel, og den var i høyeste beredskap med tungt bevæpnet politi og forsvar meget synlig absolutt over alt.

Hver gang en terrorhandling finner sted, dukker det som regel opp bilder av ofrene og litt informasjon om deres bakgrunn. Hvor kom de fra? Var det menn eller kvinner, unge eller gamle, barn eller voksne som ble drept eller skadet? Det er særlig dette vi har fått vite. Jeg har også registrert en ny tendens etter en terrorhandling i Istanbul, der myndighetene gikk ut med informasjon om ofre som var nygifte og kun fikk oppleve kort tid av ekteskapelig lykke, om ofre som var på vei til mennesker de var glad i osv. På denne måten får vi et mye nærere og mer personlig forhold til det som har skjedd, også når handlingen har funnet sted langt fra der vi selv bor og kanskje aldri har vært. Vi får ta del i noe universelt menneskelig, nemlig at folk er folk uansett hvor de kommer fra. Dessuten at menneskeliv andre steder er like mye verdt som våre egne liv ...

I "Hatet mitt får dere ikke" får vi høre Antoine Leiris´ historie. Han og hans 17 måneder gamle sønn mistet nemlig hhv. en kone og en mor i en av de verste terrorhandlingene som har rammet Frankrike i nyere tid. Hvordan er det å oppleve å sitte hjemme en helt vanlig fredagskveld og vente på at ektefellen skal komme hjem fra konsert. Og så skal det etter hvert vise seg at hun ikke kommer ... Faktisk aldri mer ... Hun skal aldri komme hjem igjen fordi hun er drept i et helt meningsløst terrorangrep. Antoine Leiris har kalt innledningen i sin bok som handler om denne første natten for "Natten i helvete".

Antoine ønsker å være våken når kona kommer hjem, og han leser mens han venter. Plutselig dukker det opp en melding på mobilen hans. "Hei, er alt bra? Er dere hjemme?" Han gidder ikke å svare. Så følges den første av en ny melding: "Er alt bra?" ... "Er dere i sikkerhet?" (side 9-10) Dette får ham til å skru på TV´en. Først skjønner han ingenting - inntil han ser overskriften "Attentat på Bataclan" ... Det er jo der kona hans har tilbrakt kvelden. Eller var det dét? Han sjekker, og konstaterer at joda, det var der. Da begynner han å ringe henne - om og om igjen - uten å få svar ...

Etter hvert ankommer broren hans og konas mor, og de reiser ned til byen. I første omgang sjekker de alle sykehusene for sårede, men ingen har oversikt over ofrenes identitet enda. Så begynner ventetiden, den uendelig ventetiden hvor alt fremdeles er mulig og ingen håp er fullstendig slukket. Hjemme skal han ta seg av sønnen Melvil, som knapt har et skikkelig språk. Hvordan forteller man egentlig en 17 måneder gammel baby at mamma er død? Og hvordan håndterer man sin egen bunnløse sorg når man samtidig skal være en støtte for barnet sitt og sørge for at de trygge rammene opprettholdes?

"Bare de som ikke har noen å skylde på er alene med sorgen sin. Jeg føler meg som en av dem. Alene med sønnen min som snart skal spørre meg om hva som skjedde den kvelden. Hva kan jeg fortelle ham, om jeg har plassert ansvaret for vår historie på noen andre? Hvis det er mot denne andre han må vende seg for å forstå? Døden ventet på moren hans den kvelden, de var bare dens sendebud. ... Vi vil aldri komme tilbake til livet vårt slik det var før. Men vi kan ikke bygge livet vårt mot dem. Vi vil gå videre i vårt eget liv." (side 33-34)

Noen dager etter terrorangrepet skriver Antoine et åpent brev til terroristene på sin Facebook-profil.

"Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke. Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte.

Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over." (side 53)

Da boka gikk i trykken kunne man konstatere at Antoines innlegg hadde blitt delt 230 000 ganger på Facebook. Brevet er også utgangspunktet for denne boka, som handler om de to første ukene etter terrorhandlingene. Her følger vi forfatteren og sønnen gjennom den første vanskelige tiden, der de blant annet opplever hvordan mammaene til de andre barna i Melvils barnehage lager mat til dem, som blir sendt hjem hver dag. Som om han, en mann, ikke skulle være i stand til å gjøre en så hverdagslig ting som å lage mat til seg selv og barnet sitt ... Han makter ikke å nekte å ta i mot maten, men innrømmer i boka at de ikke spiste noe av maten de fikk. Den ble kastet.

"Hatet mitt får dere ikke" er en meget sterk bok om en helt hudløs sorg, der Antoine Leiris for å skåne sønnen sin, må holde det meste av sorgen inne i seg. Likevel "glipper" det av og til og tårene og hulkene kommer, og plutselig er det sønnen som trøster sin far. Uansett hvor nært vi kommer disse to menneskene i deres sorg, blir det aldri "kleint" eller "too much". Heller ikke klisjéfylt eller tårepersete, for å ha presisert det! Som den skriveføre journalisten Leiris utvilsomt er, behersker han nemlig evnen til å balansere det hele, slik at vi kanskje mest av alt kjenner på underteksten, det som ikke sies direkte, men som til gangs kan føles ... dersom man er mottakelig. Selv leste jeg boka under en flytur tidligere denne uka, og jeg kjente at jeg måtte kvele gråten noen ganger, og skynde meg å tørke et par tårer før dette ble for synlig for omgivelsene. Jeg tror derfor at jeg vil anbefale andre å lese denne boka når man er hjemme hos seg selv.

Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg under lesningen var hvor grusomt forfatteren opplevde å bli stilt spørsmålet "Hvordan går det" ... om og om igjen ...

"I barnehagen vet alle det. Når jeg kommer om morgenen bærer alle en maske. Dødens karneval. Jeg kan fortelle dem, så mye jeg bare vil, eventyret om en mann som ikke har mistet fotfeste, jeg klarer ikke å få dem til å legge vekk masken. Jeg vet at for dem så er jeg ikke lenger meg, jeg er et spøkelse. Hélènes spøkelse.

Melvil, derimot, han er et lite levende menneske. Han er knapt kommet inn døren før han får maskene til å falle. Han tripper inn, sier ha det til meg, smiler, og idet han bryter ut i latter havner begravelsesansiktene på bunnen av lekekassa." (side 91-92)

Dette er en bok som jeg håper riktig mange får med seg. Verden er ikke alltid et godt sted å være, og når terrorhandlinger som dette skjer, må vi gjøre det vi kan for ikke å bli "nummen" for andres lidelser. For egen del skulle jeg ønske det kom tilsvarende bøker fra Tyrkia, Pakistan, Palestina, Libya, Syria, Afrika ... etc. Litteraturen åpner øynene våre på en helt annen måte enn hva selv krevende nyhetsinnslag kan makte å frembringe. Når vi skjønner at likhetene mellom mennesker er større og sterkere enn ulikhetene, gjør vi samtidig noe med holdninger som fremmedfrykt, rasisme, generalisering (som til forveksling ofte er det samme som rasisme) og hat. Idéen med boka - at terroristene i alle fall ikke skal få gleden av å bli hatet - er sterk. For hvorfor skal vi la oss styre av frykten og hatet? Det løser ingenting. Tvert imot skaper det mer frykt og hat. Og det er jo ikke dét vi ønsker oss!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er både tankevekkende og svært godt skrevet.

Valg av bok nr. 19: "Nyere verdenslitteratur** utgitt fra og med 1976.

Deltakerliste 5. oktober:

annelingua, Ann Helen E. H, Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Bare de som står på lista kan avgi stemmer.

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to - 2 - bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Siden jeg ikke kan klikke "Godt sagt" for egne innlegg, skriver jeg (+1 stemme)
ved de bøkene jeg stemmer på.

Alfabetisk liste over nominerte bøker:

"Margfolket" av Keri Hulme. 5 stemmer.
" Lenins kyss" av Yan Lianke. 3 stemmer.
"Stjernens time" av Clarice Lispector. 3 stemmer.
"Buddha på loftet" av Julie Otsuka. 4 stemmer.
"Jesusevangeliet" av José Saramago. 5 stemmer.
"En passende ung mann" av Vikram Seth. 2 stemmer.
"Åndefjellet" av Gao Xingjian. 4 stemmer.

Frist for å stemme søndag kl 19.00.

Forslag til Nv5
Hovedtråd

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.

"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.

Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Kategori nyere verdenslitteratur utgitt fra og med 1976.

Hver deltaker foreslår én bok, og gi gjerne beskjed her i tråden hvis dere ikke har vært med før og har lyst til å delta :)

Bare de som er registrerte kan foreslå og velge bøker, mens alle er velkommen i diskusjonene.

Deltakerliste pr. 1. oktober:

annelingua, Ann Helen E. H, Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Frist onsdag kl 21.00

Hovedtråd

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!

Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.

Leseperiode:

Torsdag 1. september - søndag 2. oktober.

Alle er velkomne med innlegg, kommentarer om boka, forfatteren eller andre relevante temaer.

Renhetens pris ga Bergljot Hobæk Haff sin andre nominasjon til Nordisk råds litteraturpris, men prisen fikk hun aldri. Ufortjent vil mange mene. Store deler av livet sitt bodde hun i Danmark. Umiddelbart tenker jeg at det kan ha hatt en medvirkende årsak, men hun regnes uansett for å være en av vår tids fremste diktere.

Romanene hennes er fulle av vidd og visdom, skyld og skam, poetisk språk og fantasi, forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige. Hobæk Haffs karakterer er gjerne outsidere i samfunnet som lever med fornedrelse og skam.

Andre tråder:

Forslag til Nn5
Valg av Nn5
Hovedtråd

Velkommen med innlegg.

Det gleder meg at så mange vil være med å lese Bergljot Hobæk Haffs Renhetens pris. Siden så mange allerede har den, lager jeg ganske umiddelbart en tråd. Tenker at 4 uker er en grei lesetid. Jeg har boka liggende på stuebordet, og håper inderlig at jeg greier å finne såpass ro at jeg kan være med dere :)

Det lønner seg å ikke gi opp. Etter flere forsøk gikk Marits forslag Renhetens pris av med seieren. Bergljot Hobæk Haff ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen i 1992. Fra før har jeg lest Skammen som gikk rett inn på min favorittliste.

Dette blir en slags hyllest til forfatteren som døde 12. februar i år 90 år gammel.

Boka ser ut til å være lett å få kjøpt for de som ikke har den.

En bok som ikke berørte meg

Birger Emanuelsen (f. 1982) debuterte som forfatter i 2012 med novellesamlingen "For riket er ditt". Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men jeg har hatt "Historien om et godt menneske" (2015) liggende på vent en god stund. Det ble imidlertid slik at jeg fikk lest den aller siste boka hans - "Anna og kjærligheten" - først.

Anna er jordmor og i boka kommer vi tett innpå hennes arbeidshverdag på sykehuset der hun jobber. Hun har passert 60 år, og kan se tilbake på en god og trygg karriere. Nå er hun den eldste av arbeidskollegaene på avdelingen.

Underveis får vi vite at hun er enke etter Malvin, og at hennes store sorg her i livet er at hun mistet et barn mens han fremdeles var ganske liten. Siden kom det ikke flere barn.

En dag Anna er på vakt, kommer det inn en kvinne som skal føde tvillinger. Egentlig burde Anna ha blitt hjemme, for hun har feber og kan knapt stå på beina. Men hun har aldri vært syk, og føler et stort ansvar for jobben sin. Så går det nesten galt ... Og da faren til tvillingene truer med å sende inn en klage, ønsker sykehuset å dysse ned saken og fremtvinge at Anna går av med tidligpensjon. Disse to forholdene står opp mot hverandre: savnet av hennes eget barn og denne fødselen der det holder på å gå galt ... Historien er dessuten krydret med noen flere lag. Som vennskapet mellom Anna og den vesentlig yngre kollegaen Ida, og forbudt lesbisk kjærlighet. Fortid og nåtid, gammel og ung, egen og andres sorg, et ekteskap som ikke var helt slik man kanskje skulle tro ...

Det har ikke unngått min oppmerksomhet at dette er en bok som har fått store ovasjoner fra nær sagt alle de profesjonelle anmelderene og også en hel del bloggere. Så hvorfor ble jeg likevel ikke grepet selv? Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven hvor forfatteren selv leser? (Jeg har også hatt papirutgaven tilgjengelig, og kunne ha valgt å lese boka selv.) Underveis ble jeg lettere irritert over måten ordene og setningene ble betont, fordi jeg opplevde fortellingen som noe naivistisk. Dessuten ble jeg irritert pga. måten Anna ble beskrevet. Samtidig som det dveles alt for lenge med å avsløre de enkleste og mest opplagte ting i Annas liv, noe som kan gi et inntrykk av at her er det mye undertekst, opplevde jeg at det meste blir overforklart.

Jeg tror ikke på det! Og jeg ble ikke grepet. Underveis tenkte jeg at slik skriver man for barn og ungdom - ikke for voksne lesere. Det hele ble for meg for banalt og enkelt. Forfatterens egen opplesning forsterket følelsen av stor avstand mellom fortelleren og hovedpersonene i boka. Noen av tankene Anna gjør seg - denne godt over middels intelligente kvinnen som har levd et langt liv - står heller ikke til troende. Som da hun, etter å ha sluppet et ungt par forbi og ser at de har flettet fingrene sine forelsket sammen, tenker: "Tenk, fremdeles fantes det land hvor mennesker ikke fikk leie slik på gaten." I denne konteksten fullstendig uinteressant og malplassert, synes jeg ... For ikke å si banalt.

Nei, dette var virkelig ikke boka for meg. Ikke dermed sagt at jeg mener at alle som liker den, tar feil. Jeg skjønner bare ikke hva de snakker om når boka løftes frem som varm, troverdig, forløsning i overført betydning og jeg vet ikke hva. Emanuelsen skriver utvilsomt godt, kanskje litt "for flinkt" (?), men jeg klarte altså ikke å kjenne stemningene han utvilsomt forsøker å formidle. Jeg tror at det har noe med fortellergrepet å gjøre - at fortelleren beskriver bokas hovedpersoner nærmest sett ovenfra. Dermed kom jeg aldri ordentlig i berøring med personene. Det kan selvsagt være jeg som bommer, at jeg ikke klarer å se bokas eminente sider ... Det kan også tenkes at forfatterens egen høytlesning ble feil for meg og at jeg ville ha fått et bedre inntrykk av boka dersom jeg hadde lest den selv. (Og enda har jeg ikke turt å si høyt at jeg kjedet meg underveis ... Og at jeg kanskje ikke hadde orket å høre den ferdig dersom den hadde vært særlig mye lenger enn 4 1/2 time ... )

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker på bloggen min.

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return"). Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager.

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet.

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ...

Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av.

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda.

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Likte du Ketil Bjørnstads "Sekstitallet"? Da kommer du til å like "Syttitallet" enda bedre!

Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet.

Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".

Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...

Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.

Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Historien om en dysfunksjonell familie

Irske Anne Enright (f. 1962) debuterte som forfatter i 1995. Den mest kjente romanen hennes er "The Gathering" ("Sammenkomsten"), som hun vant Man Booker Prize for i 2007. "Veien ved Boolavaun" ("The Green Road") kom ut på norsk tidligere i år, og dette er den tredje av forfatterens seks romaner som er utgitt på norsk. Boka ble nominert til Man Booker Prize 2015, og er kåret til Irish Novel of the Year samme år. Bøkene hennes tar ofte opp temaer rundt familieforhold, kjærlighet og sex, samt Irlands vanskelige forhold, kan jeg lese på Wikipedia. Enright er ansett som en av de fremste irske samtidsforfatterne i dag, og hun er svært prisbelønt.

I "Veien ved Boolavaun" møter vi søsknene Dan, Hanna, Emmet og Constance og deres mor Rosalind. Vi følger dem fra 1980 til 2005.

I bokas åpningsscene har eldstemann Dan bestemt seg for å bli katolsk prest, og dette fører til at moren i protest legger seg til sengs og ikke står opp igjen før etter mange dager. Hun protesterer med hele seg mot sønnens valg, og kalkulerer med at han skal ombestemme seg dersom hun bare holder ut lengst. Barna er vant til at moren setter sine egne følelser og behov foran dem, og akkurat dette særtrekket ved henne virker mot sin hensikt. Mens moren ønsker å knytte barna tettere til seg og styre deres valg, gjør de det stikk motsatte. I stedet flytter de så langt hjemmefra som de kan komme. Dvs. alle unntatt Constance, som blir værende hjemme og som tar seg av moren etter at hun blir enke. Fellesnevneren for samtlige er at de har et hat-kjærlighetsforhold til moren. Det verste som har skjedd Rosalind er at barna klarer seg uten henne, og hun synes ute av stand til å fatte at det er hun selv som støter dem fra seg.

"Veien til Boolavaun" virker ved første øyekast som en nokså lett og enkel roman, men er det faktisk ikke. Det er mange lag i denne romanen, som i tillegg til å beskrive en nokså trist familie, også er morsom. I alle fall dersom man klarer å se det tragikomiske i skjebnene som er blitt barna til del, og i hvordan dette påvirker relasjonene mellom dem. Det er blitt sagt om denne romanen at den også beskriver det typisk irske, og at det er en del symbolikk særlig knyttet til morens erke-irske navn Rosalind. Min oppfatning er at selv om mye av dette går under radaren hos de fleste av oss, reduserer ikke dette leseropplevelsen.

Det er noe allmenngyldig og svært gjenkjennelig ved typiske dysfunksjonelle familier med en sterk og sentral matriark. Selve "plottet" - at alle barna kommer hjem til jul og at dette fører til at en haug med gamle skjeletter ramler ut av alle skapene - er i seg selv ikke så originalt. Jonathan Franzens roman Korrigeringer har noe av den samme tematikken, men der slutter også det meste av likheten. For der Franzen er kjent for sin satiriske tilnærming, der fremstår Enright som mer jordnær og realistisk. Begge har imidlertid med et barn som har homofil legning, og begge har med barn som ikke har fått det til i livet. Jeg opplever imidlertid persongalleriet i Franzens romaner som nokså "skrudde" og noen ganger også karikerte, mens dette aldri slo meg under lesningen av "Veien til Boolavaun". Det familiære dramaet i denne romanen er dessuten nokså lavmælt, og dermed meget troverdig.

Jeg opplevde romanen som godt skrevet, og satte pris på Enright´s presise beskrivelse av persongalleriet, som er kjemisk fritt for klisjéer og stereotypier. Dette var en bok som fikk meg til å tenke, også lenge etter at siste side var lest. Jeg anbefaler den varmt!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Lesesirkel 2016. VALG av Nn5.

Frist onsdag 31.08. kl 19.00.

Bok nr. 18: Nyere nordisk utgitt fra og med 1975.

Deltakerliste pr. 28. august:

annelingua, Ann Helen E. H, Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Bare de som står på lista kan avgi stemmer.

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to - 2 - bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Siden jeg ikke kan klikke "Godt sagt" for egne innlegg, skriver jeg (+1 stemme)
ved de bøkene jeg stemmer på.

Nedenfor følger en alfabetisk liste over de nominerte bøkene:

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen. 4 stemmer.
Simon og eiketrærne av Marianne Fredriksson. 3 stemmer.
Renhetens pris av Bergljot Hobæk Haff. 7 stemmer.
Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen. 3 stemmer.
Jomfruen fra Norge av Tore Skeie. 3 stemmer.
Faren ved å være skrake av Kjell Westö. 4 stemmer.

Husk å stemme før onsdag 31. august kl 19.00!

Neste bok ut er litteratur utgitt i Norden fra og med 1976.

Frist for å komme med forslag søndag 28. august.

Vi vil gjerne ha med flere, så si ifra hvis dere vil være med.

Takk det samme!

Jeg har, som deg. hatt veldig mye glede av felleslesningene våre. Jeg takker for støtten og skal gjøre så godt jeg kan. Det jeg sliter mest med, er evnen til å konsentrere meg, hukommelsen og det å samle tankene, har ikke lest en bok siden begynnelsen av juni, savner det virkelig, og håper det endrer seg snart.