Bokelskere.no

Scenen i denne romanen er svært enkel. Den utspiller seg mellom tre mennesker over en tidsperiode på to til tre dager, og vi befinner oss i et lite nakent rom.

Samboeren til Sander har forsvunnet, og gjennom disse dagene blir han konfrontert av jentas far og bror om hvor hun kan ha tatt veien.

Denne boka ble jeg anbefalt her inne, og jeg likte den godt. Jeg opplevde den som svært intens og oppslukende, og jeg kommer garantert til å lese Terje Holtet Larsen igjen. Takk til deg, Ava.

Charlie Chaplin ble født i 1889 i London. Begge foreldrene hadde sin bakgrunn fra teateret, så eplet falt ikke langt fra stammen. Moren var svært psykisk syk og innlagt i perioder, mens faren hans drakk seg i hjel når gutten var 12 år gammel. Hele barndommen var preget av fattigdom og med den bagasjen, var det vel ingen fra Londons slumstrøk som kunne forutse hvor stor han kom til å bli.

I denne boken forteller han åpenhjertig og med masse humor og selvironi om sine mange suksesser og fiaskoer. Fra han som liten guttunge kom med i en svært populær, omreisende dansetropp, gjennom sine begivenhetsrike år i USA, hvor suksessen ble avløst av et utvisningsvedtak, trolig regissert av FBI i 1952. De mente at han hadde kommunistiske sympatier og var anti-amerikansk og derfor uønsket i landet.

Det var såvidt han ikke mistet hele den store formuen sin, men fordi han kort tid i forveien hadde overført den på sin amerikanske kone, unngikk de at den ble konfiskert.

Charlie Chaplin lærte seg inngående alt om å lage filmer, og han endte opp med å fylle de aller fleste rollene selv, fra å spille, skrive manus, til å regissere, til å klippe, lage musikken osv. Hvem husker ikke "Limelight" se og hør her.

Til tross for at flere av filmene hans var gode nok for Oscarpriser, kom han tidlig på kant med Oscarkomiteen. I 1929 ble filmen hans "Sirkus" nominert i flere kategorier. Da beslutter komiteen å trekke nominasjonene hans og heller gi han en såkalt "spesiell pris". Ikke på langt nær så prestisjefylt som å motta en ordinær Oscar.

I etterkant av denne utdelingen dukket det opp et rykte om at Chaplin satte så lite pris på denne prisen at han brukte den som dørstopper, noe som fremkalte vrede blant kommisjonsmedlemmene, og er en sannsynlig årsak til at han ble ignorert i årene som kom.

I 1972 reiste han for første gang tilbake til USA etter utvisningen for å motta en Æres-Oscar. Under utdelingen ble han møtt med 12 minutters stående ovasjoner fra salen, den lengste i hele Oscarprisens historie.

Jeg likte denne boken svært og godt, og jeg er stum av beundring over hans allsidighet, hans ekthet og åpenhet I tillegg synes jeg boken er godt skrevet. Nå ser jeg frem til å se noen av filmene hans: Landstrykeren, Gullfeber, The Kid, Rampelys for å nevne noen.

Midt oppi all suksessen er han ensom. Jeg siterer fra boken s 153:

"Ensomheten er vond. Den har en fin aura av tristhet, men den virker hverken tiltrekkende eller interessant. En føler seg litt skamfull over den. Men alle møter vi den i mer eller mindre grad.

Min ensomhet var særlig vond fordi jeg jo hadde alt det som kreves for virkelig å finne venner. Jeg var ung, rik og berømt, og allikevel vandret jeg omkring i New York alene og følte meg bortkommen."

"Liza fra Lambeth" av William Somerset Maugham.

Jeg tror jeg forstår spørsmålstillingen, og var vel altfor mye opptatt av hva som syntes i bokhyllene mine en gang i tiden. Men det var da.

I dag har jeg gjemt bort bøkene i et kott, hvor jeg sitter nå, og innser at jeg forsøkte å fremstille meg selv som en mer kulturell og belest person enn jeg i virkeligheten var. I dag ser jeg det som viktigere å lese disse bøkene, enn å vise de frem.

Veldig interessant å reflektere over historien til barnas leker. Hva skjer i dagens tidsalder og fremover, kommer alle de gamle, gode lekene og reglene til å forsvinne? Vi får inderlig ikke håpe det.

Jeg ser hva du tenker, i boken jeg leser, London 1897, så hadde jentene "bukser" under skjørtene/kjolene i samme farge, og da kunne de både danse og hoppe, selv om det var litt vågalt.

Ja, den viser at lek med hoppetau er atskillig eldre enn jeg forestilte meg, og det er heller ikke så ulogisk med tanke på at tauverket har en veldig lang historie. Takk til deg, Kirsten.

Det var den første lørdagsettermiddag i august. Det hadde vært stekende hett hele dagen, med skyfri himmel, og solen hadde glødet over husene så loftsrommene var som bakerovner. Men nå da kvelden nærmet seg, ble det kjøligere, og alle i Vere Street oppholdt seg utendørs.
Vere Street i Lambeth er en liten rett gate som går ut fra Westminster Bridge Road. Den har førti hus på den ene siden og førti hus på den andre, og disse åtti husene ligner hverandre atskillig mer enn erter ligner erter eller unge damer ligner unge damer.

"Liza fra Lambeth" av William Somerset Maugham.

Kan du eller noen annen ha en formening om hvor gammelt "hoppetauet" er? Leser en bok nå som kom ut på slutten av 1800-tallet hvor jentene hoppa tau, men for alt jeg vet kan leken være mye, mye eldre. Har forsøkt å "google", foreløpig uten resultat.

Denne lille uformelle spørreundersøkelsen setter fingeren på noe som særpreger mange bokelskere, nemlig hangen til å kjøpe langt flere bøker enn man har sjangs til å få lest. ;-)

Jeg leser og hører hva du sier, tolk det hvordan du vil.

Jeg hører hva du sier.

Jeg er veldig enig i mye av det du sier, spesielt at ingenting kan ties ihjel.

Jeg vet at du bare var innom tråden, Strindin, men jeg tok deg med i min beskrivelse allikevel. Jeg er enig i at i et bokforum, så siterer vi i fra bøker, uansett om det måtte støte andre.

Det er når diskusjonen går videre, langt videre at jeg stiller spørsmål, er det nødvendig å provosere? Kan vi ikke tenke tanken, hvorfor vedkommende blir så provosert? Det er den type tanker jeg stiller meg, og som sagt i begynnelsen, du har ikke vært deltaker i denne tråden annet enn nå i kveld.

Alle tre, både Vibeke, Norah og Strindin, har jeg lært å kjenne som svært kloke, oppegående mennesker. KAH som er inne i diskusjonen her kjenner jeg overhodet ikke til.

Faller ikke tanken dere inn at mennesker kan overreagere på grunn av traumer fra en streng religiøs oppdragelse. Her er det snakk om ekstreme overreaksjoner, og det er ingen grunn for det, hvis du ikke har det med deg i en svært tung bagasje.

Det er enkelte temaer som får folk til å gå av hengslene, denne personen som legger ut sitatene vet det, og hver gang vi svarer, henter vi denne tråden opp igjen. Er klar over at jeg selv er med på det nå, men det blir første og siste gangen.

Kan vi ikke alle sammen forsøke å være litt mer omtenksomme, tolerante, litt mer medmenneskelige, Vibeke var inne på det i et innlegg, stor stjerne til deg for det.

Jeg har lest; jammen du behøver ikke lese det, hvis du reagerer, noe i den duren. Det går ikke an å ikke lese og ikke bry deg, hvis du har åpne sår.

Jeg mente heller ikke å starte en diskusjon rundt at "nå later vi som om stjernene ikke betyr noe, dere", jf. Annelinguas innlegg på tråden for få minutter siden. Det ER moro med den anerkjennelsen som ligger i å få en stjerne eller flere på innlegg man har brukt litt tid på å formulere. Men stjernene må ikke få for mye fokus. Og så er det noe med at når man ligger på topp - hvilken rolle spiller det om man mister noen under veis? Det skjer hele tiden her inne - av den enkle grunn at det er slik det har vært når profiler har blitt slettet (selv om jeg skjønner at dette nå er endret). ;-)