Bokelskere.no

ifølge våre tradisjoner får de eldre alltid den beste maten.

I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er inderlig glad i: Sannheten er som solen - når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den.

Det er et sørgelig faktum at å drepe en kvinne i Afghanistan er akkurat som å drepe en fugl. Amerikanerne har forsøkt å rettferdiggjøre okkupasjonen med snakk om å "frigjøre" afghanske kvinner, men vi sitter fortsatt i bur i landet vårt, uten tilgang til noe rettsvesen, og vi blir fortsatt styrt av kvinnehatende forbrytere. Fundamentalistene forkynner fortsatt at "en kvinne skal være i huset sitt eller i graven." De fleste steder er det fortsatt ikke trygt for en kvinne å vise seg utildekket offentlig eller gå på gaten uten en mannlig slektning. Piker blir fortsatt solgt som bruder. Hver dag skjer det voldtekter som ikke blir straffet.

Ulykkelige er de fattige i ånden, som hverken kjenner transen eller språkets skjønnhet.

Menneskene lever i en verden hvor det er ordene som har makt, ikke handlingene, og den ypperste form for kompetanse er å beherske språket.

Det var en av pappas gjester til middagen i går som sa det:
"De som kan gjøre noe, gjør det; de som ikke kan gjøre noe, underviser; de som ikke kan undervise, underviser dem som underviser; og de som ikke kan undervise dem som underviser, driver politikk."

Skjønnheten blir tilgitt alt, selv at den er vulgær.

Noe av gleden ved å bli gammel er de rike mulighetene til å sole seg i sin erfaring. Mens nye slekter strever med å oppfinne sykkelen påny og påny, kan vi gamle henge der i hornet på veggen og nikke gjenkjennende.

I jungelen ba jeg ikke lenger for det jeg håpet på av det kommende året, men for det jeg allerede hadde fått.

Enrique fordelte plassen selv. Han innvilget meg to kvadratmeter til å slå opp teltet mitt på, akkurat der utgangen var fra en maurtue med en enorm congas-koloni (giftige kjempemaur). De var svært så synlige der de marsjerte rett bak hverandre på svarte ben like lange som stylter. De minste var drøyt tre centimeter lange, og jeg hadde ingen vanskeligheter med å forestille meg smerten giftbrodden kunne påføre meg. Jeg var allerede blitt stukket; armen min svulmet opp til det firedobbelte og verket smertefullt i 48 timer. Jeg bønnfalt om å få lov til å sette opp teltet et annet sted, men Gafas var urokkelig.

Jeg hadde mistet hele min frihet, og med den alt som betydde noe for meg. Jeg var blitt fjernet med makt fra barna mine og fra mor, fra livet mitt og drømmene mine. Jeg hadde halsen lenket til et tre og kunne ikke røre meg, hverken reise meg eller sette meg. Jeg hadde hverken lov til å snakke eller tie, drikke eller spise, ikke engang til fritt å tilfredsstille kroppens mest elementære behov. I denne mest vanærende av alle ydmykelser hadde jeg likevel beholdt den mest verdifulle av alle friheter, som ingen noensinne ville kunne ta fra meg: friheten til å bestemme hvem jeg ville være.