Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse bladene vise. For å begynne med begynnelsen, kan det fortelles at jeg - etter hva jeg har hørt og tror - ble født en fredag klokken tolv om natten. Man merket seg at klokken begynte å slå samtidig med at jeg begynte å skrike.

David Copperfield av Charles Dickens.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg nøyer meg med å legge igjen en link til min omtale av boka på bloggen min, fordi jeg har med noen bilder i omtalen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hvis jeg var en bok, ville jeg gjerne være et mildt og effektivt våpen som drepte krigslysten en gang for alle.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Hvis du legger de bøkene du ønsker å kommentere privat i en liste inne på profilen din, kan du bare la være å offentliggjøre den. Der kan ingen lese hva du noterer. Det er plass til mange slike både ferdige og uferdige lister.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ...

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere.

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei.

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer.

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot."

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbi nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

(Jeg har fått mitt eksemplar av boka fra forlaget.)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg vet om skattekisten din :) Jeg har sluttet å låne bort bøker, med unntak av datteren min. Dessverre er det sånn at ikke alle ser verdien i en lånt bok.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ja, det er som du sier, de bøkene som krever mest er også de som gir mest tilbake. Og uten å vite særlig mye om Dostojevksij, er vel han en forfatter som også gir sine lesere i mangfold tilbake. Jeg fortsetter å lese, så får jeg se ... allikevel har jeg en sterk følelse av at jeg har foran meg en forfatter som kommer til å ta meg med storm. Da er det deilig å tenke på at jeg har både Dobbeltgjengeren, Spilleren, Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov i hyllene.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ja, jeg vet, inspirasjon mangler det ikke på her inne. Har lest noen kapitler i Idioten, og det frister veldig. Mitt første møte med Dostojevskij, og han krever sin leser. Er jeg klar for det akkurat nå, vet ikke helt ennå.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg kjenner meg igjen, og slik jeg opplever det så blir valgfriheten for stor, og med det øker stresset. De to siste årene har jeg kjøpt over firehundre bøker, og de aller fleste har jeg lyst til å hive meg over med engang. Men det går jo ikke. I tillegg til alle de som har stått der i mange, mange år.

Så jeg bestemte meg i fjor for å lage en leseplan. Vet at mange her inne er motstander av det, men jeg legger inn en del valgfrihet underveis, så for meg fungerer det veldig bra. Dermed vet jeg til en hver tid hvilken bok jeg skal lese, og dukker det opp noe ekstremt fristende, så er ikke det noe problem.

Prioriterer fortrinnsvis de bøkene som har stått lengst i hyllene. Det føles veldig tilfredsstillende å hente ned bøker som nærmest har støvet ned, og kanskje oppdage en ny favoritt eller en ny skuffelse. Man kan aldri vite, og apropos det, jeg unngår så langt jeg kan å lese bokomtaler av bøker jeg har i hyllene. Kun de jeg har lest eller kanskje kommer til å lese.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Helt enig, har akkurat lest den. Slutten ble altfor lettvinn og usannsynlig.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene til Johan Borgens siste bind i Lillelord-triologien. Den første om unge Wilfred er noe av det mektigste og mørkeste jeg har lest. Og forventningene holdt stand denne gangen, jeg ble skuffet.

Både Wilfred og de andre karakterene i denne delen av triologien, virket på meg mer oppkonstruerte, overflatiske, og dermed til tider lite troverdige. Jeg drister meg til å si at jeg synes Johan Borgen skulle ha gitt seg med den første boken. De mørke kilder leste jeg i november, men den etterlot seg ikke mange inntrykk. Mener allikevel å huske at den gikk dypere under huden på karakterene.

Ikke lot jeg meg begeistre av språket i dette bindet heller. Stefan Zweig sprang meg i minnet mens jeg leste. Hvordan han så elegant og sikkert skjærer språket helt ned til beinet. Der er det ikke mye overflødig og utbroderende. Urettferdig å sammenligne med Zweig, men jeg syntes ikke dette var en høyverdig avslutning på den mesterlige Lillelord.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg tror at teologenes motto er: Hva som ikke er et problem, kan bli det!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Kanskje det er slik med de fleste folk, at de akter seg selv høyt og andre lavt, som en medfødt og nødvendig evne for å kunne overleve som folk.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Norge er som en vise hvor du stadig kommer på nye vers, og vet at du aldri vil synge det siste. Du vil aldri bli ferdig med å se dets variasjoner, aldri ferdig med å oppleve dets rikdom.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Knud bad til Gud den morgenen. Han ba ikke om å få slippe, her på Norfolk Island styrte Price og ikke Gud, han bad om styrke til å tåle smerten. For tålte han smerten, vant han egenverd, og med egenverd kom styrke.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Eugen Klingforts kontor minnet litt om en luksuskahytt. Lyse trepaneler med kraftig messingbesetning her og der. Innebygde bokhyller med rekker av skinnrygger; hver bok like ulest som da den forlot trykkeriet. Et skinnkledd arkivskap, en bardisk som kunne felles inn i skrivebordet, et kassaskap av merket Wassermann/Frisch.

Inkarnasjonen av dårlig smak, tenkte Van Veeteren. Jo mer penger de har å tilfredsstille den med, desto jævligere blir det.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Krigen står ikke mellom Allah og Gud, for det er den samme guden. Krigen står mellom godt og vondt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Om glede, søskenkjærlighet og om å leve på lånt tid

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når.

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ...

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen.

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

(Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Om Stockholms åndsliv på slutten av 1870-tallet

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman.

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå.

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?"

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ...

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ...

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ...

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen."

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det skal sies at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka.

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Alle mennesker hadde det vel slik at visse ting måtte avskrives på kontoen det uunngåelige ...

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Sist sett

Anniken RøilBård StøreKirsten LundEivind  VaksvikReadninggirl30Ingunn SHegeRonnyJohn LarsenMarteAnne ÅmoEli HagelundBente L.GunillaTatiana WesserlingLeseberta_23Fride LindsethEllen E. MartolMads Leonard HolvikRufsetufsaHelena ETove Obrestad WøienLinda NyrudLars Johann MiljeAnneWangHeidi BBRandiAFrode Øglænd  MalminJarmo LarsenKristinAnn Helen EalpakkaEster SMorten MüllerHarald KAstrid Terese Bjorland SkjeggerudTore HalsaAnne Berit GrønbechSiv ÅrdalEmil Christiansen