Bokelskere.no

Har diskusjonen rundt boka «Og bakom synger skogene» helt stoppet opp? Alt om boka kan neppe være sagt. Selv reagerer jeg på forherligelsen av Bjørndalsfolket. De er høyreiste, vakre, tapre og dyktige på alle måter. Mens folkene ned i flatbygda derimot er alle det helt motsatte. Realistisk?

Dette er en kort og ganske snodig krimbok. Også her står politimannen Camille Verhoeven i sentrum. Mye av handlingen foregår inne på politistasjonen i form av forhør. Likevel er dette ikke kjedelig.

Åpningsscenen foregår ute på gata i Paris. Plutselig eksploderer en nedgravd bombe, og folk som befinner seg i nærheten blir kastet til værs. Heldigvis blir ingen drept, men de materielle skadene er store.

Samme dag presenterer en mann seg på politistasjonen. Han heter John, men kaller seg Jean. Det er han som har plassert ikke bare denne, men også seks andre tilsvarende bomber rundt om i Paris, alle godt skjult under jorda. Han forteller videre at han har laget dem selv. Som sprengelement har han brukt udetronerte granater fra 1. verdenskrig som han har funnet ute på jordene i Nord-Frankrike. Jean kan til og med legge fram for politiet kvitteringer på materialet han har brukt for å lage disse bombene som han aktiverer ved hjelp av en gammel vekkeklokke.

Nå truer han med å sprenge en bombe hver dag i en uke framover. Politiet frykter stort for konsekvensene, selv om denne første bomben ikke tok noe menneskeliv, kan de andre gjøre det til gangs. For å stanse vanviddet krever mannen fritt leide for seg selv og løslatelse av Rosy, hans mor, som nå sitter fengslet for drap. Dessuten forlanger han 4 millioner euro.

Mens saken diskuteres oppe på øverste politiske hold, er Camille og hans menn i ferd med å kartlegge hele fortiden til Jean og moren. Det underlige er at forholdet mellom de to langt ifra har vært noe godt. Rosy sitter fengslet fordi hun har kjørt over og drept sønnens kjæreste. Når politiet graver videre, oppdager de at liknende hendelser har skjedd flere ganger. Sønnen har funnet seg en venn eller en kjæreste som har har villet reise bort sammen med, men så har den andre helt uventet dødd, og sønnen har måttet vende tilbake til moren som han egentlig hater. Hvorfor krever han nå at hun skal slippes fri?

Saken blir virkelig brennbar da Jean kan fortelle at den neste bomben ligger skjult under en førskole. Hva vil skje med de små barna der når bomben eksploderer? Landets myndigheter skjelver. Hva vil velgerne si hvis man ikke får stoppet galskapen? Det ender med at man må gi etter. Jean og moren plasseres i en taxi som skal bringe dem til flyplassen og videre ut av landet. Politiet som i smug følger etter taxien, observerer at bilen kjører et helt annet sted. Og her skjer det på nytt noe helt uventet,,,,,,,

Vi har kanskje litt rett begge to. Jeg har støttet meg til 5. bind av Norges litteraturhistorie (redigert av Edvard Beyer). På side 288 står det om Trygve Gulbranssen: "I første omgang ble han nektet medlemskap i den norske Forfatterforening fordi han ikke holdt kvalitative mål."
Men så står det også at 5 år senere, i 1938, "vedtok foreningen å invitere ham som medlem.

Før jeg for alvor starter på lesingen av «Og bakom synger skogene», kan det være interessant å merke seg mottakelsen boka fikk da den kom ut i 1933. Begeistringen var enorm, ikke bare her i Norge, men også i andre land, særlig i Tyskland. Dette var jo en tid med sterk politisk spenning i Europa. Mange likte skildringen av den voldsomme naturen og de høyreiste, enestående menneskene langt der opp i skogsbygda. Om boka ga et sant bilde av landet og menneskene, er et annet spørsmål. Det litterære Norge vendte i hvert fall forfatteren ryggen og nektet ham medlemskap i Forfatterforeningen. Det kan kanskje være greit å ha dette i tankene når vi nå tar fatt på boka.

Her har vi to mennesker, litt utenom det vanlige, som blir satt i en ekstrem situasjon som igjen skyldes et værfenomen, langt utenom det vanlige.

Personene i boka er mor og sønn. Moren (Marie) ble gravid allerede som femtenåring. Barnefaren(en unggutt) flyttet og ble borte for henne uten å vite at han var i ferd med å bli far. I årene som fulgte har Maries mor hjulpet godt til slik at Marie har fått seg en bibliotekarutdanning og fått gå på forfatterkurs.

Nå er sønnen blitt voksen og studerer langt hjemmefra. Men da Marie aner uråd, reiser hun til ham og finner gutten liggende i senga bak låst dør. Hun tar ham med hjem. Gutten nekter å snakke og fortsetter sin isolerte tilværelse. Nå er heller ikke Maries mor tilgjengelig. Hun er på ferie i Gibraltar.

Samtidig raser en solstorm som enorme skadelige konsekvenser for byen de bor i. Strømmen går og blir borte i flere uker. Dermed kommer også alle sider ved det moderne samfunnet ut av drift. Butikkene stenges. For får ikke kjøpt mat og heller ikke tilberedt det de ellers skulle ha på lager. Selv drikkevannet i springen blir borte. Heldigvis skjer dette om vinteren da fins snø ute som de kan smelte. På den andre siden uten tilgang på oppvarming innendørs blir det snart like kaldt der som ute. En stor del av byens befolkning ser ut til å ha evakuert. Vi hører om hvordan maten må rasjoneres. Så lenge det går, spiser de hermetikk rett fra boksen, og etter hvert må de nøye seg med å suge på alt annet de kan finne.

I denne vanskelige situasjonen harmoniseres forholdet mellom mor og sønn. Gutten begynner å snakke igjen, og på slutten av boka er han beredt til å reise tilbake til studiestedet.

Boka gir oss et bilde av hvordan tilværelsen kan arte sg fo reindriftssamene. Om de ikke lenger lever som nomader, men bor i vanlige hus, er det mye som skiller dem ut fra befolkningen forøvrig. Handlingen i boka utspiller seg i en liten bygd nord i Sverige. Her tegnes det opp sterke konflikter mellom samer og de andre.

Hovedpersonen er samejenta Elsa. Første gangen vi møter henne, er hun ni år. Hun har tilbakelagt en lengre skitur innover i skogen til reingjerdet for å se til reinkalven sin. En voksen mann er i ferd med å snitte opp dyret som han nettopp har drept. Denne hendelsen blir sittende fast i jenta i årene framover. Mannen, Robert Isaksen, er bokas store skurk. Sammen med en kompis tar han seg ofte inn på samenes områder, stjeler rein, slakter dem og selger kjøttet videre. Andre ganger morer de seg med å pine og plage de stakkars dyra. Det nytter heller ikke å melde fra til politiet. Politidistriktet her nord er milevidt, andre mer presserende oppgaver går foran.

Bokas handling starter i 2008 og gjør så et hopp ti år fram i tid. Samenes problemer gjelder ikke bare hetsen fra storsamfunnet rundt dem. I en søskenflokk på flere er det ikke gitt at alle får sjansen til å eie sine egne reinsdyr. Selv om dette har vært den sentrale delen av livet deres fra barnsben, blir de kanskje som voksne henvist til å søke annet arbeid, f.eks i bygdas gruver. Dette blir den tragiske skjebnen til Elsas onkel, som selv er lillebror.

Utallige ganger melder Elsas familie fra om reintyveri og annet hærverk. Men hver gang får de som svar at saken er henlagt pga bevisets stilling. I bokas sluttepisode får samene endelig gjennomslag, men ikke før Roobert Isaksen og kompisen har måttet bøte med livet – gjennom selvforskylte ulykker.

Boka har et sterkt handlingsinnhold. Man kan håpe at behandlingen av samene og deres rettigheter har kommet lengre i Norge. Beskrivelsen her kan til tider virke noe overdrevet, rett og slett for melodramatisk.

Det er en slags trist håpløshet over denne boka. Smtidig kan deler av innholdet virke noe forvirrende. Her er det trukket inn elementer som langt overgår vår realistiske fatteevne.

Handlingen er lagt til et sørstatsmiljø i USA der rasismen gror i fullt monn. Også klimaet er skildret som noe vanskelig, nesten uholdbart – stekende varme kombinert med sterk fuktighet. Her går menneskene rundt, er sultne oh kvalme, lukter spy og det som verre er.

Bokas hovedperson er trettenåringen Jojo – fysisk sett av blandingsrase, men følelsene hans er utelukkende på den ene side, Jojo og lillesøsteren hans vokser opp hos Mom og Pop. De er barns besteforeldre. More Leonie er også der. Men hun har vansker med å påta seg foreldrerollen. Selvopptatt som hun er, glemmer hun ofte å gi barna mat og annet de trenger. Derimot er hun ensidig opphengt i sin hvite ektemann, Michael, men han er for tiden i fengsel der han soner en lengre narkotikadom. I tillegg hjemsøkes Leonie til stadighet av sin døde lillebror, Given. Han ble i sin tid drept av hvite ungdommer (deriblant en slektning av Michael.

Ikke bare Leonie har disse synske evnene. Også Jojo kan se en død person. I hans tilfelle dreier det seg om Richie (12 år) som flere år tudligere satt i fengsel sammen med Pop. Gjennom oppveksten sin har Jojo hørt bestefaren fortelle om Richie som også ble drept av hvite.

En stor del av boka omhandler reisen til og fra Parcham-fengselet. Nå skal mor og barn ta imot Michael som har sonet ferdig. På hjemturen blir de stanset av det hvite politiet som opptrer ganske så provoserende og brutalt. De er også innom Michaels hvite foreldre. Men her blir de avfeid rakt og ufølsomt.

I den sorte familien har Pop nå lenge regjert både ute og inne, mens de krefteyke Mom har ligget i sengen med store smerter og i slutten av boka dør hun

Dette er en bokserie der innholdet i bøkene virkelig henger sammen. Jeg hadde sikkert vært ganske forvirret under lesingen dersom jeg ikke hadde lest de seks foregående bølene.

Et annet særpreg ved denne boka er at den faktisk deler seg i to. Vi har som vanlig en større forbrytelse som Riksmord får i fanget. Men da arbeidet rundt denne er ferdig, gjenstår fremdeles nesten halvparten av boka. Det er da mistanken brer seg om at selveste Riksmord må ha en massemorder i sin midte. Og da blir det virkelig dramatisk......

Sentralt i Riksmord står denne gangen Vanja, Ursula og Billy. Vanja er besitter ham, /Det sjefen etter at Torkil mot sin vilje er blitt førtidspensjonert. Han er nå på god vei til å bli en uhelbredelig alkoholiker. Sebastian Bergman har også trådt tilbake. Han hjemsøkes fremdeles av plagsomme mareritt etter tsunamiulykken i Thailand mange år tidligere der han mistet datter og kone. Tankene hans rundt dette males opp og opp igjen. Det får være måte på, kan leseren tenke. Men helt på slutten av boka dukker det opp noe helt oppsiktsvekkende som sikkert vil gi næring til flere bøker i serien.

Denne gangen er Riksmord innkalt til Karlshamn. Her har det nylig skjedd flere uoppklarte drap, utført med jaktgevær. Det viser at den skyldige er den unge kvinnen Julia. Hun har hatt en vanskelig barndom, ble mobbet og voldtatt og mistet sin eneste venninne i en tragisk bussulykke. Nå skal hun hevne seg. Hun har satt opp en liste med 10 personer som fortjener å dø. De blir alle skutt fra en bil, på langt hold. Underveis får Julia med seg broren til den drepte venninnen. Jakten på de to drapspersonene ender ved at de to kaster seg utfor et høyt stup.

Det siste utførte mordet på listen de)res blir det Billy som utfører. En voldsom trang til å drepe overmanner ham. (Det er som å ha en slange i magen!) Denne trangen viser seg å være enda større enn gleden over familielivet sammen med My og de ventende tvillingfødslene.

Da det viser seg at omstendighetene etter en tidligere kollegas (Jennefers) død ikke stemmer, våkner mistanken mot Billy hos Sebastian.. Han kontakter Torkel og Ursula. Deres øyne rettes mot Billy. Men denne er gløgg nok til å ane at nå er det fare på ferde.

Har kommet så langt at jeg trenger en ny liste.

Romanen handler om Arvid Jansen som trolig er forfatterens alter ego. Et år før handlingen tar til mistet han foreldre og brødre under brannen på skipet Scandinavian Star. I tillegg tok kona hans, Turid, med seg de tre døtrene deres og forlot ham. Arvid ble sittende igjen alene med store traumer som han sliter med å takle. Han driver nå målløst omkring i Oslo, tilbringer mye tid på diverse barer eller kjører rundt i bilen sin uten mål og mening, ute av stand til å slå seg til ro verken på den ene eller den andre måten.

Strukturen i boka er slik at handlinga hopper fra den ene hendelsen til den andre. Det er vanskelig for leseren å holde rede på rekkefølgen. Før kona forlot ham, virker det som om hun hadde «vokst» fra ham. Hun hadde fått seg nye venner. «De fargerike» er det Arvid kaller disse menneskene. Med sin egen proletarbakgrunn klarer han ikke å akseptere og tilpasse seg dette miljøet. Situasjonen blir desto vanskeligere for Arvid siden ex-kona hans også nekter ham samkvem med de tre mindreårige døtrene.

Tidlig i boka blir Arvid vekket en natt av telefonen. Det er Turid som ringer. Hun befinner seg på et ukjent sted og vil at Arvid skal komme og hente henne. Da han kommer, forteller hun gråtende at hun ikke har andre enn ham. Dette er et tydelig omslag i handlingen. Indikerer dette at de to er på vei mot hverandre igjen?

Enda mer gåtefull er sluttscenen i boka. Her er Arvid sammen med eldstedattera si, Vigdis. Det er hun som har lidd mest under foreldrenes skilsmisse. De oppsøker en psykiatrisk institusjon, men denne kan ikke ta imot den unge jenta. Så er de på vei mot en annen, men før de kommer helt fram, snur de og går hjem. Hva skal dette bety?

Bare slapp av! Her må det foreligge en misforståelse. «Og bakom synger skogene» er første bind i en trilogi. De to følgende bindene heter «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Første bind som er på ca. 250 sider (Bokklubbutgaven fra 1973), er nok den som er foreslått her. Flere av de andre foreslåtte bøkene ( Johan Borgens «Lillelord» og Johan Falkbergets «An-Magritt») er også første bind av en serie.

Kan en bok være grotesk og uhyggelig på samme tid som den virker både troskyldig og hyggelig? Ja, faktisk! Det er i hvert fall slik denne boka virker på meg. Kanskje er dette inntrykket blitt forsterket gjennom oppleserens stemme. (Jeg valgte lydboka.)

Boka omhandler en familie gjennom tre generasjoner. Fra å være en ganske normal familie, går den over til å bli dysfunksjonell av verste sort. Vi hører om 2. generasjon som bokstavelig talt utrydder seg selv. Men heldigvis ender det med nytt håp i 3. generasjon i skikkelse av jenta Liv som riktignok er fylt med forskrudde forestillinger, men som likevel er helt uskyldig og ser ut til å kunne klare seg i den normale verden.

Så vidt jeg skjønner må boka være et oppgjør med folk som lever helt isolert (her er et snakk om en ellers ubebodd øy). Under slike forhold, når man ikke får noen motstand, kan de rareste ideer utvikle seg.

Jens, faren til Liv, er snekker, men først og fremst er han en samler av verdens mest outrerte sort. Han reiser rundt for å selge det han har laget og vender hjem med desto mye mer skrap. Også unyttige ting han finner ute i naturen bringer Jens med seg. Til slutt går det så vidt at det knapt er plass til å bevege seg inne i det overfylte huset. Det som i hans øyne er plagsomme mennesker, kvitter han seg lett med ved å drepe dem. Jens’ mor som for lengst har rømt huset, kommer på besøk. Sønnen tar livet av henne. Så lar han den døde kvinnen bli sittende i stolen og overvære julefeiringa.

Liv har hatt to søsken. Først en tvillingbror. Han ble som spedbarn funnet livløs på gulvet under senga si. Hendelsen blir senere omtalt som en ulykke. Henne tar faren livet av (med em kniv?) Når det gjelder Liv, melder faren fra til myndighetene at hun har omkommet i en storm. På denne måten slipper jenta å begynne på skolen. Liv som vitne til det som skjer, går rundt og tror at alt er normalt. Noe annet kjenner hun ikke. Da det ikke lenger er plass til henne inne i huset, flytter hun ut i en container. Liv elsker og beundrer faren sin. Det samme gjelder for Livs mor. Men hun reagerer med å vokse seg umåtelig stor og feit. Hele dagen blir hun liggende i senga. Det ender med at Jens ser nødvendigheten av å også kvitte seg med henne. Han bedøver henne med tabletter og drukner henne i et badekar.

Samme dag dukker en fremmedkar opp ved huset. Han ser seg forferdet om og blir oppdaget av Jens som beordrer ham til å bli med og bære et badekar opp på soverommet. I tumultene som oppstår ser mannen sitt snitt til å stikke av. Utenfor huset dukker Liv opp. I samme stund raser hele huset sammen foran øyne på dem. Mannen tar jenta med seg til hovedøya der også en onkel av jenta dukker opp. Slik ser det ut til at boka får en slags «happy ending», tross alt.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Det er heller sjelden jeg blir så overasket når jeg nærmer meg slutten av en bok som jeg ble denne gang. Og når jeg så tenker tilbake på alt foran, virker løsningen så logisk, det var naturlig at det skulle henge slik sammen.

Bokas handling foregår på to tidsplan. I 1980forsvinner en ung jente fra den lille småbyen Stenträsk i Nord-Sverige. 40 år senere blir et hodeløst lik funnet, godt gjemt i et brufundament. Alt tyder på at det er den savnede Sofie.

I 1980 var hun en av jentene i lesegruppa «Polarsirkelen». I flere år hadde 5 jenter kommet sammen en gang i måneden på det lokale biblioteket for å diskutere en valgt bok. Referatet av samtalene ble alltid skrevet ned av Sofie. Dette var hennes viktigste bidrag. De andre jentene mente at hun hadde en noe enkel og begrenset litterær forståelse. Sofie gikk til behandling hos psykolog. Flere år tidligere hadde hun mistet lillebroren sin i krybbedød. Dette hadde gått sterkt inn på henne, het det.

En av de fem jentene var Agneta som gikk med egne forfatterdrømmer. I muntlig tilstand hevdet hun seg dårligere fordi hun stammet. Hun bodde sammen med moren sin som var psykisk syk. Familien hennes skilte seg ut fra de andres ved å ha dårlig råd, og Agneta måtte ta vaskejobber ved siden av skolegangen. Hun vasket på den amerikanske militærgarnesjonen som ligger nær fundamentet der liket nå er blitt funnet. De unge jentene den gang i en alder da de amerikanske soldatene var spennende. Bl.a. hadde jenta Carina (i beruset tilstand) bøitt med inn på rommet til en av soldatene, noe som den gang ble observert, ble nedtegnet i en politirapport og voldte henne stort besvær da saken ble tatt opp igjen 40 år senere. Ellers var det en av stedets jevnaldrende gutter som var spesielt populær blant jentene. Det var idrettshelten Wiking Stormberg. Han var sønn av småbyens politimester.

Da liket er blitt funnet og saken gjenopptatt, er det Wiking selv som leder etterforskningen. Han har nå overtatt som politisjef og som kontordame har han Carina. Hun som den gang så sterkt ønsket å reise, var den som var blitt værende.

Nå 40 år senere møtes de fire gjenlevende jentene i en minnestund som blir holdt i kirken for den døde. Politiet er også mannsterkt til stedet folkemengden. Det gjelder å få grepet drapspersonen før vedkommende, som trolig er bevæpnet, ser sitt snitt til å stikke av. Men personen de jakter på og resultatet av den tilbakelagte etterforskningen er noe annet enn det vi lesere hadde forestilt oss.

Forfatteren Liza Marklund har skrevet mange bøker der journalisten Annika Bengtzon er hovedperson. Jeg var blitt litt lei av ¨lese om Annika og hennes arbeid og familie. Denne boka representerer noe nytt og forfriskende. Og skal man ta til etterretning en antydning som kommer helt på slutten, blir det flere bøker fra småbyen Stenträsk.

En riktig skummel bok fylt med nifse ingredienser. Mennesker som bor for seg selv inne i en skog. En jente som holdes fanget i en kjeller. Eventyreffekter som blir spunnet rundt dette – Hans og Grete, pepperkakehus, en heks...bibelsitater. To personer som blir til én. Et brødrepar: den ene tilsynelatende slem, den andre snill. Døde personer som liksom opptrer på scenen.

Hovedpersonen i boka må sies å være jenta Elissa, 13 år gammel og et kommende sjakkgeni. Boka åpner med at hun i følge med moren sin dra på en sjakkturnering. Elissa vinner de innledende partiene, men så vil hun ut i bilen for å hente noe. Da blir hun tatt, dopet ned og kjørt vekk i en fremmed bil.

Et stort politaipparat blir satt i gang, men det er vanskelig å finne noe spor. Etterforskningen blir ledet av politietterforskeren, en sterk, men samtidig uhyre sårbar kvinne (som opplever at en lang rekke med graviditeter bare ender i spontanabort.

Da Elissa våkner opp, befinner hun seg nede i en kjeller, lenket til veggen med håndjern og kjetting. Dette stammer og skjærer seg inn i armen hennes ved bevegelser. Resultatet blir dype sår som det etter hvert går betennelse i. Men Elissa er en dypt rasjonell person som ikke lar seg stanse av smerte. Hun analyserer kjellerrommet, deler det opp i firkanter etter mønster av et sjakkbrett. Det som ser ut til å være to forskjellige personer kommer etter tur og med jevne mellomrom inn til henne. De er utstyrt med ulike hodelykter, noe som gjør at Elissa ikke kan se personen. Den ene snakker med sint stemme, er brutal og later til å være sjefen. Den andre ser ut til å være en gutt på hennes egen alder og kaller seg Elijah. Han vil bli venn med henne, leke med henne. Da han vil lære seg sjakk og trenger et sjakkbrett, ser Elissa sin sjanse. Hun får ham til å sende et brev som kommer til å bli politiets endelige gjennombrudd i etterforskningen.

Elijah virker som en ytterst ensom gutt. Før Elissa dukket opp, hadde han bare en eneste venn, den mystiske Annie (kvinnen som bor i en rusten campingvogn). Etter hvert skal det vise seg at det nettopp er hun som er heksen i historien. Uansett hvor mye Elissa trygler Elijah, nekter han å melde fra til politiet. Han sier bare at han «må følge reglene».

Etter hvert avsløres mer og mer av sammenhengen for oss lesere. Vi ser at det egentlig dreier seg om et alvorlig psykiatrisk tilfelle med et ensomt menneske som selv en gang er blitt kidnappet og som fremdeles «tror» at han lever sammen med familiemedlemmene sine. Aller mest skremmende er at kidnappingen av Elissa ikke er enestående. Gjennom årene er flere barn blitt borte på denne måten. De er nå for lengst døde, og sakene er heller aldri blitt oppklart av politiet. Boka ender på en svært dramatisk måte med en skadet Elissa på flukt nedover en skråning mens en bil ruller i rasende fart rett mot henne......

Bokas tema er først og fremst integrering av muslimer i Europa her møter vi alt fra innbitte jihadister innstilt på å hevne seg til den motsatte ytterligheten muslimer som gjør alt for å viske ut sine røtter og så gjøre seg så europeisk som mulig. Og midt i mellom finner vi det store flertall av mennesker som ønsker å bevare sin kultur og religion samtidig som de prøver å tilpasse seg vertslandet.

Her møter vi tre muslimske søsken. Det er storesøsteren Isma og tvillingparet Aneeka ogParvaiz. De vokser opp i London, men tidlig mister de begge foreldrene. Da må Isma avbryte studiene sine og innta rollen som en slags mor for de to langt yngre søsknene. Da boka åpner, har tvillingene blitt nitten år og Isma har gjenopptatt studiene sine. Hun reiser til USA, men på flyplassen i London blir hun stoppet i tollen der hun blir utsatt for en umåtelig grundig og ydmykende kontroll.

På stamkafeen blir hun kjent med Eamon Lane, som også kommer fra London. Han er sønn av den nyutnevnte britiske innenriksministeren, Karamat Lone, muslimen som har gjort at for å bli så britisk som mulig. Da Eamon får se et bilde av Ismas lillesøster, den vakre Aneeka, blir han helt betatt. Tilbake i London gjør han kur til Aneeka.

I USA forsøker Isma så godt som råd er å holde kontakten med tvillingene i London. Det er vanskelig å høre noe fra Parvaiz. Nå har det alltid vært et særdeles godt forhold mellom tvillingene, men det kommer nå tydelig fram at også Aneeka er dypt bekymret for broren. Parvaiz har alltid lengtet etter sin far som han aldri har kjent. Faren var en islamsk terrorist som ble drept da han skulle fraktes til Guatanamo- Nå har Parvaiz kommet i kontakt med en gjeng med eldre ytterliggående islamister. En av dem blir som en slags far for ham. Denne mannen planter i gutten et svært forherligende bilde av faren hans.

Parvaiz blir lovet en stilling i Syria. Han skal jobbe for IS i informasjonsavdelingen. Han reiser, men tør ikke helt å fortelle familien hvor han skal. Jobben i Syria viser seg å være langt fra det han hadde forestilt seg, og Parvaiz vil tilbake til London. Nå har den nye britiske innenriksministeren fått gjennom en ny lov som innebærer at enhver som forlater Storbritannia for å slutte seg til en terrororganisasjon vil automatisk komme til å miste sitt britiske statsborgerskap. Parvaiz er tilbake i Istanbul på vei mot den britiske ambassaden for å prøve å skaffe seg et nytt pass da han blir skutt på og drept. Man påstår at han var mistenkt for å planlegge et angrep på ambassaden.

Da Aneeka i London får høre at broren er blitt drept, blir hun helt knust, og enda verre blir det da britiske myndigheter nekter familien å få fraktet liket hjem til England for å begrave gutten der.

I London har familien Lone fra første stund tatt avstand fra Eamons nye kjæreste. Og Aneeka selv har hevdet at hun har blitt sammen med innenriksministerens sønn i håp om at han kunne hjelpe broren. Nå har faren sendt sønnen sin vekk i håp om at han skal gi slipp på tanken på Aneeka. Hun på sin side tenker bare på den døde broren. Hvordan få liket hans hjem til London? I all hemmelighet reiser hun til Karachi. Her lar hun seg fotografere sammen med brorens lik. Bildene går gjennom Tv-kanalene verden rundt, og en sterk folkeopinion danner seg til fordel for de to og motstanden mot den ubarmhjertige innenriksministeren vokser seg stor. Nå våkner også Eamon til handling. Også han reiser til Karachi og slutter seg til Aneeka. Mens TV-bildene derfra raser over skjermen, samler en rasende folkemengde seg utenfor huset til Lone-familien.

Boka handler om en ung jente som er i en situasjon som de fleste veletablerte mennesker vil karakterisere som det største de opplever i livet -graviditet og fødsel av et nytt menneske. For Emly derimot er denne situasjonen bare vanskelig og skremmende.

Hvem er denne jenta? Emily (eller Em som hun ofte kalles) er 19 år. To år tidligere forelsket hun seg i den småkriminelle Pablo som nå har forsvunnet ut av livet hennes uten at Em egentlig forstår hvorfor. Em har vokst opp som enebarn hos en alenemor. Hun har aldri kjent sin far. Moren hadde dårlig råd. Emily og barnet kommer sikkert til å ha det samme. Altså her er det historien som gjentar seg.

Skildringen av Emily kommer fram på forskjellig vis. Vi hører om hva hun gjør i dagliglivet. I tillegg flettes det inn tanker som utenforstående gjør om henne, politifolk, jordmor, lege, ansatte på mødrekontor, sjefen hennes på jobben, en mannlig nabo osv. Ellers griper forfatteren selv inn gjennom kommentarer og spørsmål. I tillegg hopper fortellingen fram og tilbake mellom tiden før fødselen og tiden etter.

Vi kan si at boka ender som et spørsmål. Hvordan kommer det til å gå videre med Emily? Vil hun klare å holde på jobben hun fram til nå har hatt hos KIWI. Vil hun senere finne seg en mann? En nabo (dobbelt så gammel som Emily) har kastet sine øyne på henne. Komme det noe positivt ut av dette? Vil barnevernet måtte komme og blande seg inn?

Jeg drister meg til å komme med et motstykke til din bygderoman, nemlig en byroman: Johan Borgens Lillelord.

Handlingen er i stor grad konsentrert rundt en firemannsbolig på Tåsen Her bor i første rekke Rikke Prytz (forsker), hennes ektemann Åsmund og deres ti barn. Rikke er fortelleren i historien.

Til tross for at Rikke er relativt lykkelig sammen med Åsmund (som hun har kjent siden tenårene), lar hun seg sjarmere av Jørgen og gir etter for hans seksuelle tilnærmelser. De to er ytterst forsiktige. De treffes bare i huset når ektefellen er borte, og ellers på hotellrom under reiser til andre byer.

Men så skjer det at Jørgens kone finner ektemannen død der han sitter ved datamaskinen sin. Strupen hans er skåret over. Politiet kan raskt konstantere at det må være en av husets beboere som er drapspersonen . Den elektroniske låsen på ytterdøren viser at ingen utenforstående har kunnet komme seg inn i løpet av drapsnatten.

Mistanken brer seg blant beboerne i huset. Rikke plages med sin dårlige samvittighet. Hun kvier seg for å fortelle til mannen Åsmund om sitt forhold til Jørgen. Derimot skriver hun til en av etterforskerne, en kvinne Rikke kjenner fra ungdommen og fortelle historien om seg selv og Jørgen.

Som i mange andre krimbøker, særlig de som har en kvinnelig hovedperson, blir det mye snakk om daglige trivialiteter her Også livet til barna til Rikke og deres adferd og velbefinnende får stor plass i boka. Likevel synes jeg at forfatteren på en fine måte klarer å forene dette med spenningen som først og fremst ligger i Rikkes dårlige samvittighet. Dette gjør boka til en svært vellykket psykologisk triller med en sterk indre spenning. Underveis kommer også andre ubhagelige hendelser inn i bildet som funn av drepte katter.

Det eneste jeg kan sette fingeren på er at forfatteren har utstyrt personene sine med et lukteregister så fintfølende at det overgår enhver sannsynlighet. Er det virkelig realistisk å ha slike anelser eller vise slik forsiktighet som Rikke her gjør? Å kunne ane lukten av en person som har passert gjennom et kjøkken den foregående natten, tror jeg ikke på.

Denne boka er noe forskjellig fra kriminalromaner flest. Her er ikke innholdet bare konsentrert rundt etterforskerne eller ugjerningspersonen. Også historier rundt andre personer som bare har en perifer tilknytning til selve plotter, har fått egne kapitler, f.eks jenta som bor sammen med bestefaren sin langt inne i skogen. På denne måten får vi servert historier inne i selv historien. I boka virker dette forfriskende og interessant.

Det er en svært så intrikat forbrytelse som må oppklares her av Holger Munch og hans team. To gutter blir funnet drept på en slette. Mellom dem ligger et dødt dyr. Hele oppstillingen bærer preg av å være arrangert og tilrettelagt. Til sammen skal det hele danne et vakkert bilde. Hele scenen har tydelige paralleller til et drap i Sverige begått 8 år tidligere. Dette drapet er aldri blitt oppklart.

Teamet til Munch får denne gang tilført en ny medarbeider. Mia Krüger kommer rett fra skolebenken. Hun har utmerket seg på Politihøyskolen ved å kunne se detaljer som går andre forbi Også en tilsynelatende psykolog, en medarbeider fra det svenske politiet stilles til rådighet. Til tross for dette blir det en underlig lang vei, med mange blindspor som må til før saken endelig blir oppklart.