Bokelskere.no

Henry V (tidligere kjent som Hal, enkelte ganger kalt Harry) har blitt en moden konge, borte er den unge og uregjerlige prinsen vi møtte i skuespillene om hans far. Kongen har bestemt seg for å dra til Frankrike for å gjenerobre landområdene den engelske trone tidligere innehadde.

I første del av skuespillet møter vi kongen under forberedelsene til krigføringen i Frankrike. Mange hensyn må tas, blant annet må Henry forsikre seg om at England i hans fravær er sterkt nok rustet til å stå imot eventuelle angrep fra skottene. Det finnes andre utfordringer også: selv om Henry V er en velansett konge, lurer likevel farene innenfra. Enkelte i hans krets prøver å forråde ham, men de blir avslørt av kongen selv og blir dømt til døden.

Vår alles kjære Falstaff, kongens tidligere svirebror, blir også i dette stykket nevnt. Dessverre dør han tidlig, men flere av hans venner, blant annet Pistol, er å finne som muntrasjonsråd.

I dette historiske skuespillet befinner vi oss tidvis i England og tidvis i Frankrike. Vel i Frankrike er det usikkert hvilken side som kommer til å gå seirende ut av kampene, selv om engelskmennene allerede har hærtatt sin første by. Henry tar seg en nattlig tur rundt i leiren for å oppmuntre troppene og samtidig finne ut hvordan stemningen er. På denne nattlige ferden møter han Pistol, en av Falstaffs kamerater. Pistol skjønner ikke at det er kongen han snakker med, og kommer etter hvert i munnhuggeri med monarken. De to blir enige om at det skal bli kamp mellom dem neste gang de møtes. For å kjenne hverandre igjen, utveksler de hansker. Denne episoden gir grobunn for kjærkomne humoristiske episoder. Det hele ender med at Henry V lar den uvitende Fluellen bære hansken, samtidig som han får noen av sine menn til å følge med og påse at ikke noe alvorlig skjer mellom Pistol og Fluellen – det er et artig grep at kongen midt i kampens hete finner tid til å forlyste seg med slikte trivialiteter.

Engelskmennene seirer over Frankrike og i stykkets siste del befinner vi oss atter på engelsk grunn. Henry V får ekte den franske kongens datter Katharine og begge monarkene virker å være venner og vel forlikte. Korets avslutningsord minner oss likevel på hvordan den videre historien går:

Henry the Sixth, in infant bands crown'd King
Of France and England, did this king succeed;
Whose state so many had the managing,
That they lost France and made his England bleed

I dette stykket bruker Shakespeare koret mer aktivt en tidligere. Hver akt begynner med at koret kommer med sine meninger og frampek. Koret har i Henry V også en tilleggsfunksjon: tilhørerne blir bedt om å la seg lede av det som skjer og ikke bry seg om begrensningene teaterscenen legger på et slikt storslått stykke:

Piece out our imperfections with your thoughts;
Into a thousand parts divide on man,
And make imaginary puissance;
Think when we talk of horses, that you see them
Printing their proud hoofs i' the receiving earth;
For 'tis your thoughts that now must deck our kings,
Carry them here and there; jumping o'er times,
Turning the accomplishment of many years
Into an hour-glass: for the which supply,
Admit me Chorus to this history;
Who prologue-like your humble patience pray,
Gently to hear, kindly to judge, our play.

Jeg finner også grunn til å nevne Shakespeares lek med de ulike språkene karakterene bruker (engelsk, fransk, skotsk, walisisk). Det er første gang i alle fall jeg har lagt merke til at mesteren tillegger karakterene forskjellige ”dialekter” (i mangel av et bedre ord..). Det er morsomt å lese den unge Katharines første, spede forsøk på å beherske engelsk:

KATHARINE
Excusez-moi, Alice; ecoutez: de hand, de fingres,
de nails, de arma, de bilbow.
ALICE
De elbow, madame.
KATHARINE
O Seigneur Dieu, je m'en oublie! de elbow. Comment
appelez-vous le col?

Jeg forundret meg også over at Katharine ønsket å lære engelsk såpass tidlig i stykket, mon tro hun ante hvordan krigen ville ende?

En annen som også har en distinkt måte å snakke på, er waliseren Fluellen:

All the water in Wye cannot wash your majesty's
Welsh plood out of your pody, I can tell you that:
God pless it and preserve it, as long as it pleases
his grace, and his majesty too!

Denne leken med språk var noe av det jeg likte aller best ved dette stykket.

I sommer leste jeg Sommerdøden av samme forfatter. Vanligvis elsker jeg krim og sluker det meste, men denne boka holdt nesten på å irritere vettet av meg! Mine krav til en god krim er at den skal være spennende og ha et godt plot, samt at språket ikke må irritere.. Du store min tid; jeg holdt på å drive min reisefelle til vannvidd av alle sukkene, akk’ene og ve’ene som kom fra meg, mens jeg gjorde mitt beste for å fullføre boka under sommerens utenlandsopphold. Det var ikke nødvendigvis værreferansene som førte til den største irritasjonen, heller var det hovedpersonens tanker, spesielt om datteren, som virkelig skapte frustrasjon. Igjen og igjen tenker Malin på datteren, og kommer med dypsindige tanker som ”Hva tenker du nå, Tove?”, ”Hvor er du nå, Tove?”, Tove, Tove, Tove… Jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å lese en bok av denne forfatteren igjen!

Jeg vil tro de er rett rundt hjørnet. Noen forlag sendte ut pressemeldinger på dette i desember allerede. Jeg vil tippe at det vil ligge på hjemmesidene til forlagene i løpet av de neste ukene.

Jeg gleder meg mest til den nye boken til John Ajvide Lindqvist og de norske krimutgivelsene.

Jeg har laget en oversikt ( dog ikke uttømmende) over vårens bokutgivelser her

Jeg bruker forlagenes hjemmesider, søkefunksjonene hos nettbokhandlerne, blogger, hjemmesider m.m for å holde meg oppdatert.

Bli med på leseutfordring. Du finner mer informasjon her

Du behøver ikke å ha en blogg eller Twitter for å bli med. Du kan f.eks bare sende meg noen ord på på pm her inne, når du har lest en debutantbok, så er du med i trekningen av månedens lesepremie. Den finner du her

Utrolig bra gjennomgang av skuespillet, Karamella!

For meg virker dette stykket på mange måter å være et slags mellomspill; det florerer av både tilbakeblikk og frampek. Kongen plages definitivt av måten han fikk tronen på og løftet han ikke har maktet å holde (han sverget jo å dra til det hellige landet - Jerusalem - etter at han hadde avsatt Richard). Til og med på dødsleiet er det dette som rir ham:

Laud be to God! even there my life must end.
It hath been prophesied to me many years,
I should not die but in Jerusalem;
Which vainly I supposed the Holy Land:
But bear me to that chamber; there I'll lie;
In that Jerusalem shall Harry die.

Kongen frykter for hva som skal skje etter hans død. Vel er han bekymret for tronarvingen, men han er også opptatt av at de andre sønnene skal greie seg etter at prinsen har overtatt tronen. Han advarer blant annet sønnen Thomas om tronarvingens skiftende humør og affeksjoner:

His temper, therefore, must be well observed:
Chide him for faults, and do it reverently,
When thou perceive his blood inclined to mirth;
But, being moody, give him line and scope,
Till that his passions, like a whale on ground,
Confound themselves with working. Learn this, Thomas,
And thou shalt prove a shelter to thy friends,
A hoop of gold to bind thy brothers in

Enkelte frampek om prins Harrys regjeringstid kommer også:

England shall double gild his treble guilt,
England shall give him office, honour, might;
For the fifth Harry from curb'd licence plucks
The muzzle of restraint, and the wild dog
Shall flesh his tooth on every innocent.
O my poor kingdom, sick with civil blows!

Kongen frykter altså opprør innad i kongeriket og han oppfordrer tronarvingen til å dra nytte av kongens egne venner. Epilogen gir oss også en pekepinn på hva som skal komme videre (blant annet hva gjelder den godeste Falstaff):

our humble author will
continue the story, with Sir John in it, and make
you merry with fair Katharine of France: where, for
any thing I know, Falstaff shall die of a sweat,
unless already a' be killed with your hard
opinions

Må innrømme at jeg alltid synes det er artig med slik intertekstualitet, der forfatteren plutselig blir synlig. Epilogen gjorde i alle fall meg svært interessert i det neste historiske skuespillet – Henry V.

Ellers: jeg fikk en ekkel bismak i munnen over måten kongen lurte sine fiender på… Er det bare meg, eller var dette en særs uredelig og lite heroisk måte å beseire opposisjonen på?

Eg synst verkeleg det er fascinerande når eg les eldre litteratur, gjerne frå mellomalderen, som treff meg. Rolandsangen var definitivt eit av desse verka. Eposet bekreftar at alt framleis er som det alltid har vore: menneska bryr seg om kvarandre, nokre er modigare enn andre og til slut: det er alltid "oss" mot "dei".

El Cid har eg sjølvsagt svært lyst til å lese! Den einaste utgåva eg fann på nett var denne. Har du tips til ein betre versjon eg kan forlyste meg med?

Jeg forundres stadig over verker jeg støter på, leser og faktisk liker! Rolandsangen har jeg lenge hatt planer om å lese, først og fremst etter at jeg, sammen med leseselskapet mitt, fullførte Don Quijote - boka ga meg i aller høyeste grad lyst til å søke opp noen av dens inspirasjonskilder.

Derfor: enter Rolandsangen! Helteeposet handler om den unge ridderen Roland, nevø av Karl den store. Roland har gitt Frankrike mange seire på slagmarken, blant annet mot sarasenerne i Spania. Etter mange tunge slag ønsker Karl den store å få en slutt på krigene, han sender derfor Ganelon (Rolands stefar) som sendebud til fiendens leir. Dette blir ikke godt mottatt av Ganelon, som legger skylden på Roland:

Om Herren lar meg vende frelst tilbake,
skal jeg forfølge deg i bittert hat,
et bittert hat, som varer livet ut

Sang 20

Ganelon lar seg friste av et tilbud fra fienden: Roland blir sveket av sin stefar og lures inn i en felle, sammen med sin beste venn Oliver, 12 fantastiske riddere og 20 000 av Frankrikes beste krigere. Roland dør midt inn i eposet, men hans arv lever videre. Karl den store har alltid satt sin lit til Rolands hærføreregenskaper, men etter Rolands død må han selv stå på barrikadene. Engelen Gabriel og Gud selv står ved hans side, og etter å ha mistet mange franske soldater/riddere, går den stolte Karl av med seieren mot de ”vantro”.

Som seg hør og bør i et helteepos ender det hele godt: Karl seirer, Ganelon får sin velfortjente straff og den skjønne maurerdronningen blir kristen…

Jeg likte teksten godt, noe som i grunnen overrasket meg. Selve historien er spennende, i tillegg er kampscene såpass blodige og voldsomme at de gjør inntrykk:

Han kløver skjoldet og han flerrer brynjen
og planter lansen i hans underliv.
Han fatter fast og driver lansen gjennom.
Så slynger han ham død, fra lanseskaftet.
Da mælte Oliver: ”Et herlig slag.”

Sang 97

Innimellom alle voldsomhetene kan man også finne gode skildringer:

Kong Baligant har store, sterke ben,
er smal om livet men er bred om bringen,
og han er staut og sterk av skikkelse.
Og bredskuldret. Han har et åpent blikk.
Stolt er hans ansikt, og hans hår er krøllet
og hvitt som somrens hvite blomsterflor,
og er velprøvet i tapperhet.
Gud, for en ridder, var han bare kristen!

Sang 228

De kristne mot de vantro er et av de sentrale temaene i denne heltefortellingen. Det blir nesten komisk når maurerne kaller seg selv vantro (det kunne de da på ingen måte mene!), men tatt i betraktning at dette er et verk fra 1100-tallet som nettopp skulle oppfordre til å kjempe ”den gode sak”, er det vel ikke rart at tankegangen var sånn. Det slo meg da jeg leste verket at lite har skjedd når det gjelder religionskrigene gjennom de siste 1000 år…

Vet du; denne jula skal virkelig bli en ”skuldrene ned-jul” hva lesing angår! Min familie leser lite og gir sjelden bort bøker - dette er jeg vant til og har derfor som vanlig tatt mine forhåndsregler. Jeg har flere titalls uleste klassikere i bokhylla mi, samt flerfoldige bøker ”åpnet” på nb.no og andre nettsider. Jeg gleder meg virkelig til å la innfallene råde og lese akkurat det jeg vil, der og da. Endelig har jeg tid til å gi meg litteraturen i vold, uten at hverdagen griper inn!

Jeg har vært inne og snoket i boksamlingen din og ser at vi har lest en god del av de samme krimbøkene, dette gjør det vanskelig å anbefale noe nytt til deg. Mine favoritter i denne sjangeren er Colin Dexters Morse-bøker, P.D. James bøker om Dalgliesh, B. Akunins Fandorinbøker og Arnaldur Indridasons bøker om Erlendur - jeg ser du har lest bøker av alle disse forfatterne.

De eneste gode krimbøkene jeg kommer på, som det ser ut til at du ikke har lest ennå, er svenskene Roslund og Hellströms bøker. Bøkene er samfunnskritiske og har ofte gode plot - forfatterne viderefører med andre ord den svenske krimtradisjonen.