Bokelskere.no

Da jeg var yngre var jeg en svært ivrig boksamler. På grunn av lommeboka så jeg meg nødt til å besøke antikvariater og brukthandlere hyppig. Jeg fant både Bjørnsons og Lies samlede verker til en billig penge i skinninnbundne utgaver, med en herlig patina av et levd og lest liv. Kiellands samlede fant jeg i en noe ringere utgave og Ibsen kjøpte jeg gjennom bokklubben. Jeg ser stadig vekk ulike utgaver av de fire stores samlede verker når jeg besøker antikvariater og brukthandlere i dag – ikke er de dyre, heller (kanskje med unntak av Ibsen). Jeg vil anbefale deg å sjekke bruktmarkedet, er sikker på at du kan finne utgivelser som frister der.

Det er veldig hyggelig å se Bjørnsons, Lies, Kiellands og Ibsens samlede i bokhylla, men på samme tid er de en påminnelse om at jeg ennå ikke har lest alt, og kanskje ikke (igjen med unntak av Ibsen) kommer til å lese dem ut…

Først: tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boka! Selv om jeg har lest mye krim, må jeg noe beskjemmet innrømme at jeg verken hadde hørt om boka eller forfatteren før jeg leste din omtale. Det du skrev gjorde meg interessert og nå har jeg endelig fått lest Tidens datter selv.

Jeg er enig med deg i at boka setter historieskriving i perspektiv. Ikke er det bare seierherrene som skriver historien, de samme seierherrene har til og med hatt mulighet til å forandre det som tidligere er skrevet om motstandere, for så å sette seg selv i bedre lys. Boka stiller spørsmål ved historiske ”sannheter” og belyser problemet det er å forandre på disse ”sannhetene” når generasjon på generasjon har lest og lært om dem.

For meg var det spesielt interessant å lese om teoriene rundt Richard III, hans regjeringstid og person, siden jeg er stort fan av Shakespeare. Kilden mesteren fra Stratford benyttet seg av når han skrev sitt historiske skuespill om kongen var Thomas More, en historiker som levde under Henry VIIs regjeringstid og viss kunnskap og intensjoner det blir sådd tvil om i denne boka. Må si at det var forfriskende å lese om et annet syn på Richard III enn det synet Shakespeare – og More - forfekter. Historie og historieskriving er interessant og det er alltid deilig å bli påminnet om at dette faget og ”sannheten” vi alle kjenner til en gang har kommet fra enkeltmennesker, enkeltmennesker som var preget av sin samtid, sine ledere, sine motiver… Historikere og historiske kilder var/er bare vanlige mennesker og innehar alle de samme styrkene og svakhetene vi andre lider under.

Som krimfortelling er denne boka ganske stillestående og jeg tror kanskje at en del lesere kan finne den for lite actionpreget. For meg var dette likevel en liten perle, nettopp fordi jeg liker bøker som får meg til å tenke, fordi jeg er opptatt av historie og fordi jeg synes det er spesielt givende å lese om historiens store mennesker. Om noen andre fatter interesse for denne ganske korte boka (191 sider), er den å finne her

Avslutningsvis vil jeg si at jeg likte begrepet Tonypandy, tror det for meg kommer til å bli et begrep jeg vil benytte meg av hver gang det er noe muffens ved den historiske sannheten av det jeg leser…

Eg er veldig einig i det du skriv – for meg er Skråninga absolutt eit meisterverk! Hoppa i tid er meisterleg gjennomført, og gjer at ein som lesar både blir nysgjerrig og fenga av historia. Tittelen er svært passande for boka; her møter vi eit menneske som er fanga inn i ein spiral på veg nedover mot tragedie, utan moglegheit til å hoppe av. Hovudpersonen sklir først sakte og etter kvart raskare nedover skråninga..

Dette er ei vond bok å ta inn over seg. Eg har lest både boka og skodespelversjonen, og har sett ei av oppsetjingane. Eg kjente meg sint ved kvart møte med verket: det er faktisk slik at omsorgssvikt og overgrep til stadigheit skjer, utan at nokon av dei som veit grip inn. Tenk så mange liv som kunne vore annleis om fleire hadde gjort noko, sagt i frå om det dei veit om det som skjer rundt om i heimane til folk.. Tiller seier noko viktig om kva som kan skje når vergelause ungar ikkje får den hjelpa dei treng, og på den måten er boka også ein viktig samfunnskritikk og eit must å lese for alle dei som arbeidar med ungar.

Må bare presisere at svært få deler av boka er skrevet i historisk presens - det aller meste er lettlest og skrevet i det akk så problemfrie preteritum ;)

Du har nok rett i at denne boka er en typisk ”kvinnebok” og på mange måter tar den opp tradisjonen fra Fay Weldons bøker. Weldon er en forfatter jeg satte stor pris på da jeg var yngre, rett og slett fordi jeg syntes det var interessant og faktisk befriende å lese om kvinneskikkelser som var sterke og kjempet mot undertrykkelsen de følte seg utsatt for. De aller fleste forfatterne jeg leser bøker av er menn, og de aller fleste hovedpersonene jeg møter på er også menn. Nettopp derfor er det underholdende å lese bøker om Weldons hunndjevel eller Uris kjerringer.

Uris Kjerringer gjør det samme som Weldons karakterer; de prøver å hevne urett de føler har blitt begått mot dem av menn. Hevnen de utfører er til tider passende, andre ganger er det ikke like lett å følge forfatterens tanker. På mange måter likte jeg boken godt, siden tematikken tidvis er tiltalende (må bare presisere at jeg er i mot all slags form for vold i det virkelige liv!). Jeg satte også pris på selve rammen rundt det hele – latinkurset – og de mange latinske sitatene og lærte faktisk en del om latin. Når det er sagt synes jeg karakterene ble litt for karikerte for min smak; de var så utrolig forskjellige, men likevel på hver sin måte en stereotypi av ulike kvinneskikkelser…

Uri skriver godt, det er ingen tvil om at hun behersker det norske språk til fingerspissene. Bruken av historisk presens fant jeg likevel forstyrrende. Jeg skjønner at denne verbformen er brukt for å skape nærhet til handlingen, men i mine øyne var bruken inkonsekvent og derfor til tider rett og slett forstyrrende. Jeg tok meg selv i å stoppe opp i lesingen hver gang det ble skrevet i presens…

Ser at en del av det jeg har skrevet er ganske negativt, men jeg vil likevel presisere at jeg fant boka både lettlest og underholdende. Dette er ei bok for alle dem som liker Fay Weldon eller for alle dem som en eller annen gang har følt seg dårlig behandlet eller forbigått av menn. Personlig fant jeg boka mye svakere enn for eksempel samme forfatters De beste blant oss, men den var absolutt verdt de få timene det tok å lese den. For å oppsummere: min mening er at dette er ei underholdende midt-på-treet-bok, kanskje skrevet spesielt for kvinner. Les den gjerne i kjølvannet av en konflikt med en mann, da befinner du som leser deg nok i den rette stemningen til å ta inn over deg både tematikken og handlingen.

Jeg kan med dette avkrefte ryktene om min død ;) Setter pris på at du har merket mitt fravær, jeg har savnet å diskutere med deg og de andre her inne! Noen ganger er det bare sånn at livet kommer litt i veien og da må hobbyen vike for de mer presserende gjøremål.. Med andre ord: jobben.

Det er nettopp dette med diskusjonene og at vi etter hvert føler at vi ”kjenner” dem vi debatterer med, og derfor legger merke til eventuelt fravær, som er så spesielt med bokelskere.no. Nettsiden er nesten som et lite samfunn å regne. Her finner vi mennesker i alle (lesekyndige) aldere, med ulike bakgrunner og ulike meninger. Bakgrunnen vår gjør at vi uttrykker oss på forskjellige måter. Noen ”kjenner” du godt, andre har du til nå ikke hatt kontakt med. Det er kanskje derfor de få beklagelige episodene har oppstått: det er lett å akseptere sterke meninger og uenighet fra bokelskere en kjenner og til nå har hatt et positivt forhold til, mens det er vanskeligere å forstå bokslakt eller argumentasjon fra andre en ikke har ”snakket” med tidligere? Hmmm, dette er i alle fall en teori jeg har ;) Uansett: for meg er det fremdeles svært interessant å diskutere bøker og mer generelle tema med dere andre bokelskere og takk og pris for det ;)

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, Ann Christin. Jeg har både gitt og fått pepper – og jeg har til og med lagt meg langflat (med god grunn!!) en gang jeg gikk lang over streken i mine antagelser angående et innlegg. Sånn er det bare. Tror alle vi som er her inne er temmelig pasjonerte når det gjelder litteratur, enten vi liker dette eller hint. Nettopp fordi det er mange følelser i omløp, kan enkelte debatter avspore. Til tross for at det har vært noen få negative episoder, synes jeg både debattene og avsporingene for det aller meste har vært både interessante og velmente.

Jeg er en krimelsker som på nytt har funnet gleden av å lese det som på mange måter er mer velansett litteratur etter at jeg ”fant” denne nettsiden. Da jeg var yngre leste jeg klassikere fordi det var ”riktig”, nå leser jeg dem fordi jeg ønsker det og fordi de gir meg mye. Sånn har MIN utvikling som leser vært. Synes det er utrolig interessant å lese hva andre mener om bøker, noe som har bidratt til at jeg har funnet fram til nye favorittforfattere, gjenoppdaget tidligere bekjente og prøvd meg på sjangre jeg tidligere ikke har fattet interesse for. Blant annet har jeg ”oppdaget” skuespill og grafiske romaner – herlig! Både positive og negative innlegg leses og de har alle vært med på å forme mine lesevaner det siste året.

Så til selve temaet ”forståsegpåere”. Jeg er nok temmelig bastant når det gjelder karakteristikker av enkelte bøker. Aller helst skriver jeg om bøker jeg liker, rett og slett fordi jeg finner det mest interessant og motiverende. Enkelte ganger er det bare sånn at jeg MÅ dele opplevelsen jeg har hatt med dere andre! Til tross for dette har jeg også skrevet negativt om noen bøker. Den boka jeg har refset mest er nok Alkymisten. Jeg ble bare så utrolig skuffet etter å ha lest den, spesielt siden jeg hadde fått den anbefalt av mange venner jeg setter stor pris på! Likevel: det at jeg skriver negativt om ei bok, betyr slett ikke at jeg ser ned på dem som liker den! Opplevelsen av litteratur er i aller høyeste grad subjektiv. Enkelte liker krim, andre romantiske fortellinger og atter andre klassikere, enkelte liker til og med det meste! Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres. Dette er en mekanisme jeg skjønner godt, litteratur er en del av dannelsen vår og vi er opplært til å anta enkelte ting om dem som leser den og den typen litteratur, på samme måte som vi har meninger om mennesker som stemmer på enkelte politiske partier. Det faktum at vi har muligheten til å være anonyme her inne ser jeg på som en fordel. For meg er det like interessant å diskutere med en tenåring som en pensjonist, en kvinne som en mann, en drosjesjåfør som en akademiker. Den eneste fellesnevneren som kreves er jo at vi har lest den samme boka og har meninger om den.

Jeg synes det er synd om det blir slik at vi bare ytrer oss om bøker/tema vi liker her inne. Jo visst er det trivelig om alle er enige, men noe særlig til debatt blir det neppe. Skjønner godt følelsen av å bli skuffet/provosert om noen skriver negativt om ett av mine hjertebarn innen litteraturen… Men: er det ikke bedre å ta til motmæle og argumentere for sitt syn, i stedet for å føle seg rakket ned på? Det er vel BOKA som diskuteres, ikke oss som enkeltpersoner?

Mitt syn er at det er rom for alle bokelskere her, uansett alder, kjønn, utdanning eller smak – eller tid som medlem. Utrolig mange diskusjoner foregår parallelt – her er rett og slett noe for enhver smak. Jeg skriver gjerne innlegg når jeg har en mening om ei bok eller et tema, andre diskusjoner holder jeg meg unna, rett og slett fordi jeg ikke har noe å si… Finner det slett ikke provoserende at noen skriver om tema/sjangre/bøker/forfattere jeg ikke kjenner til, heller synes jeg det er interessant å få et innblikk i en del av litteraturens verden jeg ennå ikke har besøkt. Om noen skriver noe jeg er uenig i, tar jeg gjerne til motmæle. Siden dette er et diskusjonsforum er det vel naturlig at vi gjør nettopp dette – diskutere, altså…

I Storbritannia og USA har flere forlaget knyttet til seg barn som førstehåndslesere, nettopp for å finne ut om bøkene treffer målgruppen. Harper Collins har blant annet noe som heter "First Look". Her får de ærlige tilbakemeldinger om hva barna mente om den aktuelle boken. De norske forlagene forsøker vel noe liknende med en ny barnebokside, tror jeg.

Jeg var på et foredrag under bokmessen i London hvor nye titler ble presentert, og her ble flere av bøkene fremlagt med sitater om hva barna selv hadde sagt om dem.

Når jeg skriver om en bok for barn eller ungdom, forsøker jeg blant annet å ta utgangspunkt i om boken passer målgruppen. Det er flere tilfeller hvor jeg har skrevet at boken ikke fenget meg, men hvor jeg mener den vil gjøre nettopp det for målgruppen.

Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere barn. De er forskjellige, og en bok som oppleves lite tilgjengelig av en person, vil ikke oppleves slik for en annen. Jeg tror også at et omslag har svært mye å si, samt bibliotekarer. Da jeg gikk på skolen ba jeg ofte om tips fra skolebibliotekaren.

Selvsagt er ikke tilgangen på gratis bøker nødvendigvis en menneskerett! Det er så utrolig mange andre menneskerettigheter som skal på plass før man kan tilby en slik ordning. Heldigvis er disse rettighetene allerede stort sett på plass i det sosialdemokratiske Norge. Det som skremmer meg med denne uttalelsen er at den gir gjenklang av totalitære regimer: la oss kvitte oss med alle mennesker med kunnskap og erfaring (les: akademikere/folk med utdanning/mennesker som gjennom sitt yrke kan påvirke andre), ta fra dem muligheten til å oppnå denne kunnskapen/erfaringen og i det minste ta fra dem muligheten til å spre den videre… Det er jo nettopp dette fri tilgang til bøker kan motvirke: gjennom å leve med karakterene kan vi ta til oss kunnskap og erfaringer våre egne liv ikke kan by oss, og derav kan vi forme vårt verdens- og menneskesyn, uansett politisk ståsted.

Selvsagt er helse, omsorg, undervisning osv. viktig, men for meg er også kultur essensielt. Jeg synes tilværelsen ville blitt utrolig trist uten tilgang på kunst, enten litterær eller billedlig. Og: om vi nå skal framheve vårt samfunn (som gjerne dette partiet gjør på bekostning av andre samfunn i andre verdensdeler), er det ikke nettopp det at vi har anledning til å oppleve fritid, og muligheten denne gir oss til kunstopplevelse, som gjør oss unike?

Forfriskende krim med mørk og kul heltinne. Keye Street minner litt om Anita Blake, synes jeg.

Jeg aksepterer posten som undervisnings- og livssynsminister! Er for tiden på hemmelig Ragnhild-oppdrag på Verdal, der jeg lærer hvordan Ragnhild-indoktrineringen kan nå ut til massene gjennom kunstnerisk formidling. Jeg er derfor nødt til å fatte meg i korthet!

Ser dere er nysgjerrige på språket. Her kommer litt informasjon om Ragnhildsk 101:

• Språket er sterkt preget av gutturale lyder. For å mestre det fullt og helt, bør man ha vært storrøyker i minst 60 år og drukket mer enn en flaske billig rødvin hver eneste dag i samme periode. Her må det hardtrening til! Røyken kan eventuelt byttes bort mot en ubehandlet kronisk halsbetennelse, rødvinen er det dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) noen vei utenom.
  
• Heldigvis slipper vi unna alt for mange kasus! Vel, vi slipper unna det meste av grammatikk, faktisk, siden de fleste setningene bare består av enstavelsesord (50% nei, 1% ja, 8,3% hva, 25,7% vin, 15% røyk). Alle ordene kan selvsagt settes sammen med ett eller flere (selvsagt helst flere) banneord; litt likt trøndersk, altså.
  
• Unntak fra enstavelsesordregelen gjelder kun når man snakker om yngre medlemmer av kongefamilien, spesielt MM. Da er det påkrevd å komme med så mange nedsettende karakteristikker som mulig. Disse kan utføres på enten a) riksmål, b) britisk-engelsk eller c) svært gebrokkent portugisisk.

Språket er altså vårt minste problem! Da består heller utfordringen av å bli en ekte Prinsesse Ragnhilder. Denne informasjonen kan jeg dessverre ikke gå videre med før innflytning, strengt hemmelig som den er ;)

PS: Papirdukkene har fremdeles hodene festet til papirkroppen sin!

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår ble jeg dømt
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full.
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der finnes da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannsskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være.
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunne du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa Brenner!

Jeg unner dere alle å høre Øverlands opplesning av dette diktet - stemmen hans er så full av kraft og patos at tilhøreren ikke har annet valg enn å la seg rive med! Lykke til med 1.mai-feiringen, alle sammen ;)

Siden denne tråden ikke lenger dreier seg om bøker, vil jeg gjerne benytte anledningen til å forklare hvor jeg har gjemt meg i det siste. Den kjedelige versjonen (kall den gjerne under cover-virksomhet!) er at jeg har hatt mye å gjøre på jobb. Den virkelig sanne superhelt-sannheten er derimot denne: jeg er medlem av et hemmelig søsterskap som ærer prinsesse Ragnhild – altså den sureste og minst omgjengelige prinsessen som eksisterer. Mine medsøstre og jeg har de siste ukene jobbet for at hennes ånd skulle være til stede under helgens festivitas i England. Vi snakker bakgrunnslitteratur forfattet av Se og Hør-journalister, uekte edle stener, et sammensurium av tradisjoner, lite smakfulle kjoler og hatter, tax free champagne og full on fornedring.. Det var hardt arbeid, men det er som med alt annet: someone’s got to do it!

I kveld kan jeg puste lettet ut etter a job well done og på nytt ta del i mer (og ganske ofte mindre, heldigvis!) intellektuelle diskusjoner om bøker og det å lese ;) Om jeg får æren av å være med i kollektivet, kan jeg bidra med 2500+ bøker, en stor samling av frimerker, glansbilder, viskelær, ukebladsutklipp som omhandler tv-serien Dynastiet, sko (i kjempestørrelsen 40-41!!!!), øl-korker, papirdukker, klistremerker, tegneserier, såper, kjøleskapsmagneter, bokmerker, penner… osv. Med andre ord; jeg tror jeg kunne blitt den perfekte room mate – så lenge dere takler at jeg på fritiden er en prinsesse Ragnhild-superhelt, med dertilhørende oppdrag ;)

Eg kjøpte 1001 bøker.. for ein del år sidan. Synes boka har vore ei glimrande hjelp til å navigere innan litteraturens verd. Det er slett ikkje slik at eg les bøker ut i frå denne boka, men det kjennes som eit klapp på skuldra når eg kvart år (eller enkelte gonger kvart halvår) blar gjennom ho og markerer kva for bøker som er lest.. Det er med bøker som med alt anna; nokon av dei er rett og slett betre (vel, i alle fall meir velansett) enn andre!

Eg er ein veldig impulsiv lesar, med det meiner eg at eg les akkurat det eg vil til ei kvar tid. Eg kunne aldri greidd å berre lese bøker som blir sett på som klassikarar eller som er nemnt i ei liste/bok… Samstundes er eg eit utprega konkurransemenneske, og tar gjerne utfordringa det inneber å lese bøker saman med andre (er redd for å gå glipp av noko!). Lista du linkar til, viser at eg har lest 125 bøker frå den engelske utgåva. Eit heilt ok resultat, sidan eg har nokon år på baken. Denne lista er, som fleire har påpekt, temmelig ufullstendig. For meg dreier det seg ikkje nødvendigvis om at Shakespeare/drama eller barnebøker delvis manglar, heller dreier det seg om litteratur før 1800-tallet berre er representert med nokon få verker… Mon tro kven som bestemte at Historien om Pi eller The Curious Incident.... er viktigare enn Rolandskvadet eller Lysistrata??!!

Sidan dei fleste bøkene som nemnes i boka du linkar til er å finne på nettsidene gutenberg-prosjektet og nb.no og difor er lett å få tak i, er eg gjerne med på samlesing ;) Litteratur er på mange måtar ferskvare for meg. Enkelte bøker blir sjølvsagt med meg livet ut, men dei aller fleste bøkene har eg berre eit nært forhold til i kort tid. Sånn er det kanskje å vere bokelskar; enkelte bøker gir varig inntrykk, medan andre berre forsvinn ut av medvitet.. Slik skal det vel vere? Uansett: det er verdt å lytte til erfarne lesarar når ein skal gje seg ut på djupt vatn innanfor litteraturen. Med anna ord: det er ein grunn til at denne boka (både i norsk og engelsk versjon) har blitt så populær;)

Og; eg har fått med meg at denne tråden har utarta litt; artig! Eg er glad i bøker, sko, mat og vin (mor mi kalla meg ein bok- og skofetisjist allereie da eg var tenåing) , og skjøner at de har hatt det veldig artig dei siste dagane ;) Er i grunn litt skuffa over at eg ikkje er medlem av kollektivet dykkar…Sukk…

Jeg må nok arrestere deg her, Tone; vi er faktisk pr i dag 16 medlemmer.. Bortsett fra denne regnefeilen, er jeg helt enig i din beskrivelse av leseselskapet vi begge er medlem av. For en glede medlemskapet har gitt oss de 10 siste årene! Det eneste jeg har å tilføye er at kjønns- og alderssammensetningen er en av de største grunnene til at jeg trives så godt med denne “gjengen”. Vi er 9 kvinner og 7 menn, og det er mer enn 30 år mellom yngste og eldste medlem. Dette gjør at vi hele tiden får servert ulike perspektiv av det vi leser. Det gir en god følelse å lære, og å lære bort ;) Har en teori om at det er sjeldent at en lesesirkel/et leseselskap har en såpass jevn kjønnsfordeling… Kan det stemme?

Enig! Boka er veldig morsom og jeg tror alle som en gang har studert kan kjenne seg igjen i den (jeg studerte på 90-tallet). Enkelte ting forandrer seg aldri! Samtidig har boka den såre undertonen jeg liker; protagonisten er på en reise og lar oss lesere være med. Utviklingen han har underveis er gjenkjennbar; det handler om å vokse og å bli voksen, samtidig som man forsøker å ikke miste seg selv underveis.. Ei herlig bok, rett og slett ;)

He he, her var det sannelig mange godbiter som ga meg en god latter! Mon tro om Kafkas Prosessen hadde hatt den samme posisjon den har i dag, om den hadde hatt tittelen Do you really want to hurt me (med Culture Clubs soundtrack på loop i bakgrunnen)…

Her er noen av mine favoritter fra lista:

• My dad is cooler than your dad – Harper Lee. Så klart; Atticus må bare være den beste faren noensinne!
  
• Just kill yourself already – Goethe. Nå har jeg til gode å lese om den unge Werther.. Men boka ligger klar og skal leses før teaterbesøk til høsten..
  
• How I met your mother – Sophocles. Vel.. Kanskje det ikke er til å unngå at unge gutter blir forelsket i sin mor??!! Hva vet jeg..
  
• Tittelen jeg likevel lo mest av, var: Still not worse than child touching – Dan Browns Da Vinci-koden - he he, say no more ;)
  

Ja, det er nok riktig at både Hamsun og Ibsen tok i bruk flere ord enn Shakespeare. Jeg mener at norsk er et svært rikt språk, siden vi tar bruk mange dialektuttrykk både i dagligtale og i skriftspråk. Dette er jeg svært stolt av! Likevel må jeg (selvsagt) ta mester S. litt i forsvar… Til tross for at han ikke brukte like mange ord som I. og H. gjorde, framstår han likevel som en språklig mester. Utrolig mange ord, fraser og ordtak stammer fra Shakespeare, så alle vi som er interesserte i språk bør være ham evig takknemlig!