Bokelskere.no

Koplar meg på, slik du gjorde med Don Quijote ...

Noen av bøkene fåes på norsk fra Capris.no.

Så flott. :)

"Secrets" er siste del i en trilogi, som i allefall jeg føler har vært både spennende og lærerik.

"Not even secrets?" "Nothing remains hidden forever without losing its original identity, and no secret is forever a secret: it has to be known by someone who places a value on it, no matter wheter it is divulged or not." I paused, if only to ask myself what I was looking for. Then I wondered to myself why I was engaging in a semiphilosophical argument early in the morning with a woman I barely knew. What was happening to me?

"Secrets" av Nuruddin Farah

Av dei aller beste, dette: Roman om perioden 1941-47, mest om Italia, men òg om resten av verda, og aller mest om oss sjølv. I utlandet får ein av og til kjøpt bøker saman med aviser, og ein haustdag i 2002 kosta denne romanne € 4.90 dersom eg kjøpte han då eg likevel skulle ha La Repubblica. Latterleg billeg! Eg hadde før lese boka på norsk, og kasta meg no over henne på italiensk.

Hav av tid
Tiden det tar
À la recherche du temps perdu
Jeg forbanner tidens elv

"The Times They Are A-Changing"

En tid for alt

Morken Andersen, Ørstavik, Proust, Petterson, Dylan, Knausgård

Bestemt og bestemt - men desse her har i alle fall stemt ...

Tja – sei ikkje dét: For ein som er vand med å lese og nyte Richard Herrmanns bøker om Storbritannia, blir Lindqvists kompilasjonar om Spania ganske tørre saker – med unntak av det som eg har registrert under “Sitater fra denne boka”.

Skal vi sjå: Eg vil i alle fall seie at denne boka har hjelpt meg til å få oversyn over epokar i spansk historie der andre framstillingar har vore anten for komprimerte eller for detaljerte. Ein del nytt har eg lært òg, som at daglege, varme bad opphavleg var ein maurisk skikk, og at Gertrude Stein støtta Franco (neppe taktisk klokt av ei som var lesbisk). Korfor Lindqvist vel å slutte når Franco døyr, i staden for å ta med overgangen til borgarleg demokrati og vise dei opne såra som ikkje har grodd etter borgarkrigen, for ikkje å seie dagens økonomiske krise (den svenske boka kom rett nok i 1991, men han kunne vel ha ajourført henne med tanke på utgivinga her vest for Kjølen?), veit eg ikkje. Norske forhold er forresten tekne med både titt og ofte, noko som er fint, så får vi eit nært forhold til stoffet. Då er det rart at ikkje Nordahl Grieg er nemnd i samband med borgarkrigen.

Lindqvist bruker uttrykket “den spanske kysten” (s. 32) om ei tid lenge før Spania var eit omgrep; her kunne han heller ha snakka om kysten av den iberiske halvøya. Vidare heiter det (s. 35) at iberarane i templa åt grekarane kunne “dyrke Diana”, men Diana var ei romersk gudinne, ho, mens grekarane dyrka Artemis. Og vidare: I samband med religiøse festar les vi (s. 270): “Ofte blir det ofret eller ført lam gjennom gatene i forbindelse med en eller annen helgens fødselsdag.” Men bortsett frå i tilfella Jesus og syskenbarnet hans, Johannes, er det ikkje fødsels- men dødsdagen som blir feira (jf. Olsok til minne om St. Olavs død 29. juli 1030) – som “fødselen” deira til det himmelske tilværet, det evige livet. Og når forfattaren seier at øya Cuba er den same som øya Hispaniola (s. 226), lyt han ha blingsa fælt på kartet over Karibia. For avstanden er ganske lang mellom dei to øyane!

Om folkemorda i Amerika seier forfattaren at det “var grusomt, men spanjolene var ikke grusommere enn andre kolonisatorer” (s. 222). Mordarane får dessutan ros for å ha skapt “Europas mest moderne og effektive” administrasjon. Eit bevis for dette er at det aldri braut ut “store uroligheter i koloniene i de nærmere tre hundre årene som Sør-Amerika var spansk” (s. 227). Lindqvist kan meine kva han vil, men litt meir kritisk holdning til sjølve ideen om koloniar ville i alle fall denne lesaren ha sett pris på. Adjektivet effektiv kan jo så absolutt skjule harde realitetar …

Det same gjeld Spania i mellomkrigstida. Vi les at diktatoren Primo de Valera “holdt direkte kontakt med folket og snakket til menneskene på en slik måte at de forsto hva som skjedde og hva som måtte gjøres” (s. 358). Men “hva som skjedde og hva som måtte gjøres” – var ikkje dette diktatorens høgst subjektive vurdering av ein konfliktfylt periode i Spanias historie? Og er alle einige om at “hva som måtte gjøres” var i dei objektive interessene til fleirtalet av folket? Randi Davenport har dessutan gjort meg merksam på at det her er tale om (Miguel) Primo de Rivera (ikkke "Valera"). Synd for Lindqvist!

I kor stor grad han har rett når han seier “Det var bare kommunister, enkelte sosialister, baskiske ekstremister og andre militante minoriteter som grep til vold [mot Franco]. Det var kun de som var politisk aktive, for eksempel engasjerte sosialister, som i det hele tatt hadde noen problemer med myndighetene. Den store majoriteten av spanjoler gjorde det samme i Franco-tiden som de hadde gjort til alle tider og under alle regimer: De forsøkte å leve som vanlig, og de fleste lyktes svært godt med det.” (s. 408), kan det vere delte meiningar om. Og kanskje var det ikkje så lett å praktisere menneskerettar som å vere politisk aktiv når slikt var straffbart?

Omsetjaren, Hege Frydenlund, skriv jo – jo, i staden for jo – desto. Boka har dessutan forma Manilla (s. 223) i staden for Manila. Éin stad (s. 250) ville eg ha brukt “ulovlige” i staden for “illegale”. Litt rot i teiknsetjinga er det òg; om dette er hennes eller Lindqvists feil, er ikkje så lett å seie.

Alt i alt har boka altså ei rekkje feil som eg har sett utan å konsultere oppslagsverk. Kva ho då måtte romme av andre bristar, er ikkje så lett å seie. Ein del formuleringar synest eg, som sagt, rett og slett verkar lite nyanserte.

Som historiebok er ikkje boka gangbar. Som ei populærvitskapleg innføring kan ho så absolutt brukast!

Spennende. Takk for linken. :)

Eg såg at tittelen Things Fall Apart er ein allusjon til W.B. Yeats' dikt "The Second Coming" (1920): ”Things fall apart; the centre cannot hold; / Mere anarchy is loosed upon the world”. Dette uttrykket bruker forresten T.S. Eliot i "The Waste Land". Eg synest at det passar så godt på måten don Quijote opplever verda på.

Ta med Jane Eyre slik at du får lese boka før du ser den nye filmversjonen, som er omtalt i avisene i dag.

Ikkje nok med det: Eg lyttar til Don Juans dagbøker, og kva annan litteratur seier kvinnedåraren at han las i ungdommen enn romanen om Adamís de Gaula? Det lyt snart bli eit folkekrav å få dette verket på norsk!