Eit meisterverk om arbeidsløysa i mellomkrigstidas Tyskland. Eit meisterverk med stjerne når ein veit kva som kom etterpå, når ein veit at romanen ikkje er skriven etter den andre verdskrigen, men før. Denen boka stod det utdrag frå i tyskboka anten på realskolen eller på gymnaset (vi las skikkeleg litteratur den gongen), og eg hadde alltid ønskt å lese heile. Så ein gong eg var i Berlin, kjøpte eg boka, og på tur til og frå Lübeck i haust las eg ho. Og i går vart eg ferdig. Så konkret og realistisk språk, så fin personskildring!
Så var det som hans øyne mistet se-kraften utover, og blodet strømmet sammen, hjem i hjertet, så han ble kald utenpå som en død mann. Alt dette var liksom inni ham: hans egen sjel var som dette hus, eslet til kirke, men øde, uten Gud; mørke og uorden rådet inne, men de eneste gnister av lys som brant og sendte ut varme, flokket seg om billedet av den utestengte Herre, Krist korsfestet, bærende tyngden og kvalene av hans synd og fortvilelse. - Vade, et amplius jam noli pecare -.
Min Herre og min Gud! Ja Herre, jeg kommer - jeg kommer for jeg elsker deg -. Jeg elsker deg, og jeg skjønner det: Tibi soli peccávi, et malum coram te feci -. Mot deg alene er det jeg har syndet, og det onde har jeg gjort for deg -. Han hadde sagt disse ordene tusen ganger, ognu først visste han, at dette var sammheten som samlet alle sannheter i seg som i en kalk -.
HEDVIG
Var det mange der, far?
HJALMAR
Å nej, ikke mange. Vi var så en 12-14 personer til bords.
GINA kaster sytøjet og rejser sig
Nej men, Ekdal, er du alt der igen!
HEDVIG samtidigt, springer op
Tænk, at du kommer nu, far!
HJALMAR sætter hatten fra sig
Ja, nu gik nok de fleste.
HEDVIG
Så tidlig?
HJALMAR
Ja, det var jo et middagsselskab
HEDVIG lukker bogen
Nej, far bryr sig nu ikke så stort om at læse, han.
Eg skulle ha svara før, men, for å halde seg til ortaka, betre seint enn aldri:
I denne bolken som annelingua så generøst og viseleg har tildelt oss, gir don Quijote råd til Sancho Panzo, som altså skal få styre øya si. Så blir SP ført til guvernørskapen sin og begynner å styre.
Særleg II.43 er full av ordspråk og levereglar; eg får assosiasjonar til Konungs skuggsjá i norrøn littertur, der ein far gir råd til son sin, og til Hamlet, der Polonius gjer det same med sin son, Polonius. Sikkert ein vanleg sjanger, dette, med råd som viser tidas livssyn og verdiar.
I II.44 viser Cervantes til forteljingar inne i romanen som vi har lese tidlegare; enda ein gong, seier LAM, omtaler han verket som ei historia med fleire novelas, «noveller». Og det er det jo. Interessant er uttrykket «lector amable», altså «kjære lesar»; det e rjo vanleg i eit nesten tre hundreår framover – når forfattar og lesar deler dei same verdiane (sjå hos Camilla Collett, for eksempel).
Altisidora syng ein romance, men kommentarane hos LAM er faktisk heller få til denne teksta. Meir interessant er kanskje don Quijotes replikk om korfor han skal vere ein så ulykkeleg riddar at det ikkje skal finnast den jomfrua som ikkje forelskar seg i han: «… que no ha de haber doncella que me mire que de mí no se enamore».
I II.45 blir Sancho Panza herre over øya si, og bolken sluttar med at «vi», dvs. forteljaren og lesaren, lyt forte oss tilbake til hans herre og meister, som hadde vorte fullstendig slegen ut av Altisidoras serenade. Sjølv om denne forteljarteknikken verkar gammaldags på oss i dag, var han så absolutt på moten på 1600-talet.
There's an aunt of mine down in Dorsetshire that was going to die when I was eight years old, and hasn't kept her word yet. They're so aggravating, so unprincipled, so spiteful - unless there's apoplexy in the family, Fred, you can't calculate upon 'em, and even then they deceive you just as often as not.
Who says man and wife are bad company?
Han løftet sitt ansikt:
'Det er sant, Ingunn, at noe godt har vi hatt her i Hestviken - med det at vi var venner alltid. Syk eller sunn, keg hadde deg hos meg alltid, og jeg har hatt deg kjærest av alle mennesker på jorden, [...].
Bøker i samlinga med litteratur frå fleire franskspråklege land.
I den siste Olav Duun-biografien. Ser du på listene mine, finn du "Om Olav Duun".
Her inne fantes angst og frykt, raseri og arroganse. Men det var mat nok, og en sjelden gang personell nok, og et utvalg kjemikalier for enhver sinnstilstand.
Siterer berre Verdens litteraturhistorie - som seier at her er mange fornøyelege personar. Starten lovar godt, og skjebnen til vesle Nell skal ha gjort djupt inntykk på lesarar opp gjennom åra!
Bøker i samlinga om islandsk språk
Eg er i gang med The Old Curiosity Shop. Eg-personen har møtt vesle Nell og både han som seier at han er bestefar hennes og han som seier at han er bror hennes, Fred. Eg seier "seier at han er", for hos Dickens veit ein aldri. Vidare møter vi Mr Swiveller og, ikkje minst, Mr ("the dwarf") Quilp og Mrs Quilp. På same måten som Nicholas Nickleby skal denne boka vere ujamn, men ho har i alle fall starta lovande, med "a secret", nok Dickens sjølvsagt brukte for å halde på lesarane ...
Da har Kirsten funne boka. Fint! Filmane mine er i ein dvd-boks som BBC har gitt ut og som Posten - vi har ennå slike ting der eg bur selde for eit par år sidan. Mange filmatiseringar for tre hundre kroner.
Tenkte å ta julekvadet innimellom, for det er ei kort forteljing. Jo, i sal. Etterpå? Ei pause, kanskje? Og Falkberget har eg reptert i lydboksformat for ikkje så lenge sidan. Får sjå!
Ferdig med Nicholas Nickleby. Som sagt: ujamn - for meg var partia som skildra skolen best. Pluss alle dei elegante formuleringane, da. For tida prøver eg å sjå ein episode i veka av BBCs filmatisering - samtidig som eg begynner på The Old Curiosity Shop og legg klar A Christmas Carol ...
'Ah, it's me, and me's the first person singular, nominative case, agreeing with the verb "it's," and governed by Squeers understood, as a acorn, a hour; but when the h is sounded, the a only is to be used, as a hand, a heart, a highway,' replied Mr Squeers, quoting at random from the grammer. 'at least if it isn't, you don't know any better, and if it is, I've done it accidentally.'