Når det gjelder fortellerstemmen, har jeg samme opplevelse som deg, Hilda. Før forfatteren eksplisitt sa at jeg-personen var en jente, oppfattet jeg vedkommende intuitivt som en gutt. Selv etter at dette var sagt, var det ikke en jentestemme som snakket til meg. Jeg har skrevet et innlegg om det lenger nede i tråden. Interessant at flere har samme opplevelsen.

Dette er også et moment som trekker ned helhetsinntrykket. Har enda ikke landet på noe terningkast.

Takk for felleslesingen!

Takk for informasjonen. «Kafka på stranden» hører med til disse bøkene jeg synes jeg burde ha lest. Ikke fordi jeg har noe behov for å lese det «alle» leser, men fordi tematikken og de positive omtalene vekker min nysgjerrighet. Etter dine og Marits velbegrunnete synspunkter legger jeg den i Gi-bort-bunken :-) Dette høres ikke ut som noe for meg. Det er nok annet som lokker!
(Av Murakami har jeg kun lest «Sauejakten» uten at den gjorde noe dypere inntrykk.)

BOKEN ER LEST

Jeg mener det var Finn Carling som sa noe sånt som at å skrive romaner, er å finne fortellinger til sine erfaringer. Disse tankene kom til meg etter å ha lest «Mister Pip». Her har vi en forfatter som vil flette sine åpenbart store kunnskaper om Charles Dickens, og spesielt verket «Store forventninger» inn i en fortelling langt fra Dickens-land. En god idé, men etter mitt syn fungerer den bare delvis. Fint i begynnelsen når Mr. Watts leser høyt for ungene, og om hvordan Matilda søker tilflukt i Pips verden. Også den konflikten som «Store forventninger» utløser mellom Matilda og moren er troverdig og godt skildret. I disse partiene synes jeg Lloyd Jones bruker Dickens på en meget god måte. Men etter hvert opplever jeg bokens rolle i boken mer haltende, nesten litt påtatt eller søkt.

Mr. Watts, som har påtatt seg oppgaven som lærer, inviterer foreldrene til skolen for å fortelle om sine kunnskaper og erfaringer. Og mye interessant, lokal kunnskap får vi lesere del i. Men også her er det noe som skurrer for meg. I et samfunn av denne typen, med lite formalisert skolegang, vil kunnskapsoverføringen foregå som en naturlig del av dagliglivet. Slik det var her til lands for rundt hundre år siden. Jentene var med mor i kjøkkenet og fjøset, guttene med far på sjøen eller i annet arbeid. Kvinnene lærte av hverandre, mennene av hverandre. I boken lar forfatteren øyas eneste hvite mann få rollen som en slags katalysator for denne kunnskapsutvekslingen. Mulig jeg leser med vel strenge briller, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på dette som et fikst fortellergrep mer enn som noe nødvendig i det virkelige livet.
Ligger kimen til konflikten mellom Matildas mor og Mr. Watts her?

På mange måter er «Mister Pip» en fin, interessant og godt skrevet bok. Av nevnte grunner når den likevel ikke helt opp hos meg.

En dyster og stillferdig bok skrevet av en forfatter som kan sine ting. Poetisk språk og mer som en skildring av en tilstand enn en fortelling.

Jeg hadde tenkt å anbefale deg «Ifølge Pereira», en bok jeg også likte godt. Et eget, litt underfundig driv over den. (Lest på Monicas anbefaling, om jeg ikke husker feil :-))

Et tips: Når du klikker på fanen «Finn bøker», får du opp flere underpunkter du kan klikke deg inn på, blant annet «Omtalte steder». Her finner du bøker fra en rekke land.

Super liste. Noen har jeg lest, men fikk flere tips her

Hva søren? For en slutt... Skulle nesten tro at boka manglet noen sider.. Tidvis sjarmerende og holdt en stund til en firer, men så ble jeg lei av språket og detaljene og slutten som både var brå og litt uforståelig for meg ga en toer på terningen.

«Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.»

Nettopp disse tankene har også jeg gjort meg. Inntil forfatteren eksplisitt sier at bokens jeg-person er en svart jentunge, oppfattet jeg intuitivt jeg-personen som en hvit gutt. Jeg er nå kommet til side 65, og for meg er det fortsatt ikke en jente som forteller sin historie. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig på hvorfor - mangel på noen små referanser til noe typisk feminint, noen «jentegreier»?

Som du referer Kjell: «Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk (...)».

Så kan man jo spørre seg hva som er typisk feminint og «utpreget kvinnelig trekk». Svarene i dag er neppe de samme som på Dickens og George Elliots tid. Likevel er det «noe» jeg savner i Lloyd Jones fortellerstemme. Andre synspunkter?

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet).

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen.

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken.

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18)

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v.

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?).

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen.

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer.

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt!

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

Enig i dette. Godt språk, kunnskapsrik forfatter, men den traff meg rett og slett ikke helt.

Innholdsmessig skiller denne boka seg fra bøkene som ”Kazinsky” har skrevet – identisk med forfatterparet som denne gangen skjuler seg bak dekknavnet ” Anna Ekberg”- Her er miljøet langt mer hverdagslig. også her finnes det handlinger som er elleville, nærmest absurde – særlig mot slutten. Det mest iøynefallende ved boka er oppbygningen- Allerede i første kapittel skjer drapet. Som lesere vet vi helt fra begynnelsen hva som har skjedd – eller rettere vi tror vi vet det, helt til omtrent midtveis oppdager (sammen med hovedpersonen) at det faktisk var noe annet som hadde skjedd.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er mannen Christian. Sammen med broren Peter har han bygd opp et større entreprenørfirma. Christian er gift med Leonora. Sammen har de en sønn, Johan, som er i frd med å avslutte videregående skole. Gjennom mange år har Johan vært syk, så syk at det bare med nød og neppe var at han overlevde. Nå er Johan erklært helt frisk, ikke minst takket være moren Leonoras utrettelige innsats. Selv var Leonora forespeilet en strålende karriere som fiolinist, men måtte oppgi det hele da sønnen ble syk. Sønnen måtte til utlandet for å gjennomgå en livreddende, kostbar operasjon. For å få penger til dette må Christians firma trikse med aksjene, en ulovlig operasjon som til alt hell ennå ikke er blitt oppdaget.
Christian som i alle år har levd relativt lykkelig med sin Leonora, er plutselig blitt stormforelsket i den flere år yngre arkitekten Zenia. De har hittil klart å holde forholdet hemmelig for alle andre. Men en natt da Zenia sender ham flere tekstmeldinger, blir Leonora ytterst mistenksom. På en firmafest overrasker hun dem mens de har samleie, og det triumferende blikket som Zenia sender Christians kone, gjør et uutslettelig inntrykk på denne. Neste dag konfronterer hun mannen med sin viten. Hun forlanger at han øyeblikkelig gjør slutt med elskerinnen, hvis ikke vil hun gå til politiet og fortelle om bedrageriet hans. Christian ser bare én utvei, han må skaffe Leonora av veien. Hver dag er kona ute på en lengre joggetur. Nå sitter Christian i firmaets gamle varebil og venter på henne. Nå ser han henne foran seg, gasser på og kjører rett på dama. Hun blir kastet opp i været, treffer frontruta og blir liggende på bakken. Men han har ikke drept henne ordentlig for hun rører litt på armene. Derfor rygger han bilen over henne og knuser henne skikkelig. Etterpå sørger han for å få vasket bilen og skiftet frontrute.
Stor er Christians sjokk da en hel og uskadd Leonora dukker opp hjemme. Intetanende forteller hun at den dagen hadde hun valgt en annen løperute. Det var altså en annen, en ukjent kvinne som Christian hadde drept. Politiet, med den aldrende Holger i sentrum, klarer ikke å komme til bunns i etterforskningen. De har sine mistanker, men mangler bevis. Den som først forstår sammenhengen, er Leonora At det ikke lenger er penger igjen på bilvaskeriets betalingskort, avslører mannens udåd. Heretter stiller hun enda strengere krav til mannen sin. Han må drepe Zenia. Forgjeves forsøker Christian andre utveier. Han kjøper et tau for å kunne henge seg et sted inne i skogen, men dropper det. Han tropper opp på politistasjonen for å melde seg, men endrer forklaring i siste øyeblikk. Siste utvei blir å underkaste seg Leonoras regi. Sammen tar han og Leonora inn på et spa-hotell. Etter at de to har vist seg tydelig fram som et lykkelig ektepar forsvinner Christian etter planen. Han begir seg hjem til Zenia, men klarer ikke å drepe henne, ikke før Leonora selv dukker opp. I en spektakulær slutt på boka skildres det hvordan de to har kledd ut Zenias lik som en heks og plassert henne på det store st.hansbålet ute på vannet. På land står et hopetall med tilskuere sammen med politifolk og værende hunder. Heksa går opp i røyk.
I boka følger vi ikke bare Christian og familien hans. Noen kapitler er også viet den pensjonerte politimannen Holger og datteren hans. Faren legger ut for datteren om denne saken som politiet aldri klarte å løse slik at en skyldig kunne bli dømt. Det er en fortelling full av overraskelser. Ofte går det langt utenfor sannsynlighetens rammer, men siden skildringene er gode, aksepterer vi også dette.

Boka handler om livet til en kvinne, Vibeke. Vi følger henne fra hun er et lite barn og fram til hun er blitt en middelaldrende kvinne. Halvparten av livet sitt har hun da tilbrakt på en psykiatrisk klinikk.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Vibeke vokser opp med sin far som er en dugende tømmermann. Når hun ikke er på skolen, er hun med ham ute i den store skogen bak huset deres. Her hogger faren trær og sager dem til. Han har nemlig fått i oppdrag å bygge bygdas kirke. Det er et svært nært forhold mellom far og datter. Moren er forsvunnet, henne hører vi ingenting om. Men kirkebyggingen går ikke helt etter planen. Det er vanskelig å holde tidsfristene. Så skjer det en ulykke, en av de innleide snekkerne faller ned og den andre slutter i protest. Så er Vibekes far alene om alt. Presten dukker opp. Han har hørt at Vibekes far ikke er blant de troende. En slik mann kan ikke settes til å bygge en kirke, mener han. Faren har tydeligvis en hang til drikking, særlig når livet går ham imot. Noen ganger sniker Vibeke seg til å tømme ut innholdet i flaskene hans. Men etter at både presten og rådmannen har vært hjemme hos dem og gitt faren et ultimatum, er det slutt påmåteholdet. Neste dag er faren vekk, og det skal vise seg at han ikke kommer tilbake.

Vibeke blir sendt til tanten sin, Liv Anette som bor på vestlandet. Det er en ensom, ganske striks kvinne som bor alene på en gård. Her er et landskap helt forskjellig fra det vante. Hele tiden går Vibeke med en følelse i magen om at faren må dukke opp og hente henne. Men det skjer aldri. Det er hele tiden en krppslig avstand mellom Liv Anette og Vibeke. Det virker som om tanten er redd for å slippe noen nær seg. På skolen blir hun kjent med en gutt, Albert. De blir snart venner Han er den eneste vennen hun har. Da tanten blir presentert for Albert, er det tydelig at hun ikke liker at Vibeke omgås en gutt. En tid etter er Vibeke blitt gravid. Tanten forbyr henne å ha noe mer med Albert å gjøre. Vibeke føder ei lita jente, men klarer ikke å bry seg om henne. Det blir tanten som utfører de praktiske oppgavene ved barnestellet.

Noen år senere er Vibeke tilbake i huset i skogen. Hun har med seg sin lille datter, Hildegunn. Tante Liv Anette er død, og Vibekes stor ønske er å komme hjem. Men huset minner henne hele tiden på faren. Hun klarer ikke å slippe tanken på ham. Heller ikke forholdet til datteren er så nært som det burde være. Det virker som om hun er redd for stor nærhet. Også rent praktisk sliter hun. Likevel avviser hun alle som prøver å få kontakt med henne, som prøver å hjelpe henne. Hun vil ikke at Hildegunn skal gå i barnehagen. Men klarer hun å passe datteren skikkelig hjemme? En dag tar Vibeke med seg Hildegunn ut i skogen. Hun vil vise henne kirken og fortelle at den har morfaren bygd. Kirken står der helt ferdig. På en plakett står navnet til byggmesteren. Men det er et annet navn enn farens som står der. Dette kommer som et sjokk på Vibeke. Det var jo faren som hadde gjort det meste arbeidet!

Etter hvert begynner Vibeke å miste mer og mer kontakt med virkeligheten rundt seg. Datteren går for lut og kaldt vann. Folk rundt legger merke til og bekymrer seg og barnevernet koples inn. Alt toppes ved at Vibeke tar seg fram til kirken og setter fyr på den. Neste dag er politiet på døra. Vibeke plasseres på en psykiatrisk klinikk og her blir hun værende. Lille Hildegunn blir overført til faren Albert, ute ved kysten der hun bodde de to første årene. Her får hun en trygg og god oppvekst.

Mange år senere da Hildegunn selv skal bli mor, oppsøker hun Vibeke. Hildegunn får snakke ut om det hun husker, om de lykkelige øyeblikkene fra den tiden, om de gangene da mora var helt nær og rørte ved henne. Det blir flere besøk i fremtiden mellom mor og datter, og nå gir Vibeke datteren sin det eneste hun har å gi – nøkkelen til huset i skogen.

Boka er en slags skremselshistorie om hva som kan bli framtida for planeten vår. Den forteller to historier som på en måte faller sammen helt på slutten. Den ene historien er lagt til vår tid (2017) med noen tilbakeblikk på en del tiår før. Den andre historien skal foregå i 2041. Vår tids historie er lagt i munnen på Signe (en kvinne i sekstiårene), Hun kommer fra en liten bygd på vestlandskysten av Norge. Den andre historien framføres av David, en ung far, bosatt i Sør-Frankrike. Gjennom hele boka veksler det mellom Signes og Davids kapitler.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Signe har fra barndommen av vært nært knyttet til sin far, biologen. Hun elsket å gå tur med ham oppover mot fjellet. Han viste henne plantene, insektene og dyrene de kom forbi og var særlig opptatt av de utrydningstruende. Signes mor driver hotellet i bygda, et stort hotell som har gått i arv i hennes familie. Det er planer om å bygge et kraftverk i bygda. Da må elva som renner ned fra fjellet, legges i rør. Signes mor hilser planene med glede. Det vil bringe nye inntekter til hotellet. Signes far derimot er en stor motstander av et slikt inngrep i naturen. Signe stiller seg på farens side. Denne uenigheten ender med et brudd mellom Signes foreldre. Sammen med en lokal småbruker, Sønsterbø, sprenger faren en bru på anleggsveien. Sønsterbø har en sønn, Magnus, på Sigrids alder. I ungdomstida studerer Signe og Magnus sammen i Bergen. De blir kjærester. Arbeidet med kraftstasjonen går videre. Også noen mektige fosser skal bygges ut. Det brygger opp til en stor demonstrasjon. Folk fra hele landet strømmer til for å protestere mot utbygginga. Men så viser det seg at mange av bygdefolket har gått over på utbyggernes side. De ser at de selv kan høste fordel avkraftstasjonen som kommer. Sønsterbø er en av dem. Han ankommer leiren og ber demonstrantene dra hjem. Også Magnus er blitt mer lunken. Etter å ha fullført sine ingeniørstudier er han nå blitt tilbudt jobb på kraftverket. Det blir et endelig brudd mellom Signe og Magnus. Da er Signe blitt gravid. Hun drar til England og får der utført en abort.

Tilbake på nåtidsplanet i 2017. Den aldrende Signe er nå tilbake i hjembygda, om bord i båten sin, Blå. Bygda har vokst. En ny industri har oppstått, Isbiter hentet ut av breen oppe på fjellet blir nå markedsført som det mest eksklusive og sendt ut i verden. Magnus er en av de som står bak og som har beriket seg på dette. Signe drar nå opp til breen der isen utvinnes ved hjelp av motorsager. Hun får høre at Magnus som er styreleder, nå har flyttet til Frankrike. Nede på havna sniker Signe seg om bord i lastebåten som skal frakte ferdigpakket is videre ut i verden. Isen ligger nå vakumpakket i plastbokser. Hun tømmer boksene for is som nå blir liggende og flyte rundt omkring inne i fjorden. Noen beholder hun om bord i båten sin, dem skal hun ta med seg på sitt selas mot Bordeaux. Etter store strabaser kommer hun endelig fram til målet. Hun fører båten opp en elv, gjennom noen sluser og er endelig kommet nær huset der Magnus nå tilbringer pensjonisttilværelsen sin. Planen hennes er å dumpe den resterende isen utenfor huset hans. Men møtet med Magnus viser seg å bli mer hjertelig enn hva hun hadde forestilt seg. Det kommer til forsoning, og isboksene – 12 stykker - graver de ned på en haug i nærheten.

Den andre historien – framtidshistorien – foregår 24 år framover i tiden i Sør-Frankrike. En far, David, og hans lille datter, Lou, har forlatt hjembyen Argelès. Etter en årelang tørke var det blitt mangel på alt der i byen. Folk begynte å dra sin vei. Vannlandene i nord lokket. Blant de som holdt stand lengst, var David og hans familie. David jobbet på et avsaltingsanlegg der saltvann fra havet ble gjort om til ferskvann. Men til slutt gikk hele anlegget i stå, og en brann oppsto i byen. Den bredde seg raskt, og eneste mulighet var å flykte. Under flukten hadde David mistet kontakten med kona Anna som bar på deres lille sønn, August. Nå håpet han å finne dem igjen i en oppsamlingsleir der det skal finnes både mat og vann og seng å sove i. Men de to andre er ikke der – i hvert fall ikke ennå. Far og datter får tildelt plass i en brakke. Sparsommelige måltider blir servert og de får tildelt en knapp vannrasjon. Noen folk blir de også kjent med i leiren, blant annet en gammel mann, Francis, og en ung kvinne, Marguerite. Hver morgen går David til leirens Røde Kors-kontor for å høre om det er noe nytt om resten av familien, med hver dag er svaret negativt. Om dagen er det nesten uholdbart i den stekende solen. En dag begir far og datter seg ut på veien utenfor leiren. Langt om lenge kommer de til et forlatt hus. I hagen står noe tildekket med preseninger. De klarer å fjerne disse og finner en båt plassert på et stativ. De klatrer om bord og oppdager at her opp blåser en svalere vind enn nede på landjorda. I hagen er det også en brønn, men den inneholder bare grumsete sølevann. Faren får opp litt til å avkjøle ansiktet med. Lou som får litt av vannet i munnen, blir fryktelig syk av det bakterieholdige vannet. I flere dager har hun voldsom diaré og oppkast og hadde neppe overlevd hvis ikke gamle Francis hadde dukket opp med en neve salt og en flaske mineralvann. Matrasjonene i leiren minker stadig. Folk blir vant til å gå sultne. Så forlater alle ansvarlige leiren, og all vannforsyning går tom. Også Far og datter drar av gårde til båten som de har tilbrakt nesten alle dager i. Kvinnen Marguerite kommer etter. Hun vil at de skal flytte båten til et inntørket elveleie i nærheten. Kanskje vil det en dag komme regn, så mye at båten vil begynne å flyte igjen. De gjennomsøker alle husene i nærheten. Her og der finner de litt hermetikk som m de kan forsyne seg av. Og oppe på en haug finner de tolv nedgravde plastbokser med rent isvann, nok til å overleve noen uker til.

Jeg synes egentlig at hele bokas mening er noe dunkel. At boka handler om konflikten mellom det å være mor kontra det å gjøre karriere i yrkeslivet, virker opplagt. Hovedpersonen splittes mellom det å være bundet til oppgaver i hjemmet og det å realisere seg selv. Italia er da også et land der det tradisjonelle synet på kvinners omsorgsoppgaver har stått spesielt sterkt. Men hvorfor den ”dunkle” dottera? Og hvem i boka er denne betegnelsen egentlig myntet på?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Leda er en 47 år gammel kvinne. Hun er universitetslærer i Firenze og mor til to voksne døtre. Opprinnelig er hun fra Napoli, men etter at hun som ung kvinne flyttet herfra, har hun tatt sterk avstand fra hele miljøet i denne byen, fra napoli-dialekten og fra sin egen mor. Alt dette avskriver hun som vulgært. Leda er skilt. Ex-mannen hennes har flyttet til Canada, og der studerer også begge døtrene hennes. Forholdet mellom mor og døtre er ikke det aller beste.

Nå er Leda på ferie, alene, et sted ved kysten i Sør-Italia. Her har hun leid en leilighet og tilbringer mye tid på stranda mens hun samtidig forsøker å arbeide, planlegge undervisningen for neste semester. På stranda blir hun tidlig oppmerksom på en rik storfamilie fra Napoli. De er bråkete, og hun liker dem ikke, bortsett fra en ung kvinne, Nina, og hennes lille datter, Elena. De to sitter for seg selv og leker stille sammen. Elena har en tøydokke, gammel og slitt, som hun bærer med seg hele tiden. Det er også en annen kvinne der, Rosaria. Hun er i førtiårene og gravid for første gang. Rosaria prøver å få kontakt med Leda, men denne oppfatter nærværet hennes som heller brysomt. I helgen kommer også Ninas ektemann i en stor, flott båt. Han er gjerne i følge med en flokk kamerater og oppfører seg temmelig brautende. Nina selv virker noe brydd ved hans ankomst.

Observasjonene av denne familien får Leda til å tenke tilbake på sitt eget liv. Hun giftet seg tidlig med Gianni. De fikk barn. Gianni gjorde karriere på universitetet. Det drøyde ut for Leda. Hun ble gående der nærmest som en assistent for veilederen sin som ikke helt vil anerkjenne henne. Så skjer det at en engelsk forsker skal opptre på en konferanse. Leda er til stede og opplever og opplever at professoren i innlegget sitt flere ganger henviser til hennes forskning. Det viser seg at det ikke bare er faglig, men også erotisk at denne noe eldre professoren er interessert i Leda. Dette fører til at hun forlatwr familien sin, mannen og døtrene, og tilbringer tre år i England. Men så blir lengselen etter døtrene for sterk og hun vender tilbake til dem. Men nå er det mannen hennes, Gianni, som ikke kan forsone seg med situasjonen og som reiser fra dem.

En dag er lille Elena plutselig borte på stranda. Det blir stort oppstyr og hele familien leter. Den som først får øye på den lille jenta, er Leda. Men Elena har mistet dokka si. Den ligger begravd nede i sanden. Elena ser den da de andre har gått derfra. Hun tar med seg dokka da hun går tilbake til leiligheten sin. Tanken er nok å gi den tilbake til den vesle jenta. Likevel gjør hun ikke det. I stedet går hun til en leketøysbutikk og kjøper klær til dokka. Ved utgangen møter hun noen fra den napolitanske familien som har med seg en ulykkelig lita jente. Elena er helt utrøstelig. Det er den gamle dokka hun vil ha, ikke noe annet. Familien endevender stranda, retter forespørsel til alle andre der og deler ut sedler med løfte om dusør til finneren. I mens steller Leda for seg selv med dokka. Nina forteller Lena at lille Elena var svært opptatt av tante Rosaria som er gravid. Hun hadde lekt at også dokka hennes hadde noe i magen som vokste. Leda går og kjenner på dokka. Den har vann i magen. Da hun åpner dokkas munn og tømmer det ut, følger det med en liten mark. Det er den lille Elena har puttet inn for at den skal vokse der.

En dag observerer Leda Nina ute i skogen bak stranden sammen med Gino, den unge badevakten på stedet. Det er tydelig at de er tiltrukket av hverandre. Da Leda en gang snakker med Gino, omtaler han mannen til Nina som ondsinnet. Senere spør Gino Leda om hun kan låne ut leiligheten sin til ham og Nina i noen timer. Leda som nå føler seg mer knyttet til Nina enn til sine egne døtre, liker ikke denne forespørselen. Da Leda snakker om det med Nina selv, virker denne å være helt i villrede, sier at det hun helst vil, er å rømme. Hun ønsker å besøke Leda senere i Firenze og ser nærmest på den eldre kvinnen som en lederstjerne. Men da Leda nå finner fra dokka og gir den tilbake til den unge mora, snur Nina brått om. Gir fra seg en rekke skjellsord og styrter ut med dokka i armene. Nøklene til leiligheten som Leda har funnet fram til henne, lar hun ligge.

Jeg liker godt måten denne boka er bygd opp på. Den forteller flere tilsynelatende ulike historier som etter hvert på naturlig vis smelter sammen til å bli logiske deler av en hel historie. Men innen en kommer så langt er det vanskelig for leseren å gjette seg til sammenhengen.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka starter med en scene som ligger mer enn 20 år forut for hovedhandlingen. På et møte i barnevernets regi diskuteres skjebnen til tre små søsken som skal bortadopteres. Skal de plasseres i hvert sitt hjem eller skal man bestrebe seg på å finne en familie som kan ta alle tre? Møtet avsluttes med at man velger den første (og lettvinteste) løsningen. Dessuten blir det bestemt at de skal plasseres langt fra hverandre og ikke ha noen kontakt samt skånes for å få vite noe om sin familiære bakgrunn som var ganske grufull.

Hovedhandlingen (som har gjort et langt hopp framover i tid) starter hos en småbarnfamilie. Det eldste barnet, en jente på 7 år, kommer om natten inn på morens soverom og forteller at det er en fremmed mann inne i huset. Moren, Eliza, som ikke helt tror det lille Margret forteller, går likevel for å undersøke. Joda, det er virkelig en mann der som står og roter i kjøkkenskuffene deres, og like etter hører hun ham komme mot henne. Hennes første innskytelse er å låse dørene til de to små sønnenes soverom. Hvor datteren nå er, rekker hun ikke å sjekke før hun skrekkslagen gjemmer seg i senga si. Men da er mannen der, og hun hører ham kople til et elektrisk apparat og så komme mot henne. Da politiet senere kommer til, viser det seg at Eliza er død. Mannen hadde stukket et støvesugerrør ned i halsen på henne og sugd all luft ut av kvinnen. Så oppdager de den lille dattera. Hun hadde krøpet inn under morens seng, ligget der og hørt det som foregikk, men ikke sett annet av drapsmannen enn skoene hans. Mens dette foregår, har faren i familien, en lege, vært på kongress i utlandet. Barna blir derfor midlertidig plassert hjemme hos besteforeldrene, med også nær kontakt med psykolog og barnevern. Lille Margret må møte på barnehuset for å forsøke å fortelle hva som skjedde. Litt senere innser politiet at hun ikke er trygg nok før gjerningsmannen er tatt, derfor blir det ordnet slik at hun midlertidig får bo hjemme hos psykolog Freyja.

I mellomtida skjer det et nytt drap. En kvinnelig biologilærer, som nylig er blitt enke, blir også funnet drept i sitt hjem. Også denne gangen er et elektrisk apparat blitt brukt som drapsvåpen. I dette tilfellet dreide det seg om en krølltang. Felles for begge de drepte kvinnene er også at de er blitt surret stramt inn med en mengde gaffateip slik at de ikke har kunnet forsvare seg. Det er altså ingen tvil om at det er samme drapsmann som har vært på ferde. Men noen likhetspunkter mellom de to ofrene er de umulig å finne. Politiet står helt i stampe. De undersøker salg av gaffateip, men kommer heller ikke her noe lengre. Det neste er en beskjed som morderen har etterlatt seg på begge drapstedene. Den inneholder en masse tallkoder, men hva det betyr vet ingen.
’
Den som senere kommer til å finne det ut, er en ung mann, Karl. Han er kjemistudent og en ivrig radioamatør. Karl bor alene. Moren hans er nylig død av kreft. Hans eldre bror har flyttet til USA. Nå skal det vise seg at begge guttene er adoptivbarn som kommer fra ulike familier. Moren har fortalt dem lite om det, og da Karl under opprydding finner aktuelle papirer, kaster han dem usett. Det er noe annet som opptar Karl langt mer, nemlig radiosignaler som med ujevne mellomrom messer ut lange tallrekker. Plutselig drar han kjensel på noe, nemlig sitt eget personnummer, og da Karl undersøker, oppdager han personnumrene til de to drepte kvinnene som avisene skriver så mye om. Men også noe annet går opp for ham. Hvis man undersøker tallkodene opp mot det periodiske system i kjemien, finner man meningsfylte setninger av urovekkende sort. Karl går til politiet med sine funn, men blir ikke særlig godt mottatt.

På politistasjonen arbeider Huldar og Rikardur med saken. Særlig den sistnevnte har store personlige problemer. Hans kone har nylig gått fra ham, og det kommer fram at hun hadde tatt abort for å kvitte seg med barnet hun ventet. Også Huldar har for tiden store dameproblemer som distraherer ham. To kvinner har han hatt seksuell kontakt med i det siste. Den ene er kollegaen Rikardurs fraskilte kone, den andre er psykologen Freyja som han i arbeidets medfør nå må ha mer kontakt med. Mens etterforskningen står mer eller mindre på stedet hvil på politihuset, skjer det noe i huset til Karl. En vond lukt begynner å bre seg. Karl og en kamerat har vært og forhørt seg angående en tredje kamerat (også han radioamatør) som later til å ha forsvunnet sporløst. Plutselig dukker politiet opp. I en bod finner de den forsvunne kameraten, også han drept, denne gang med en loddebolt. De finner også mengder med gaffateip. Karl blir arrestert, mistenkt for alle tre drapene. Mens han sitter sammen med forsvareren og forbereder saken, får han brått en uutholdelig hodepine, og like etter faller han om. Det blir konstatert hjerneslag av arvelig art. Nå blir det aktuelt å undersøke i adoptivarkiver for å finne hans og brorens opphav. Politiet finner ut at selv om begge er adoptert, kommer de fra helt forskjellige familier.

Saken anses nå som løst, helt ril en dag da Huldar gjennomgår politiets beslaglister. Her oppdager han mye som ikke stemmer. Mistanken hans begynner å gå en annen vei, en utenkelig vei. Han forhører seg med kollega Rikardurs fraskilte kone og får navnet på legen som utførte aborten på henne. Dette er ektemannen til den drepte Elisa. Hun kjenner også den myrdede biologilæreren. Det var med henne hun rådførte seg om aborten. Så får Huldar en oppfordring fra Freyja om å komme til barnehuset. Jenta Magret har kommet med en opplysning som hun er skråsikker på. Mannen som drepte moren hennes, kan ikke være andre enn Huldar selv. Hun kjenner ham igjen på skoene han har på som hun så da hun lå under sengen. Men disse skoene er en del av politiuniformen, alle politimenn har likedanne sko. Nå blir det enda mer klart at morderen de søker, er ingen ringere enn Rikardur. Han har villet hevne seg på de som var ansvarlige for ex-konas abort. Nå kommer hele sannheten fram. Uten å vite det har Rikardur vært gift med sin egen søster. Det var skjebnen til denne søskenflokken som ble diskutert i begynnelsen av boka, og eldste broren i flokken viser seg å være han som har gått for å være storebroren til Karl. Det som har skjedd med Karl, er bare til pass for ham, mener Rikardur, for det er Karl som fikk vokse opp med den storebroren han selv skulle ha hatt.

Boka viser hvordan det i sin ytterste konsekvens kan gå når menneskers opphav hemmeligholdes. Slutten her er svært overraskende, og jeg måtte nok tenke meg om før jeg kunne konstatere at alle brikkene var falt på plass. Underveis i lesningen hendte det at jeg kunne la meg irritere av den relativt store plassen som Rikardur, hans sure miner og hans personlige problemer hadde fått i boka, men da jeg kom til slutten, skjønte jeg naturligvis hvorfor.

Nei, 1960-70-årenes kraft, entusiasme og særegenhet er ingen myte!
En stemningsrapport fra min egen bok Kollektivet Bergsligata 13:

«Paris 1968, streikende arbeidere, demonstrerende studenter. Et mangefasettert opprør mot urettferdighet og overgrep. Et oppkomme av energi. Krav om en mer rettferdig samfunnsorden, kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, kamp mot USAs aggresjon og inngripen i Vietnam, Chile og Latin-Amerika.

En forandringens bølge slår inn over skoler og universiteter, teatre, kulturliv og arbeidsplasser. Preger den offentlige debatten. Preger livet til hver enkelt av oss. Skaper en grenseløs entusiasme og vilje til selvoppofrelse. Skjærer ideologiske skillelinjer gjennom ethvert spørsmål. Krever stillingtaken. Valg av side.

Ingenting er umulig. Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei, du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.»

Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!»

Boken min handler ikke om 68-opprøret, men om et bofellesskap som er et barn av denne mulighetenes og entusiasmens tid. Et fellesskap som ble etablert i årene 1971-72 og lever i beste velgående den dag i dag.

En fin liten bok dette, litt merkelig, litt trist, men veldig lesverdig.

Dertil kan jeg fortelle at boken vant Gull i konkurransen "Årets vakreste bøker, 2017" (kategori: Faktabok, Barn og ungdom) og bokomslaget Sølv i samme konkurranse. Konkurransen arrangeres av Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon.
Flott når forlag legger ressurser i design og uttrykk!

Boken har jeg ikke lest.

Morsomt om ulike personlighetstyper

Det utgis i dag enorme mengder med litteratur som handler om selvutvikling, ledelse, kommunikasjon, relasjoner til andre, ulike kroppslige funksjoner etc. Selv om mange av disse helt sikkert er spennende nok, sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Man må velge.

Rett etter nyttår ble jeg oppmerksom på Thomas Eriksons bok "Omgitt av idioter". Det var noe med tittelen som gjorde at jeg ikke ble nysgjerrig. "Omgitt av idioter? For en tittel," tenkte jeg ...

I løpet av våren begynte jeg å legge merke til at den ene dresskledde mannen etter den andre satt med nesen ned i denne boka på mine ukentlige reiser mellom Oslo og Bergen. Det var da nysgjerrigheten min våknet for alvor. Når så mange åpenbart meget oppegående mennesker fant denne boka interessant, så måtte det jo være noe med den ... Etter en nærmere titt på boka skjønte jeg at det egentlig handlet om den gode, gamle DISC-analysen i ny innpakning.

I DISC-analysen representerer fargen rød, som Thomas Erikson opererer med, dominans. Videre representerer gul inspirasjon, grønn stabilitet og blå analyse (eller conscientiousness - dvs. bevissthet). Hver av disse representerer ulike adferdsstiler. Poenget er at når Erikson presenterer sitt verktøy, så er det egentlig ikke noe nytt. Hans tilnærming er imidlertid svært morsom, og det gjør at verktøyet sitter som et skudd etter en gangs lesning av hans bok. Fargene gjør det enklere å huske - rett og slett.

Jeg kommer ikke til å redegjøre i detalj for de ulike fargene og deres betydning i denne bokomtalen. Det jeg ønsker å trekke frem er at rød er en typisk toppleder-profil, gul er en typisk kreativ profil, grønn er en typisk "saksbehandler"-profil og blå er en typisk revisor-profil.

Erikson presenterer de ulike profilene på en svært humoristisk og herlig måte, men også slik at jeg etterpå ble sittende og tenke: "Du godeste, er det i det hele tatt noen av disse det er ålreit å jobbe sammen med?" I sine svært outrerte former får nemlig de i utgangspunktet positive egenskapene svært negative overslag. Men så er også dette hele poenget, for uten en tilstrekkelig grad av selvinnsikt går det jo som regel galt. Selvinnsikt og evnen til å ta kritikk og tilbakemeldinger fra omgivelsene står helt sentralt, og vil medvirke til å slipe av de spisseste kantene på oss. Dersom man derimot blir sint, såret og/eller avvisende når man får kritikk, og tenker at dette mennesket vil jeg aldri mer ha noe å gjøre med, så har man i grunnen ikke lært noe som helst. For øvrig er det verdt å merke seg at kun 5 % av befolkningen har en adferd som passer til en ren farge. 80 % har en adferd som er forenelig med to farger, mens de resterende 15 % passer innenfor tre farger i modellen. Vi er forskjellige alt etter hvilke situasjoner vi står oppe i. F.eks. kan en leder i avslappet form være svært rød, mens han/hun under stress kan tendere til å bli veldig blå.

Det er stort sett i arbeidslivet man driver med kartlegging av ulike adferdsprofiler hos mennesker, men det kan være greit å kjenne til verktøyet også privat. Vi mennesker er svært forskjellige, og vi reagerer ulikt på de samme tingene. Hvordan forstå noen som reagerer helt annerledes enn oss selv? Forklaringen er ikke at de er idioter, bare at de er annerledes. I jobbsammenheng kan det være viktig for en leder å vite hvordan han skal sette sammen et team. Er det f.eks. riktig å la dette teamet bli ledet av en gul person, som prater på inn- og utpust? Som ikke lytter til hva andre sier, men kun venter på å komme til orde selv ... Eller bør man velge en som er mer rød eller blå? Vel, her finnes det ikke noe fasitsvar, for det kommer selvsagt an på konteksten. Det som i alle fall er sikkert er at et team trenger forskjellige typer mennesker; noen kommer med ideene, noen setter arbeidet i gang, noen gjennomfører og noen kontrollerer at alt ble riktig til slutt. Dersom man er oppmerksom på de ulike personlighetstypene kan man bedre forebygge konflikter i gruppen.

"Hva kan vi lære av å studere ulike mennesker i en stress-situasjon? Det er én lærdom som peker seg ut, og det er - i tillegg til at stress er negativt for de fleste - at en persons normale væremåte og adferd forsterkes under press. En rød person blir enda tøffere og mer aggressiv, en gul person blir mer forvirret og ustruktert, en grønn blir enda mer passiv og uengasjert enn han allerede er, og en blå kan gå helt i vranglås og kløve hårstrå så tynne at de ikke kan ses med det blotte øyet.

Det gjelder å unngå å stresse mennesker unødig. Jeg innser at du visste det fra før, men det kan være greit å ha klart for seg hva som stresser hvilken profil. Å presse en rød person er ikke så stressende som det er om du presser en grønn eller blå. Snarere må du presse en rød person for at han skal få opp dampen. Hvis alt går på skinner, blir han bare lei.

Situasjonen avgjør, profilen avgjør, du avgjør, tiden på dagen avgjør, arbeidsbelastningen, kollegaene, været - mange ting virker inn. Bruk øyne og ører, så går det aldeles strålende." (side 242-243)

Jeg anbefaler denne boka sterkt til alle som er interessert i å lære mer om mennesker! På hvilken måte er vi ulike, hva er det som får oss til å fungere godt, hvilke adferdsprofiler har vi til vanlig og under stress etc. Thomas Erikson skriver godt, og eksemplene han serverer i denne boka fikk meg til å humre og le mye under lesningen. Han kunne kanskje tidligere i boka ha forklart at han ikke mener at folk er så ekstreme som fargene i sin reneste form skulle tilsi. Dette var det nemlig litt vanskelig å få øye på, siden eksemplene han dro frem også var svært ekstreme. Dette poenget kom imidlertid et godt stykke ut i boka. Man skal for øvrig være forsiktig med å kategorisere andre mennesker på bakgrunn av en slik bok. Personlighetsanalyser er nemlig en hel vitenskap som man må være autorisert for å kunne benytte.