Bokelskere.no

Takk for oppmuntringen, Torill!
Jeg henger etter (er kommet til s. 70) og synes så langt boken rett og slett er litt kjedelig. Det er ikke bare kvinneforakten som er et problem, men også et negativt menneskesyn generelt sett. Det skjer lite både på det ytre og indre plan, i beste fall er jeg-personens utvikling lite overbevisende. Nå leser jeg fortrøstningsfullt videre - og håper jeg oppdager det samme som du har gjort!

Vi er vant til at et barns utvikling er noe som går framover, mot det å mestre stadig nye utfordringer og tilegne seg nye ferdigheter. Men hva om denne utviklingen går den motsatte veien? Hva om et barn som i sine første leveår ble ansett som et svært oppvakt barn, plutselig stagnerer helt og så utvikler seg bakover, mister språk, blir urolig og liketil voldelig?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Daniel er et slikt barn. Han har fått diagnosen ADHD, men selv ikke de fremste ekspertene forstår hva som egentlig foregår i ham. Alt og alle rundt ham blir utsatt for hans destruktive tilbøyeligheter. Han river i stykker, slår, biter alt som er innen rekkevidde. Han representerer en fare, ikke bare for omgivelsene, men også for seg selv. I enhver situasjon vil han gjerne det motsatte av det som er rimelig og fornuftig. Sinnet hans går ut over foreldrene som prøver etter beste evne å takle det etter forskriftene. Samtidig fører de en evig kamp for å få tilgang på nok hjelp. Systemet krever at han får diagnosen ”psykisk utviklinghemmet”, noe som foreldrene motsetter seg fordi de vet at gutten befinner seg på et helt annet nivå mentalt selv om han i det ytre slett ikke gir inntrykk av det. Moren filmer hele tiden mens hun er sammen med Daniel. Det virker som om legene ikke er interessert i å se hvordan gutten var før. Foreldrene blir sittende igjen med følelsen av at ekspertene mener de lyger.

Daniel er storebror. Han har to yngre brødre, og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det kan være foreldrene å fordele den samme tiden og oppmerksomheten på alle tre barna. Daniels mor, som forteller historien om sønnen, har funnet ut at det mest effektive er å ta med Daniel på bilturer i nærområdet. Da sitter han fastspent i barnesetet sitt og er relativt rolig.

Det er en kamp, ikke bare mot guttens destruktive tilbøyeligheter og overfor selve systemet i landet, men også overfor andre i næmiljøet. Andre foreldres uforstand og skepsis må bekjempes, likeledes naboer som forstyrres nattetid av guttens skrik og brøl. Men den aller største kampen Daniels mor fører, er rettet mot sitt eget sinne. Situasjonen har tvunget henne til selv å gå til psykolog – en vennligsinnet kvinne som ikke er i stand til annet enn å riste på hodet og si at dette må være veldig tøft. Moren til Daniel sliter med dårlig samvittighet. Hun kan få lyst til å ta igjen og etterlyser hjelp til sinnemestring.

Gjennom hele boka hører vi om treninga som hele tida slår feil, om utviklinga som går bakover. Der gutten blir satt til å gjøre øvelser som han fører taklet med største letthet, mislykkes han totalt nå. Barnepedagogene rister på hodet av guttens manglende motivasjon. Gjør man det riktige? Moras tanker til daniel er: ”Du føler deg krenket”. Legeekspertene holder på sitt: Dette er autisme og ikke noe annet. Er det noen her som har feil, sp er det foreldrene. Og mistanken brer seg: Er de gode foreldre?

I boka er det hele tiden mor som snakker til Daniel. Han er bokas ”du”. De andre familiemedlemmene kommer bare svært unntaksvis til orde med ørsmå replikker. Som leser kan man ikke la være å undre seg på hvordan disse (småsøsknene) har det i denne vanskelige situasjonen.

Det kan være flaut å måtte innrømme at en bok som andre lovpriser opp i skyene, ikke har gått hjem hos meg. Ofte fatter jeg ikke hva forfatteren vil si med hver av de 15 novellene som boka inneholder. Ofte er det i én og samme novelle flere hendelser som blir fortalt, og jeg har problemer med å se sammenhengen mellom dem.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
En novelle som gjorde et visst inntrykk på meg, var Buddhisten. Her driver forfatteren gjøn med folk som er eller vil være idealister. En tidligere embetsmann i Utenriksdepartementet søker og får jobb som leder for en humanistisk, idealistisk organisasjon. Mannen har konvertert til buddhismen fordi, som han sier det, da kan vinne innsikt gjennom smerte.
Jo vondere noe gjør, jo klokere blir en buddhist, mener han, et syn som passer utmerket sammen med hans egen livssituasjon. Men naturligvis ender alt her så ille som tenkes kan. Tendensen til å lyve som han støttet seg på den gang han skrev utenriksministerens taler, bringer han med seg inn i den nye organisasjonen. Han jukser med medlemslister, med revisjonsopplysninger, har sex med underordnede, avskjediger folk basert på følelsesmessige årsaker. Det hele ender med at han selv blir sagt opp, noe som igjen fører til at han låser seg inne på kontoret sitt sammen med et fastbundet kvinnelig gissel, hunden sin samt en kanne med bensin.

En annen novelle heter Andungen. Den handler om en familie med tto barn som bor på en gård der de bl.a. har ender. Det ene barnet er sammen med far når andeeggene ruges ut i rugemaskinen. Når en liten og tufsete andunge kom ut av egget, pleide pleide faren bare å klaske det hardt i gulvet. Den samme faren, som visstnok var glad i kona si, hadde selv ofte andre dammer på si. Det var damer som følelsesmessig ikke betydde noe for ham. Han snakket stadig om å putte tingene i de rette skuffene. Når det ikke var følelser innblandet, var det ikke noe problem at en gift mann lå med andre kvinner, mente han.
Flere av novellene handler om skilsmisse. Da er det gjerne mannen som forlater familien og kvinnen som sitter igjen og har problemer med å forsone seg med tilværelsen. Også barna lider ofte under foreldrenes ulykke.

Bokas siste novelle heter ”Vadehavet”. Den handler om et barn (vi får ikke vite om det er gutt eller jente) som bor alene med sin mor i København. Moren, som er skuespiller, gripes av depresjon eller Verdensangst, som hun kaller. Hun blir rådet til å flytte ut til havet, vekk fra alt det kunstige for å leve mer i pakt med det naturlige. De leier seg et hus på et sted som kalles Verdens Ende. En tid går det bra. Men så får moren venner, og piller og alkoholforbruk øker. Depresjonen er dermed tilbake. Mormoren som tilkalles, blir forferdet over alle medisinene hun finner i huset. En tid ser det ut som om moren klarer å komme seg på beina igjen. Men novella ender på håpløs måte der moren drar med seg barnet på leting etter det hun kaller ”Vadehavets Tomrom”.

Selv liker jeg å tro at rasespørsmål er noe som hører fortida til, at det er latterlig å hevde at én rase skal stå over de andre. Men etter å ha lest denne boka, blir jeg minnet på at verden slett ikke har kommet så langt ennå.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i denne boka er en afroamerikansk sykepleier ved navn Ruth. Hun er enke, mannen hennes som var soldat i Afghanistan, ble drept der 10 år tidligere. Hun har en sønn i tenårene, Edison. Ruth har klare planer for guttens framtid, og han lever helt opp til forventningene. Ruth har i 20 år arbeidet ved en fødselsklinikk. Hun er grei og omgjengelig og skjørter sitt arbeid på utmerket vis.
Handlingen starten en dag da Ruth skal overta etter en annen pleier som er i ferd med å gå av vakt. Et foreldrepar, Turk og Brittany Bauer har nettopp fått en sønn som de vil kalle Davis. Ruth har nettopp tatt hånd om barnet for å bade det etter forskriftene da faren krever å få snakke med sjefen hennes. Marie som er sjefen på avdelingen, får beskjed om at foreldrene ikke vil at barnet deres skal stelles av en afroamerikaner.
Turk Bauer er medlem av en gruppe som proklamerer den hvite rases overherredømme. På den glattbarberte skallen sin har han fått tatovert inn et hakekors. Marie retter seg etter foreldrenes ønske. En klistrelapp der det står: ”Afroamerikansk personell skal ikke ta seg av denne pasienten” blir lagt ves lille Davis Bauers journal.
Neste dag Ruth er på jobb er det hektisk aktivitet. Ruth er blitt bedt om å overta overvåkingen på spedbarnstua da en annen pleier må gå for å assistere ved et keisersnitt. På spedbarnstua ligger Davis som skal overvåkes etter å ha gjennomgått en øliten harmløs operasjon. Plutselig oppdager Ruth at gutten har pustevansker. Hun steller med ham slik hun etter vanlige regler skal gjøre. Men da hun hører skritt nærme seg, trer hun tilbake for hun skulle jo ikke røre dette barnet. Pleiepersonalet som kommer inn på rommet og ser guttens tilstand, slår alarm. I all hast bringes oksygenmaske inn, og Ruth får beskjed om å foreta hjertekompresjoner. Likevel er ikke barnet liv til å redde. Han dør i hendene på pleiepersonalet. Oppstyret har trukket guttens foreldre bort til spedbarnstua, og de lar seg ikke avvise. Full av panikk står de der og retter all anklage mot Ruth.
Det kommer til rettssak der Ruth anklages for å ha forvoldt barnets død. Fra aktoratet side legges det all vekt på at hun ble sint da sjefen hennes tok fra henne oppgavene rundt lille Davis. Derfra er det ikke lang vei til å hevde at hun ble drevet av hevntanker og hat mot det lille barnet. Kennedy er navnet på kvinnen som blir Ruths forsvarer. Hun hører til blant de hvite amerikanerne som benekter rasefordommene. Hun sier at hun ikke bryr seg om andre menneskers hudfarge Under rettssaken vil hun ikke betone rasespørsmålet. Derimot legger hun all vekt på de medisinske kjensgjerningene.
Det viser seg at Davis hadde en diagnose, men fordi han ble født på slutten av uka, ble prøvene ikke analysert i tide. Derfor ble den lille operasjonen mer dramatisk for ham enn for andre spedbarn. Ekspertene er enige om at dette kan ha vært årsaken til dødsfallet, men helt beviselig sikker kan man ikke være. Lenge ser det ut til at rettssaken kommer til å ende i aktoratets favør. Den kompromissløse Ruth er like ved å gi Kennedy sparken fordi denne ikke ser ut til å se saken i det rette lys. Men så plutselig snur forsvareren, og rasespørsmålet kommer opp på bordet. Det resulterer i at Bauerfamilien tabber seg riktig ut. Nye momenter fører også til at juryen etter hvert får et nytt syn på saken, og Ruth kan til slutt forlate rettslokalet som en renvasket person.
Det virker som om forfatteren er helt oppsatt på at boka skal ha en happy-ending. Litt påfallende synes jeg når boka har fått et siste kapittel som foregår 6 år senere. Her er det Turk som er hovedpersonen Brittaney er død, og han har fått en ny familie som han lever lykkelig sammen med. Og det drøyeste av alt – han har helt brudt med sin fortid og er nå blitt en helt vanlig tolerant amerikaner uten snev av rasefordommer.

Som så mange andre krimbøker handler denne om to forskjellige saker som presenteres parallelt - en ny og en gammel. Men til forskjell fra de fleste andre bøker med slikt innhold er det få berøringspunkter mellom de to forbrytelsene. Det eneste må være at de har foregått på så å si samme plass.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlingen starter med et likfunn. En død mann blir funnet i en lagunesjø i nærheten av Reykjavik. Mye tyder på at liket er blitt dumpet der. Kroppen er blitt påført påfallende store skader som om mannen han falt ned fra en svært stor høyde. Dessuten kan det virke som om han har fått et kraftig slag i bakhodet allerede før fallet. Mannen het Kristvin. Han var utdannet flymekaniker og jobbet på flyplassen på Keflavik. Her hadde amerikanerne satt opp en kjempestor hall. Også sivile fly kunne bli reparert her, på militært område.

Politifolkene som har fått ansvar for Kristvinsaken, er Erlendur og Marion. Den første av dem har på egenhånd kastet seg over en gammel sak, forsvinningen av ei jente, Dagbjørt, for 25 år siden. Hun simpelthen forsvant på vei til skolen. Dagbjørt, som selv var en grei og ryddig jente, pleide å ta en snarvei gjennom et beryktet område som kaltes Kamp Knox. Her i brakkeliknende leiligheter bodde det mest sosialklienter. Hadde Dagbjørt hatt kontakt med noen av dem? Erlendur prøver å finne folk som den gang sto den forsvunne jenta nær. Tips han mottar, bringer ham fram til to personer, den gang unge menn. Den ene, Mensalder, jobber nå på en bensinstasjon. For 25 år siden jobbet han på den amerikanske militærbasen. Amerikanernes nærvær på Island brakte med seg nye varer til øya der det var stor varemangel og rasjonalisering. En ting som har vært svært populært blant ungjentene var grammofonplater med amerikansk musikk. På privat basis drev Mensalder en viss form for svartebørshandel. Han hadde lovet å skaffe Dagbjørt noen plater. På den aktuelle dagen hadde han også en avtale med henne om å kjøre henne til skolen. Men Dagbjørt dukket aldri opp på avtalt sted, og den unge mannen var redd for å bli mistenkt hvis han fortalte noen om dette. Den andre mannen som får mistanken rettet mot seg, er naboen til jenta, en underlig skrue som heter Rasmus. Han bor alene i nabohuset etter moras død. Ofte står han i vinduet og kikker over til Dagbjørt. Det tar lang tid og mange besøk før Erlendur klarer å komme inn på denne nervøse og innesluttede mannen. Til slutt kommer det fram at Rasmus i sin fantasi hadde et hemmelig, lidenskapelig forhold til ungjenta. På den aktuelle dagen klarte han å lokke henne til seg. Et lite basketak oppstår. Uheldigvis ender det med at Dagbjørt faller og slår seg kraftig. Rasmus mister besinnelsen og denger løs på henne. Etterpå låser han jenta inne i en bil i garasjen. Dette kommer til å bli jentas gravkammer gjennom 25 år.

Mens Erlendur bruker mye tid på denne gamle saken, blir det overlatt til Marion å ta seg av saken rundt Kristvin. Hun får god hjelp av Caroline fra det amerikanske militærpolitiet. Kristvinn hadde hatt nær kontakt med amerikanerne. Gjennom dem hadde han fått tilgang til marihuana, noe han ga videre til sin kreftsyke søster, som trengte det for å dempe smertene. Kristvin hadde også et forhold til en av de amerikanske kvinnene på basen, Joan. Problemet var at hun allerede var gift. Ektemannen var av en ganske voldelig natur. Da Kristvin forsvant sto bilen hans parkert nær huset til dette amerikanske paret, med oppskårne dekk. Noen ville tydeligvis hindre ham i å komme av gårde. Kristvin må ha flyktet inn i den store hallen og klatret opp på en plattform under taket. Herfra må han ha blitt dyttet ned. Men det skal vise seg at saken er mer komplisert enn som så. Her dreier det seg om ikke bare utroskap, men om storpolitikk.

Kristvin hadde reparert et Hercules-fly på vegne av et privat selskap som ble kalt Northen Cargo Transport. I den forbindelse hadde han sneket seg til å ta en titt på den tildekkete lasten som viste seg å være amerikanske våpen. Kristvin begynner å stille spørsmål, noe som ikke faller i god jord hos amerikansk etterretning som er involvert. Eneste mulighet for dem er å få den plagsomme islendingen til å tie for godt. Da saken er opprullet og det islandske politiet står klar til å ta seg av de skyldige, sette amerikansk etterretning foten ned. Dette vil de ta seg av selv, og det helper ikke at saken dreier seg om drapet på en islending.

Så tilbake til innledningsspørsmålet. Har disse to sakene noe felles? I begge kommer det fram en kritikk av amerikanernes nærvær på Island. Handlingen i boka viser hvordan den fremmede nasjonen er med på å forandre det gamle samfunnet.

Fascinerende bok, men slitsom og lese. Kontrasten mellom de to historiene lager en nerve og er godt fått til, men i likhet med mange andre her så syne jeg også det ble litt vel mange repetisjoner og stillstand.

Et godt svar! En 14-åring og en 14-åring er langt fra det samme. Takk i alle fall.

Jeg ser at mange av dere liker denne svært godt, men - er det en bok du/dere vil anbefale til en 14 år gammel jente? (Spør fordi hun ønsker seg den; jeg får inntrykk av at det er en bok for voksne.)

Dette er en bok med et positivt budskap. Egentlig skjer det lite spesielt her, Det er dagligdagse, trivielle gjøremål det fortelles om.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen Zahl er en mann på 32 år. I ungdommen ble han utsatt for en stupeulykke som han aldri har kommet seg helt over. Fremdeles bruker han stokk når han skal gå, og han får sterke smertestillende tabletter. Zahl bor på en øy der man på ta ferge for å komme inn til byen som ligger på fastlandet. Nå er man i ferd med å bygge en undersjøisk tunell som skal erstatte fergen. Zahl har en tvillingbror, Sigbjørn. Mens Zahls liv har gått helt i stå, har Sigbjørn, som bor inne i byen, kone og to barn. Zahl har i noen år bodd for seg selv i gården ”gamlestue”, men nå har Sigbjørn som er odelsgutten til det hele, bestemt at dette huset skal selges. Slik at Zahl, da handlingen starter, er i ferd med å flytte hjem til hovedhuset der faren bor. Sigbjørn hevder at nå er det på tide at Zahl starter på et nytt liv inne i byen. Zahl motsetter seg dette sterkt. I ledige stunder (som det egentlig er mange av) driver han med utstopping av fugler.

Øyas gamle lege går av med pensjon, og en ny kvinnelig lege overtar i hans sted. Hun setter et stort spørsmålstegn ved Zahls utstrakte pillebruk. Prøver som blir tatt tilsier ikke at dette skulle være nødvendig, og hun vil ikke skrive ut nye resepter. Et stort misforhold oppstår mellom henne og pasienten.

Zahl blir nødt til å rasjonere på bruken av de tablettene han allerede har, og oppdager til sin forundring at dette går greit. Selv stokken som han i mange år nå har støttet seg til, er kanskje heller ikke helt nødvendig. En tidligere ungdomsvenninne av Zahl, Kathrine, har kommet hjem til øya. Hun er utdannet dyrlege og har tekt å åpne praksis her. En dag ligger en stor mengde fugler på bakken. Zahl kontakter Kathrine, men hun kan ikke gi noen fornuftig forklaring på hvorfor dette har skjedd. Dette blir opptakten til mer kontakt mellom Zahl og Kathrine. De feirer nyttår sammen, og da Zahl kommer hjem neste morgen, finner han faren sin død i stolen foran TV. Det kan virke som om faren har ventet på at dette skal skje. I lang tid har han kvittet seg med den ene etter den andre av eiendelene sine. Etter begravelsen komme Kathrine med en gave til Zahl En av hundene hennes har fått valper, en valp blir overrakt til Zahl. Også Sigbjørn kommer med en god nyhet. Det har gått opp for ham at det kanskje ikke er til Zahls beste å måtte flytte til byen og starte på nytt. Han tilbyr Zahl å ta over gården. Sigbjørns sønn, Birk, viser stor interesse for onkelens utstopping av fugler. Birk vil gjerne tilbringe tid sammen med Zahl. Men den beste kameraten hans heretter blir nok den lille valpen som har fått navnet Kompis. Midt oppe i det hele ser det ut til at Zahl helt har glemt smertene sine.

Hva denne boka egentlig vil fortelle? Kanskje at veien fra et traurig til et godt og lykkelig liv egentlig kan være ganske kort. Er man i harmoni med omgivelsene sine og har man noe meningsfullt å drive med, er dette kanskje alt som skal til

Takk for en fin omtale, Ellen! Jeg også likte boken godt, er enig i det meste du skriver, og trillet en 5-er på terningen.

Du skriver: «… Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig?»

Jeg leste selv, og for meg blir det feil at Hilda skulle ha hatt en hard og «firkantet» stemme. Det er en stund siden, men jeg erindrer Hilda som en sammensatt kvinne; ydmyk, lojal - og reflektert og viljesterk. Og var egentlig Hildas liv "traurig"? Hilda står for meg om en kvinne som tok et selvstendig livsvalg.

Dette er hva jeg skrev om boken:

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge,
blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir
oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende
portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde
og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at
du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig
kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av
dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så
jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende: « (… ) Olivia (ved
Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen
arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene
hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig
visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være
nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling,
ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på
skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med
cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et
forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Boka har en omfattende handling med mange dramatiske innslag, uten å være direkte blodig eller voldelig. Den har en litt besynderlig oppbygning. Den kronologiske handlingen avbrytes ofte av kapitler med overskriften ”I buret” og ”Harddisken”. Særlig den siste virker noe malplassert. Først helt på slutten får vi vite at handlingen her henger sammen med resten.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Det er mange personer involvert i handlingen. Likevel forstyrrer ikke dette oversikten nevneverdig. Vi er innom svært forskjellige miljøer – alt fra de rikeste pappaguttene i Stockholm til småkriminelle innvandrergutter, mange fra Syria. Også de to hovedpersonene er svært forskjellige. Vi har den unge ambisiøse advokatkvinnen Emelie. Hun blir satt til å samarbeide med Teddy som nettopp har kommet ut av fengselet etter åtte år. Oppgaven de skal gripe fatt i, er å finne den forsvunne investoren, Philip Schale som er blitt kidnappet. Oppdragsgiver er Philips far, Carl-Johan Schale. Han er nær venn av Magnus, en av deleierne i Leijons, firmaet der Emelie arbeider. Dette er et oppdrag fjernt fra alt annet Emelie har erfaring med. Derfor pålegger Magnus henne å ta kontakt med Teddy som etter fengselsoppholdet har lagt forbryterbanen bak seg. Philip ble tatt til fange hjemme hos seg selv. Noen ringte på døra og dro en papirpose nedover hodet hans. Philip våkner opp i et mørkt rom. Han er bundet og teipet. Av og til kommer en person inn med litt mat til ham, en maskert person med et jokeraktig ansikt. Kidnapperne vil ha penger fra ham – mange millioner. Men det tar tid å få overført så mye penger. I mellomtiden må han vente, og hva vil skje med Philip etterpå? Et par ganger forsøker han å overmanne fangevokterne sine. Men til ingen nytte. En gang klarer han til og med å rømme, men blir innhentet. Han blir overført til et annet sted, et hus som ligger svært øde til.

Teddy og Emilie oppsøker huset der Philip ble holdt som fange. Mens de er her, blir de overrasket av noen inntrengere. En luftig slåsskamp utspiller seg. Etterforskningen avslører mye rundt personen Philip. Bl.a. skal han ha voldtatt en ung kvinne, Anina. Nå finner Emelie denne kvinnen drept i sitt hjem. Ved hjelp av et bilnummer klarer Teddy og Emelie det nye tilholdsstedet for kidnapping. De finner Philip liggende på gulvet, svært skadd. Her er også Ian som har vært en i Philips vennegjeng. Nå viser det seg at det er han som har stått bak kidnappingen Utenfor herjer en ungdomsgjeng. De har stoppet den andre kidnapperen, han som var jokerfjeset. Det viser seg nå at denne personen er Dejan, Teddys bestekamerat fra gammelt av. Han har fortsatt virksomheten som også Teddy var med og drev tidligere. I guttegjengen utenfor er Teddys nevø, Nikola. Han har alltid sett opp til onkelen sin, og Teddy ser det nå som sin oppgave å passe på at gutten ikke ramler utfor.

Det spesielle ved denne boka er at offeret for kidnappingssaken ikke er noe offer i vanlig forstand. Det viser seg etter hvert at det er blant rikfolkene vi finner de største skurkene, de som er i stand til å gjøre alt for å rydde en oppstått hindring av veien. Drapet på jenta Anina var det Carl-Johan Schale som sto bak. Han ville forhindre at sønnen Philips rykte skulle bli svertet. Den samme faren hadde behandlet sine barn på en fryktinngytende måte. Hver gang de satte seg opp i mot hans prinsipper, ble de straffet på grusomste vis. Resultatet ble en sønn, like egoistisk som faren. Datteren hans derimot brøt med faren og gikk sine egne veier.

Da jeg var ferdig med å lese denne boka, satt jeg igjen med følelsen av at historien rundt noen av disse personene ikke var blitt fortalt til ende. Jeg ventet nærmest på en fortsettelse, og jeg håper at jeg finner den i de to neste bøkene til forfatteren.

Kanskje var det opplysningen bakpå boka om at handlinga utspilte seg i de norske fjorder som gjorde meg nysgjerrig, og når framsida i tillegg lokket med ”en gnistrende setting” gikk jeg til lesingen med en viss forventning, men denne ble til en viss grad gjort til skamme.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Boka handler om den engelske journaliste Lo Blacklock. Hun jobber i et reiselivsmagasin, og nå har hun (fordi sjefen hennes er forhindret) fått anledning til å delta på en luksuscruise som skal gå til de norske fjorder. Den som spanderer det hele er milliardæren Richard Bullmer og hans norske kone Anne. Sistnevnte er svært redusert på grunn av kreftsykdom og deltar i mindre grad i livet om bord. De andre passasjerene på turen er enten pressefolk eller andre rikinger. Like før reisen har Lo hatt et innbrudd i leiligheten sin. Opplevelsen da hun sto ansikt til ansikt med den maskerte inntrengeren har brakt henne ut av likevekt. Også de siste timene sammen med kjæresten Judah forløp heller ikke så glatt som de burde.
Første natt på båten våkner Lo av noe hun tolker som et kvinneskrik fra nabolugaren. Det etterfølges av et plask ute fra sjøen. Lo går ut på balkongen og synes hun ser ute i bølgene. På balkongveggen mot nabolugaren oppdager hun også store flekker av blod. Lo varsler skipets sikkerhetsansvarlige, Nilsson. Han bedyrer at nabolugaren har stått tom, noe Lo bestrider da hun kvelden i forveien snakket med jenta som bodde der. Hun lånte til og med en mascara av henne. Da Lo skal vise Nilsson blodflekkene på balkongveggen, er de borte. Også lugaren er helt ryddet, ikke tegn til at noen har bodd her. Lo beskriver for Nilsson jenta hun møtte. Denne beskrivelsen stemmer ikke med noen av gjestene, og heller ikke med personalet som hun blir presentert for etter hvert. En av de andre gjestene om bord er fotografen Ben Howard som Lo tidøligere har hatt et forhold til. Han kan fortelle at Nilsson går på nervetabletter og kanskje ikke alltid er helt etterrettelig. Lo føler snart at hun ikke blir tatt helt alvorlig. Selv er hun overbevist om at det er en morder om bord og at vedkommende nå også opplever henne som en trussel. Men hvem av de andre passasjerene er det? Hvem kan hun overhodet stole på?
Reisen går så langt nordover som til Trondheim. Der snur båten og vender tilbake mot Bergen igjen. Det har ikke vært internettilkopling om bord, og Lo har heller ikke hatt dekning på mobilen. Derfor har hun bestemt seg for å avbryte turen i Trondheim, og der melde fra til politiet. Men før hun kommer så langt, blir hun tatt til fange og låst inne på et rom. Det har en tid før hun får se hvem som har kidnappet henne. Det viser seg å være jenta fra lugar 10 som hun altså trodde var kastet over bord. Hun oppdager også noe annet. Carrie som jenta heter, har en kroppsfasong til forveksling lik Anne Bullmer sin. I det siste har hun maskert seg som den kreftsyke kvinnen. Carrie er elskerinnen til Richard Bullmer. Han har tatt livet av kona si, noe som for all del må skjules siden den store formuen hans egentlig kommer fra hennes familie.
For øyeblikket har Richard forlatt båten. Carrie går med på å slippe Lo fri nå mens båten ligger ved land. Når Richard kommer tilbake, vil han tro at Lo har overmannet Carrie. Men før Lo kommer seg vekk, hører hun at Richard er tilbake. Hennes eneste mulighet blir å kaste seg ut i vannet og svømme til kaia. Men faren er likevel ikke over. Hun kommer seg fram til det lokale hotellet. Direktøren er en venn av Richard og fester ikke tillit til Lo som nå opplever at også politiet er på jakt etter henne. Etter noen strabasiøse døgn på flukt blir hun til slutt funnet av en bonde, som riktignok ikke kan forstå engelsk, som hjelper henne videre. Vel hjemme i England får hun høre om likfunn i sjøen. Alle har trodd at det var henne det gjaldt. Også en druknet mann er blitt funnet. Dette viser seg å være Richard Bullmer.
Boka er svært lettlest. Handlingen er enkel, til tider heller banal. Særlig i begynnelsen er det mye prat om trivialiteter som klær og sminke. Det som holder spenningen oppe, er innslag på slutten av hver av de åtte delene som boka består av. Her får vi utklipp fra pressen og andre sosiale medier som peker mot en langt mer truende utgang enn det Lo selv oppfatter.

Helt enig, kjedelig rett og slett....

Utrolig velskrevet. God å lese. Rørende og litt trist.

Stol på magefølelsen!

Jeg forlot antikvariatet med de fagbøkene jeg var ute etter. Lot «Berømte og gløymde trondheimskvinner» bli liggende fordi den ikke passet inn i mitt prosjekt. Trodde jeg. Tok en tur innom biblioteket, og magefølelsen fortalte meg at jeg hadde begått en skikkelig bommert!

Alle ære til journalist og forfatter Marte Mona som løfter disse kvinnene frem i lyset! 49 kvinner fra alle samfunnslag, fra den lutfattige og forvillete Kirsten Iversdatter (?–1674) som ble brent levende på bålet, til den styrtrike og mektige Catharina Meincke Lysholm (1744-1815) skipsreder og storkjøpmann (kvinnen bak Linjeakevitten!). Kvinner fra de fleste yrker, som Trondheims første faglærte jordmor Maren Anders (midt på 1700-tallet). Maren hadde fått sin utdannelse i København, og Trondheim var en av de første byene i Norge som fikk en utdannet jordmor. Nattmannens hustru Gunille Jonsdatter (1730-1752) som selv måtte gjøre den nedverdigende utedotømmingen om nettene.

Vi møter kvinner i samfunnets bunnsjikt som lever et usselt liv med drikking og stjeling. Desperate mødre som blir dømt til døden for å ha tatt livet av sitt eget, nyfødte barn. Og rikmannsdøtre som blir giftet bort i 13-14-åralderen til eldre menn for å øke patrisierfamilienes rikdom og makt.

Så mange begavete og kunnskapsrike malerinner, pianistinner, sangerinner, pedagoger, forfatterinner og kulturpersonligheter mellom to permer. Kvinnesakskvinner, stemmerettsforkjempere og organisasjonstalenter, som Antonie Løchen (1850-1933), stifter av Trondhjems Kvindesagsforening og Fredrikke Marie Qvam (1843-1938), stifter av Norske Kvinners Sanitetsforening. Qvam er ikke «gløymt», men flere andre av disse kvinnene hadde fått sin rettmessige plass i historiebøkene om de bare hadde hatt et annet kjønn.

På få sider tegner forfatteren opp levende, informative og interessante portretter. Samlet sett gir tekstene et godt innblikk i kvinners stilling på 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet, (med hovedvekt på 1700- og 1800-tallet) samt et bilde av Trondheim på samme tid. Av slit, sult, frost, barnedød- og hjertelag – og ufattelige rikdommer og særinteresser. Klasseaspektet er tydelig til stede. Kvinnenes stilling beror i vel så stor grad på deres sosiale rang, som på deres kjønn.

Boken er organisert etter kvinnenes bosted. Kvinner i samme bydel er omhandlet i samme bolk. Hver bolk blir innledet med en kort tekst om bydelens særpreg og et kart, slik at vi praktisk talt kan følge i de portrettertes fotspor. Flere av kvinnene, de velstående vel og merke, er fotografisk representert.

Mona skriver godt og har gjort et imponerende grundig forarbeid. Dette er en bok man stadig kan vende tilbake til; den fungerer utmerket som oppslagsverk. Jeg er glad for at jeg lot magefølelsen råde, gikk tilbake til Wangsmos antikvariat og sikret meg denne kulturhistoriske skattkisten. Terningkast 5 +!

Oppvarming!

Niks! Dette er en oppgave i biologi, siste år på videregående. Og jeg skal love deg at det ikke var enkelt. Små fjellplanter som var presset før de ble klassifisert (det siste en tabbe/forglemmelse selvsagt, og det var her mormor kom inn i bildet :-)

Ang. håp, som er et litterært moment i denne tråden, dukket et fint sitat av vår felles kjære Britt Karin Larsen tilfeldig opp: " … kanskje bør ikke alle behov stilles i et menneskeliv, kanskje er det best å ha en lengsel, et håp i behold …"

(dette fordi Parrot ga det en stjerne.)

Boka handler om en familie som fra starten av var en ganske vanlig familie med far, mor og to barn – gutten Edward og hans sju år yngre søster, Cara. Faren, Luke Warren er en overbevist naturverner og en enestående ulveekspert. Interessen for disse dyrene driver ham så langt at han drar til Canada og lever der blant ulvene, som en i flokken. Da han senere vender tilbake, grunnlegger han en ulvepark der han først og fremst er opptatt med å selv være en ulv, spise sammen med dem, gå på alle fire, rulle rundt i sølen osv.

Så blir denne utsatt for noe så banalt som en bilulykke. På sykehuset erklæres han for hjernedød og holdes i live utelukkende gjennom apparater. Men før dette har mye annet skjedd med familien Sønnen Edward dro plutselig hjemmefra og brøt all forbindelse med familien. Allerede i 19-års alderen slo han seg ned i Thailand der han livnærte seg som engelsklærer. Moren, Georgie tok seg særlig nær av dette, og det endte med at ekteskapet sprakk. Georgie giftet seg på nytt med Joe, en fredelig advokat, og med ham har hun fått to nye barn, et tvillingpar. Cara, som ikke helt har funnet seg til rette sammen med moren, stefaren og halvsøsknene, har flyttet hjem til faren som hun beundrer høyt. Da ulykken med Luke skjer, er også Cara med i bilen. Faren har hentet henne hjem fra en fest og kjører inn i et tre da han skal styre unna tre i kjørebanen. Også Cara blir skadd i ulykken. Hun blir liggende på sykehus med store smerter i skulderen.

Det blir sendt bud etter Edward som kommer hjem helt fra Thailand. Seks år er gått siden sist han så faren sin. Hva som den gang skjedde mellom far og sønn som fikk ham til å dra så brått, vet foreløpig ingen. Legene henvender seg til familien og informerer om Lukes håpløse tilstand. Alt tilsier at han aldri vil komme til bevissthet mer. Det er opp til hans to barn å avgjøre hva som nå skal skje. I begynnelsen er Cara så omtåket av smerter at hun knapt kan engasjere seg i det som foregår rundt henne. Hjemme kommer Edward over noe faren skrev før han dro til Canada. Her gir han sønnen myndighet til å hjelpe ham ut av livet dersom han skulle komme hardt til skade. Luke hadde et donatorsymbol påført i førerkortet sitt. Etter samtale med folk fra en donatororganisasjon innser Edward at her må han handle raskt dersom farens organer skal kunne komme til nytte videre. Han forsøker å ta opp saken med søsteren, men smertene hennes gjør at hun ikke er i stand til å forstå.

Leger er samlet ved farens sykeseng, klare til å kople ham fra apparatene da Cara plutselig kommer farende inn i rommet og skriker at de må stoppe det hele. Da bøyer Edward seg ned og drar selv ut kontakten. Noen korte øyeblikk går før andre i personalet forstår at ikke alt er som det skal. og kopler ham på igjen. Cara argumenterer sterkt for at faren kan komme seg, det har skjedd andre før, og hun trekker fram tilfeller der håpløse tilstander har snudd om.

Uenigheten mellom bror og søster er så sterk at saken havner i retten Fordi Cara ennå ikke er 18 år, men mangler noen måneder på å være myndig, stiller hun i utgangspunktet svakere enn broren. Saken løser seg imidlertid til slutt da Cara endelig får fortalt sannheten om hva som egentlig hendte i forkant av og under den fatale bilulykken. Faren som kom for å hendte henne på festen, var vitne til fulle, ravende ungdommer. Også Cara hadde drukket, noe hun hadde lovet faren å ikke gjøre. En hissig trette mellom far og datter utspant seg i bilen. Det siste Cara rakk å si til faren bar ordene: ”Jeg hater deg”. Ikke nok med det, da hun forsøkte å trekke farens skadde kropp ut av bilvraket, skjedde det at hun mistet taket slik at hodet hans deiset ned i bakken. Kanskje var det da han ble påført den uhelbredelige hodeskaden. Etter at Cara har lettet hjertet sitt for denne tunge byrden, blir hun også i stand til å godta den løsningen som alle andre har innsett som det eneste fornuftige.

Da boka åpner, er det uopprettelige, den fatale bilulykken, allerede et faktum. Etter det er det egentlig lite som skjer på det ytre plan. En skulle derfor tror at handlingen ble svært langtekkelig. Når den likevel ikke oppleves slik, er det fordi boka har mange fortellere. Det skiftes fra kapittel til kapittel, noe som også typografisk er markert ved ulike skrifttyper. Vi får hele tiden forskjellige syn på det som skjer. At også to spørsmål lenge forblir uoppklarte, bidrar til å holde på leserens nysgjerrighet: Hva var det som gjorde at Edward så brått vendte faren ryggen og dro sin vei? Og ikke minst, hva var det som egentlig foregikk under den fatale bilturen?

Hva jeg vil kalle en kvalitetsbok av en forfatter som kan det å skrive. Velskrevet og originalt. Jeg likte ideen om å la hovedpersonen dø flere ganger og dette er elegant gjennomført. Litt trekker det ned at jeg i Sovjet-tiden av hovedpersonens liv syntes mye var uklart og litt rotete.