Bokelskere.no

Jeg har aldri ment at Darling er direkte ansvarlig for det Johan ender opp med å gjøre med henne. Naturligvis forstår hun ikke hva hun egentlig gjør. Voldtekten som Fredrik begikk på henne, var tross alt helt annerledes enn situasjonen mellom henne og Johan oppe i tårnet. Det viktige i handlingen er at Darling er en typisk overlever. Hun klarer seg fordi hun vet å bruke de midlene hun har til rådighet.

Johan derimot er den totalt svake personen i boka. Han er helt og holdent i sine følelsers vold. Derfor går han fullstendig til grunne i slutten av boka.

Mens Darling (som jeg har skrevet før) ender opp med å tenke: «Livet blir ikkje betre enn dette». Fremdeles lurer jeg på hva hun mener. Ligger det en resignasjon bak disse ordene?

Du bruker vår tids meetoo-tankegang på boka. Jeg synes ikke det helt passer med den naturalistiske ånden som boka er skrevet i. I naturalismen var det omstendighetene som formet menneskene. De hadde ikke så mye eget ansvar.

Om jeg forstår deg rett, synes jeg det er sjokkerende at du holder en 15 år gammel, allerede seksuelt misbrukt og forsømt jentunge, ansvarlig for de overgrepene en voksen mann ([ste]faren) begår mot henne.

Må ikke Johan ta ansvar for at han tillater seg å synke ned i usselhet fordi han ikke får den kvinnen han vil ha? Må han ikke ta et selvstendig ansvar for at han voldtar sin egen datter, uansett hvordan hun oppfører seg? (På tidspunktet for voldtektene tror Johan fortsatt at Darling er hans biologiske datter, og visa versa. Om det gjør saken verre, er et annet spørsmål.)

Jeg kan være enig med deg i at «resignert» ikke er et dekkende uttrykk for hvordan Darling har det. Mer presist er at hun har mistet sin verdighet og selvrespekt. Jeg oppfatter at hun derfor gir f, og kjemper med de eneste midlene hun kan se at hun har. Hun har ingen som hjelper, trøster og veileder henne. Hun har ikke egne reisepenger. Farmoren er den eneste voksne Darling har hatt et godt og trygt forhold til. Men til farmor kan hun ikke gå med hva hun har blitt utsatt for; det er for skambelagt. Og farmor dør.

Darlings håp ligger i Gudrun. Gudrun representerer den frigjorte, selvstendige kvinnen og bringer et friskt pust til menneskene innestengt på fyret. Det kommer ikke frem hvor gammel hun er, men hun har i hvert fall andre erfaringer enn Darling og kvinnene på Uthaug. Gudruns rolle i dette lille samfunnet er sammensatt og ikke utelukkende positiv. Er det ikke Gudrun som regelmessig forsyner Darling med brennevin og oppfordrer henne til å drikke, som gir henne smaken på hva brennevin kan gjøre med folk.

I et annet innlegg skriver du, tuhamre: «Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far.» Feil, jeg er ikke uenig i det. Sett det på tabbekvoten (det begynner å bli en stund siden jeg leste boken) og takk for at du oppklarer familieforholdene på fyret!

Jeg er ikke helt enig med deg i at det bare er positive sider ved Gudrun. Hun utnytter tydeligvis faren sin hjemme i Danmark. Dette sier hun jo klart selv. Men hun er en positiv karakter som sprer glede rundt seg. Familien på fyret hadde det tydeligvis bedre så lenge hun var hos dem.

Angående Gro (Darlings datter): Har Darling forstått at ungen ikke er som andre barn? På slutten av boka spør Lillen Darling om hun har vært hos legen med Gro. Darling prater bare hele spørsmålet bort. Og hva mener hun altså med at "livet blir ikkje betre enn dette" s. 327?

Det er klart at det er sjokkerende å lese om Darling som i svært ung alder blir misbrukt først av en eldre gutt og deretter av stefaren sin. Noe annet har jeg aldri ment. Men jeg vil likevel ikke si at hun er desperat (i ordets rette forstand) når hun kommer opp til Johan og sitter der og drikker brennevin sammen med ham. Hun forstår neppe fullt ut hva han kommer til å gjøre med henne, men beregnende og slu som hun er vet hun sikkert hvordan det lønner å oppføre seg for å få gjennom viljen sin. Hun har neppe resignert (som du sier). Venter hun til hun blir eldre og myndig, kan hun naturligvis reise så mye hun vil.

Jeg synes dette er sjokkerende lesing. Darling er 13 år, et barn, når hun blir voldtatt for første gang. Denne gangen av Fredrik, den konfirmerte sønnen til bygdas store mann, Feite. Darling er overbevist om at han vil drepe henne i båtnaustet. Lammet av angst klarer hun ikke å gjøre noen form for motstand. Hun forteller det ikke til noen. Får ingen hjelp eller trøst. Når hun er 15, truer Fredrik henne med seg inn på rommet sitt, låser døren og forgriper seg på henne på nytt. Hun klarer å rømme før han får fullbyrdet samleiet, livredd og dypt krenket.

Hun er 15 år da faren (som skal vise seg å være stefaren) voldtar henne første gang. «Han var allereie ferdig då ho panisk begynte å skubbe han vekk.» (…) [Ho] gret då ho gjekk ned trappa … (side 182).

Visste Darling hva hun bega seg ut på da hun ved hjelp av brennevin og såkalt kvinnelist prøvde å få (ste)faren til å gi henne penger for å komme bort fra fyret? Hvor desperat må hun ikke ha vært når hun tydde til slike midler. Darling gjør bruk av de eneste metodene hun kjenner til, de hun har lært av den eldre Gudrun. Hun får ingen støtte hverken av moren eller andre nære.
Jeg oppfatter at Darling har resignert. Hun lar det stå til, med ett må for øyet – å få penger nok til å forlate fyret. Hun er fortsatt et barn, Johan en voksen mann.

Fra min side handler det ikke om å være «for snill eller forståelsesfull» overfor Darling, men å forstå hvordan alt dette hun utsettes for, former henne som menneske. Vi vet en god del om hvor ødeleggende seksuelle overgrep kan være. Kvinner (og menn) som mister selvrespekten, tror de ikke fortjener bedre (enn å bli misbrukt), «lærer» å bruke seg selv for å oppnå det de vil, får varige vansker med å inngå i nære relasjoner mm. Å komme ut av en slik situasjon, krever langvarig hjelp og støtte (terapi) og arbeid med seg selv, en hjelp Darling aldri får.

Jeg synes det du skriver om oppbygningen av historien er veldig fint. En slik oppbygning der vi får vite litt etter hvert, passer jo godt når det skal fortelles om et samfunn med mye hemmelighold. Selv om det er trangt ute på fyret, oppleves forholdene forskjellig av personene der ute. Hver av dem bringer med seg sine erfaringer, hentet fra omstendigheter opplevd på fastlandet. Vi trenger derfor alle tre versjonene for å få det hele bildet.
En episode renner meg i hu. En gang kommer Fredrik (Feites sønn) roende mot fyret. De tre personene der ute reagerer momentant, men har hver sine motiver. Darling gjemmer seg fordi hun for all del ikke vil møte Fredrik. Johan styrter ned til stranda og er ekstra ivrig da han hører at Fredrik kommer med et brev. Han tror det er fra Hannah. Maria på sin side skynder seg og pynter seg i all hast. Hun tror at Fredrik har med en beskjed fra Feite. Alt dette kommer fram uten at forfatteren sier det direkte. En slik komposisjon har også sin effekt på oss lesere. Vi blir overrasket når det viser seg at tingene ikke alltid er slik vi trodde.

Når det gjelder karakteristikken av Darling, synes jeg at flere av dere er for snill og forståelsesfull overfor henne. Selv om foreldrene var ganske likegyldige, kan ikke oppveksten hennes på fyret ha vært så ille. Jeg synes først og fremst at Darling selv er ganske utspekulert. Det er hun som åpent legger seg etter Johan. Hun klenger seg innpå ham i båten, og besøker ham stadig oppe i fyrrommet medbringende flasker med brennevin. Hennes motiv er at hun vil få hjelp til Amerikareisen. Nå kan hun jo ikke vite hvor sårbar Johan var på dette tidspunktet. Han sitter alene oppe i fyrrommet, tuklende med åpen gylf og tenker bare på Hannah. Vi kan godt si at beskrivelsen av Johan her virker ganske ufyselig. Selv synes jeg synd på Marie slik Johan behandlet henne på selveste bryllupsnatten . Hans motiv for å gifte seg med henne, var at da fikk han fyrvokterstillingen, og med den et sted der han kunne slumpe å være alene med Hannah.

Tusen takk for et langt og fyldig svar. Nå er jeg ikke enig i alt du skriver. Desto bedre for slikt skaper jo diskusjon. En diskusjon som kanskje flere kan henge seg på, for leseperioden (november måned) er ennå ikke slutt.
Når det gjelder foreldrene til de tre barna som vokser opp på fyret, må vel sammensetningen være slik: Darling (mor: Marie, far: Feite), Valdemar (mor: Marie, far: Johan), Thomas (mor: Darling, far: Johan). Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far. På side 79 står det: « Aldri hadde Marie og Johan hatt det så godt saman som dei vintrane Gudrun budde hos dei. Så godt at det ikkje vara lenge før Valdemar kom til.» Den funksjonshemmede Valdemar var altså ikke Feites sønn.

Når det gjelder Valdemars tilstand, virker det som om den har oppstått etter hvert (sidene 79-80 og 87-88). Hva nå forfatteren har ment med det?

Darling og Gro: På meg virker det som om Darling er veldig opptatt av datteren sin. Hun bestiller en fotograf. Og da står det ( s. 326: «Ho ville gjerne få Gro foreviga så ofte det gjekk. Verdas finaste barn, syntest Darling.») Og på s.327: «--- Gro fekk. auge på henne og strekte armane opp. Darling løfta henne. Kyssa dei lubne kinna hennar og snuste henne i det tynne håret. Livet blir ikkje betre enn dette, tenkte ho»). Når jeg nå ser på dette, slår det meg at den siste setningen kanskje er ironisk ment fra forfatterens side. Kanskje har du rett når du sier at Darling i egne øyne får som fortjent. Maries siste tanke i boka er (s.330): «Det var tydeleg at det var noko i vegen med jenta, tenkte Marie, irritert over at Darling slett ikkje såg ut til å la seg plage av det. Ho var ikkje eingong klar over grunnen til at Gud hadde hånt henne med ein evneveikt barn.» Denne siste setningen om Guds straffedom høres forøvrig veldig naturalistisk ut.

Jeg er heller ikke helt enig i det du sier om forholdet mellom Darling og Lillen. Jeg oppfatter det som om Darling utvilsomt er den sterke i denne sammenhengen. Hun er sammen med Lillen så lenge hun selv har nytte av det. (Lillen kan sitte bakpå sykkelen og kaste steiner etter de andre barna.) Senere får Darling andre interesser, og da passer ikke Lillen lenger inn.

Takk til deg, Tuhamre som ønsker å grave dypere i boken. Det er et spørsmål som ikke som ikke vil slippe tak i meg, Darling og de funksjonshemmete barna. Nå er det en stund siden jeg avsluttet lesingen, og det var i utgangspunktet vanskelig å holde styr på hvem som er foreldre til hvem (så beklager om jeg roter med detaljene).

Incest / «innavl» øker risikoen for at ev. barn blir skadet. Jeg antar det er dette Uthaug vil belyse når hun lar flere av barna på fyret være funksjonshemmete; Maries Valdemar og Darlings Gro. Men siden Feite er far til begge disse to (stemmer ikke det?) henger ikke argumentet helt på greip (som mye annet i boken). Med mindre det er incest også i tidligere generasjoner.

Hva som egentlig feiler Valdemar, som spiser gress og oppfører seg tilsynelatende som en kalv, får jeg ikke tak i. Jeg kjenner ingen typer utviklingshemning / funksjonshemning som gir denne typer symptomer.

Nå er det imidlertid Darlings sønn Thomas (som Marie tar som sin egen), Darling gir navnet Kalven. Hun har under graviditeten sett et deformert kalvekadaver, og ifølge overtroen vil et slikt syn skade fosteret. Men så vidt vi vet, er Thomas det eneste av fyr-barna som ikke feiler noe.

Du skriver, Tuhamre:
«Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.»

Jeg tror ikke Darling er fornøyd, jeg tror hun ikke makter å forholde seg til barna sine. Livet har vært for brutalt. Som et seksuelt misbrukt barn har hennes selvfølelse fått en livslang knekk (som hun febrilsk prøver å kompensere for). For barn som er misbrukt av sine nærmeste, er det vanskelig (umulig) å knytte nære, varige og tillitsfulle relasjoner til andre mennesker. De føler seg «skyldige» og «urene». Darling får, hvor paradoksalt det enn kan høres, i egne øyne som fortjent.

Her ligger antakelig også svaret på ditt neste spørsmål; hvorfor er det bare er broren Valdemar Darling knytter seg så sterkt til. Han er den eneste hun stoler på. Faren (stefaren skal det vise seg) misbruker henne på det groveste, moren er sint og avvisende og klarer ikke å beskytte henne mot (ste)farens overgrep. Barna på fastlandet mobber henne. Lillen vil riktignok være venn med henne, men er ikke det fordi Lillen ikke har noen andre? Ergo stoler ikke Darling på det vennskapet heller.

Valdemar er helt og holdent Darlings; han gjør henne ikke noe vondt.

Tusen takk for påminnelsen, Monica! Min ønskeliste er lang og uoversiktlig; pirolene har havnet litt i bakleksa. Begge disse bøkene til Håenes frister (skulle gjerne hatt et system der lese- og ønskelister kunne prioriteres, ha, ha). Du hører fra meg når jeg har lest dem (skal prøve å huske det :-))

Eg kan ikkje skjøne at vi er ferdige med å debattere denne boka. Det som førebels er sagt gjeld for det meste om og kvifor vi har likt eller ikkje likt denne boka. Dessutan har nokre av dykk trekt fram tittelen på boka, i tillegg også einskilde tiltaleord som kanskje ikkje passar med tid og stad.

Men kva med personane i boka? Sjølv har eg allereie nemnd Darling og hennar kjærleik til broren.
Kvifor berre til han? Andre vener, som t. d. Lillen, tydde ho berre til når ho sjølv trong dei? Også Gudrun og andre var relasjonar ho sjølv hadde nytte av. Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.
Ein annan ting er måten boka er bygd opp på. Kva nytte har vi av at same historie er fortalt fleire gonger gjennom ulike personar? Kan dette vere gjort for å halde på lesarens undring? Først siste gongen får vi det heile og samlande biletet av kva som har hendt.

Dette er ting eg sjølv har undra på. No vonar eg at også andre av dykk har hatt tankar om det same.
Skal vi diskutere ei bok, må vi ikkje stoppe på halvvegen.

Tusen takk til alle for svar! Artig å reflektere litt over det å lese i fellesskap kontra det å lese alene. Blir vi mer kritiske når vi leser med lupe på detaljene (morsom formulering Torill!), og mister vi noe av leseopplevelsen ved denne nøye gjennomgangen, som Kjell er inne på? For andre er det som Ingunn er skriver, ingen forskjell i opplevelsen. Takk til Ingar som bringer også kritiske anmeldelser til torgs. Særlig Sofie Brauts anmeldelse i Stavanger Aftenblad finner jeg interessant. Følgende sitat er nokså dekkende for mitt syn på «Der det finst fuglar»:

«I dei mange forviklingane og konfliktlinjene er det som om menneska likevel står att som litt uferdige og kystlandskapet som litt gisne kulissar.»

«Språkleg har Uthaug prioritert detaljar vekk og skapt eit knapp uttrykksform fint tilpassa eit karrig kystlandskap. Hadde handlinga vore prioritet etter same prinsipp hadde uttrykket blitt mindre overlessa, mindre repeterande og truleg meir vellukka.»

Selv er jeg en i overkant kritisk leser. Så kritisk at det til tider kan være plagsomt, ha, ha. I dette tilfellet landet jeg på en 4-er. I positiv retning trekker tematikken og et relativt godt språk, i negativ personskildringene. Boken har uansett avstedkommet mye debatt; det er i seg selv positivt!

Selv om ikke leseperioden er utløpt, virker det som mange har fullført. Boken har utløst mye debatt, og det er i seg selv et bra tegn. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at lesesirkelens deltakere har vært langt mer kritiske enn Bokelskeres øvrige medlemmer og de profesjonelle anmelderne. (At anmelderkorpset ofte (men ikke alltid) løper i flokk, er en kjent sak.) Hos Bokelskere.no generelt har boken i overveldende grad fått 5-ere og 6-ere, mens lesesirkelens folk jevnt over har gitt lavere score, helt ned på 3-tallet. (Dette basert på et inntrykk, ikke nøyaktig opptelling.) Få eller ingen i lesesirkelen har uttrykt begeistring over boken.
Har noen av dere lagt merke til det samme som meg?

Hvis mine antakelser er riktige, hva er da årsakene? Er det så enkelt som at smaken er forskjellig? Eller stimulerer en lesesirkel til å lese med et spesielt kritisk blikk? Eller er det andre årsaker?

Dette er bare løse tanker fra min side. Har dere noen av dere synspunkter på disse spørsmålene?

Artig! Også jeg tenkte på Kim Leine da jeg leste denne boken. Jeg er enig i din vurdering av «Der det finst fuglar» (ingen fysiske reaksjoner hos meg heller), men ikke i synet på Leine. Jeg har kun lest Profetene i Evighetsfjorden. I den syntes jeg ikke forfatteren brukte sine virkemidler spesielt godt.

Jeg siterer fra min egen oppsummering av Profetene i Evighetsfjorden:
«Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?»

Felleslesing – i november 2020 leste vi «Der det finst fuglar» i Kjells lesesirkel. Synspunktene på denne kritikerroste romanen varierte mye. Mange interessante innlegg, men som du vil se her, var ikke alle deltakerne like begeistret.

Men kva seier dykk om forholdet mellom Darling og Valdemar? For meg verkar det som om Valdemar er den einaste personen som Darling er ekte glad i. Som barn leikar ho mykkje med den yngre halvbroren, og i leiken tilpassar ho seg til hans nivå, til hans veremåte. Som vaksen i Amerika er det berre han ho sender gåvar til, berre han ho vil besøke når ho kjem heim igjen. Vonbrotet ho kjenner då ho får vete at han er daud, er sikker også oppriktig. Og så får ho si eiga dotter. Også Gro er tydeligvis evneveik. Dette har alle andre sett. For Darling er det, dersom ein skal tru bokas siste ord, noko heilt greit at dottera er slik.

Vi leser denne i Kjells lesesirkel nå. Ta en titt her, og du vil se at du ikke er alene.

Lagt til ønskelisten. Takk!

Tusen takk for langt og grundig svar. Men eg er ikkje heilt samd i alt. Når det gjeld Marie: Det verkar som om det er tenestejenter nok på prestegarden, Marie går jo mest og keiar seg. Med utdanning tenkte eg ikkje spesielt på examen artium. For kvinner frå den kondisjonerte klassa fanst det andre vanlege utdanningsveger, t.d. kunne dei bli lærarinner, sjukesøster osb. Særleg rart er det at presten tillet dottera si å kome til Feite. Presten var jo kjent med det dårlege ryktet til mannen. Dessutan skulle altså Marie overnatte på garden hos Feite.
Ein annan ting: Kva synest du om sitatet eg gjenga om Feite? Då eg las det, ooplevde eg skildringa berre som ekkel. Men ved nærare ettertanke: Kanskje er det noko erotisk ved måten forfattaren uttrykkjer seg på her....

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen.»

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener.»

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.

Kor relevant er det å sidestille kvinnene hos Maren Uthaug med dei hos Amalie Skram? Trass alt var det ei ikkje så lita utvikling frå 1880-talet til 1930-talet. Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling? Det klarar iallfall ikkje eg. Rett nok hadde dei fått mangelfull seksualopplæring, prevensjon høyrer vi her lite om og sjølvbestemt abort skal ikkje kome før lenge, lenge etterpå. Det finst ei meir frigjort kvinne i boka, Gudrun, men ho kjem altså frå eit anna land.

Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen. Ho var jo ei skuleflink elev. Ho keiar seg heime, men noko anna enn arbeid hos Feite kjem tydelegvis aldri på tale for ungjenta Maria.

Eg skjønar heller ikkje kvifor kvinnfolka var så gale etter Feite. Rett nok spelar han lokkande musikk og er tydelegvis den rikaste i bygda, men slik han blir skildra ein plass (s.270) er det ikkje noko sjarmerande ved mannen.
«Feite sette seg andpusten ned på ein av fôrsekkane med spreidde bein, så magen hang ned mellom dei. Han tok fram eit lommetørkle og tørka ansiktet. Maria betrakta ei sveittedrope som trua med å sleppe haka og drype ned på magen. I staden fekk den selskap av enno ein liten straum sveitte , og saman glei dei nedover dobbelthaka og forsvann inn bakopninga i skjorta.»