Bokelskere.no

Ja her må jeg nok ha de neste bindene på vent. Nydelige, vare beskrivelser og vakkert språk, men jeg kjedet meg litt jeg…

Hvordan i all verden skal man forstå bokas sluttscene? Raili som bader naken i elva mens båt etter båt med folkene fra verket kommer roende forbi. Er dette et tegn på at de gamle eierne forsvinner og at en ny tid har begynt? Eller har dette en dypere betydning? Og hvorfor blir et biljardbord lempet ut i vannet? Til slutt, hvorfor får dette Raili til å tenke på broren? Er Jussi død nå? Siste setning står jo i preteritum: «Han het Jussi»

Skår
3. del

Raili er mindre knyttet til stedet og til glassverket enn de to andre. Hun har bodd en tid i Helsingfors. Der ble hun gravid med et barn som døde under fødselen. Ryktet om Railis liv i hovedstaden har tydeligvis nådd hjemstedet. Her tiskes og hviskes det bak ryggen hennes. I hovedstaden møtte hun soldater som hadde vendt såres og skadet hjem fra krigen. (Det er tydelig at 2. verdens krig satte dypere spor etter seg i Finland enn hva den gjorde i Norge.) Var det først og fremst en vennlig gest og en hjelpende hånd som lå til grunn for Railis omgang med de hjemvendte soldatene? Jeg oppfatter Raili som en person som tar de svakestes parti selv når dette kommer i strid med det gjengse moralen. Dette ligger kanskje også bak de løgnaktige brevene som hun selv skriver til Jussis fødselsdager. Hun vil først og fremst gjøre ham glad. Raili er den som tør si fra der andre tier selv om dette hindrer henne i å få venner. Opptreden hennes i bakerommet er vel et godt eksempel. Hun tåler heller ikke å bli tråkket på.

Dette høres fornuftig ut.

Det er ikke mange bøker jeg begynner å gråte av, men det gjorde jeg av denne. Jeg følte så med hovedpersonen som har en slags "Styggen på ryggen" med seg i fortellingen, i hennes hverdag med overvekt og utenforskap. Hun føler seg stygg og verdiløs, og blir mobbet på skolen. Det er ikke lett å være den med for mange kilo på kroppen, det er noe som man kan relatere seg til i vår tid. Jenta i boka inngår etter hvert en avtale med foreldrene som gir henne penger for hver kilo hun klarer å slanke bort. Men klarer hun å få bort "Styggen på ryggen"? Den som leser, får se. Uansett: dette er en meget god tegneserie om et viktig tema. Det gjør vondt å lese.

Er nå ferdig med del 2

Det kan virke som om Helmi forandrer seg i løpet av denne dagen. Før har det virket som om hun er den mest forsiktige av de to søstrene. Men da brannen raser, er det Raili som blir redd og trekker seg unna. Helmi derimot gjør det ingen andre tør. Hun går inn på det brennende kontoret og henter fra de verdifulle papirene. Da hun har kommet ut, virker det som om hun føler seg glad og befridd. Men så står det: «Kanskje hun ikke snudde ryggen til mesteren som ventet ved vinduet. Gikk ikke mot det lukkede døra, åpnet den ikke så luft ble sugd inn i ildmørja. Kastet ikke papirene fra seg. Kanskje ikke.» ( s. 192-193) Hva kan være meningen bak disse setningene?

Så fint at du hadde glede av tråden, Ingeborg!
Jeg synes det er dumt at disse lesesirkeltrådene så fort "forsvinner", det er mye interessant stoff i dem. Men dette har vært tatt opp før, uten at vi har fått noen endring.

Jeg har lest ferdig første del av boka.

Jeg fascineres av Jussi og hans evne til å se tingene i naturen rundt seg. Han lukter og hrer langt mer enn folk flest, biter seg fast i fargenyanser, former og dufter og ser sammenhenger som ingen andre legger merke til. Men det kan bli for mye for Jussi, i sær når det stilles krav til ham i form av tempo Det er nok derfor alt går så forferdelig galt på slutten av det 1.

Da søsknene fremdeles var småbarn, var Jussi den ledende i flokken, den som tok vare på de andre. Men etter hvert som tiden gikk, passerte søstrene ham i kløkt og visdom, og nåer rollene snudd helt på hodet.

Takk for at du la inn lenke til lesesirkeldiskusjonen deres - veldig nyttig.

Dette er en kriminalroman, men med et innhold som strekker seg langt utover det rent tradisjonelle. Handlingen foregår i grensetraktene mellom Sverige og Norge, øde strøk der det bor relativt lite folk.

Siden hovedhandlingen kretser rundt sankthansaften, er også tilreisende til stede her, bl.a. et nederlandsk par som blir funnet drept, stukket ned kniv i teltet de har slått opp. Den første som oppdager dem er lærerinnen Annie. Hun kommer fra storbyen som hun har brutt opp fra, for å slå seg ned her oppe i skogene hos kjæresten Dan, som før har vært elev hos henne. Annie har med seg den 6 år gamle dattera si, Mia. I nærheten av åstedet får Annie øye på en mørkhåret ung gutt som haster av sted. Hun er overbevist om at dette er drapsmannen.

Men den travle mørke unggutten er ingen andre enn Johan (bokas andre hovedperson). Han bor sammen med foreldrene og fire eldre halvbrødre. Skolelyset Johan føler seg helt annerledes enn de noe brutale brødrene. Ofte blir han mobbet og havner i slåsskamp med dem. Denne dagen har de senket ham ned i en uttørket brønn og så gått sin vei. Det varer lenge før Johan finner en måte å komme opp av brønnen på. Nå er han fast bestemt på å komme seg bort fra hjemmet der moren Gudrun er den eneste som støtter ham. Johan får haik med en middelaldrende kvinne som har en finlandssvensk dialekt. Hun tar ham med langt inn i Norge. Her blir Johan anbrakt i et lite hus bortenfor et større, men folkene som holder til der, bør han ikke vise seg for. Om natten kommer kvinnen som kaller seg Ylja til ham, og den 16 årige gutten får sine første seksuelle opplevelser. Trangen til å komme bort herfra vokser i ham. Han prøver å ta seg ut av vinduet, men skader den ene foten sterkt. Skaden ser bare ut til å bli verre, og til slutt er det Ylja som sender ham bort. (Johan drar videre til byen for å studere og så jobbe, og det skal ta mangfoldige år før han igjen er på hjemtraktene). Omsider finner Annie fram til stedet der hun og Mia skal bli boende. Det er et lite alternativt samfunn der noen folk lever sammen i et slags kollektiv.

Da vi møter hovedpersonene igjen, har det gått 18 år. Annie bor nå for seg selv, og Mia holder til inne i byen. En natt våkner Annie av stemmer utenfor huset. Hun kikker ut og ser Mia sammen med en mann. Annie gjenkjenner ham umiddelbart som den mørkhårede gutten fra mangfoldige år tilbake (drapsmannen?) Hun føler en sterk skrekk, men sier likevel ikke noe til dattera. Neste dag har Annie forsvunnet, også haglegeværet som hun alltid hadde liggende bak sengen er borte. Det blir satt i gang manngard. I spissen for letingen står Johan og Mia, som nå venter barn sammen, og legen Birger som i lengre tid har vært kjæreste med Annie. De finner henne under vann, truffet av skudd fra haglegevær. Det er uvisst om det skyldes en ulykke, at hun hadde falt og geværet gått av eller om det var drap utført av en annen.

Det blir Johan og Birger som tar opp etterforskningen av både den gamle og den nye hendelsen. De oppsporer Ylja som egentlig er høyskolelærer i Finland, samtidig komme de over Dan som nå driver en slags bokhandel. Det blir slått fast at ingen av disse var den skyldige. Og da de endelig finner fram til løsningen, ser de at denne er langt nærmere enn hva de hadde kunnet forestille seg.

Her er det fart og spenning. Da handlingen hopper til stadighet mellom forskjellige scener, blir det liten plass til dødpunkter. Sentralt i handlingen står politiet med statsadvokat Jana Berzelius i spissen. Også ambulansepersonell spiller en vesentlig rolle her. Vi møter disse personene i arbeidssituasjonen og også i privatlivet der det fins konflikter.

Hovedhandlingen gjelder etterforskningen av tre bestialske drap, ytterst blodige fordi ofrene har fått avkappet kroppsdeler. De tre drepte har en tidligere felles opplevelse med ambulansesykepleieren Philip Engström. Nå frykter denne at også hans liv kan være i fare. Philip hae nettopp opplevd en annen tragedie. En kvinne med hjerte infarkt døde på veien til sykehuset. Skjedde det fordi han selv sovne under transporten?

Nå viser det seg at den døde kvinnen er mor til statsadvokat Jana Berzelius. Under likskuet oppdager hun blå merker på morens ansikt. Betyr dette at den avdøde ble kvalt?

Jana får også annet å stri med. En beryktet massemorder, Danilo, har nettopp rømt fra fengselet. Han søker tilflukt hjemme hos Jana som han kjenner fra før og truer seg til å få bli dr noen dager.

Ved flere anledninger dukker det opp korte utdrag fra en dagbok skrevet av en skolejente (trolig Jana selv). Den handler om en elev som blir mobbet og plaget av sine klassekamerater. Dette virker litt på sida, jeg forstår ikke helt vitsen med det, men regner med at sammenhengen blir tydeligere når jeg også har fått lest de følgende bøkene serien.

Fascinerende bok - annerledes. Lettlest selv om den også bød på tilstrekkelig motstand.

Også nesten to hundre år gamle bøker kan være underholdende lesestoff, til tross for at man i dag nok synes at menneskene der undertiden oppfører seg litt rart. Da tenker jeg først og fremst på måten de uttrykker seg på – lange tirader i et ganske så oppstyltet språk.

Men innholdet er besnærende nok der det handler om den fattige og foreldreløse jenta som blir plaget og hundset gjennom barndommen. Så blir hun sendt på en internatskole der elevene får altfor lite mat. Som ung kvinne er hun på rømmen, fullstendig pengeløs og utsultet. Likevel lar Jane Eyre seg aldri kue. Hun tør å stå opp for sine meninger og vet å sette seg i respekt. Uventet mottar hun en større arv og nøler ikke med å dele den med de andre slektningene.

Hun skriver seg inn i to menns hjerter der begge sitter med et brennende ønske om å få gifte seg med henne. Og han som ender opp med å vinne hennes gunst, blir han som har lurt både henne og alle andre ved å gjemme bort en sinnssyk kone på loftet. Så blir han da også straffet til slutt, mister både synet og den ene handa samt må se herregården sin brent ned.

Hva med det sosiale budskapet i romanen? Gjennom Jane Eyre sin skjebne understrekes det at selv den fattigste kan stige opp i samfunnet og vinne både rikdom og aktelse. Men likevel skinner det gjennom en slags forakt for de som er fattige og som forblir å være det. Da vår heltinne sliten, stuptrøtt og utsultet ankommer en landsby og ber om en liten brødbit og en låve å tilbringe natten i, rygger folk tilbake. De føler seg frastøtt av tiggere.

Denne boka kommer ikke opp mot hennes andre bok Hjem i tide. Den hadde nerve og var god underholdning mens Huset ved elven var mer forutsigbar og ikke så original synes jeg.

Dette er forfatterens andre roman om en sterkt funksjonshemmet gutt, om alle utfordringene rundt det å gjøre ham til lags og å gi han et verdig liv. Nå velger jeg å tro at det er den samme gutten forfatteren har hatt i tankene i begge bøkene, til tross for at gutten har fått ulikt navn og selv om familien rundt ham heller ikke er den samme.

I den første boka var gutten i småbarnsalderen, han hadde også yngre søsken. Det var da mora som bar alle byrdene og ansvaret med oppdragelsen. I denne andre boka er gutten enebarn og rundt seg har han flere voksne som burde kunne være omsorgspersoner. Men her oppstår vanskene. Guttens mor, Lea, har nå helt gitt opp. Hun er alenemor og satt med hele ansvaret mens Benjamin, som gutten her heter, var liten. Men litt etter litt kom Rakel, storesøstra til Lea og hennes daværende samboer inn i bildet. Så forsvant samboeren, og Rakel påtok seg hele ansvaret fpr Benjamin alene. Det er ikke noen lett oppgave, for Benjamin er uten språk, men fysisk har han rikelig med krefter. Han har en tendens til å rive ned og grise til alt rundt seg.

Men Rakel klarer brasene. Hun er et plussmenneske til tusen, takler både jobben som lærer, holder huset i skjønneste orden og har kustus på Benjamin så langt råd er når han ikke er på skolen eller avlasting. Lea derimot har lagt seg syk. Hun orker ingenting, verken jobb eller privatliv. Den tredje søsteren, som er en del år yngre, har utdannet seg til lege og har mann og to små rolige barn. Linda, som hun heter er ellers svært lite legeaktig av vesen. Hun distanserer seg så langt hun kan fra Benjamin og er den første til å fordømme og anklage sin syke søster. Så har vi Benjamins besteforeldre (foreldrene til de tre søstrene). De er i fullt vigør, men når det gjelder Benjamin, unndrar de seg ethvert ansvar. I stedet dukker de stadig opp hos Linda for å hjelpe til med de to små.

Hele situasjonen kulminerer og får en heller komisk undertone den dagen da også Rakel har fått et slags sammenbrudd. Hun har vært med på en utskeielse, man ikke skulle tiltro henne, og er ikke hjemme da Benjamin blir kjørt hjem etter et avlastingsopphold. Det hele ender med at gutten blir plassert hjemme hos Linda der også besteforeldrene er på besøk (mens Lea selv hårdnakket har erklært at hun har spysjuke). Det er lattervekkende å lese om hvordan de fire voksne står der lamslåtte og forskremte og skal ta imot den funksjonshemmede gutten. Kostelig!

Mitt forslag er denne gangen boka Skår av Tommi Kinnunen (kanskje en litt mindre kjent og lest roman av den ellers så høyt skattede finske forfatteren. Boka som kom ut i 2019, er ganske tynn. Den tar for seg tre forskjellige dager i livet til tre voksne mennesker i en søskenflokk. Handlingen utspiller seg i en liten bygd i Finland der alle arbeider på stedets eneste arbeidsplass, et stort glassverk der det lages de mest kostbare og kunstferdige håndblåste glassgjenstander. Handlingen foregår på midten av 1900-tallet. Det er stor fattigdom blant folk, og disse tre søsknene har ekstra byrder å stri med, alt i stor kontrast til det berømte glassverket og dets rike eiere.

Noen ganger finner man påfallende likheter mellom to bøker. Man merker det når det er kort yid mellom lesingen av de to. Sikkert helt tilfeldig, men likevel ganske så påfallende.

Forrige boka jeg leste var «Gullungen» av den britiske forfatteren C.J. Tudor. Da jeg nå leste boka til Næss, fikk jeg i starten en sterk følelse av déjà vu. Begge finner sted i en småby, forhatt av bokas hovedperson. Likevel vender de begge tilbake hit, den ene av indre påtrykk, den andre av et tilsvarende ytre. I begge bøkene er det en fiendefamilie som gjennom generasjoner har hatt stor makt og som i høyeste grad misbruker denne makten. En forsvinningssak spiller en stor rolle både hos Tudor og hos Næss. De forsvunne er jenter, og da de hos begge dukker så uventet opp igjen, er de blitt temmelig forandret.

De forsvunne er i Næss sin bok en tenåringsjente. Hun har vært på korøving i kirken og kommer aldri hjem. Senere får vi vite at hun motvillig hadde blitt med i bilen til Axel, klassekamerat fra den mektige familien. Underveis hadde gutten utøvet voldtekt og den høyst traumatiserte jenta, Carina, hadde oppsøkt presten fordi hun trengte å prate med en hun stolte på. Men presten var slett ikke slik Carina og andre trodde. Han tok henne med til Sverige, og der ble hun utsatt for enda verre ting. Underveis i boka får presten smake hevn av den aller verste sort. Noen år senere blir så Axel funnet drept. Det skjer flere drap i løpet av boka, noen planlagte og andre som resultat av en oppstått dramatisk situasjon.

Saken skal etterforskes, og kriposetterforsker Harinder Singh blir motvillig sendt til småbyen fordi han har vokst opp der og skulle kjenne forholdene. Harinder er av indisk herkomst noe han ble mobbet for i barndommen.

Forøvrig har boka naturligvis en dobbelt betydning. Nåtidshandlinga utspiller seg i påskeuka. O det som da foregår er alt annet enn stille og rolig.

Tusen takk, alltid hyggelig med fine tilbakemeldinger!
Faulkner har jeg ikke lest. Hvis jeg skulle prøve meg på han, har du en anbefaling til meg.