Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Nok en bok om Andreas Doppler – mannen som ikke fant seg til rette i samfunnet vårt, som søkte ut i naturen, ut i skogen der han slo seg sammen med en elg. Men nå, etter å ha streifet omkring i årevis, føler han seg klar til å dra tilbake til menneskenes verden. Men det måtte ikke gå for fort. Først må han finne et sted å plassere elgen. Muligheten byr seg i en kennel for hjortedyr. Så tar selve avskjedsprosessen mange dager. Men til slutt kommer Doppler seg hjem til huset der han har bodd sammen med familien sin. Her blir han møtt av sjokkerende overraskelser. For det første var huset hans nå blitt malt blått en farge som Doppler avskydde. Men verre enn det: på postkassen var navnet hans fjernet og erstattet med et nytt navn, Egil Hegel. Denne mannen hadde altså overtatt hans plass hos kona Solveig og barna Nora, Gregus og Bjørnstjerne. For å orientere seg om situasjonen lager Doppler seg en hytte oppe i et tre i nærheten. Her sitter han med en kikkert og observerer det som foregår inne i huset. Herfra har han til og med utsikt til de voksnes soverom. Etter hvert finner han også husnøkkelen (som ligger på sin gamle plass). Han snuser rundt i huset og oppdager bl.a. at Egil Hegel er en mann med en respektabel inntekt. Det kan andre ord bli vanskelig å ta opp konkurransen med ham. For likevel å slå splid mellom Egil og Solveig går Doppler rundt i huset og onanerer og sprer omkring sin sæd, bl.a. på Solveigs hodepute. Han oppnår det han vil, Solveig blir mektig irritert på Egil tross hans iherdige protester. Det ender med at Egil flytter ut, og nå er veien kort for Doppler til å flytte inn i huset. Datteren Nora virker i begynnelsen glad, hun har savnet sin far. De to andre barna er for små til å huske ham. Særlig seksåringen Gregus har hatt en besynderlig utvikling. For tida er det et lokalvalg i Brasil som er hans altoppslukende interesse. Neste skritt for Doppler burde være å komme tilbake til arbeidslivet for å bidra til familiens økonomi. Men her ligger det store mentale hindringer. Doppler bli stående på fortauet utenfor sin gamle arbeidsplass, men har ikke mot til å gå inn. Etter som Solveigs tålmodighet er i ferd med å ta slutt, forteller Doppler hjemme at nå har han fått igjen sitt gamle arbeid. Alle i familien blir glade. Problemet for Doppler er at nå kan han ikke lenge være hjemme om formiddagen. Doppler får Solveig til å kjøpe et modellfly til ham. I flere dager har Doppler det travelt med flyet sitt, men til slutt krasjer det inn i et tre. En mann i rullestol følger med ham. Han kaller seg Sensei Arntzen og er karateinstruktør. Han skriver også brosjyrer der han spår kommende kaos og verdens undergang. Dette inspirerer Doppler, og da forholdet til Solveig surner, inviterer han naboer til et utendørs pontlach-party der han oppfordrer folk til å ta med og brenne det fineste de har. Selv har han rasket med seg diverse utstyr og apparater fra hjemmet og står klar til å kaste disse på bålet da en griper ham i armen.Det er Egil Hegel som nå er kommet tilbake for å gjenvinne sin plass hos Solveig og barna. Doppler blir nå henvist til kjelleren der han en tid tilbringer en kummerlig tilværelse, men så må han også ut derfra. Doppler dra og henter elgen Bongo som også har vansmekte i vennens fravær. Sammen begir de seg til København. Takket være sitt anatomiske fortrinn, et ualminnelig stort kjønnsorgan, får Doppler jobb på en bordell i den danske hovedstaden. Etter en tid drar han og Bongo tilbake til Norge, og så bærer det på nytt inn i de dype skogene.
Boka er morsom lesning med alle sine burleske og originale påfunn og ordbruk. Men etter hvert synes jeg det går for vidt. Å plassere Doppler på en bordell er vel å trekke dragningen mot naturen altfor langt….

Dette var spennende hele veien, likte boka meget godt, ga mersmak dette,

Hjertelig takk, annelingua! Jeg har bestemt meg for å gå på dette møtet. Har bestilt bok fem og seks om Finnskogfolket og regner med å lese bok fem før møtet. Gleder meg til begge deler!
Om jeg ikke husker helt feil, var det du som i utgangspunktet tipset meg om Britt Karin Larsen. Jeg er deg stor takk skyldig! Det er en glede å finne en ny forfatter som man blir så glad i.

Hans samvittighet var ren. Han brukte den aldri.

Stanislaw Jerzy Lec, polsk lyriker og satiriker.

Enda en bok som handler om en sterk oppegående kvinne som er fullstendig fortapt i en mann som er svak og full av bedrag. Kvinnen i boka er 55 år. Hun er jordnær med mye selvinnsikt og livserfaring. Likevel klarer hun ikke å komme fri fra dragningen mot denne mannen. Mannen er musiker og en stor sjarmør og har et stort forbruk av alkohol. Han har en liten datter og lever tidvis sammen med henne og hennes mor, samtidig som han forsikrer overfor hovedpersonen at dette ikke betyr noe, det er henne og ingen annen han vil ha. Hun på sin side tror at hun kan forandre ham. Hun vil gjøre ham trygg slik at han slipper å lyge. I hennes øyne er ikke det at han lyger, en egenskap ved han, men heller en måte å håndtere livet på. Hun mener at det skriver seg fra hans vonde barndom da han vokste opp med en dominerende mor som trolig også misbrukte ham. Selv var hun et barn som i stor grad ble oversett av de voksne. De ville helst slippe å høre henne. Det fikk henne til å tro at hun maste for mye, at hun ville for mye. Hun har en god venninne som prøver å overtale henne til å gi slipp på denne mannen. Men hun klarer ikke å frigjøre seg. Den eneste måten å gjøre det på, viser seg å være å drepe ham.

At en roman handler om kjærlighet, er mer en regel enn et unntak. Også i boka ”Uten personlig ansvar” er kjærlighet det store temaet. Men det er en vesensforskjell. Her slipper vi heldigvis masse prat om personenes utseende, påkledning og andre trivialiteter. (Hvis noe sånt en sjelden gang nevnes, har det absolutt en funksjon i helheten.) Her er det menneskenes indre tanker og deres reaksjoner på hverandre som er tellende. Om handlingene deres er aldri så velkjente, gir denne boka dem en ny dimensjon. Det er først og fremst takket være den eminente språkføringa til Lena Andersson. Hun beriker oss, får oss til å oppleve kjente fenomener på en ny måte. Særlig gjennom utstrakt bruk av motsetningspar får hun fram nye sider ved det allerede så velkjente.
I denne boka er det ikke bare uttrykksmåten som er bygd opp rundt motsetninger, også personene er det. Særlig mannen, skuespilleren Olof, svinger til stadighet mellom nærhet og fjernhet. Ester, den kvinnelige hovedpersonen, er også i konstant bevegelse mellom lengsel og fortvilelse. De to møter hverandre da dramaet ”Tresomhet”, som Ester har skrevet, skal ha sin første leseprøve. Hittil har navnet på en av skuespillerne, Olof Steen, vært helt ukjent for henne. Allerede ved første møte kjenner hun en flagrende bevegelse inne i seg. Ester sender ham sin siste diktsamling som han pr. telefon takker for, og litt etter oppstår det en kontakt mellom dem. Det tar ikke lang tid før den kompromissløse Ester åpent forteller at hun vil dele livet sitt med ham. Olof er gift med Ebba som er lege. Hun er ukependler og tilbringer bare helgene (og knapt nok det) hjemme sammen med sin mann. Ester tror og håper at han snart vil begjære skilsmisse fra sin kone. Men Olof understreker at det er umulig. De forsøker å fjerne seg fra hverandre. Men det tar ikke lang tid før kontakten gjenoppstår. Som regel er det Olof som tar initiativet. Han kan ikke unnvære Ester. I periodene uten kontakt prøver Ester av alle krefter å legge forholdet med Olof bak seg. Men hun lider under det. Olof har et feriehus på Skåne. Dit drar han alene om sommeren. Ester bor hos en venninne i nærheten. Som regel er det slik at ut på høsten slår Olof opp med Ester. Men da våren kommer, søker han henne opp på nytt. Og hver gang tror Ester at nå er skilsmissen mellom Olof og Ebba nær forestående. I hele tre år lever de i et forhold som går av og på. Ester føler at hun må ha ham helt og holdent. For Olof betyr det ingenting at han lever mellom to kvinner. Men Ebba må ikke få vite om Ester. Når Olof og Ester er ute sammen, er han svært påpasselig på at venner og kjente ikke ser dem sammen. Etter tre år handler endelig Ester. Hun sender en tekstmelding til Olofs kone Ebba der hun forteller om sitt forhold til Olof og sine følelser for ham. Olof blir rasende. Overfor omverden bagatelliserer han sitt forhold til Ester. Han påstår at hun forfølger ham. Han kaller henne en stalker og går enda så langt som til å hevde at hun har voldtatt ham. Det blir et sjokk for Ester å oppdage Olofs sanne ansikt. Da hun en tid etter møter en venn av ham, får hun vite at Olof nå har det svært vanskelig. Ebba lar ham ikke glemme at han har vært henne utro.

Jeg sendte en forespørsel til Nasjonalbiblioteket, og dette er fra svaret jeg fikk:

Arrangementet skal primært handle om arbeidet med romanene, altså selve skrivingen og hvordan ideer og tanker utspiller seg hos forfatteren før det havner på boksidene - eller blir forkastet. Larsen har gitt sine manuskripter til Nasjonalbibliotekets arkiv, og det er disse som er utgangspunktet.

Men det er klart det kan være vanskelig å snakke om handling og arbeid med romaner uten at det kommer en eneste liten spoiler. Jeg skal imidlertid nevne for både Larsen og Skårderud, at det er noe de bør ta hensyn til!

Merk spesielt siste setning. Dette møtet vil jeg prøve å delta på!

Tusen takk til deg også! Det er en glede å kunne bringe gode bøker videre til andre. Jeg fikk selv anbefalt Glassrommet her på bokelskere. Så hyggelig at du husket på meg og skrev dette :-)

Jeg ble også interessert i dette, men tenkte som deg, bør man ha lest alle bøkene først? Jeg har fortsatt tre til gode. Vil noe bli avslørt som jeg ikke vil vite.
Jeg ble også (kanskje urettferdig) litt stuss over valg av samtalepartner. Er Skårderud valgt fordi han er sambygding?
Tusen takk for informasjon i alle fall, både til deg og Karen.

En god observasjon, Jostein. Om du skammer deg for ikke å ha oppdaget denne sammenhengen før på side 390, kan det kanskje være en trøst at jeg ikke har sett den i det hele tatt. Tatt for oppklaringen!

Det er fullt mulig du har rett, at forfatterens intensjon har vært å skrive elegier over flere temaer. Med fare for å fremstå som en "surpomp" - i så fall hadde jeg forventet et mer poetisk språk.

Hjertelig takk. Intervjuet har jeg skrevet ut, også Helge Torvunds fine kommentar. Skal lese det en stille stund :-)

Svimeslått er dekkende for mine følelser også, etter å ha fullført "Før snøen kommer" nå i kveld. Dette er absolutt et kunstverk! Skulle gjerne hatt resten av serien liggende klar.

Lykke til!
Selv om jeg ikke deltar i disse leseutfordringene, følger jeg litt med og er imponert over hva dere får til!

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv.

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde.

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika.

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster.

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor.

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine.

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke.

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava.

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar?

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av.

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet!

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott.

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde.

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen!

Takk skal du ha, feilen er rettet :-)

Jeg er HELT enig i det du skriver!
Boka gjorde et sterkt inntrykk.
Jeg har jobb innenfor pleie, med omsorg for mennesker uten språk. Da får jeg mange tanker!!
Boka er utrolig lettlest og den setter fingeren på så mange ting. Den er rett og slett tankevekkende.
Den burde vært pensum for oss som jobber med pleie.
Jeg har anbefalt boka til stort sett alle kollegaene. Så står det igjen om de kjenner sin besøkelsestid!

Siden noen av dere gir uttrykk for at dere ikke er så interessert i politiske memoarer, kan jeg anbefale Hanna Kvanmos Dommen – en god og interessant bok, som kanskje handler mer om livsvalg enn direkte om politikk. Velskrevet, lettlest og kort.

Jeg valgte: "Stortingsliv" av Olav Gunnar Ballo. Er ikke blant de mest politisk engasjerte... Men, tenke at denne skal jeg nok orke :-)