Denne boka traff meg skikkelig. Underholdende og skrevet med et skråblikk på samfunnet. Historien er gjenkjennelig og aktuell - veldig bra.

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.

Ha, ha, ja absolutt! Alltid kjekt å vite hva man går til ...

Når det gjelder Saabye Christensen liker jeg hans dikt bedre enn hans mursteiner. Jonatan Grep høres imidlertid ut som et interessant bekjentskap. Stor variasjon i terningkastene!

Jeg er imponert over den responsen jeg har fått på min lille forespørsel. Prøver å svare alle. Tusen takk til dere alle i fall noe glipper for meg! Artig at det er stor interesse for den nordnorske litteraturen.

Tusen takk! Havboka har jeg allerede på ønskelisten. Så artig når dere relaterer litteraturforslagene til konkrete steder på reiseruten.

Tusen takk! Jeg kjenner ikke disse titlene, men vil sjekke dem ut. Synes spesielt de to bøkene med fortellinger, eldre og fra i dag, høres interessante.

Tusen takk både for reisetips og boktips, krira!
Himmelstormeren har jeg lest. Enig med deg - en interessant og velskrevet bok. Absolutt verdt å anbefale.

Ja, nettopp - visst var det deg! Beklager Marit :-)

Hjertelig takk for tips. Fått mange gode forslag. Flere av de foreslåtte forfatterne kjenner jeg jo av navn, men det viser seg at jeg har lest sørgelig få av dem.
Ja, denne reisen skal bli fin. Gleder meg.

Denne leste jeg for mange år siden og jeg ble så oppslukt at jeg lærte meg runealfabetet underveis. For meg ble boka en slags vekker for språkinteressen, i hvert gjorde den at jeg skjønte at det var en interesse man kunne ha selv som veldig ung, og jeg vil påstå at den har litt av æren for at jeg ble språkstudent. Jeg husker ikke så veldig mye av handlingen i dag, men jeg husker nok til at jeg vil anbefale den for ung ungdom.

Denne boka er utvilsomt godt skrevet, men den traff meg likevel ikke helt. Jeg har litt vanskelig for å sette ord på hvorfor, men tror det har noe å gjøre med et savn av spenning eller nerve (i mangel av bedre ord).

Mens språket og skildringene er gode, så ble nok en del av leseropplevelsen ødelagt av at forlaget røper mye om hva som vil skje med Lila bak på omslaget.

Jeg ventet bevisst med å lese bak fordi jeg tidligere har brent meg på det, men tok en rask titt da jeg var et godt stykke på vei og trodde jeg var trygg, kanskje så mye som halvveis. Jeg angret straks, da jeg skimtet noe om at Lila kom til å slutte på skolen og gifte seg med Stefano. På det punktet i boka pekte ikke Stefano seg ut som et naturlig valg for Lila.

Kanskje er tanken at fortellingen står seg mer enn godt nok selv om enkelte sentrale punkt i hendelsesforløpet er kjent av leseren, men jeg tror jeg hadde kost meg vesentlig mer med boka hvis jeg ikke hadde visst så mye om sentrale valg/veiskiller i Lilas liv.

Tusen takk for gode tips og et herlig dikt!

Hamsun ja, sukk. Jeg er ikke så glad i han. Er det du og jeg som har diskutert han tidligere, Hamsun kontra Falkberget, menneskesynet hos de to? Vel, kanskje tiden er kommet for Benoni … med et åpent sinn.

Roy Jacobsens De usynlige har jeg lest, praktfull. Ikke oppfølgeren.

Dag Skogheim selvfølgelig. Hvordan kunne jeg glemme han! Jeg regner meg blant de «spesielt interesserte» og noterer meg begge forslagene dine. Noterer meg også Ragnhild Nilstun og Arvid Hanssen.

Da er det bare å stupe inn i bruktbutikken med Nord-Norge i blikket. Skjønt her på Østlandet spørs det om jeg ikke også må ty til biblioteket ...

Tar gjerne imot flere tips og synspunkter!

Tusen takk for en fin lenke! Jeg er enig med deg i at Nordlands trompet hører med i en slik oversikt. Har den på leselisten.

Tusen takk for interessante tips, Anniken! Artig at du relaterer dem til Hurtigrutens anløp - det liker jeg :-)
Jeg har ikke lest noen av de du foreslår, og noterer meg alle.

På forsommeren går en drøm i oppfyllelse. Da reiser gemalen og jeg ut på Den store Nord-Norge-reisen. Ved hjelp av Hurtigruten og egen bil. Kirkenes, Finnmarksvidda og kysten er blant områdene som inngår, mye er åpent. Jeg må innrømme at jeg har blitt «en gammel dame» uten å ha vært lenger nord enn Vesterålen.

Jeg har Hurtigruta – en litterær reise liggende klar. Ellers viser det seg at jeg har lest sørgelig lite fra og om vår nordligste landsdel. Cora Sandels Alberte-trilogi i min ungdom. Når jeg tenker meg om, har jeg lenge hatt Bojers Den siste viking på leselisten.

Spørsmålet er: Hvordan skal jeg være best mulig forberedt. Jeg er interessert i alt – skjønnlitteratur, poesi, sakprosa og reisehåndbøker. Alle tips mottas med stor takk!

Absolutt et godt forslag! Er vi kommet til Eldre verdenslitteratur?
Da bør jeg kanskje prøve å legge den bort ...
En fengende bok godt egnet for diskusjoner!

Boken slukte jeg i en jafs. Eller boken tok meg.

Har sett en fjernsynsversjon for lenge siden, men det er ingenting mot å lese boken. Den vil ikke bli glemt. Jeg deler ditt og Josteins syn – dette er blant det beste jeg har lest.
Tusen takk til dere begge for at dere ga Keiseren av Portugalia et puff frem i min lesekø.

Hva er det som gjør en bok spennende, som gjør at handlingen drives framover slik at vi har problemer med å legge boka fra oss? At det er et visst tempo over handlingen er kanskje den viktigste betingelsen, pog det er det i boka ”Mios Blues”. Her skjer det mye dramatisk (i hvert fall når det gjelder antall personer som tas av dage). Men hvordan fremstilles det som skjer? Det er lite bruk av scener i boka. Mesteparten av den såkalte dramatiske handlingen kommer frsm gjennom samtale eller gjennom det hovedpersonen Martin Brenner forteller. På denne måten blir vi som lesere snytt for opplevelsen av dramatikk.
Mios Blues er fortsettelsen av fortellingen som begynte i boken ”Lotus Blues”. Her var nartins oppgave å renvaske avdøde Sara Texas (som selv har innrømmet å ha begått fem drap). Sara hadde fått sønnen Mio med mafiabossen Lucifer, og når bok 2 nå starter, har Mio (som er 4 år) sporløst forsvunnet fra barnehagen i Stockholm. I ryggen på Martin puster nå den amerikanske mafiabevegelsen. De vil ikke gi slipp på Martin før han har funnet igjen Mio.
Martin Brenner er advokat. Han har tidligere jobbet som politimann i nettopp Texas, men sluttet etter en stygg episode der han kom til å drepe en unggutt som viste seg å være ubevæpnet. Enda verre var det at denne ugjerningen, med hans sjefs velsignelse, ble hemmeligholdt. Liket gravde de ned på et oljefelt.
Nå bor Martin i Stockholm. Han har en kompanjong, Lucy som også er hans elskerinne og samboer. Sammen med dem bor Belle, 4 år. Hun er datter av Martins avdøde søster. Nå opplever Martin å bli mistenkt for diverse dødsfall som skjer rundt om i Stockholm. I alle tilfellene gjelder det personer som Martin har vært i kontakt med og som har hjulpet ham med å løse sakene.
Det dukker opp et vitne til Mios forsvinning fra barnehagen. En kvinne, som denne dagen var vikar, ringer til Martin og forteller at hun så fra vinduet en annen kvinne (også ansatt i barnehagen) ta med seg Mio i en bil. Kvinnen som ringer, tør verken å oppgi navn eller telefonnummer. Derimot får Martin ut av henne navnet på kvinnen som tok med seg Mio. Det viser seg at dette er en kvinne som Martin har vært hjemme hos og hatt samleie med. Noe senere blir nok en av Martins kontakter funnet død i nettopp denne leiligheten. Fordi Martin hele tiden er i politiets søkelys, må han operere uavhengig av dem. Han har en viss forbindelse med en svensk politimann, Didrik. Denne har sammen med sin familie nettopp flyttet i København. Gjennom samtaler med andre får Martin nyss om at det knytter seg noe trist og dramatisk til Didriks familie. Det viser seg at hans lille sønn er angrepet av en uhelbredelig kreft. Men da Martin oppsøker familien i Danmark, blir han møtt av en frisk og livlig liten gutt. Nå kommer sannheten fram i lyset. Da Didriks sønn døde av kreften, overtok Didrik, med Lucifers velsignelse, lille Mio som nå fikk den døde guttens identitet.
Den siste oppgaven for Martin blir å reise tilbake til Texas for å finne Lucifer. Det er tydelig at mafiaens interesse for ham har sitt utspring i drapet som han selv en gang begikk. Her i Texas får han vite at alt kan spoles tilbake til hans egen familiehistorie. Mannen han drepte, var hans egen ukjente bror. Også Lucifer viser seg å være hans halvbror.
De første bøkene jeg leste av Kristine Ohlsson falt i smak. De foregikk i et mer gjenkjennelig miljø. Men til disse to siste bøkene stiller jeg meg langt mer fremmed. På meg virker de lite troverdige. Her er det snakk om mye grusom kriminalitet og et politi som virker handlingsrammet og later til å ha liten interesse av å komme til bunns i sakene. Boka har et rikt persongalleri, men få av disse personene møter vi gjennom handling. Vi hører bare navnet deres og har allerede glemt hvem de var neste gang de dukker opp.

God ide! Boken har jo fått veldig gode omtaler her inne, og jeg har rikelig med lesestoff :-)

Takk skal du ha, Kristine Louise!
Boken ligger i "skal lese"-bunken :-) Gleder meg til den.

Jeg også!