Jeg kjenner også at lengden på boka trekker litt ned i dette tilfellet. Jeg kan også godt lese mursteiner, men da må de gjøre mer for meg enn denne boka. Jeg skjønner at forfatteren har fått gode kritikker og den er jo selvsagt godt skrevet med mye klokt både i og mellom linjene, men jeg ble rett og slett ikke engasjert og hektet nok. Hadde boka vært kortere, og jeg ikke blitt så utålmodig, hadde jeg nok trillet en femmer.

Ja absolutt! Hjertelig takk, Ellen.
Herlige tegninger og artig om kvinners syferdigheter. Ferdigheter som i stor grad dessverre er gått i glemmeboken. For å mimre litt husker jeg godt da det en gang på 1980-tallet ble billigere å kjøpe barneklær i de store kleskjedene, enn å kjøpe stoff og sy dem selv. Nå er vel omsøm stort sett for de "spesielt interesserte".

PS: Interessant blogg.

Fortell gjerne hva du synes om den når du kommer så langt! Artig å høre :-)

Endelig er den her, oppfølgeren til "Seks dager i april":

"Den tapte våren" av Stein Arne Nistad

Kontrasten mellom krigsscener og hverdagsliv skildret så vakkert at det er ulidelig å lese - og umulig å legge fra seg. Denne historien bør leses minst to ganger; Én fort, fort, fort fordi det er så spennende at du knapt klarer å puste - og én langsomt, for å nyte språket og de maleriske beskrivelsene. Noen ganger av naturen, kjærligheten, håpet og troen - andre ganger av grusomheten, fortvilelsen og den meningsløse døden.

Nok en gang rykker Stein Arne Nistad oss ut av vår trygge tilværelse og kaster oss brutalt inn i Krigen. Den store krigen, 77 år tilbake i tid, men så levende beskrevet at du kjenner lufttrykket av eksplosjonene, flammene som svir huden, den isende vinden, sluddet som tapper de siste kreftene og lukten av krutt, olje, brent by og menneskekjøtt. Nei, det er ikke vakkert, men det er skildret så vakkert at det gjør dobbelt så vondt.

Det var vanskelig å legge den fra seg - og tidvis vanskelig å puste - mens jeg opplevde disse seks intense dagene i april 1940. Uhyggefølelsen satte seg i nakken allerede fra første setning og flere ganger underveis i boka måtte jeg minne meg selv på at dette var en dokumentarroman uten lovnad om lykkelig slutt, hverken for den ene eller andre av romanens flere hovedpersoner. Man blir jo glad i dem og håper...

Da jeg leste at romandebuttanten er journalist og tidligere har utgitt dikt, nikket jeg gjenkjennende til begge. Drivende fortelling, spennende veksling av perspektiv og en utrolig tilstedeværende handlingsbeskrivelse fra journalisten og samtidig dette tette, konkrete og malende språket som likevel er så åpent for tolkning og leserens egne bilder, fra dikteren. Historiekunnskap er heller ingen mangelvare. Nærheten, følelsene og detaljene i handlingen underbygges av forfatterens slektskap med og kjærlighet til hovedpersonene. "Basert på en sann historie" er ikke en flis av et salgstriks i dette tilfellet. Seks dager i april er en sterk fortelling om å velge å være medmenneske i umulige situasjoner.

Imponerende at det er like bra plott og like intenst og spennende i bok nr. 5, ikke mange som klarer dette, gleder meg til neste bok.

Ja dette er første gang jeg har kjedet meg gjennom en Katherine Webb-bok...

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Vi har lest 1984 i lesesirkelen og hadde flere interessante diskusjoner om den. Tråden fra lesesirkelen finner du her. Som du vil se av innleggene, spriker synspunktene mye. Om den anbefales eller ikke, avhenger nok av hvem du spør!

Lykke til både med lesingen og helsen, Tibba!
Og god helg til alle!

Dette er en kriminalbok med tydelige innslag av samfunnskritikk. Den tar utgangspunkt i hendelser helt på slutten av 2. verdenskrig. Rupert Baptist Weber var direktør for en stor våpenfabrikk. Han var en overbevist nasjonalsosialist og en som virkelig hadde profitert på krigen. Da han skjønte at Det tredje rikets undergang var nær, startet han en brann som sendte både våpenlageret med alle sine giftstoffer og ham selv i lufta. På grunn av en misforståelse oppsto det senere en misforståelse rundt denne mannen. Ettertiden fremstilte ham som en sabotør av den tyske våpenindustrien. Området der våpenfabrikken en gang hadde ligget, ble oppkalt etter ham, og her ble det anlagt et stort boligfelt med både høyhus og privatboliger.

En av dem som flytter inn her, er politimannen Martin Kühn. Han er gift med Susanne, og de har tre barn, sønnen Niko (16 år) og datteren Alina (7 år) Familien sliter med økonomien. Det er vanskelig å få betalt avdragene på huset, og bil har de ikke råd til. Martin har en velstående nabo, en bankmann, Dirk Neubauer. Han låner Martin bilen sin når det trengs, dessuten er han en fin samtalepartner for politimannen. Samtalene med Dirk hjelper på tankevirksomheten til Martin.

Alina har snart bursdag. Hun ønsker seg inderlig en ponni. Hvordan skal faren få råd til dette? Men de største problemene har Martin vis à vis sønnen Nico. Martin som er riktig god når det gjelder å snakke med forbrytere, kommer ingen vei når han skal prøve å få sønnen i tale. En borgerforening er blitt dannet blant noen av beboerne på boligfeltet. De ser stygt på alle utlendinger og gir dem umiddelbart skylden for alt galt. Til Martins store fortvilelse er Nico også blitt med i borgerforeningen.

En jente i klassen til Alina, Emily, forsvinner plutselig. Hva har skjedd? Så oppdages det et lik i boligfeltet, 30 meter bak Kühns hage. Det er en åttiårig mann som er blitt knivstukket mangfoldige ganger. Den hvite skjorten hans er oversmurt med blod. Etter noen dager kommer Emily uskadd hjem. Hun forteller at hun har blitt holdt innesperret i et høyhus. I begynnelsen hadde hun ikke ordentlig sett mannen som hadde tatt henne, ikke før den siste dagen da mannen uventet kom ut fra baderommet. Hun kan fortelle at han hadde hvitt skjegg. Måten kidnappingen skjedde på, var at hun ble dratt inn i en bil etter at hun uforvarende ble vitne til at en mannen sto over og holdt en annen mann. Kühn skjønner straks at dette var scenen da den gamle mannen ble drept. Er det en mann med hvitt skjegg som er drapsmannen? På stedet er det en greker som har hvitt skjegg Han har en butikk som er i ferd med å gå konkurs. Nå har borgerforeningen samlet seg utenfor denne butikken med truende paroler. Niko, Martins sønn, er blant dem. Lederen for gruppen er en mann ved navn Norbert Leitz. Martin vil snakke sønnen sin til rette, men Leitz nekter ham tilgang. Det oppstår håndgemeng mellom de to mennene da borgerrettsmannen spytter Kühn i ansiktet med den følge at den sistnevnte stanger hodet sitt i den andres nese. Noen filmer scenen og Kühn beslaglegger mobilen. Etterpå er det strid hos politiet om Kühn her opptrådte som privatperson eller i kraft av sin stilling som politimann. Det er like før han faller i unåde hos politisjefen.

To tilsynelatende harmløse detaljer skal til før Kühn ser sammenhenger som løser hele saken. Det ene er at datteren hans forteller at Emily har fått nye blå briller. Det viser seg at hun ble fratatt brillene sine da hun satt fanget. Hun var altså ikke i stand til å se ordentlig kidnapperen. Da han kom ut fra baderommet kunne ansiktet hans være fullt av barberskum. Dette tolket Emily som skjegg. Det er altså ikke en mann med skjegg de er ute etter.

Politiet har tatt for seg alle beboerne på feltet, gransket alibiet og bakgrunnen deres. Så finner de ut at Dirk som har vært bortreist i det siste, slett ikke er den han gir seg ut for å være, verken navn eller stilling stemmer. I virkeligheten heter han Sven Schuster. Martin husker at han en gang hadde en venn som het Sven. Han selv var 12 år og på ferie med foreldrene på øya Norderney. I begynnelsen kjedet han seg, men så dukket en to år eldre gutt, Sven, opp, og dagene ble helt annerledes Resten av tiden var de to guttene uadskillelige. Men så kom avskjedens time, og noe uhyggelig skjedde. Plutselig trekker Sven fram en foldekniv og snitter Martin i ansiktet over brynene. Blod renner nedover og griser til den hvite skjorta hans. Den dag i dag har Martin arr etter tildragelsen.

Nå går det opp for Kühn hvor naboen hans har dratt hen. På motorsykkelen sin drar han den lange veien fram til Norderey utenfor Nordsjøkysten. Og riktig tenkt, på stranda finner han virkelig den gamle naboen sin. I samtalen som følger tilstår ugjerningsmannen at han står bak elleve mord. Felles for dem alle var at ofrene hadde på seg hvit skjorte. Sven Schuster er nemlig fascinert av blodige hvite skjorter.. Også nå trekker han fram foldekniven og skal til å gi Martin Kühn den samme behandlingen. Men til alt hell har Martins kolleger klart å oppspore ham og kommer ham til unnsetning i siste liten.

Også andre problemer har dukket opp underveis for huseierne i boligfeltet. En familie har oppdaget store oransje flekker som brer seg utover kjellerveggene. Tilkalte fagfolk forstår ikke hva som er årsaken. Kan det være giften fra den tidligere våpenfabrikken som har vært lagret i bakken og som nå kommer fram? Kühn tar en titt i egen kjeller, også der synes han å ane noen små oransje flekker. Til tross for dette ender boka i en optimistisk tone. Om giften i bakken representerer en kommende fare, har Martin Kühn bestemt seg for å fortrenge den. Aline feirer sin 7 års dag og hun får nettopp den ponnien hun har ønsket seg. Og Nico på sin side har kuttet kontakten med borgerforeningen. Nå henvender han seg til faren på en respektfull måte og i en vanlig tone.

Dette er en kriminalroman etter min smak, med en relativt rolig handling og med lite innslag av vold. Miljøskildringer står i forgrunnen. Dominerende er likeså Kühn sin tankevirksomhet. Det skal bare noen avgjørende hlnt til for den riktige løsningen faller på plass.

Jeg kommer sikkert til å lese Hjerteknuser når den kommer ut.

Et lite, men forhåpentligvis tankevekkende sidesprang.

I sommer besøkte jeg Steilneset, Minnested for de trolldomsdømte i Vardø (jeg kommer aldri mer til å ta ordet heks i min munn om disse menneskene). Det var en gripende opplevelse. Minnesmerket fremsto svært enkelt; en lang, smal og mørk korridor og utenfor den en brennende stol. Ingen oppslag, inngangspenger eller, gud forby, salgsboder.

I den mørke korridoren fantes et minne over hver av de 111 kvinnene og 24 mennene som ble dømt for hekseri og brent i Finnmark fra 1600 til 1692. En liten glugge, en naken lyspære og et oppslag. Teksten på oppslaget er en transskripsjon av de gamle rettsdokumentene, utført av historiker Liv Helene Willumsen. Her kunne jeg for eksempel lese at Christen Skredder var anklaget for å ha praktisert trolldom sammen med samen Morten Olsen. Begge var videre anklaget for å kastet en dødelig forbannelse over embetsmannen Hans Olsen Kofoed. Både Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt til døden på bålet. Deres eiendeler tilfalt Kongen.
Det samme går igjen i svært mange av rettsdokumentene. Den dømte er gjort til syndebukk for plager, ulykker og død som rammer en annen. Anklagene fremstår nærmest som påskudd. Mange har tilstått – etter å ha blitt torturert i kjelleren i Vardøhus festning.

Hvorfor ble hekseprosessene så omfattende i Finnmark? I kulde og mørke, langt mot nord og «utenfor folkeskikken» er det kanskje ikke så rart at disse tankene fikk spre seg. Her er også hull i fjellet, som skulle være direkte nedganger til helvete. Viktigere er det å se på prosessene som en religionskrig. Kirkens og kristendommens kamp mot den gamle folketroen, som det fantes rikelig av i nord. Prester og embetsmenn mot kvinner og menn som praktiserte gammel folkemedisin, ikke innrettet seg etter kirkens bud, eller var kommet på siden av samfunnet på en eller annen måte.

Vår «inkvisisjon» var virksom snaut hundre år etter at jeg-personen i Renhetens pris utfører sin tjeneste så nidkjært. Marit skriver at hovedhensikten i Spania var å renske ut jøder og muslimer. Det får vi tidlig hint om. Klosterets priorinne selger gavene fra dona Beatrize’s for en slikk og ingenting; «smykker av en så skremmende skjønnhet at enhver kunne se at de ikke var tilvirket av kristen hånd». De hadde noe østerlandsk over seg. Den slu juvelereren «stilte priorinnen overfor valget mellom å bli under den mauriske svøpe eller å skille seg av med smykkene til spottpris».

Snarvei til Peer Gynt viser seg ganske riktig som du sier, å være vanskelig å få tak i. Utsolgt fra forlaget og ingen ny utgivelse på trappene. På min bytur i dag sjekket jeg Norli og Eldorado bokhandel. Har også sjekket antikvariat.net uten hell. Forbasket at bøker forsvinner så fort ut av salg.

Portrettintervjuet med Vigdis Ystad har jeg tatt vare på.

Takk! Med fare for å foregripe begivenhetene, har du noen anbefalinger?

Kan denne snarveien være noe for oss når vi kommer så langt at vi skal i gang med Peer. Er det flere som kjenner boken?

Etter å ha "ligget på været" en god stund, stryker jeg nå Sett ut en vaktpost av ønske- og leselisten. Det finnes rikelig med gode bøker å ta av! Takk for saklig omtale, Marit.

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.

Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.

Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...

Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".

Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...

"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!

Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.

De er slett ikke alltid jeg synes at bøker som andre mener er morsomme, er så veldig morsomme. Men denne er det til gagns. Dvs. etter hvert blir den kanskje vel burlesk, nærmest absurd i sin raljering med alle fordommer mot Russland og russere.

Hovedpersonen Ingrid Winter er (som forfatteren selv) litteraturforsker ved Universitetet i Stavanger. Hun er gift med Bjørnar som i motsetning til sin labile og høyst impulsive kone er svært så rolig og stødig. Ekteparet har tre mindreårige barn, alle døtre.

Handlingsforløpet dreier seg i hovedsak om et huskjøp, intriger ved fakultetet og en jobbreise til Russland. Ganske trivielt egentlig, men det er måten det blir formidlet på som først og fremst gjør boka så festlig.

Huset familien nå bor i, begynner å synes for trangt. Nå har Ingrid funnet et hus på ”finn.no” som er midt i blinken. Og det aller beste er at huset gir henne assosiasjoner til bøkene til Astrid Lindgren. De drar på visning, og Ingrid blir bare enda mer begeistret. Så kommer det til budrunden. Den sindige Bjørnar har p forhånd regnet ut nøyaktig hvor langt de kan strekke seg og overlater så resten til sin kone. De innkomne budene overgår snart familiens ramme, men nå har Ingrid fått blod på tann og er ikke til å stoppe – ikke før prisen er blitt mer enn en million høyere enn hva de ble enige om, og da er huset også blitt deres. Ikke nok med det, seg viser seg straks svært vanskelig å få solgt det gamle huset i disse nedgangstider.,

Instituttet der Ingrid jobber, står overfor en omorganisering – et departementalt pålegg som de faglig ansatte er uenige i. Det blir mindre ressurser som medfører kutt i antall kurs og mulig omplassering av en ansatt til førskoleutdanningen. Der er det alltid behov for flere folk (men er tydeligvis svært upopulært blant akademikerne). På kontoret sitt skjuler Ingrid seg bak en falsk beskjed på døra om at eksamen pågår. Det hun ønsker er å få sitte i fred og ro mens hun fordyper seg i det faglige stoffet rundt ”tehom”, det store dypet som er hennes spesialfelt Men hun blir forstyrret av kolleger som har en taktikk for hvordan de skal klare å velte instituttets omorganiseringsplan. Dette impliserer også Ingrid som får tildelt rollen som ”bad guy”, en rolle som påfører henne mye frustrasjoner, urettmessig blir hun beskyldt for å drive med oppvigleri.
Universitetet satser på internasjonalisering og skal prøve å få til en samarbeidsavtale med Universitetet i St. Petersburg. I den sammenheng skal de sende en delegasjon på tre personer som skal tilbringe en uke i Russland. Det er vedtatt at Ingrid skal være en av dem, noe hun selv er sterkt imot. En annen ting hun misliker, er at en av de andre er Ingvill, en kollega som irriterer henne inderlig. Det går ikke særlig bra med kulturutvekslingen. Ikke før har de ankommet landet, før de oppdager at de har glemt å ta med gaver til vertskapet. På flyplassen blir de møtt av Ivan som overrekker dem hver sin plastpose med gaver. Den samme Ivan misliker sterkt bowlerhatten til Peter. I hans øyne er dette en cowboyhatt. På universitetet skal den norske delegasjonen presenteres for dekanen. Etter at de nødvendige prosedyrene er overstått, henter dekanen fram et lite bilde, et ikon Peter misforstår situasjonen og forlater kontoret medbringende ikonet som han har tatt for å være enda en gave. Da sammenhengen går opp for ham, betror han seg fortvilet til Ingrid. Hva skal de gjøre nå som ryktene forteller at det letes febrilsk på universitetet etter det forsvunne ikonet som sies å være utrolig verdifullt? Ingrid & co ser for seg en snarlig deportasjon til en GULag-leir. Den oppfinnsomme Ingrid foreslår at de må gjemme ikonet på et sted der det ikke vil bli funnet når russerne kommer og ransaker hotellrommene deres. De pakker bildet inn i toalettpapir, pluss putevar og aviser og fester det hele med gaffateip. Så går Ingrid til hotellets bar som på tidspunktet er folketom og fester pakken under en sofa. Ingrid føler seg syk, og en mann fra det russiske vertskapet, som hun i sitt stille sinn kaller ”Pene Putin”, forsyner henne med tabletter og hostesaft, medikamenter som gjør Ingrid temmelig groggy og fortellingen enda mer bisarr. Merkelig nok ender besøket med at de får i stand en samarbeidsavtale, noe som visstnok ikke skal ha skjedd før mellom Universitetet i St. Petersburg og et vestlig universitet.

Skildringen av personen Ingrid er god. På tross av sin impulsivitet og evne til å rote seg opp i ekstreme situasjoner er hun også svært oppfinnsom og løsningsorientert. Som forsker arbeider hun med alvorlige filosofiske spørsmål, og bak alt det forskrudde innholdet i boka ligger det en alvorsfull seriøsitet.

Ønsker deg alt godt for rehabiliteringen! Håper du klarer å delta i felleslesingen :-)