En litterær blomsterskatt

Få ting gleder et bokelskerhjerte mer enn å nærmest snuble over en skatt! Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke er en slik bok. Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Sigrid Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier.

Rundt omkring «vokste det så ustyrtelig mange av de fine, lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt efter hvert med gresstrå til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned om sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut nu hun var smykket som en voksen mø som skal gå i dansen.» (s. 24)

«Godlukten av bar og myrjord og nårislegresset (linnea) som stod i blom med de små lyserøde tvillingklokker alle steder innover tuene, fylte luften, og den gressgrodde sti var fuktig om myk og god under føttene.» (s. 69)

Det er så jeg ser det for meg, kjenner luktene og alle fornemmelsene!

Ørjasæter fletter sitatene sammen med korte, presise resyme fra bøkene. Dette funger godt, slik at vi får et, riktignok svært kortfattet, bilde av Kristins liv. Det er en flyt gjennom hele boken som kjennes riktig og naturlig.

Vi får innsikt i Sigrid Undsets/Kristin Lavransdatters kunnskap om plantens mange bruksområder – som mat og dyrefôr i nødstider, garnfarge og medisin.

«Over hele bygden strevet folk med å berge mose i fjellet og skave bark, for det var blitt lite av høy og nesten ikke halm.» (s. 52)

Ville Lavrans ha «til vintrekledning den veven som var farvet med litmose eller den lynggrønne?» (s. 78)

«Kristin gikk til grytene sine – smurte en deig på linkluter, kom igjen og svøpte de hete bind om armen fra fingertuppene, helt bakom ryggen og frem over brystet hvor svullen gikk i røde striper fra armhulen. Det gjorde vondt først, men snart gav det lindring. Hun tullet ullplagg utenpå og la myke dunputer under armen. Simon spurte hva hun hadde hatt på bindene. «Å, det er ymse slag – symphyticarot (valurt) og svaleblom mest» sa Kristin.» (s. 107)

Designen er delikat og avdempet på matt papir. Dette er en liten bok som leses på et par timer. Og dette vil være en tilbakevendende kilde til glede og inspirasjon – både for dem som kjenner Kristin Lavransdatter, og for dem som ikke har lest bøkene.

Skal jeg være pirkete, synes jeg tittelen faller litt igjennom; «… hos Kristin Lavransdatter» lyder ikke spesielt poetisk i mine ører. Det er likevel ikke nok til å trekke ned helhetsinntrykket. Blomstergleder er en bok å bli glad i.

Her harseleres det over mange av de utfordringene som møter en barnefamilie i hverdagen. Denne familien består av mor Ingrid som underviser i litteratur ved universitetet i Stavanger, far Bjørnar som er advokat samt deres tre døtre Ebba, Jenny og Alva. Ingrid er bokas forteller. Vi møter Ingrid i jobbsituasjon, som stresset småbarnsmor som må rekke barnehagen og som den i familien som må ta seg av sin nokså senile, nesten hundre år gamle morfar på pleiehjemmet.

Denne boka er en videreføring av ”Ingrid Winters makeløse mismot”. I den hørte vi at familien kjøpte et nytt hus som ble langt dyrere enn det de egentlig hadde råd til. De har nå flyttet inn i det nye huset for så å oppdage at alt slett ikke er perfekt. Taket må ha ny kledning og ytterveggene er flere steder pillråtne. Hvordan få rad til å fikse alt dette? Første tingen som ryker er den planlagte Italiaferien til Piemonte. På samme tid er det en ny familie som flytter inn i nabohuset. De fremstiller seg selv som Den Perfekte Familien. Mannen i huset skryter av at han er svært nevedyktig. Han mener at Bjørnar absolutt bør kunne fikse huset sitt selv og tilbyr endog sin hjelp. Men det viser seg snart at dette bare er tomme ord. Arbeidet med huset skrider svært langsomt framover.

På jobben registrerer Ingrid at studentene hennes langt fra er så interesserte som ønskelig. Ikke har de forberedt seg, og mange har heller ikke tatt med seg nødvendige bøker. Studentene klager over at Ingrid er for engasjert i stoffet sitt. Ingrid selv kommer med søknad om å få forskningspermisjon. Ledelsen sender henne på kurs i universell pedagogikk, og da Ingrid havner i en intens krangel med foredragsholder, blir en test som har som mål å kartlegge undervisningsevnene neste skritt på veien.

Den nye nabodamen, Katti, er en torn i øyet for Ingrid. Katti kler seg alltid så perfekt, huset deres blir raskt innredet og hun lager alltid den perfekte maten. Ingrid blir invitert i et slags vennetreff, og det ender med at hun går derfra i fullt sinne. Det verste er at nå snakker nabofamilien om sin kommende ferie i Italia. Da Ingrid og Bjørnar forteller at i år er det fjelltur for dem, er Katti raskt ute med å si at det skal de også prøve og foreslår begeistret en fellestur. Umulig å vri seg unna. Det blir en endeløs vandring i plaskende regnvær, og ender med at Katti avslører seg og familien sin som langt mer ynkelig enn perfekt.

Jeg likte godt den harselerende tonen som boka er skrevet i. Men selv innholdet – de enkelte episodene som er trukket fram, peker seg ikke alltid ut som svært festelige. Jeg synes denne boka ikke helt oppfyller forventningene jeg hadde etter å ha lest den første boka.

Saramago gjør bare som Bibelens mange forfattere, spinner videre på gamle sagn, fortellinger og myter. Myten Hilda referer til er en av mange; artig at den dukket opp i den venezianske spaserstokken! Om Lilit er en bibelsk person eller ei, strides de lærde. Hun nevnes kun en gang, i Jesaja 34,14.

I Store norske leksikon fremstår Lilit som en interessant kvinne, fryktet og myteomspunnet både i kristen og jødisk folketro. Jeg merket meg det siste avsnittet:

Vår tids jødiske feminister har gitt Lilit en ny betydning. Hennes
selvstendighet og krav om likestilling blir nå, av mange, sett på som
et ideal. Allerede i 1976 oppsto det jødiske feministiske
tidsskriftet, Lilith, som tar opp et stort antall aktuelle temaer
knyttet til likestilling mellom kjønnene.

Dette er en bok fea Bygde-Norge, fra Østerdalen, helt eksakt fra Elverum. Boka handler om jakten på ulver eller rettere det brennende ønsket om jakt på ulver som mange på stedet har, på tvers av det som er politisk korrekt ellers i Norge og resten av verden. Atmosfæren i boka domineres av en betent hissighet.. Det fører til flere mord og blir drevet fram ikke bare av bygdefolket selv, men av to fremmedkarer (med kriminell bakgrunn) som står i hver sin leir og hisser opp stemningen,
Handlingen starter med at en kvinne, en mor på tur i skogen med sin femårige sønn, blir angrepet av noe som ser ut som ulver. Hun rekker så vidt å få plassert den lille gutten oppe i et tre, før beistene er over henne og river henne i stykker. Det er et vitne til hendelsen, en eksentrisk eremitt ved navn Rino Gulliksen. Han tar seg av den lille gutten og bringer ham i trygghet tilstedets politistasjon. Rino har en venn i Oslo, en tilbaketrukken og utbrent advokat ved navn Leo Vangen Mye av det som skjer i boka blir sett gjennom ham, den utenforstående. Rino selv er ulvevenn til tusen. Han skyr ikke vold for å oppnå sine mål. Selv bor han for tiden i telt langt inne i skogen og er klar til å gripe inn i kampen for ulvenes rett når det trengs.
Bygdefolket for øvrig er svært ulvefiendtlig, Sauebønder og ulvejegere flokker seg rundt den populære ordføreren Trym Kojedal og hans lakei, varaordfører Viggo Hennum. Men aller fremst blant ulvehaterne står Svensbråten, en inneflytter med kriminelt rulleblad. Drapet på kvinnen er hendelsen som må åpne for ulvejakt i Østerdalen. Da hjelper det ikke hva ulveforskerne ved Høyskolen sier. Professor Bjarne Gilbert og assistenten hans, Emma Vase, stiller seg tvilende til påstanden om at det er ulver som har vært på ferde. Den som kjenner sannheten, er Rino Gulliksen. Han var til stede og så hva som skjedde da Roffe en svenske, budsendt av Svensbråtn og Hennum, slapp sine blodtørstige bikkjer, ulvebastarder, løs på kvinnen og barnet. Nå tar Rino loven i sine egne hender. Han oppsporer og overmanner svensken, tjorer ham fast til påler, og mens Roffe ligger utstrakt på bakken, maler Rino hele kroppen hans med giftstoff og slipper ulvebikkjene løs på herren sin. Da liket av Roffe blir funnet, er det ille tilredt. Hundene, døde av gift, dumper Rino i sjøen. Krigen er nå gang for fullt. Motparten er ikke snauere, om enn langt mindre oppfinnsomme. For dem er professor Gilbert den store fienden. Svensbråten og Hennum lokker professoren opp i skogen med melding om at det ligger en død ulv ute i en myr. Selv sitter de to mennene inne i en jaktbu. Så snart Gillbert er på skuddhold, skyter de ham ned.
Den tredje og siste alvorlige konfrontasjonen blir mellom de to hovedmotstanderne – Rino, den snille, og den slemme Svensbråten (som egentlig heter noe helt annet). Hver av dem har tatt et gissel fra motpartens leir. Det holder på å gå helt galt, da Leo kommer til unnsetning. Den ellers så fredlige advokaten er bevæpnet med pil og bue. Han skyter, treffer og bsørger slik storskurken Svensbråtens endelikt. Den andre skurken, varaordfører Hennum, plaprer i vei hos politiet i håp om å rede sitt eget skinn.
Boka er litt av den røverhistorie. Det er fargerike skildringer av de to motpartenes framferd – alt fortalt med en stor porsjon humor.

Så hyggelig å høre! Tror ikke du kommer til å bli skuffet over denne heller! Selv gleder jeg meg til å lese "Klassen". Håper jeg får den i posten før helga.

En svært original krimbok, hvis vi kan kalle den en krimbok, da. Den som forteller (bokas jeg-person) er ikke et vanlig oppegående menneske, men et ufødt et. Handlingen blir altså sett gjennom et foster som ligger innesperret og da naturligvis er ute av stand til å se det som foregår. Men dette fosteret kan høre og tenke, og dermed resonnere seg fram til mange ting. Intellektuelt sett er det på linje med en voksen person. Ironisk sett vet ikke dette fosteret hvilket kjønn det har, har bare hørt seg omtalt som ”det”, og lurer derfor på om det kommer til å bli møtt av fargen lyserød eller blå-
Moren i boka er Trudy og faren er John. Nå har Trudy kastet John ut av huset, som for øvrig var hans barndomshjem, under påskudd av å kunne forberede seg i ro og fred på fødselen. Hun har i all hemmelighet tatt seg en ny elsker, Claude. Etter hvert får vi vite at Claude er broren til John. Mens John er den intellektuelle broren – poet, men lutfattig, er lillebroren Claude en mer overflatisk pengemann. John er sterkt hemmet av psoriasis, særlig på hendene, noe som gjør at han ofte bruker hansker.
Nå ønsker John å få tilbake huset sitt. Han dukker opp med en kvinne som han presenterer som sin nye kjæreste (noe som viser seg å ikke stemme). Claude og Trudy vil nå rydde John ut av verden. De planlegger hvordan de skal ta livet av ham uten selv å bli avslørt. De vil bruke gift. Ha dette i drikken til John. Barnet i mors mage hører hva de snakker om. Hvordan forhindre dette? Men fosteret er ute av stand til å gripe inn der det ligger.
Claude planlegger ugjerningen omhyggelig. Han vil få det til å se ut som om broren hadde ønsket å ta livet av seg. Han plasserer en flaske med den forgiftede drikken sammen med pappbegre inne i bilen til John. Endog kvitteringer for hvor varen er kjøpt sørger han for å legge ved. Siden John gjerne bruker hansker, kan ikke uvedkomne fingeravtrykk avsløre dem. Første del av planen forløper som planlagt. Mens John er inne i huset der han prater med Trudy og får noe å drikke, tilrettelegger Claude forholdene inne i bilen. På veien derfra virker giften og John blir så funnet død inne i bilen. Men politiet er ikke overbevist om at det dreier seg om selvmord til tross for at de skyldige understreker at John hadde virket svært deprimert. For å slippe unna blir det maktpåliggende for de to å rømme. De vil fortest mulig stikke av gårde til utlandet. Mens det pakkes i all hast, gjør fosteret det det kan for å gripe inn. Det kravler og bakster for å komme ut, og ganske riktig, vannet går og fødselen er i gang…..
I tillegg til å være skrevet på en måte som gjør det besnærende å lese den, er hele boka en tydelig referanse til Shakespeares Hamlet. Også der en det tale om den slemme onkelen som dreper kongen, Hamlets far. Deretter erobrer han tronen og ekter Hamlets mor.

Ja toeren er klart bedre synes jeg. Mer innhold, bedre beskrivelser av forholdene mellom mennesker.

Nyutgitt klassiker!

De sjeldne gangene det dukker opp bøker litt utenom det vanlige, prøver jeg å ha sansene åpne for dette. Som da tilfeldighetene førte meg til denne boka av den tsjekkisk-jødiske forfatteren Hermann Ungar ... Det viste seg at det dreide seg om et glemt forfatterskap, som for meg ukjente Teori & Praksis Forlag nå forsøker å revitalisere. Det håper jeg virkelig de vil lykkes med! Etter å ha lest "De lemlestede" - en burlesk roman som absolutt ikke bør oppfattes som for smal eller sær for å kunne nå frem til riktig mange lesere - får jeg nemlig lyst på mer. Forlaget utga i fjor "Klassen" av samme forfatter, som de har spesialisert seg på. Den skal jeg lese!

Om forfatteren

På en norsk Wikipedia-side om forfatteren kan vi lese at Hermann Ungar (f. 1893 d. 1929) var en tyskspråklig tsjekkisk forfatter. "Han var aktiv i det jødisk-intellektuelle miljøet i Praha, Wien og Berlin på begynnelsen av 1900-tallet." I løpet av sitt korte liv - han ble bare 36 år gammel - rakk han å utgi syv bøker innenfor sjangrene romaner, noveller og skuespill. Som nevnt er kun to av disse oversatt til norsk, og det er eminente Sverre Dahl - vår beste nålevende tysk-norske oversetter! - som står bak oversettelsene.

Hermann Ungar ble regnet som en av de store talentene i mellomkrigstiden, men ble siden glemt, som så mange av hans samtidige forfattere på den tiden. I nyere tid er det gjort flere forsøk på å revitalisere hans forfatterskap, og dette har ført til at nye lesere har kunnet glede seg over hans bøker.

Jeg antar at det er Teori & Praksis Forlag som står bak den norske Wikipedia-siden, som faktisk er mer omfattende enn den engelske (hvilket er heller uvanlig). På den engelske siden kan vi imidlertid lese at Hermann Ungars bøker var influert av ekspresjonisme og psykoanalyse, og at han var høyt verdsatt av Thomas Mann, som var gudfar til sønnen Thomas Michael Ungar. På den norske siden blir vi gjort oppmerksom på at det finnes en egen nettside om Hermann Ungar. Den tyske Wikipedia-siden er for øvrig noe mer detaljert. Og for meg som fikk Stefan Zweig-fornemmelser av å lese "De lemlestede", selv om Zweig - hvis man kan si det slik - er mer sofistikert i sitt litterære språk, falt noen brikker på plass her. Han var jo en samtidig med Ungar og Mann, han også. Som Hermann Ungars sønn uttalte en gang (sitat fra den engelske Wikipedia-siden): Ungar "wrote about sex and psychosis in a manner that shocked the establishment".

Jeg synes det er synd at det ikke finnes noen nettside for Teori & Praksis Forlag, der det kunne ha fremgått hvilke idéer og planer forlaget har med tanke på fremtidige utgivelser, hva som er årsaken til at forlaget har utgitt disse to Ungar-romanene m.m. Samtidig er det flott at Wikipedia er oppdatert med en norsk side om forfatteren. Dette burde flere forlag tatt på alvor. Det er nemlig som om bøkene kommer nærmere når noen har tatt seg bryet med å lage en egen presentasjon til norske lesere i forbindelse med slike nyutgivelser av forfattere som tidligere ikke har vært oversatt til norsk. Disse sidene kommer jo dessuten opp - som regel på toppen - når man googler på forfatterne. Det er en god ting!

Om boka

"Fra han var tyve år hadde Franz Polzer vært funksjonær i en bank. Hver dag klokken kvart på åtte om morgenen gikk han til kontoret sitt, aldri ett minutt før eller senere. Når han gikk ut av sidegaten han bodde i, slo klokken i tårnet tre ganger.

I hele den tiden Franz Polzer hadde vært funksjonær, hadde han hverken skiftet stilling eller bolig. Han flyttet inn i den da han oppga studiet og gikk inn i yrkeslivet. Boligvertinnen hans var enke, omtrent like gammel som ham. Da han flyttet inn hos henne, var hun i sørgeåret etter sin mann.

I alle de årene han hadde vært funksjonær, hadde Franz Polzer aldri vært ute på gaten om formiddagen, bortsett fra på søndager. Han kjente ikke lenger hverdagene der ute når forretningene er åpne og en del mennesker presser seg frem i gatene. Han hadde aldri vært borte en eneste dag fra banken." (side 3)

Vi kjenner på at tvangsnevrosene står i kø hos denne mannen, som vi skal følge gjennom de i alt 146 sidene som boka består av, etterfulgt av Leif Høghaugs etterord på drøyt 30 sider. Denne hangen til at ingenting må forandres, skal sikre et forutsigbart liv uten overraskelser av noe slag. Like fullt skal det bli dette som fanger ham til slutt, slik at han blir ute av stand til å finne en vei ut på egen hånd.

Enken stiller opp for ham, og hun går der som en umælende skygge i lang tid. Hun tar tom. hånd om pengene hans, og sørger for at de rekker til det som skal til i et regelmessig liv. Etter hvert som sorgen hennes blir et tilbakelagt stadium, våkner det en lidenskapelig kvinne i henne. Hun vil ha Franz Polzer, mens han på sin side avskyr kvinner og sex. Det viser seg at dette har sammenheng med hans oppvekst, der tanten - farens søster - flyttet inn etter at moren døde. Han været at det foregikk noe incestuøst mellom faren og søsteren fordi han var vitne til at faren kom ut fra sin søsters soverom midt på natten. For ham fremstår derfor kjønnslig omgang som noe motbydelig. Da enken begynner å gjøre tilnærmelser, kjenner han kun avsmak.

Polzer vurderer å flytte, men det fremstår som en umulighet for ham å få tid til dette i hans stramme program. Han kan ikke være borte fra banken - det har han jo aldri vært før - og dermed føler han seg fanget der han er. Dette skjønner enken, og plutselig er det hun som har makten over ham og tvinger seg på ham. Hun bokstavelig talt tukter ham og tar ham med vold. For Polzer er hun ikke en kvinne, men et lass med kjøtt - hengende kjøtt. Og skammen han kjenner på er incestuøs - som om han har sex med den søsteren han aldri har hatt.

Parallelt følger vi Franz Polzers vennskap med Karl Fanta, en jødisk mann han ble kjent med i ungdommen. Egentlig studerte han medisin, men etter at Karl Fanta avbrøt sine studier pga. sykdom, kunne han ikke fortsette. Nå er vennen syk. Kroppen hans er full av sår og han har amputert en rekke lemmer og sitter der nesten bare som en torso tilbake. Han fortviles over at kona Dora, hans vakre kone, egentlig forsøker å bli kvitt ham. Dora er derimot fortvilet over at ektemannen tror så dårlig om henne. Hvem snakker egentlig sant? Oppfatter Karl Fanta virkeligheten slik den faktisk er eller er han "bare" paranoid og konspiratorisk i tankegangen? Eller blir alle hans bange anelser en selvoppfyllende profeti? Hva kom først; mistankene eller faktum? Underveis skjer det ting som får oss til å tvile på absolutt alt på en gang. Det hele utvikler seg til en forviklingskomedie, eller kanskje mer som en tristesse. For i bunn og grunn er jo alt så tragisk at man kan få vondt av mindre. Samtidig er situasjonene lattervekkende, men på en mørk måte.

Kanskje kan det hele oppsummeres til at hovmod står for fall? Mens han som prøvde å unnvike alt som betydde forandring og som ikke grep inn i tide, tilsynelatende blir sittende med fanget full av skyld ... Alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut, men hvordan få utenforstående til å tro nettopp dét? tenkte jeg til slutt ...

Min oppfatning av boka

Språket i "De lemlestede" etterlater overhode ingen tvil om at dette er en forfatter å regne med blant klassikerne. Det er en stilsikker forfatter som har ført romanen i pennen, og som leser fikk jeg følelsen av at ikke en eneste setning var tilfeldig. Derav Stefan Zweig-følelsen som oppsto underveis i lesningen.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at boka vakte stor oppsikt da den ble utgitt. I 1920-årenes Norge ville den garantert ha blitt forbudt. Sexscenene med innslag av tvang og vold er sterke selv i dag, selv om det skal atskillig mer til for å sjokkere dagens lesere. DN-kritiker Bjørn Gabrielsen skriver i sin anmeldelse av boka den 16. juni i år at "Hermann Ungars "De lemlestede" fra 1923 er en "Stoner" fra mellomkrigstiden med innslag av sentraleuropeisk "Fifty Shades of Grey".

Størst inntrykk gjør hovedpersonens ensomhet. Han er så alene. Han har ingen å bryne tankene sine med. Ingen som kan korrigere ham, eller gi ham råd ... Dermed blir tvangstankene selvforsterkende. De er jo de eneste han har. Det nærmeste han har kommet å ha en venn, er i Karl Fanta. Underveis antydes det noe homoerotisk mellom dem i ungdommen, men som aldri ble forløst. Kanskje kommer Karl Fantas kjærlighet til Franz Polzer tydeligst frem gjennom at han har kalt sønnen sin for Franz?

Handlingen i boka fant sted i en tid der antisemittismen i Europa var i sterk fremvekst. Jødene var ikke populære i sin samtid, og dette beskriver forfatteren gjennom Franz Ungar, som nærmer seg sin jødiske venn Karl Fanta med stor skepsis. Ekstra tankevekkende er denne beskrivelsen fordi forfatteren selv var jøde. Franz oppdager at Karl er et godt menneske, og mot alle odds (?) blir de gode venner. Senere - etter at Karl ble syk - settes vennskapet på sterke prøver, men ikke en eneste gang svikter Franz sin venn. Det er for øvrig ikke bare Karl som er lemlestet. Det er i aller høyeste grad også Franz, om enn av mer sjelelig karakter. Enken han bor hos er også på sitt vis lemlestet, der hun utnytter sitt grep på en leieboer for å få tilfredsstilt sine basale seksuelle behov. Likeverdighet er ikke det som preger deres forhold.

Det var med glede jeg fant frem til et av sommerens nummer av Morgenbladet, der Bernhard Ellefsen har anmeldt denne boka. Som han skriver på slutten:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."

Bedre kan det ikke sies!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den kan du ganske enkelt ikke gå glipp av dersom du ønsker å følge med i tiden!

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller.

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University.

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter.

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig.

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ...

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres.

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete.

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ...

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya.

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt?

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe.

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet?

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut.

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen.

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt.

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Siden jeg akkurat hadde fullført Kristin Lavransdatter da jeg leste biografien, dro jeg kjensel på Erlend Nikulaussøn hos Anders Svarstad – både i karaktertrekk og ytre handling. Det er noe med unnfallenheten, en manglende vilje, eller evne, til å ta ansvar som preger dem begge. De er begge betydelig eldre enn Kristin/Sigrid når kjærligheten brått rammer, og begge lever i et forhold/ekteskap, som de nøler med å bryte opp fra. De to mennene har de barn fra før, som Kristin/Sigrid føler ansvar for, tar seg av og får et forhold til.

Jeg synes også jeg finner mye av Sigrid Undset i Kristin Lavransdatter, en styrke og utholdenhet, nærmest stahet, og stolthet. De har en stor omtanke for andre mennesker. Sigrid går så langt at hun selger nobelprisen for å hjelpe. Kristin har lært hjemme hos sine foreldre at ingen fattige skal gå fra hennes gård uten å få mat og hjelp. Og så det religiøse selvfølgelig, som opptar både forfatteren og hennes romanfigur sterkt. De var flere ganger under lesingen av biografien jeg så for meg Kristin Lavransdatter.

Jeg likte Ørjasæters biografi meget godt. (Slapgards har jeg ikke lest, enda …). Interessant også å lese om Undsets samtidige forfattere, Ninni Roll Anker som du nevner, blant flere. Jeg har kun lest én bok av henne, men har flere stående. Ekteparet Ørjasæters biografi noterer jeg meg.

Ang. Blomstergleder – et par Ark-butikker skal fortsatt ha denne boken (se Ark, klikk og hent). Du får bestilt den gjennom Ark. Venter spendt på mitt eksemplar i posten. (Ville ha sendt deg en privat melding om dette, men det lot seg ikke gjøre.)

Som trofast følger av Downton abbey, var denne boka et must for meg, og jeg ble ikke skuffet. Jeg fikk det jeg var ute etter, god underholdning i gammelt engelsk overklassemiljø. Slutten ble litt vel oppramsende og konkluderende og trakk litt ned.

Jeg leser også Undset for tiden, Kristin Lavransdatter (tredje gang på nesten femti år) og Tordis Ørjasæters biografi Menneskenes hjerter. Sitatet du nevner, er med i biografien, og jeg dvelte ved det jeg også. Tror begge tolkningene kan være riktige, men etter å ha fullført biografien, oppfatter jeg den siste mest i Sigrid Undsets ånd – livet går videre.

Ørjasæters biografi er et imponerende arbeid. Ser at enkelte bokelskere ikke synes det er «spenstig» nok. Meg inspirerer den i hvert fall til å lese mer av både Undset og Ørjasæter.
For første gang har jeg deltatt på en nettauksjon – og ble i kveld den lykkelige eier av Tordis Ørjasæters Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. Den gleder jeg meg virkelig til!

Grønn var min barndoms dal
Fugl blå
Kvinnen og den svarte fuglen
Mitt navn er karmosin

Ja, jeg liker veldig godt din skrivestil, og at du plukker litt fra andre, er bare artig! Gleder meg alt til neste bok! Som jeg sa til Eystein Hanssen engang : jeg måtte legge fra meg boken din en stund for å finne hvilepuls igjen. Sånn var det med din bok og.

Du skriver «Orker ikke Hamsun o.l.»

Jeg tror neppe Kameliadamen av Alexandre Dumas kan regnes til kategorien «Hamsun o.l.» :-))) En lettlest, underholdende og velskrevet roman utgitt i 1852. Den er dessuten ganske kort.
(Hvis du blar nedover på bokens side, ser du at jeg har skrevet mer om den.)

Lykke til med leseutfordringen!