Bokelskere.no

Ulv, ulv!

Som ungjente overlever Grace et ulveangrep. Hun er omringet av en ulveflokk, men en ulv i flokken skiller seg ut. Han redder henne med sin bestemte væremåte, og hun glemmer aldri øynene hans. Gule og dype. Helt siden den dagen har hun hatt et godt øye med skogen rundt huset hennes hvor hun stadig vekk får et glimt av denne ulven som reddet livet hennes. De har en slags connection som ikke kan beskrives med ord. Det Grace ikke vet om denne ulven er at han er ingen vanlig ulv. Om sommeren forvandler han seg til et menneske og forvandler seg tilbake som ulv når vinteren kommer for fullt. Som tenåringsjente får Grace vite at en gutt fra skolen hennes har nettopp blitt angrepet og drept av ulvene i nærområdet. Klarer hun å beskytte ulven som en gang reddet livet hennes fra å bli skutt, eller må den bøte med livet fordi ulver alltid har hatt et dårlig rykte?

Dette er en bok som jeg har hørt mye om de siste årene, men tenkte at det kanskje ikke var noe for meg? Jeg leser en del ungdomsbøker og jeg liker det, i alle fall det meste, men syns at mye av ungdomsbøkene i fantasysjangeren begynner å bli mye av det samme. Det er ikke mye nytt lenger. Stadig går dette konseptet igjen: Jente forelsker seg i en gutt med overnaturlige egenskaper og øyeblikkelig kjærlighet oppstår ... Det er vel på tide med noe nytt? Selv om jeg sier i mot meg litt nå syns jeg at det konseptet passet fint i denne boka, selv om jeg ikke er noen fan av å lese om øyeblikkelig kjærlighet. Grunnen til at jeg ville lese Shiver var av en god grunn. Nemlig ulver. Det er fascinerende og mystiske dyr. Dessuten er det litt godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer. Misforstå meg ikke, jeg liker vampyrer, men av og til kan det bli nok og som ivrig leser trenger man variasjon.

Denne leseren var skeptisk til Shiver i utganspunktet og tenkte at dette var ikke noe nytt. Det var det forsåvidt heller ikke, og hadde ikke særlig høye forhåpninger før jeg begynte å lese boka. Men det var noen elementer i konseptet som ga denne sjangeren og selve boka et lite friskt pust likevel og holdt leseren fast. Kjærlighetskonseptet i disse bøkene er jeg lei av. Det er ingen hemmelighet. Men jeg liker at ulvene har hovedrollen og at man får på en måte et annet syn på dem når man har lest ferdig boka. Trenger vi egentlig å være redd for ulv? Er det ikke redde og folkeskye dyr? Og jeg liker forvandlingen av menneske til dyr og omvendt. Varulvkonseptet er ikke mye jeg har lest av tidligere, men sett en del på film, og det er noe helt annet å lese om det. Jeg mener, hvordan ville det egentlig ha vært å leve på den måten? Prøve å være et helt vanlig menneske og plutselig bli forvandlet til en ulv hver vinter. Jeg syns det er et fengslende konsept i grunn.

Det som plaget meg mest gjennom boka var hovedpersonene Grace og Sam. Grace skal alltid være den rolige, ansvarsfulle, sårbare og rasjonelle, mens Sam er på en måte hjelpesløs, lengtende og nesten alltid tankefull. Grace ble for meg litt kjedelig i lengden. Jeg savner litt mer liv i henne. Hun er stort sett stiv som en stokk gjennom hele boka. Litt for innelukket på en måte og jeg følte at jeg ble ikke ordentlig kjent med henne. Og Sam likte jeg bedre som ulv enn som menneske i grunn. Jeg vet ikke hvorfor. Syns han ble på en måte litt skuffende som menneske. Helt ærlig syntes jeg at gjengen til Sam, ulvene han vanket med på vinterstid, var mer interessante enn selve hovedpersonene. Så håper jeg får vite mer om dem etter hvert.

Shiver er ikke en godt skrevet ungdomsbok innen fantasy/paranormal romance - sjangeren. Det er ikke skrivemåten til Maggie Stiefvater som gir høyt terningkast, men diverse elementer hun legger inn i handlingen angående ulver/varulver som jeg gjerne vil lese mer om. Shiver er et godt grunnlag i The Wolves of Mercy Woves - trilogien, og selv om slutten ikke var hyperspennende, er bok nummer to allerede bestillt. Jeg vil gjerne lese mer om denne spesielle ulveflokken.

Noen ganger er livet en kamp for tilværelsen.

To brødre vokser opp i en bygning kalt for Iron House hvor hjemløse gutter bor sammen med en ledelse som ikke bryr seg så mye om dem. Der er det slåssing, erting og brutal hverdag av den verste sort. En dag kommer det en kvinne for å adoptere brødrene Michael og Julian, men ved en tilfeldighet blir disse brødrene skilt fra hverandre og de mister kontakten helt. Gjennom boka blir vi kjent med Michael som er hovedpersonen. Han lever et tøft liv på gata i New York hvor vold og mord blir en stor del av livet hans. Han blir tatt i mot av en slags mafiafamilie. En dag i voksen alder og etter å ha funnet den rette kvinnen i sitt liv, bestemmer han seg for å bryte ut av mafiamiljøet for å starte et rolig og normalt liv, men vil det gå fredfullt for seg?

Dette er min andre og definitivt ikke min siste bok av John Hart for denne mannen har fått en ny fan! Stephen King er fremdeles min favorittforfatter, men John Hart er inne på favorittlista mi over forfattere jeg gjerne vil lese mer av. Grunnen er at jeg elsker skrivestilen hans. Han er dyktig til å beskrive personene i bøkene sine, om hvordan de ser ut, hvordan og hva de tenker og relasjonene seg imellom. Han er ikke en av disse forfatterne som har det travelt med å fortelle historiene sine, men han lar oss bli godt kjent med personene, bakgrunnshistoriene deres og sier det som det er. Familiehistorie er noe som går igjen i bøkene hans og det syns jeg er interessant. Familier som holder ting skjult for hverandre av gode grunner.

Det er lett å bli dratt inn i bøkene til John Hart og jeg vil gjerne bruke litt tid med bøkene hans siden han skaper verdener som man ikke vil forlate med en gang. Jeg vil gjerne bli og smake på frykten hovedpersonene føler og danne meg et bilde av alle problemene deres. Derfor vil jeg ikke ha det travelt når jeg leser bøkene hans. Jeg vil heller ikke ha det travelt når jeg leser bøker ellers. Jeg vil gjerne nyte bøkene jeg leser så lenge jeg kan. Jeg vil få med meg mest mulig av det jeg leser og fordøye inntrykkene jeg får. Det er bare sånn jeg er.

Brødrene fra Iron House er en hardbarket spenningsroman som inneholder mye action, intriger og familiehemmeligheter. Her er det gode person og miljø - beskrivelser. Det er som å se en god, gammeldags spenningsfilm. Fans av Sopranos vil garantert like denne. Det eneste negative jeg har å si/skrive om boka er at forholdet mellom Michael og Elena er litt sukkersøtt til tider, ikke alltid helt troverdig, men bortsett fra det var Brødrene fra Iron House mørk og strålende lesing. I forordet skriver John Hart at han var på nippet til å legge i fra seg denne historien og bare gi opp. Det er jeg jammen meg glad for at han ikke gjorde!

Jeg vil også gjerne anbefale Ved elven av samme forfatter!

Skjønner det er mange ungdom som leker seg med språket og det er lov det- Håper bare ikke at "det gledes" kommer i ordboken:)

Beklager sterkt for sent svar. Jeg er hjemme en tur hos foreldrene mine og da er jeg litt a-sosial på nettet. Men takk for tilbakemeldingen av den boka. Ser ut som vi er ganske enige. Jeg liker også etterforskeren Malin, men syns at plottet var litt småsært og ikke sååå fengende. Tror jeg ga den en firer hvis jeg ikke husker feil. Syntes Malin og familien fenget mer enn selve drapssaken:)

Jeg også. Det virker som "slurveuttrykk" for meg. Jeg irriterer meg alltid over det uttrykket for det virker så barnslig for meg når jeg hører/leser det.

Takk. Det er bare et uttrykk som har irritert meg veldig lenge nå. Det høres ikke ut som et uttrykk i det hele tatt:)

Jeg aner ikke hvorfor, men uttrykket "det gledes" irriterer vettet av meg. Har kun sett det uttrykket på facebook og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker det uttrykket. Jeg klarer bare ikke å ta det "alvorlig" på en måte ... Sikkert bare jeg som er gammel og sær:)

Har hørt at Kullunge av Kristensen skal være bra og det blir spennende å lese om Svalbard. Har aldri vært der, men virker osm et spennende miljø. Et lite og kaldt sted. Lurer på hvordan det er å bo der det er vinter nesten hele året.
Hehe, jeg er litt sånn selv når jeg gir bøker i gave til faren min, at jeg snikleser dem selv på forhånd ... En gammel vane. Og vi får håpe at min siste ferieuke går temmelig fort. Syns selv jeg har vært tplmodig, men tålmodigheten begynner snart å renne ut. Fikk jo nok av ferien etter tre dager ... Jaja ... skal ikke klage heller, men har så lett for å dovne bort når hverdagsrutinen forsvinner.

Ja, ikke sant?:)

Du kan komme til Trøndelag. Her er det regn og skikkelig høst:) Men ingen fare med meg som er høstmenneske:)

Er spent på hva du syns til slutt:) Syns det er morsomt å sammenligne bøker:)

Hei!

Monica Kristensen ja ... henne skal jeg lese litt senere i høst. Har boka Kullunge på hylla, så den skal jeg lese senere etter å ha lest andre bøker først. Og jeg gleder meg. For jeg liker å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av før. Det er alltid spennende.

I hele uka her har det regnet og det blir ikke sol/oppholds før søndag/mandag. Så vi får se. Men uansett vær, bøker kan leses uansett:) Blir ikke furten om jeg må sitte inne eller ute for å lese. Så bøker er kjekt sådan:) De er bærbare:)

Og det er bare en uke igjen av ferien. Jippi! Ikke at jeg lengter å komme meg tilbake til jobb og jeg savner heller ikke noen av dem jeg jobber med, men det skal bli godt med rutinemessige dager igjen. Liker ikke følelsen av å "råtne opp". Men syns jeg har vært flink i disse tre ukene selv om det har vært hardt. Jeg har i alle fall ikke begynt å krafse på veggene ennå:) Så jeg får holde ut en uke til.

Denne helga leser jeg: Brødrene fra Iron House av John Hart som er meget spennende. Jeg er snart ferdig med den. Kommer til å lese den ferdig enten i dag eller i natt. Jeg elsker John Harts skrivestil. Har lest en bok av ham fra før og jeg gleder meg til å lese enda flere. Så hvis dere liker hardbarket krim/thrillere, så gjerne sats på ham.

Og jeg har så vidt begynt på Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley som jeg har vært nysgjerrig på lenge. Og jeg liker den godt så langt. Hovedpersonen er en 11 åring som prøver å løse mystiske drap og andre ting. Hun minner meg en blanding av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig blanding. Så gleder meg til fortsettelsen. Og hvis det blir tid til overs, som det sannsynligvis blir ... så skal jeg begynne på Shiver av Maggie Stiefvater. Ungdomsfantasy med ulver i stedet for vampyrer. Jeg syns ulver er fascinerende dyr! Ungdomsfantasy er ikke min favorittsjanger og ikke det jeg leser mest av, men jeg syns det er artig å lese en gang i blandt. For å se hva ungdommer (og voksne da) leser nå for tiden. Og det er bare sunt å drømme seg litt bort også:)

God helg!:)

Haha, skjønner ikke hvorfor innleggene mine alltid blir så lange.

Leste den tidligere i år. Syntes den var litt småtam:(

Ikke alle er til å stole på ...

Mange her til lands føler seg nok ensomme til tider, og det gjør også Riktor, som er bokas hovedperson. Han bor alene, og har aldri hatt en kvinne i sitt liv, skjønt at han skulle ønske han hadde det. Men samtidig trives han også å være enslig og helt alene. Nærmest ikke-eksisterende. Han har hverken slekt eller venner. Han trives med å være i parken og observere menneskene som oppholder seg der, og han trives i jobben. Han jobber på Løkkas sykehjem hvor han tar seg av gamle og syke mennesker. Kollegene hans syns han er en stille fyr, men trivelig og pliktoppfyllende. De aner ikke noe om hans mørke side, og han er vel en moderne versjon av Dr. Jekyll & Mr Hyde. To i en og samme person. En god personlighet og en ond, og av og til kan den onde personligheten ta over. Det er et interessant konsept, og jeg tror vi alle har en lys og mørk side. Ikke i like alvorlig grad som Riktor, men vi har som kjent både en positiv og en negativ utgave av oss selv.

Jeg har lest mange bøker av Karin Fossum. Det gjorde jeg spesielt mye gjennom videregående. Jeg har lest nesten alle bøkene med politietterforskeren, Konrad Sejer og jeg liker ham veldig godt. Han fremstår som en lun, rolig og omsorgsfull etterforsker, noe vi sjeldent møter i litteraturens verden. Men i denne boka er han utelatt, og Fossum presenterer oss for en ny politietterforsker; etterforskeren Randers. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns om ham ennå. Grunnen til det er at han dukket sjeldent opp i boka og det var for lite til at jeg i det hele tatt fikk tak på ham. Jeg fikk ikke tid til å gjøre meg et inntrykk av ham i det hele tatt. Han bare valset inn og ut av boka i korte stunder. Så han ble jeg dessverre ikke helt klok på.

Som kjent er Karin Fossum en mester til å gå i dybden av outsidere. Der har hun noe til felles med Ingvar Ambjørnsen, bare at Fossum beskriver ofte outsidere med mørke og svært dystre tanker, mens Ambjørnsens outsidere er lystigere og mer eller mindre misforståtte.

Konseptet i boka er god. Hvor lenge kan denne sykepleieren holde maska uten å bli avslørt? Kommer den snille eller den onde personligheten til å vinne? Hvorfor er han som han er? Riktor var ingen tvil en interessant karakter å lese om, men dessverre var ikke resten av persongalleriet like spennende. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen av de og det fremsto som litt kjedelige generelt. Selve boka er på 223 sider og har veldig korte kapitler. Siden boka ikke har så mange antall sider og selve handlingen er litt i det tynneste laget, syns jeg personlig at boka ville ha passet bedre som novelle for å stramme opp konseptet litt. Det ville ha gitt handlingen mer driv.

Jeg kan se i mørket er en frittstående og enkel bok å komme seg gjennom. Konseptet var interessant i seg selv, samt hovedpersonen, og jeg skjønte "ironien " i selve historien, men ellers var ikke boka mye å skryte av. Syns den til tider ble litt tam til tross for det spake sideantallet, og ønsket å få et større innblikk i diverse andre personer enn bare Riktor også. Alt i alt en god og mørk psykologisk drama, men ikke noe spesielt, dessverre.

Mine favorittbøker av Karin Fossum så langt er Djevelen holder lyset, og Elskede Poona. Leste de for mange, mange år siden, men husker de fremdeles godt den dag i dag. Det er virkelig dystre krimbøker på sitt beste!

Huffda. Ikke noe særlig med vaktmesterbråk nei. Du får hive en vannballong på ham eller noe:)
For meg har det ikke noe å si om det bråker. Er bøkene jeg leser i spennende nok, kan mobilen bare ringe, nabobarn bråke så mye de vil osv uten at jeg legger merke det. Da er jeg uansett fortapt i boka:)

Denne uka har jeg hatt den meste effektive leseuka på lenge. Jeg leser hver dag, men når man har ferie får man selvfølgelig mer tid til overs. Man får lest enda mer til vanlig. Denne uka har jeg lest: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen, Frostrosen, den første boka i serien Nattmannens datter av May Lis Ruus og jeg ble også ferdig med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson.

Nå har jeg kommet godt i gang med Brødrene fra Iron House av John Hart og jeg har også startet på Jeg kan se i mørket av Karin Fossum. Begge er spenningsbøker og jeg leste en bok tidligere i år av John Hart (Ved Elven) og likte den godt. Så det er godt å lese noe av ham også. Leste også en god del av Karin Fossum tidligere, og måtte ha en pause, men det er spennende å lese noe av henne igjen, selv om dette dessverre ingen Konrad Sejer bok. Men jeg liker måten hun beskriver mennesker på så godt.

Ellers har det vært godt vær ute, for første gang denne uka så jeg har lest ute i hele dag. Og snart er to av fire ferieuker snart over. Det har gått bra, men savner fremdeles den gråhverdag. Vurderer nesten å møte opp på jobb neste uke, og avslutte ferien litt tidligere, men da har vel sjefen sendt meg hjem eller til en psykolog hihi:)

God helg!:)

Å være barn før i tiden var ingen dans på roser ...

Året er 1701 og handlingen i boka foregår i Bergen. Der møter vi ungjenta Lucie. Hun kommer fra fattige kår og mistet kontakten med faren. Hun husker så vidt at faren ble hentet av noen menn, men hun vet ikke hvorfor. Hun vokser så senere opp i noe som kalles for Tugt - og manufakturhuset, der hvor foredreløse barn får jobbe til de fyller 18 år og må deretter finne en annen jobb selv. En natt sniker Lucie og en venninne seg ut for å finne en gave til en god venn av Lucie. Lucie føler et slags ansvar for Tilly, ei av de svakeste jentene i huset. Hun føler en slags omsorg for den jenta og hun ser mye av seg selv i henne. Derfor er hun overbeskyttende når det gjelder Tilly og vil gjerne finne en gave til henne siden hun fyller år neste dag. Men det skulle ikke hun og den andre venninnen ha gjort. De kommer over noe de sent vil glemme.

Denne serien har jeg lenge vært nysgjerrig på - helt siden i fjor faktisk. Grunnen til at serien for min del ble litt utsatt var at jeg har en tendens til å lese mange serier på en gang og da kan det bli litt mye. Derfor måtte Nattmannens datter vente litt av den grunn, men bedre sent enn aldri!

Dette er den andre serien jeg prøver meg på fra Norske Serier. Den første var Fossefall av Jorunn Johansen. Mangler å lese de fem siste bøkene i den serien. Akkurat som Fossefall, ble jeg meget nysgjerrig på å lese Nattmannens datter etter å ha sett boktraileren. Da var jeg solgt! Og det er spennende å lese litt historie. Hvordan levevilkårene var før i tiden forhold til nå. Syns det er interessant og i Bergen har jeg aldri vært, så det er spennende å få en smak på den byen selv om det ikke er snakk om den moderne varianten av byen. Syns også at selve nattmannen er en fengslende karakter. Nattmannen har en veldig lav status og blir sett ned på av de andre. Grunnen er at de tar på seg uverdige jobber som også må gjøres; som å feie gater, tømme utedo og hjelpe bøddelen med henrettelser. Bøddelen blir faktisk mer respektert enn nattmannen.

Frostrosen ga meg ingen spesiell leseopplevelse, men likevel gir den mersmak til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Bergen, og selve persongalleriet.

Tro meg det er verdt det. Det er en vakker og skjønn bok på mange måter. Hva er det du venter på? LES! LES!LES!:)

Jeg er for tiden i Bergen og året er 1701. Der er jeg i Manufakturhuset sammen med unge, foreldreløse piker og der skal vi være til vi blir 18 år gamle. Ferdig utlært til å komme inn i verdig arbeidsliv.

Jeg leser: Nattmannens datter(1) Frostrosen av May Lis Ruus.

Også vil jeg gjerne anbefale De dødes tjern av Bernhard Borge (eller André Bjerke som han egentlig het). Norges beste kriminalroman mener nå jeg. Ypperlig hvis du liker krim blandet med overnaturlige elementer:)