Bokelskere.no

Er det mulig å holde ut med folk man ikke tåler?

Året er 1894. Før i romanserien var det Amalie som var hovedpersonen, men nå er det eldstedatteren hennes, Kajsa som har tatt over den rollen, selv om Amalie og de andre personene som var i fokus før i tiden, med i kulissene. Kajsa har giftet seg mot sin vilje med en mann som er mye eldre enn henne. Hun måtte gifte seg med Wilhelm, på grunn av noe dumt faren hennes har gjort og faren hennes ber henne om å tvangsgifte seg med Wilhelm for det er for mye som står på spill. Selv om Kajsa elsker en annen, skjønner hun at hun ikke har noe valg og må følge farens ønske. Ellers kan de tape mye. Men dessverre er ikke Wilhelm noen gentleman. Han behandler Kajsa som dritt. Og likevel må hun på en eller annen måte holde ut. I tillegg oppdager hun nye sider ved Wilhelm som ikke er noe bedre og hun er stadig redd ham. Hvordan skal hun holde ut dette "ekteskapet"? Samtidig går det rykter om at det ferdes en mann i skogen som skyter folk. Hvem er han og hvorfor gjør han det?

Nå er det lenge siden jeg har lest Fossefall. Har ikke lest en eneste Fossefallbok på flere måneder. Av og til trenger man pause fra ting så man ikke går fullstendig lei. Sånn er det vel med alt, men i den siste tiden har jeg savnet romanserien og mente det var på tide å dykke i de bøkene igjen. Selv om det har gått flere måneder siden jeg leste en bok fra denne serien, er ikke noe glemt og godt er det. Så jeg kunne lese videre uten at jeg følte at jeg hadde mistet tråden helt. Hele serien er fremdeles godt plantet i minnet.

Fortapt kjærlighet, lengsel, intriger, sjalusi, drama, spenning og hverdagsproblemer som fort blir store er ikke noe nytt i Fossefall. En trofast Fossefall - leser vet hva man får, men likevel blir man nysgjerrig nok til å fortsette å lese disse bøkene. Det er ingen tvil om at forfatteren Jorunn Johansen vet hvordan hun skal holde på leserne sine. Selv om sluttene på disse bøkene ikke er så overraskende for denne leseren, så er det noe med denne romanserien som gjør til at jeg vil lese videre likevel. Man blir på en måte knyttet til disse bøkene etter man har lest dem så lenge selv om det er ikke mye som overrasker lenger. Man blir knyttet til persongalleriet siden man følger dem gjennom noen år og man må bare vite hvordan alt vil ende til slutt. Det er bare sånn det er. Selv om disse bøkene ikke er så spennende som før i tiden så er det noe avhengighetskapende med dem. De har blitt til en slags tradisjon for meg. Så det er litt vemodig å tenke på at jeg har lest 51 bøker av 55 i denne serien. Fire bøker til, så er serien slutt. Over og ut. Det blir rart spesielt med tanke på at jeg har lest denne serien siden begynnelsen og den første boka ble publisert i 2009. Det er en god stund siden og da blir man jo lett knyttet til den verden som Jorunn Johansen har skapt.

Alene på gården var en grei og rask lesing. Det er mye som skjer, men som leser av denne romanserien i over lengre tid er det lite overraskelser. Det er ingenting som sjokkerer lenger, men likevel er Fossefall koselig å lese.

Ja, det er ingen tvil om at jenta er er sterk på mange måter som kommer seg gjennom noe slikt.

Det er det jeg er ofte redd for jeg også når jeg ser en filmatisering for det er ikke alltid de er tro mot bøkene. Men skal ta sjansen og se filmen en gang når jeg får sjansen:) Selv om historien er grusom.

Er spent på hva du syns om filmen når du får sett den. Har veldig lyst til å se den selv om det er et vanskelig og trist tema.

Er det lurt å grave i fortiden til våre nærmeste?

En tidligere skihelt har blitt en gammel mann med årene. Han bor et tykke unna folk og blir betraktet som en enstøing. En såkalt lokal raring. En dag blir han funnet drept med en øks på sin egen eiendom. Det har nemlig godt rykter om at han har mye penger gjemt et sted hjemme hos seg. Men er det sant eller var det bare et rykte? En kvinne (Katrine) får sparken som journalist og drar hjem til moren sin. Moren hennes har nylig kommet inn på sykehjem. I den tomme leiligheten til moren hennes finner Katrine noen papirer som tyder på at noen har tilbudt moren hennes en sum på et hus som Katrine ikke har hørt noe om, som tydeligvis var morens barndomshjem, som ligger i et sted kalt Tornedalen. Mens Katrine gjør sine undersøkelser, må hun reise til et land der nesten ingen behersker engelsk for å finne ut mer om hennes egen mor som hun trodde at hun kjente. Hva binder alt dette sammen og er det en felles tråd i dette i det hele tatt?

Nå er det lenge siden jeg har lest svensk krim. Gjorde det mye før i tiden, men av og til trenger man pause av alt. Og svensk krim er slett ikke det verste jeg leser. Håkan Nesser er en av mine svenske krimfavoritter, og må nok ærlig innrømme at navnet Tove Alsterdal har gått meg hus forbi av en eller annen grunn med tanke på at jeg er ganske oppdatert på forfatternavn innen krim og spenning - sjangeren. Samtidig så nøler jeg ikke med å utforske "ukjente" forfatterskap heller. Det er viktig for meg å utvide horisonten og jeg krever variasjon i lesestoffet. Å lese bøker av forfattere jeg ikke har lest noe av før er alltid en skrekkblandet fryd.

Bøker som En stille grav er litt vanskelig å forklare uten at det blir rotete. For her er det flere tråder som er snurret sammen til en eneste stor ball og som på en eller annen måte skal bli nøstet fra hverandre i tur og orden. Det er snakk om parallele historier som hører sammen på en eller annen måte og det er ikke greit å skrive om slike bøker bestandig uten å røpe for mye.

Uansett, det er ingen tvil om at Tove Alsterdal skriver godt. Måten hun beskriver vinteren på, den bitre kulden er til å ta og føle på. Og hun skriver troverdige karakterer, men skulle ønske jeg fikk vite litt mer om hvordan de ser ut, tydeliggjør visjonen av dem og jeg savnet litt mer av fortiden til selveste hovedpersonen, Katrine. Det meste var jo om fortiden til moren, som var hovedfokuset i boka, men jeg er litt avhengig av å bli kjent med så og si hele persongalleriet også. Få et slags helhetsinntrykk av dem. Det var et lite savn.

En stille grav er en troverdig krimbok med familiehemmeligheter og intriger som har vart i over lengre tid. I enkelte deler er det spennende, men det er ingen heseblesende spenningsroman. Til tider føltes det ut som om sidene var sølt med lynlim. Sidene gikk ikke av seg selv og boka ble dessverre ikke slukt med et jafs av denne leseren. Denne typen krim ble litt for hverdagslig og langdryg for min del. Den var visst ikke mørk, morbid og bestialsk nok for meg. Alt i alt, grei bok å lese i kjedelige stunder, men ikke noe særlig mer enn det. Ingen minnerik leseopplevelse for meg, dessverre.

Leste 3096 dager for noen år siden. En meget sterk roman og jenta må jo være mentalt sterk som har overlevd en slik situasjon. Tror det skal bli en film av boka også?

Takk:) Ja, det er virkelig kjedelig. Jeg mener, hva gjør man hjemme hele dagen, bortsett fra å lese selvfølgelig. Dagene er lange når man er hjemme hele tiden, kjenner jeg og jeg har gått hjemme i ukesvis nå og er fryktelig lei.

Jeg har også begynt å lese Fossefall igjen. Tok meg en pause siden det ble litt mye Fossefall en periode, men har tatt opp den lesingen igjen. Og holder nå på med bok 51 av 55. Gruer meg litt til serien tar slutt. Det kommer til å bli litt vemodig for min del:)

Jeg også skal en tur til foreldrene mine i helgen. Noen må jo se om de gamle også:) Dessuten er jeg sykmeldt ...igjen. Var friskmeldt etter augustmåneden, men klarte bare to dager på jobb før jeg ble sykmeldt. Kjipt. Jeg som var lettet over å være tilbake på jobb igjen. Men svimmelhet og kvalme pluss armer som dovner bort gjør det ikke så lett å være på jobb, selv om det er der jeg vil være. Så er sykmledt til oktober. Men har fått etterlengtet nevrologtime på slutten av denne måneden og håper de har noe svar. Ogt jeg er oppsatt på venteliste til gastroskopi og øre -nese-hals lege som jeg ennå ikke har fått time til. Jeg må bare vente.

Men nok om det. Har bare lest en bok denne uka. Har dabbet av litt, men skal prøve å ta opp lesinga igjen siden jeg er vant til å lese minst 2-3 bøker i uka. Så langt har jeg bare lest ferdig En stille grav av Tove Alsterdal. En helt grei krim, men litt tam for min del.

Og jeg har kommet godt i gang med bok nr 51 (Alene på gården) i Fossefall serien av Jorunn Johansen. Og i natt når jeg legger meg skal jeg begynne på en bok jeg har gledet meg lenge til: Odinsbarn av Siri Pettersen.

Hvis det blir tid til overs skal jeg begynne på Hulder av Tonje Tornes. Så her blir det litt ungdom og voksenlitteratur. Ja takk, begge deler:)

God helg!:)

Er man sterkere alene eller når man står sammen? Spennende reise om de utvalgte ungdommene med superkrefter i Engelsfors-trilogien.

I forrige måned var jeg oppslukt i den første boka, Sirkelen fra Engelsfors - trilogien, og jeg var temmelig snar med å bestille oppfølgeren, noe jeg sjeldent gjør. For det er ikke ofte at den første boka i en trilogi/serie gir meg mersmak til å fortsette. Men Sirkelen var såpass god at jeg ville være med på denne spesielle reisen videre.Og i likhet med den første boka, Sirkelen, ble jeg også positivt overrasket over Ild.

I oppfølgeren Ild fortsetter noen tenåringer fra Engelsfors Videregående Skole å bekjempe demoner og håper å stoppe apokalypsen som truer med å begrave både byen og resten av verden i ruiner. De oppdaget disse kreftene sammen det første året på videregående og noen få av elevene (de utvalgte) må jobbe sammen enten de liker det eller ikke for å stoppe disse onde kreftene som har sitt oppholdssted i Engelsfors. Men er de sterke nok til å overkomme disse mørke kreftene som herjer rundt dem? Å bekjempe mot resten av byen uten at noe går galt? Samtidig blir disse utvalgte elevene motløse da en såkalt sekt rammer byen som kaller seg Positive Engelsfors som til slutt tar over hele videregående og byen generelt. Innbyggerne hjernevaskes av sektens positive engergi og kraft. Men de utvalgte lar seg ikke lure og må klare å redde hele byen fra å bli zombier.

Ild er en vanvittig oppfølger på mange plan. Her må venner og fiender lære seg å samarbeide og nye karakterer dukker opp underveis. Er de til å stole på eller har de sine baktanker? God dybde i så og si nesten alle karakterene. Vi blir godt kjent med dem og de blir både elsket og hatet av denne leseren. Noe som er vitsen og da har forfatterne gjort en god jobb. I hvert fall i mine øyne. Hater å lese bøker med et persongalleri som kun består av pappfigurer. Ingenting engasjerer meg mindre enn det når jeg leser en bok. Jeg må ha en slags tilknytning til karakterene. Det er ikke nok med at handlingen er spennende. Det funker bare ikke. Så Ild er strålende sådan. Den har gode karakterbeskrivelser og miljøet er så levende at det er nesten som å være der. Man er selv med i handlingen.

Beklager at denne omtalen ble meget kort. Men vil gjerne holde det kort og greit med tanke på at Ild er en oppfølger og jeg er redd for å røpe for mye. Uansett, Ild er en verdig oppfølger og jeg gleder meg til fortsettelsen!

PS: Helt nederst bakpå boka står det: Sirkelen er andre bok i Engelsfors - trilogien. En grov feil av forlaget der. Jeg vet at det er meningen at det skal stå Ild er andre bok i Engelsfors-trilogien, og at det er fort gjort å skrive feil, men likevel. Dette burde ha vært unngått.

Dette er vel den første uka på lenge jeg ikke har fullført en eneste bok selv om jeg leser litt hver dag så mye jeg kan. Grunnen til at jeg ikke har lest så mye er vel at jeg har begynt på jobb igjen etter p ha vært sykmeldt i 2 mnd. Så nå jobber jeg 50%. Det er litt lite, men bedre det enn ingenting. Jeg vil gjerne være på jobb selv om jeg sliter med mine symptomer. Jeg gidder ikke å være hjemme og vente på å få komme til tre spesialister som jeg står på venteliste til. Det er for drøyt. På jobb går går tiden fortere og jeg vil gjerne bidra med det jeg klarer.

Men bøkene jeg leser i nå er: Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren Det er en oppfølger til boka Sirkelen. Alltid skeptisk til oppfølgere, men denne er knallgod og like fengende som den første boka i Engelsfors-trilogien. Så dette lover bra:)

Og jeg leser i En stille grav av Tove Alsterdal. Svensk krim. Syns den er litt langsom, men har ikke tenkt å gi opp. Den blir spist i små jafser bare. Sånne bøker må man ha av og til. Gode karakterbeskrivelser, men syns handlingen er litt småkjedelig egentlig ...

Og i løpet av helgen hvis jeg blir ferdig med en av de to forrige skal jeg lese Fossefall igjen fra NorskeSerier. Bok nr 51: Alene på gården av Jorunn Johansen. Det er lenge siden jeg leste den serien nå, trengte en pause, men siden alle bøkene nå er gitt ut og jeg har alle (55 bøker) så er det på tide å få med seg slutten også selv om det vil bli vemodig.

Hvis det blir tid til overs i helga skal jeg begynne på Odinsbarn av Siri Pettersen som virker veldig spennende. Så går visst ikke tom for lesestoff denne helga heller ...

Er spent på å høre hva du syns om Mørke dager av Belinda Bauer. Leste Blacklands av henne for noen år siden og den var knallgod! Vurderer å lese flere bøker av henne.

God helg!:)

Mye action i verdensrommet ...

Amy er en vakker tenåringsjente med rødt hår, grønne øyne og hun er nedfrosset. (Ja, du leste riktig). Hun er nedfrosset på romskipet Godspeed. Hun og foreldrene hennes er nedfrosset i hver sin boks, hvor de skal "sove" i 300 år til de kommer til deres nye "hjem". Men Amy blir vekket før de ankommer den nye "hjemmebasen". På romskipet Godspeed, føler hun seg isolert og alene med tanke på at foreldrene hennes fremdeles er nedfrosset og andre som ble nedfrosset i hver sin boks samtidg som dem. Men likevel er ikke Amy bokstavelig talt alene. Hun er i selskap på romskipet med mange andre hun ikke kjenner. Og hun føler seg temmelig utenfor. Grunnen er at hun er meget forskjellig fra dem som er våkne ombord. Hun er ung, (16-17 år), har rødt hår, og grønne øyne, mens de andre ser veldig nøytrale og utrolig like ut. De har aldri sett noen som henne før og legger heller ikke skjul på det.

Hun blir kjent med Elder, en fyr som skal ta over romskipet når den tid kommer, men foreløpig er det Eldest som holder kursen. Elder blir snart Eldest (han er på en måte hans lærling), men innen den tid må han gjøre seg fortjent til rollen noe som ikke er helt enkelt siden han lett kommer på kant med Eldest. De er like sta og har sine meninger begge to. Samtidig er det mye ansvar med tanke på hvor mange det er om bord. Og det er heller ikke lett for Amy å få vite at hun aldri kan bli nedfrosset igjen og våkne sammen med foreldrene sine, fordi det kan ta livet av henne. Hun må prøve å gjøre sitt beste å tilpasse seg på denne spesielle turen som tar mange år. Men på kort tid merker hun at ikke alt er som det skal være ombord i romskipet. Det er mye hemmelighetskremmeri. Hva er det som foregår, og hvem kan hun stole på?

Det er vel ikke bøker fra science-fiction sjangeren jeg leser mest av, men Across the Universe er heller ikke den første. Jeg husker bare ikke sist gang jeg leste science-fiction, så det er en sjanger jeg leser meget lite av. Har aldri vært helt fan og alltid vært litt skeptisk til den type lesestoff. Aner ikke hvorfor. Muligens er jeg litt redd for at bøkene inneholder den ene lange avklaringen etter den andre om hvordan romskipet fungerer og slike ting, for det er jeg ikke så interessert i, men heldigvis har jeg ikke kommet ut for slike bøker ennå. Så sånn sett var Across the Universe grei. Noen teknologiske forklaringer var det selvsagt, men heldigvis ikke skremmende mye.

Across the Universe har jeg hørt mye om på youtube og av amerikanske bokbloggere. Har vært nysgjerrig på den de siste to årene, men var litt usikker på om det var min type bok. Ikke bare på grunn av at det var science - fiction, men jeg er litt lei av at nesten alle ungdomsbøker med en dose fantasy, må ha en kjærlighetshistorie på lur. Det begynner for min del å bli litt oppbrukt, men likevel var jeg nysgjerrig nok på hele konseptet generelt for å lese boka.

Selv om Across the Universe var litt treg i begynnelsen tok den seg opp etter hvert og selv om jeg irriterte meg over Beth Revis barnslige skrivemåte, syntes jeg konseptet var spennende og interessant nok til å lese videre likevel. Det var flere aspekter i boka som jeg ville vite mer om og måtte få vite fortsettelsen på. Spennende persongalleri var det også. Så jeg er interessert i å lese bok to i trilogien; A million suns.

Ikke så dum beskrivelse. Jeg er ikke helt ferdig med bind 1 enda, men så langt handler den utelukkende om intriger i adelen og i hoffkretsene. Den holder selvfølgelig et høyt kunstnerisk nivå, men jeg tenkte også på såpeopera :)

:)

Etter å ha trødd her hjemme i 8 uendelig lange uker nå så skal jeg tilbake på jobb igjen på mandag. Endelig! Det er bare snakk om 50%, men bedre det enn ingenting:) Alt for å slippe å være hjemme hele dagen i flere uker. Det er drøyt.

Denne uka har jeg også slitt litt med konsentrasjonen. Har ikke mistet leselysta, men har alltid mye å tenke på. Jeg har en hjerne som jeg aldri klarer å slå av helt. Det er det som er greia og det er heller ikke meningen å høres ut som en gærning;) Så konsentrasjonen har vært litt lav på grunn av mange tanker som surrer på en gang, så dermed har jeg bare fullført kun en bok så langt denne uka. Det er for dårlig. Jeg er ikke fornøyd før jeg har fullført tre stykker og det har jeg gjort i det siste i hvert fall, som oftest.

Boka jeg har fullført er Død i morgen av Peter James. Den var så som så. Den var litt tykk og selv om tykke bøker ikke skremmer meg, så var den for forutsigbar til å være en så tykk krimbok. Savnet mer overraskelser og twister. Men helt grei lesing og må innrømme at det var et interessant plot som holdt meg i gang. Jeg liker Levende Begravet av samme forfatter mye bedre.

Og i natt eller i løpet av morgendagen blir jeg ferdig med Across the universe av Beth Revis. En blanding av science fiction og romance. Jeg er litt ukjent med begge sjangrene, i hvert fall science-fiction og romance er ikke helt min greie, men artig med litt variasjon. Og jeg liker science-fiction mye bedre enn det jeg trodde. Selv om Beth Revis skrivemåte er litt barnslig i mine øyne liker jeg plottet og spenningen veldig godt. Så jeg ser ikke bort i fra at jeg eventuelt kommer til å lese resten av trilogien også.

Den siste boka jeg leser i helga er en jeg har såvidt begynt på. En stille grav av Tove Alsterdal. Lenge siden jeg har lest svensk krim nå. Og Tove Alsterdal er ukjent navn av en eller annen merkelig grunn for min del, men syns det er spennende å lese av forskjellige forfattere også, både kjente og ukjente. Tror neppe jeg blir ferdig med den i helga, men jeg går i alle fall ikke tom for lesestoff denne helga heller.)

Håper konsentrasjonen til oss kommer tilbake igjen for fullt om ikke så lenge. Jeg blir lett revet med i en bok, men når tankene vandrer for mye, blir det litt vanskelig å konsentrere seg så håper det går over snart:)

God helg!:)

Ja, får da kan man ha bøkene sine i fred;)

Godt å høre:) Det var en bra krimroman, men litt for lang og forutsigbar. Når en bok skal være så tykk så forventer jeg mer twister underveis, men det var det dessverre sparsomt på... Men interessant plot var det. Jeg bare forventet noe mer.

Er alt lov for å redde sine nærmeste fra døden?

Lynn er en desperat mor som gjør alt for at datteren skal overleve. For å overleve må datteren, Caitlin, ha en ny lever og tiden hennes er i ferd med å renne ut. Hun blir gulere i huden og bare dårligere og dårligere. Moren hennes skjønner at noe må gjøres raskt, men ting skjer ikke over natten med tanke på at transplantasjonskøen er temmelig lang. Lynn og kjæresten til Caitlin er desperate etter å gjøre noe med det. For å få en fortgang i prosessen og kjæresten søker på nettet hvor de finner litt ut om svartemarkedet angående kroppsorganer. Der kommer de i kontakt med noen som kan skaffe Lynns datter en ny lever på kort tid til en viss sum. Men er de til å stole på?
Samtidig går det en sak på nyhetene om noen tenåringer som blir funnet på forskjelllig tidspunkt i havet utenfor Sussex. Likene som blir funnet mangler enkelte organer. Har de likene noe med svartemarkedet å gjøre eller er det bare tilfeldig funn?

Midt i disse sakene følger vi politietterforsker Roy Grace og teamet hans som jobber på spreng for å finne ut hvor disse likene stammer fra og om de er utsatt av den samme kriminelle liga eller ikke.

Peter James er ingen ukjent forfatter for min del. Jeg har i hvert fall lest en bok av ham: Levende Begravet, og jeg vet at han er populær i England. Han skriver meget detaljert og langt, og overlapper den ene historien etter den andre som til slutt flettes inn i hverandre. Det gjør han i hvert fall med Død i morgen. Død i morgen i forhold til Levende Begravet (begge med politietterforskeren Roy Grace), opplevde jeg som nevnt meget detaljert, og også noe langdrygt. Skal ikke sammenligne bøkene i hele innlegget, men må bare nevne at Levende Begravet hadde mer fart, spenning og det var vanskelig å legge fra seg boka, men Død i morgen slet jeg litt med for å være helt ærlig. Interessant plot, fletting i historiene, men syns ikke alle delhistoriene var like interessante og engasjerende. Men nok om sammenligningen.

Sånn som det er med mange bøker har Død i morgen sine oppturer og nedturer. Den har en stødig politietterforsker som er lett å bli kjent med. Man får vite hva slags mennesketype han er. Og boka har et godt og grunnleggende plot. Et plot som er dessverre et aktuelt tema den dag i dag. Et plot som folk egentlig ikke vil vite noe om. For det høres jo veldig hustre ut å drepe noen for så å stjele/ta organene deres. Det er groteskt. Og det er både modig og spennende gjort av Peter James å ta opp et slikt tema i en av krimbøkene hans. Men i og med det er et aktuelt tema, ganske mørkt og dystert tema sådan, så syns jeg han overkjører plottet med for mange detaljer og delhistorier at leseren, i hvert fall denne leseren, slet litt i enkelte deler. Da snakker jeg ikke om fæle detaljer og slike ting for det tåler jeg å lese, men syns han bruker unødvendig mange sider til å komme til poenget slik at slutten føles kvalt på en måte. Man skjønner ganske tidlig i boka hva som er fellesårsaken og forfatteren bruker unødvendig mange sider på å fleske på dramatikk. Det jeg prøver å si er at boka er 200 sider for lang, minst. Plottet burde ha vært strammet opp litt mer slik at det hadde blitt mer fortgang i handlingen.

Død i morgen er ikke den kjedeligste krimboka jeg har lest i år og heller ikke den verste. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Peter James og følge politietterforsker Roy Grace videre, men ikke med det første. Akkurat nå er det andre bøker som frister mer.

PS: Pass på organene deres:)

Enig. Jeg ga den en svak treer, likte heller ikke Mørke rom av samme forfatter. Syns ikke plottet til noen av bøkene var noe særlig originalt. Og langdrygt skrevet. Så den forfatteren har jeg dessverre gitt opp. Kan ikke like alt:)

Jeg er så enig så enig, og jeg syns at Jørn Lier Horst er en my bedre krimforfatter enn Jo Nesbø, syns jeg da. Men vær så snill å ikke hat meg for det;)