Bokelskere.no

Er det sant at det som ikke tar livet av deg, bare gjør deg sterkere?

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har alltid og kommer nok alltid til å ha et anstrengt forhold til oppfølgere, både når det gjelder bok og film. Det er ikke bestandig de svarer til forventningene til forgjengerne sine, og det føles som et tomrom til neste utslippelse hvis det er snakk om trilogi eller serier generelt. Et tomrom der det ikke skjer "noen verdens ting". Men man må bare lese likevel i håp om at det kanskje blir bedre etter hvert ...

Støv & stjerneskinn er en slik bok. Den tar opp tråden etter Mørk engel, og med tanke på at dette er en oppfølger, syns jeg det alltid blir vanskelig å skrive. Oppfølgere er vanskelig å skrive om fordi man er så redd for å avsløre for mye og må sortere hva man kan ta med eller ikke. Man må trå mer varsomt når man skal skrive anmeldelse av oppfølgere. Så jeg har tenkt å legge mindre vekt i anmeldelsen om hva boka handler om og heller mer vekt på hva jeg syns for jeg vil jo ikke røpe hva som skjer eller ødelegge for noen som har tenkt å lese trilogien. Så det eneste jeg har tenkt å skrive angående hva boka handler om er at hovedpersonen Karou går gjennom en tung sorgprosess og må gjøre ting mot sin vilje i en fremmed og ukjent verden, gjøre seg forberedt til en kommende apokalypse. Annet enn det har jeg ikke tenkt å si for som sagt, jeg vil ikke avsløre noe og det er vanskeligere å skrive om oppfølgere enn "vanlige" bøker generelt.

Og dessverre var denne oppfølgeren litt som andre oppfølgere generelt. Treg og og lite handling. Det tar for lang tid før det skjer noe som helst. Det er mest oppramsing om hva som har hendt tidligere, hvordan tilstandene er nå før handlingen endelig går videre, og spenningen kommer ikke før de siste 100 sidene. Det er for sent. Man mister da lett tålmodigheten og derfor tok det litt tid før jeg leste ferdig boka.

Karakterene er fremdeles stødige, fargerike og engasjerende å lese om. Man bare liker dem bedre og bedre, både på godt og vondt, men det er bare det at det er ikke mye som skjer. Det er altfor lite spenning og driv fremover. Enkelte scener blir for stillestående. Det er det som er litt drepende. I alle fall var det for min del.

Dette er kanskje den aller dårligste anmeldelsen jeg har skrevet, i hvert fall en av de dårligste jeg har skrevet på lenge, men som sagt, grunnen til at anmeldelsen er litt diffus og kortere enn vanlig, så er det snakk om at dette er en oppfølger og man vil jo ikke avsløre noe som helst. Det er det som er greia. Men kort og enkelt fortalt var Støv & stjerneskinn en stødig og grei oppfølger, men ikke noe mer enn det. Selvfølgelig skal jeg lese den siste boka også, men dør ikke akkurat av spenning på å lese videre ...

Er du en person som glemmer det vonde som skjer med deg eller er du en som søker etter hevn?

Skolens kjekkas, Ruben, vet ikke selv at han er pen og han bryr seg ikke om at han er "skolesmart", men det går de andre på nervene. Dermed blir han stort sett oversett og frosset ut av medelevene sine. De mener han har det for lett uten å si det høyt. Men Ruben går ikke lett gjennom dagene for det. Både på skolen og på fritiden er det spesielt to plageånder fra skolen som stadig er etter ham. De utsetter ham for pinlige situasjoner og av og til tyr de til vold. Ruben er aldri den som tar igjen. Han mener det gjør alt vondt verre og han trøster seg selv med at det er snart sommerferie. Han må holde ut. Det eneste lyspunktet i hverdagen hans er et dataspill hvor han kan spille og være på team med andre online og en dag møter han et av medlemmene fra teamet da en ny versjon av det spillet slippes ut. Det er en jente som er meget pen og det er synd han er så sjenert ...

Og en dag han bestemmer seg for å hente skoene hans ned fra et tre i parken (som mobberne hans har plassert der). Da han på en mystisk person. Denne personen gjemmer seg bak en hette og store klær og er veldig fåmælt, og denne personen snakker gebrokkent. Personen virker ganske lettskremt og Ruben er ikke sikker på om det er en gutt eller jente som gjemmer seg i den hetta. Selv om han er litt redd denne personen, oppstår det et vennskap mellom dem og Ruben får vite at denne personen kan alt om mørke krefter og voodoo. Etter mange år med mobbing, har han veldig lyst til å ta hevn. Kanskje denne nye vennen hans, og jenta han møtte gjennom nettet kan slå seg sammen og skape litt svart magi for å ta en etterlengtet hevn på mobberne som har vært ute etter ham i flere år?

Fantasy er en sjanger som har vokst enormt oppgjennom årene og har blitt meget populært, spesielt for ungdom. Selv har jeg ikke blitt helt bitt av den basillen, men det hender seg at jeg kommer over noen få gode fantasybøker i ny og ne, men stort sett er de fleste bøkene "de samme". Men en og annen gang er det bøker som skiller seg ut, og det gjorde denne. Hvor ofte leser vi om voodoo, for eksempel? Så og si aldri. Jeg har bare sett det på film, men aldri lest om det i bokform og det er et spennende konsept. Svart magi er interessant og spennende.

Hadde egentlig ikke helt de store forventningene da jeg begynte på boka, og det hjalp nok litt, for det endte med at jeg likte boka mye bedre enn forventet. Jeg visste ikke helt hva jeg ventet meg bortsett fra at denne boka inneholdt vel mye mørke krefter og det gjorde det også, men ikke bare det. Konseptet er både forfriskende og spennende. Det skjer noe omtrent hele tiden, og historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver. Man får flere vinklinger slik at det ikke blir så monotont, men likevel er det oversiktelig og man roter seg ikke bort mens man leser.

Det eneste som jeg vil trekke ned angående boka er at som mange andre fantasybøker "må" den inneholde en kjærlighetshistorie. Hvorfor er det sånn i nesten alle fantasybøker? Jeg begynner å bli trøtt av det, og det dreper en del av det gode og lovende konseptet. Det er på tide å kutte ut den delen og være enda mer kreativ. Tenke nytt. Den sterkeste eller de sterkeste delene av boka er spenningen og persongalleriet. Persongalleriet består av mange forskjellige personligheter som gjør til at vi lett kommer til å relatere oss til en av dem. Kjenne oss igjen i noen av dem fordi de er så levende og kunne ha godt eksistert i virkeligheten.

Skyggen (the world of voodoo) er første bok i en trilogi for ungdom, men kan godt leses av voksne også. Boka har et voksent språk og den tar opp noen gode temaer som angår oss alle på en eller annen måte. Selv om boka hadde sine svakheter, ga den meg mersmak på historien og karakterene, så jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese resten av trilogien også.

Er man virkelig uskylidg til det motsatte er bevist?

Prøvde faktisk å sove i natt, men failet igjen. Har ikke sovet en hel natt de siste to-tre årene. Må ha insomnia eller noe. Prøvde å sove i noen timer, men det var håpløst. Så det var bare å stå opp igen. Men, men ... søvn er bare oppskrytt. Mens jeg allerede var oppe tenkte jeg å skrive anmeldelse med det samme. Hvorfor ikke? Vet jo ikke forskjell på natt og dag lenger, så det spiller ingen rolle.

Det er en stund siden jeg har lest noe av Harlan Coben nå. Leste mange bøker av ham mellom 2008 - 2011, og en periode måtte jeg ha en pause, men i år fikk jeg lyst til å lese noe av ham igjen og valgte å lese en bok av ham jeg hadde hatt stående ulest i hylla noen år. Det var på tide å lese den og lese noe av gode "gamle" Coben igjen. Han er ikke favorittforfatteren min (det er Stephen King), men Coben er en god og stødig thriller forfatter som har naturlig spenning i bøkene hans.

I boka Caught møter vi tv-reporteren Wendy Tynes. Hun er sta og vet hva hun vil. Hun vet også når en god sak virkelig er god. Hun har et eget tv-program der hun lurer pedofile i en felle ved å tro at de nettopp har chattet med en yngre jente og skal møte henne på en adresse de har fått, men blir istedet møtt av Wendy og et kamerateam. Da den siste avslørte pedofilen Dan Mercer blir tatt i tv-programmet og senere anklaget for forsvinningen av en 17 år gammel jente, vikler Wendy seg i en mer komplisert sak enn hun trodde. For var det virkelig sant at Dan Mercer ble satt opp en felle ved at noen ville tro at han var pedofil, og var det ham som bortførte den 17 år gamle Haley som rømte hjemmefra, eller er det noe mer bak?

Samtidig har tv-reporteren sine indre demoner å hanskes med på hjemmefronten. Hun er alenemor til en tenåringssønn. Mannen hennes ble drept i en bilulykke av en fyllekjører. Stadig vekk får hun brev fra denne fylliken som prøver å be om tilgivelse, men Wendy har ikke hjerte til å tilgi noen. Så hun har mer enn nok å stri med. For det er denne saken med Dan Mercer som ikke gir noen mening. Hun vil tro at han er uskyldig, men er hun den eneste som tror det og hvordan skal hun klare å renvaske ham hvis han er uskyldig?

Når man leser en Harlan Coben vet man ikke alltid hva man får. Han skriver på en måte at man aldri vet når eller hvem som kommer inn gjennom dørene. Så han er langt i fra en av de mest forutsigbare forfatterne, snarere tvert i mot. Og han er en av de få som har naturlig flyt i spenningskurvene sine og han får til de kriminelle sakene til å virke så hverdagslige og troverdige. Saker som kan skje med absolutt hvem som helst når man minst venter det.

Selv om dette ikke er den beste boka av Coben etter min mening, så gikk lesingen fort og det var få dødpunkt i handlingen. Og det gjorde ikke noe at boka var i stor format og var litt tung å holde i, så gikk lesingen lekende lett for det. Han har skapt både levende og spennende karakterer. Man tror på dem og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de så ut. Det eneste jeg stusset litt på var Wendys dårlige kunnskap til hvordan man bruker facebook, twitter og sosiale medier generelt. Hun måtte spøre tenåringssønnen om de enkleste ting angående facebook, og jeg trodde at tv-reportere eller journalister måtte ha generelt kunnskap om alt, også sosiale medier. At de skal holde seg oppdaterte på alle områder. Det var det eneste jeg ble litt fortenkt over. Og en annen ting som gjorde at denne boka ikke ble helt favoritt av Harlan Coben er at jeg savnet den store intensiteten som mange av bøkene han har. En intensitet som gjør til at hendene er som limt fast i boka. Savnet litt av den følelsen, men for all del var det godt å lese en Coben bok igjen.

Caught var en spennende thriller, men som mangler det lille ekstra for å nå opp til den store intensiteten. Saken og karakterene er stort sett troverdige, og det er lett se hendelsene for seg. Å lese boka var litt som å se en film, men savnet på en måte det ekstra trøkket. Så syns ikke dette var en av hans beste, men vel verdt å lese likevel.

Har du ikke lest noe av Harlan Coben før vil jeg gjerne anbefale The Woods (I den skogen) og Hold tight (Hold tett). De bøkene har den store intensiteten som denne boka manglet. Virkelig spennende bøker som er vanskelig å legge fra seg, så jeg vil anbefale de to bøkene for nye Harlan Coben lesere.

Samme her. Har mange uleste bøker i hylla som bare venter og venter. Så man kan bare bli snødd inn uten å være bekymret for å gå tom for lesestoff. Men å drukne i lesestoff er jo ikke den verste skjebnen:)

Skal selvfølgelig legge ut anmeldelse av boka Demoner når den er lest:)

Er alt i livet og menneskene du kjenner bare noe du forestiller deg?

Margo Roth Spiegelman har alltid vært Quentin Jacobsens store kjærlighet. Han har helt siden barnsben av beundret denne nabojenta som bor tvers over veien i byen Orlando, men han har aldri innrømmet hans forelskelse for henne. Hvorfor? Han er en taper. En nerd. Mens jenta han er forelsket i er en av de kule og hun liker å leve farlig. Hun liker å bryte seg inn på offentlige plasser, og teste ut sine egne begrensninger. Noe han beundrer henne for og livet hans blir hakket mer spennende når Margo uventet må låne bilen hans en natt og han får være med på en av hennes kriminelle utflukter. Det gjør til at han får enda sterkere følelser for henne og han håper at han blir bare mer enn en nabo for henne.

Men en dag forsvinner Margo. Foreldrene hennes er fortvilte for hun har stukket av en del ganger før, men Quentin og kompisene hans er redd for at noe er galt. Det er ikke lenge til avslutningsseremonien, og Quentin oppdager spor som Margo har lagt igjen til ham. Han liker å tro det selv. Han er sikker på at Margo har stukket av og han er alvorlig bekymret. Har hun stukket av bare for å være i fred fra alle hun har kjent i hele livet eller har hun stukket av for å ta selvmord? Og vil hun egentlig bli funnet? Quentin og kompisene hans bestemmer seg for å følge opp interne spor, og håper at de finner henne uansett hvor i landet hun befinner seg.

John Green er det nye stjerneskuddet for lesere verden over både når det gjelder ungdom og voksne. Etter at han kom ut med boka The fault in our stars i 2012 (som også har blitt til film) blir han nesten omtalt og behandlet som en superstjerne. Jeg har også lest The fault in our stars. Det gjorde jeg i fjor, men dessverre ble jeg ikke like bergtatt av den boka som "alle" andre, men likevel bestemte jeg meg for å gi forfatteren en ny sjanse med boka Papirbyer. Men jeg må dessverre si at jeg er ingen John Green fan og syns bøkene hans blir hauset opp for mye.

Grunnen er at jeg syns forfatteren anstrenger seg for mye. I boka prøver han for hardt å skrive morsomt, skape "kule" karakterer og "festlig" konsept. Boka Papirbyer virker på mange måter anstrengt. Både når det gjelder humoren og hvordan karakterene er konstruert. Det er ingenting som virker naturlig på noe som helst måte. Syns hele boka virker anstrengt og mangler den store flyten på mange måter. Det hele blir bare papiraktig og flatt.

Papirbyer hadde noen små originale elementer i seg, men ikke mye. Konseptet er for tynt og anstrengt og jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns de fleste hadde både irriterende personlighet og irriterende humor. Jeg ble bare lei av boka istedet for å like den, og sånn skal det ikke være. Så jeg kommer nok aldri til å bli noen fan av John Green. Dessverre. Han er ikke min type forfatter på noe vis og jeg likte omslaget mye bedre enn innholdet. Det sier jo litt ...

I går kveld ble jeg ferdig med Skyggen av Petrus Dahlin og Lars Johansson (svensk fantasy for ungdom).

Etterpå skal jeg begynne på faktaboka: Demoner: Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen av Asbjørn Dyrendal. Og videre i helga skal jeg fortsette med disse bøkene: Støv & stjerneskinn av Laini Taylor, og The graveyard book av Neil Gaiman.

Så her er det litt fantasy og litt fakta:) Og det ser ut til at det ikke går tomt for lesestoff for deg heller:)

God helg til deg også:)

Er du sikker på at du vet hvem du er?

Karou er en helt vanlig tenåringsjente (tror hun). Hun er kunststudent i Praha (liker å fylle skisseboka si med monstre) og hun lider gjennom en fersk kjærlighetssorg. Hun er vel egentlig glad for at det har blitt slutt mellom henne og kjæresten, men hun liker ikke tomheten og ensomheten hun føler. Men heldigvis har hun en god venninne og en familie som hun ikke snakker om noen med for de er litt ... uvanlige, på en god måte. Men for den virkelige verdenen ville de nok ha blitt sett på som noe alt annet enn normale. De er vesener som ikke tilhører vår verden. Men Karou er glade i dem selv om hun ikke nevner "familiemedlemmene" for noen. Hun vil bare beskytte dem og seg selv (hun er den eneste i "familien" som ser menneskelig ut).

Brennstein har oppdratt henne som sin egen datter og hun gjør små ærender for ham som å levere og bringe mystiske ting over hele verden. En dag blir Karous tilværelse snudd opp ned da en mystisk "person" får øye på henne og følger etter henne. Han blir oppmerksom på det blå håret hennes og noe annet. Denne personen er Akiva, og er en slags djevel. Han forelsker seg i henne, og vil bli kjent med henne, men hvordan er det mulig med tanke på at de kommer fra to forskjellige verdener? Kan det oppstå kjærlighet mellom det gode og det onde?

Skjønner godt om dere ikke skjønner et kvekk av forklaringen angående boka, men det er en sær og vanskelig bok å forklare, spesielt hvis man ikke har lest mye av sjangeren; urban fantasy. Føler meg som en slags gærning når jeg prøver å forklare handlingen i slike bøker. Det er jaggu ikke lett. Men prøvde å forklare så godt jeg kunne ...

Uansett, jeg har alltid vært skeptisk til denne sjangeren for har lest mange slike bøker i det siste fra denne sjangeren som har vært temmelig middelmådige og stort sett det samme. Ofte føltes det ut som om man leste den samme boka om og om igjen. Men heldigvis er Mørk engel en bok fra denne sjangeren som skiller seg litt ut. Den er småfresh og nyskapende. Den er mørkere og dystrere, og det er detaljer i konseptet som skiller seg ut. Og det er svært sjeldent at jeg leser slike bøker uten at språket blir for barnslig. Her skrives det med "voksent språk" og mange av scenene og karakterene virker høyst levende. Det er lett å forestille seg det man leser og det skjer noe hele tiden. Det er heldigvis ikke mange dødpunkt.

Det eneste jeg vil trekke ned i boka og når det gjelder denne sjangeren er at jeg er lut lei av denne øyeblikkelig kjærlighetsgreia. En gutt og en jente (begge har spesielle krefter), de blir forelsket med en gang, og kjærligheten mellom dem er dyp og uendelig selv om de egentlig ikke kan være sammen med hverandre, for den ene partneren tilhører den gode verden og den andre partneren det onde. Jeg er lut lei av denne oppskriften. Det blir for typisk og masete. Det er på tide at noen bryter denne oppskriften og starter en ny formel. Og at hovedpersoner i bøkene hos denne sjangeren som regel er mellom 16 - 18 møter dyp og intens kjærlighet ved første øyekast og gjør alt for hverandre, det er så urealistisk for meg. Jeg er klar over at dette er en bok, men jeg får meg bare ikke til å tro på den delen av boka selv om det er fiction. Det blir for lettvint og en smule tåpelig at man møter sin store kjærlighet og en person man nesten vil dø for i en så unng alder osv ... Men det er min mening. Bortsett fra det inneholdt boka ander nyskapende elementer, heldigvis, som gjorde boka fengende mens jeg prøvde å ignorere denne standard kjærlighetshistorien.

Mørk engel har sine svakheter som jeg har påpekt tidligere i anmeldelsen, men hvis man ser bort i fra det, har boka mange andre spennende ingredienser. Boka består av masse spenning, fargerikt persongalleri, spennende personligheter, og mye sarkasme. Konseptet er mørkt og dystert, og det er godt å lese en bok fra denne sjangeren av en forfatter som har ordene med seg uten at det blir for barnslig. Kan godt leses av både ungdom og voksne og jeg er allerede godt i gang med å lese oppfølgeren i Ønskemesterens datter - trilogien, som er; Støv & stjerneskinn.

Jeg likte konseptet delvis, men var ikke fan av måten den ble skrevet på. Det ble for damete og pompøs på mange måter. Hadde store forventninger til denne, men dessverre ble jeg skikkelig skuffa:/ Men glad det er flere som er enige med meg for så langt vet jeg bare om folk som elsker den. Jeg hadde forventet meg noe mer, men likte bare ikke det kvinnelige språket. Og den overrasket heller ikke noe særlig.

Ja, man kan vel ikke få alt her i livet:)

Sier ikke at nav er helt håpløs, men det er noen kriterier jeg må være med på som er mot min vilje for å komme meg videre. Det er det jeg reagerer på.

Ikke meningen å høres krass ut, men er bare lei av å sitte fast i mitt eget liv:/

Vet ikke. Har alidr stolt på nav og kommer aldri til å gjøre det. Jeg gjør de kriteriene de forlanger, men det betyr ikke at noen lover meg noe som helst. Det føles ut som om alt jeg gjør er forgjeves. Blir bare ikke kvitt den følelsen.

I mellomtiden prøver jeg å holde ut. Ikke rart at jeg drukner meg selv i bøker:)

Dette tror jeg må være den beste boka jeg har lest til nå i år :-) Boken handler om forfatteren Marcus Goldman, som strever med å skrive den vanskelige andreboken. Han bestemmer seg for å besøke sin gamle venn og litteraturprofessor Harry Quebert. Det var han som lærte Marcus alle sidene ved skrivekunsten. Der finer han ut at Harry har hatt et forhold til en ung jente i byen, og at hun attpåtil forsvant etterpå. Noen uker senere får Marcus en telefon fra Harry, det har blitt funnet et lik i hagen hans og det viser seg at det er den unge jenta som Harry hadde et forhold til og at Harry er mistenkt for å ha tatt livet av henne. Marcus som allikevel har skrivesperre legger boken sin på is for å finne ut hva som egentlig skjedde i den lille byen Aurora for 33 år siden. Det viser seg at ingenting er som de først hadde trodd, og at det er mye misunnelse, ulykkelige skjebner forbudt kjærlighet og fortielse i den lille byen. Denne boken kan jeg virkelig anbefale :-) den passer både for de som liker mord, intriger, utpressing og sist men ikke minst kjærlighet :-)

Er fortsatt på AAP og har vært det lenge, har jo vært arbeidsledig siden januar da jobbkontrakten gikk ut, og må følge noen kriterer for å være med på den avtalen. Fysiotereapi og en annen ting som jeg må være med på mot min vilje som jeg ikke vil si høyt. Men tør ikke annet enn det jeg får beskjed om, da vet du. En avtale er en avtale og det er kjipe greier.

Selv har jeg isolert meg helt. Har ingen kjæreste/samboer, ingen venner, så de eneste kontaktene jeg har er mine nærmeste. Så det er foreldrene som kommer og ser innom meg og av og til er jeg hjemme hos dem (en gang i uka).

Liker å være alene og har ikke noe i mot det, men klart det blir langsomt selv om man har bøker.

Så, livet er kjipt. Kan ikke si at jeg fryder meg. Misunner alle som skal tilbake til den grå hverdag nå i høst.

I dag har jeg vært sykmeldt i akkurat ett år og jeg sliter med tiden like mye som før. Jeg får ikke tiden til å gå og kjeder meg dønn i hjel snart.

Og nå har høstværet/ruskeværet kommet og slik har det vært hele uka så håper høsten har kommet for å bli. Har fått nok av sommer for lenge siden. (Kommer aldri til å bli sommermenneske, det er i alle fall sikkert).

Så langt denne uka har jeg lest Papirbyer av John Green. Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Caught av Harlan Coben (lenge siden jeg har lest noe av ham nå). Tror jeg blir ferdig med boka i kveld for jeg har mindre enn 100 sider igjen.

Og jeg har nettopp begynt på Støv & Stjerneskinn av Laini Taylor (oppfølgeren til Mørk engel) som jeg leste i forrige uke.

Og jeg skal lese The graveyard book av Neil Gaiman. Leste den på norsk for noen år siden, men vil lese den på engelsk for likte boka så godt og følte det var på tide å få med seg den på engelsk også.

Så her er det litt thriller, urban fantasy og "vanlig" fantasy. Både voksen og ungdom litteratur. Liker å lese fra begge målgruppene. Leser omtrent alt jeg kommer over.

Kos deg med lesing i helga og god helg. Det blir en stille og rolig helg med mye lesing på meg også, som alltid. Har blitt en eremitt under denne sykmeldingen.

Ville du ha hatt nok tålmodighet til å bære på en hemmelighet for resten av livet?

Ungjenta Dimity (også Mitzy som hun kalles) har bodd på det samme stedet (Doreset - området) i hele sitt liv og aldri vært utenfor sitt hjemsted. Hun vokser opp i fattige kår med moren som er kald og kynisk mot henne. Dimity bruker hverdagen på å rengjøre huset og finne urter og andre ting som kan brukes til mat. Hele tilværelsen forandrer seg da en familie dukker opp og bor på samme sted en sommerferie som blir en vane. De kommer tilbake sommerferie etter sommerferie og denne Aubrey - familien blir Dimitys høydepunkt. Dimity har levd hele sitt unge liv som mobbeoffer og har ingen venner. Hun blir straks venner med de to døtrene i familien, spesielt eldstedøtteren Delphine. Foreldrene til hennes nye venner er en kjent kunster ved navn Charles Aubrey og hans samboer, en marokkansk kvinne, en meget vakker kvinne som heter Celeste. Dimity blir litt etter litt betatt av faren i huset, kunstneren Charles. Spesielt når han begynner å tegne portretter av henne. Charles lever av å tegne både portretter og øyeblikket. Han er opptatt av å fange skjønnhet og nået i bildene sine og Dimity blir smigret og begeistret over at Charles viser sånn interesse for henne og tegner henne stadig oftere. Men det er bare et problem; han er familiefar og han er dobbelt så gammel som henne. Skal hun likevel våge å vise eller fortelle ham at hun har sterke følelser for ham? Han er i tankene hennes så og si hele tiden.

Boka har en paralell historie, som gjelder nåtiden. Zach er gallerieier og han er begeistret over Charles Aubreys portrettbilder. Zach er nyskilt og kona tar med seg datteren hans langt av sted og Zach må prøve å overleve sitt nye og miserable liv. Han har fremdeles galleriet, så vidt, men sliter økonomisk og han får tilbud om å skrive ferdig en bok om kunsteren Charles Aubrey som døde for mange år siden. Skal han velge å ta sjansen eller er det egentlig noe nytt å finne om den kunstneren enn det folk vet fra før? Han tar så sjansen og gjennom å intervjue personer som kjente Charles Aubrey får han sakte, men sikkert vite en hel del nytt om seg selv og den tiden som Charles Aubrey tilhørte. Zach begynner å grave som besatt i Charles fortid da han levde noen år før andre verdenskrig.

"Dameroman" var det første jeg tenkte da jeg så bokomslaget. Typisk sommerlig bokomslag og konseptet oser av fortapt tid og kjærlighet. Jeg mener ikke å kritisere "damelitteratur"- sjangeren, men det er en sjanger jeg alltid er skeptisk til, og selv om grøssere og psykologiske thrillere er nærmest mitt hjerte, så skader det jo ikke å utvide seg som leser også. Lese litt andre bøker og leseutfordringer skremmer ikke meg. Katherine Webb var heller ikke ukjent navn for meg. Jeg hadde hørt mye om hennes første bok Arven (bøkene hennes så langt har vært frittstående) , men hadde aldri lest den. Men det var nesten umulig å ikke få høre/vite om den boka.

Jeg prøver å lese litt flere "vanlige" romaner enn før enten de er "damete" eller ikke, men denne var dessverre så damete som jeg fryktet den ville bli. Mennesker som har lengsler de nesten ikke kan leve med, er ulykkelig forelsket og alt er skrevet veldig pompøst, med stor overdrivelse både når det gjelder samtaler og beskrivelser. Rene såpeoperaen. Og det har jeg ikke spesielt sansen fo,r at språket blir for "damete" og overdrevent. Det blir mye av alt; følelser, begjær, hva som er riktig eller galt og den samme regla går om igjen og om igjen som hakk i plata. Det er slitsomt og masete, spesielt når innholdet er forutsigbart.

Det jeg likte aller best i boka, noe av det, var personene Charles og hans samboer Celeste. De var sterke personligheter som virkelig bar historien. De andre karakterene, som Dimity (hovedpersonen), Zach og noen andre brydde jeg meg ikke noe særlig om. De ble flate i forhold og bare noen skygger.

Jeg skjønner godt hvorfor mange forelsket seg i boka. Boka er uskyldig og bærer på mange følelser, men for meg ble alt for pompøst og gjentagende. Lite skjedde på så mange sider og det som skulle være overraskende bomber for leserens del var noe leseren hadde funnet ut for lenge siden. Og da blir både magien og sjokket totalt fraværende.

En sang fra fortiden ble for forutsigbar på mange plan for min del. Mye var gjentagende og masete. Ingenting sjokkerte meg for jeg hadde funnet ut hva som foregikk lenge før hovedpersonene fant det ut, og da blir lesingen litt trått og ekstra langsom. Det blir litt som å spise grønnsakssuppe. Man vet hva man får, og det er godt en gang i blandt. Lettfordøyelig.

Kan alle mysterier oppklares?

Søskenparet Adrian og Alva er i tenårene og de flytter til et nytt sted som er bestemt av foreldrene deres. Moren deres har fått seg jobb på sykehuset der, og faren kommer litt nærmere plattformen han jobber på. Adrian og Alva går godt overens med tanke på at de er søsken og de har ikke noe i mot å vanke med felles venner. På det nye stedet kjenner de ingen og de er spente på å begynne på en ny skole. Men det er ikke det eneste som gjør dem spente, spesielt for Adrians del. På det nye rommet sitt merker han ting som han ikke kan forklare. Stadig vekk dukker det opp håndavtrykk på vindusruten som ikke er hans. Og av og til kjenner han lukten av våt jord. Han vet at det var en gutt som bodde på rommet hans tidligere. Gjennom nye bekjente får han vite om noe merkelig angående de tidligere eierne av huset. Tre familiemedlemmer forsvant på et mystisk vis og ingen har funnet en forklaring på det siden. Er de døde eller flyttet de uten å si et ord? Adrian og Alva blir nysgjerrige nok til å prøve å løse mysteriet rundt de tidligere beborne i huset.

De udøde er bok nummer fire i Grusom - serien som publiseres av Egmont, men disse bøkene trenger man ikke å lese i kronologisk rekkefølge for serien består av frittstående bøker. Det er nye hendelser og karakterer i hver bok. Og bøkene blir skrevet av forskjellige norske forfattere, bare så det er nevnt. Man trenger ikke ikke å begynne på bok en før man leser denne bare for å si i fra om det.

Jeg hadde ikke ventet meg noen avansert mysterie eller ordentlig grøss (selv om jeg er svak for denne sjangeren), men siden denne boka/serien er beregnet for barn/ungdom så skjønner man at dette ikke er avansert lesestoff og man får kanskje ikke den ordentlige grøsserfølelsen man higer etter når man tilhører i den voksne målgruppen, som meg. Så da ble ikke forventingene store, men jeg liker å lese både barnebøker og ungdomsbøker for å holde meg oppdatert på hva disse målgruppene liker å lese nå for tiden. Jeg liker å holde meg oppdatert. Og jeg forventet meg heller ikke noe avanstert siden denne boka og resten av bøkene i denne serien er relativt tynne og kan derfor ikke bygge opp sterke og lage dype inntrykk av den grunn. Det er ment som lett underholdning for yngre lesere og det er det også.

Som sagt var ikke mysteriet avansert og jeg gjettet fort hva som hadde skjedd og hvordan dette ville ende, og forventet ikke noe mer. Jeg syntes det var mest interessant å lese om karakterene og deres reaksjoner enn selve mysteriet og uhyggen. Karakterene virket troverdige og det var lett å se dem for seg. Men syns ikke mysteriet var like spennende og fascinerende. For meg ble det for lettvint. Litt vel lettvint og jeg savnet litt mer undertoner, flere løse tråder.

De udøde ga meg ikke den store leseopplevelsen, men det var heller ikke forventet. Det er en enkel bok med en enkel historie. Den vil kanskje få den yngre garde til å grøsse litt på ryggen, men for meg var det lett underholdning. Greit med litt lett lektyre også i denne kvelende sommervarmen.

Jeg så den filmen på kino sammen med søskenbarnet mitt og jeg er ikke lettskremt. Men jeg la igjen noe i setet da jeg gikk fra salen og da vi nesten gikk ut av bygget, holdt jeg på å glemme det (tror det var noe handlepose eller noe for vi var på kjøpesenteret før vi så filmen), og søskenbarnet mitt insisterte på å vente utenfor bygget mens jeg måtte gå inn i salen alene. Da var kinosalen helt tom, det var fortsatt bekmørkt og rulleteksten og musikken gikk fremdeles på skjermen. Lite hyggelig med andre ord. Men jeg var yngre og mer lettskremt. Nå har jeg sett så mange grøssere/skrekk at jeg er kurert. Men det å gå inn i en bekmørk kinosal husker jeg satte fantasien i sving og holdt på å skremme meg selv haha;)

Er hevn egentlig den beste løsningen?

Frederick Starks (kalt Ricky) er en mann som lever i en typisk, strukturert hverdag. Han har sine rutiner som han følger hver dag og lever et trygt og normalt liv. Han er enkemann og jobber som psykiater. Lever et stille og rolig liv. Holder seg for seg selv og lar dagene komme og gå. Men en dag blir denne trygge tilværelsen snudd opp ned da han får et brev fra en mystisk avsender som truer med å utsette en av slekningene hans for fare dersom Starks ikke følger instruksene. Avsenderen kaller seg for Rumplestiltskin. Noen er ute etter hevn for noe fra fortiden, men Starks kan ikke huske å ha sviktet noen eller gjort noen vondt? Men spillet gir ham ikke mye tid. Hvis han ikke finner ut hvem avsenderen av dette syke spillet er innen to uker, må en av slektningene hans (en tilfeldig slektning) bøte med livet ellers må Starks ta selvmord. Er Starks smart nok til å finne ut hvem denne syke avsenderen er? Og det verste er at denne avsenderen vet om Starks rutiner og blir holdt under oppsyn hele tiden. Starks er nødt til å komme seg ut av komfortzonen hans og gjøre alt han kan for å løse denne gåten før det er for sent ...

Denne boka minnet meg først litt om boka Velocity av Dean Koontz som jeg leste i fjor. Bortsett fra i den boka blir tilfeldige ofre truet på livet istedet for slektninger, men konseptet er nesten det samme. Syns denne boka er hakket bedre for jeg syns hovedpersonen Starks var mer interessant og denne boka hadde mer driv, men nå skal jeg ikke sammenligne de to bøkene mer og bare konsentrere meg om Truet som denne anmeldelsen egentlig handler om.

Hevn er vel stikkordet i denne psykologiske thrilleren, og hva er vel psykologiske thrillere og thrillere generelt uten hevn? Hevn er et ord jeg liker og jeg liker å lese om det og se filmer med det temaet (Vil gjerne nevne filmen Death Sentence. Det er den beste hevnefilmen jeg har sett så langt). For hvem ønsker vel ikke å ta hevn en gang i blandt, men ikke alle er i stand til å gjøre noe med det. Det blir bare med tanken. Jeg syns det er fascinerende å tenke på hvordan enkelte mennesker virkelig har guts til å ta hevn. Hva skiller dem fra oss andre mennesker? Hva holder oss andre tilbake? Er det fornuften eller er det fordi vi ikke våger? Syns bare det er en interessant tanke. Jeg er og blir en grubler ...

Selv om deler av boka var noe forutsigbart for min del og slutten ble litt som forventet, likte jeg innholdet bedre enn regnet med og jeg likte karakteren Frederick Starks. Det er sjeldent jeg liker hovedpersonen i en bok (ikke spør meg hvorfor), men jeg fikk av en eller annen grunn sansen for ham. Jeg liker tankemåten hans, og drivet og konseptet i boka gjorde meg nysgjerrig nok til å fortsette å lese om hans utfordringer selv om noe av det var litt vel forutsigbart for min del.

Forfatter John Katzenbach var en ukjent forfatter for meg, men denne boka gir meg mersmak til å utforske mer av hans forfatterskap i fremtiden. Han skriver hardbarket og skriver om noen virkelige badass karakterer. Karakterer som ikke har noen grenser.

Truet var litt forutsigbart, men det gjorde ikke noe for min del. Konseptet hadde jevnt driv og troverdige karakterer. Og man klarer ikke å la være å spørre seg selv hva man ville ha gjort i en slik syk situasjon? Hadde vi tatt advarslene på alvor eller hadde vi bare ledd av det? Og å lese bøker om hevn i ny og ne er bare befriende og herlig av og til. Dette var en god psykologisk thriller med en del actionfylte scener. Selv savnet jeg litt mer tempo, men man blir så godt kjent med karakterene underveis og det er egentlig et pluss. Ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest, men en av de stødigste jeg har lest på en stund.

Jeg er også allergisk mot damelitteratur/romantiske bøker, men greit med litt lettbent underholdning av og til selv om disse bøkene ikke gir meg så mye, og det skader jo ikke. Men som sagt, grøss og psykologiske thrillere er alltid nærmest mitt hjerte og min favoritt, men vil jo ikke lese det samme hele tiden. Greit med variasjon, syns jeg. Liker å utfordre meg selv litt. Prøve meg på uvant terreng ... :) Jeg liker å teste tålmodgheten min:)

Og ja, Michelle Pfeiffer er rå. Husker henne også i Dangerous Minds filmen og i grøsseren What lies beneath med Harrison Ford. Har du sett den? Rå dame. Og hvem går vel lei av sangen Gangsta's Paradise? For hvem drømmer vel ikke om å være en liten gangster av og til? Men tror ikke jeg har overlevd særlig lenge. Hadde nok blitt skutt ned ganske fort hihi:)

Håper du får med deg noen X-files episoder når du har anledning. Selv er jeg i gang med sesong 3. Mye er husket og mye er glemt. Og kjekt å bli litt nostalgisk:)

Ville du ha gjort alt for å finne en forsvunnet person som står deg nær?

Billedhoggeren Jana bor ikke langt unna Buenos Aires. Hun elsker det hun driver med selv om hverdagen kan være en hard kost, og hun blir urolig da hennes gode venn forsvinner. Hennes eneste venn. Hun hyrer privatetterforskeren Rubén Calderon som kjenner til samfunnets skyggesider og har sine egne originale og uvanlige "samarbeidspartnere" å finne ut av ting på. Sammen jobber de to med å finne ut hva som har skjedd med Janas nærmeste venn og tingene de får vite er lite hyggelige. Og de må finne skyggesidene i seg selv for å huke inn alle svar. En badass thriller på høyt plan med andre ord.

Men personlig slet jeg med å komme meg gjennom boka. Ikke på grunn av at den var bestialsk og meget voldelig, det har jeg ingen problem med og det skal mye til for å sjokkere meg, men jeg slet med å komme meg gjennom boka fordi den kjedet meg. Jeg opplevde den som traurig og da blir det et slit å lese. Nesten som å lese pensum, og jeg avbryter aldri bøker. Det har jeg ikke gjort siden jeg var yngre for en god del år siden. Så det ble på en måte mer tvangslesing enn fornøyelseslesing. Følte at krimboka var både tung og kjedelig. Den interesserte meg nesten ikke. Ville egentlig bare bli ferdig med den, men det tok en evighet å bli ferdig. I hvert fall føltes det som det. Lite givende å ta frem og fortsette å lese i en bok som ikke fenger, men jeg tvang meg til å fortsette.

Mapuche var en rå og brutal bok. Slike bøker liker jeg, men denne boka ble for tam og kjedelig for min del. Like tørt og forutsigbar bok som å vandre i en ørken og mens du vandrer, lurer du på om det noen gang tar slutt. Det var slik jeg opplevde boka. Den ble altfor treg, og det føltes ut som om hver side var klistret fast med superlim som jeg måte slite med å bryte opp sidene. Ingen god leseopplevelse, dessverre. Dette er kanskje en viktig thriller, men jeg klarte bare ikke å like den ...

Dette er vel en av de korteste anmeldelsene jeg har skrevet, men orker bare ikke å bruke mer tid på å gjenta hvor dårlig jeg likte boka. Jeg ville så gjerne like den for jeg liker bøker med brutalt innhold, men denne ble bare for kjedelig og for forutsigbart.Jeg prøvde i det minste å like den ...