Bokelskere.no

Alle har sett både bra og dårlige skrekkfilmer fra 70-80 – tallet. Noen var virkelig gode, noen var dårlige, men likevel underholdende. Det sistnevnte beskriver hvordan Richard Laymons bøker er ...

Richard Laymon døde av et massivt hjerteinfarkt i 2001, men han rakk å skrive mange bøker før hans tid var over. Han var Stephen Kings B-versjon. King skriver skrekk av kvalitet, mens Laymons bøker er mer humorskrekk; banalt og underholdende. Man må bare ta det man får. Så han kan ikke sammenlignes med King kvalitetsmessig, men det gjør ikke noe. Laymons bøker er underholdende og noe vågalt. After Midnight er en av de bøkene.

Voldelig bok med full av suspense
I After Midnight møter vi Alice. Alice er ikke hennes egentlige navn, men det er hun som «skriver» boka, og siden boka er om henne har hun skiftet navn. Alice bor i en leilighet på toppen av en garasje hos venninnen og hennes familie. (De bor langt ut i ingenmannsland). Alices venninne og hennes mann er veldig rike. De har et gigantisk hus og utendørs basseng. Alice får bruke huset deres de gangene eierne er bortreiste. Da de skal være borte i en ukes tid, bestemmer Alice for å tilbringe tiden der, siden det er større plass og større luksus. Hun liker ikke å være der på kveldstid siden hun er mørkredd og er noe paranoid av seg. En person som er redd for sin egen skygge, og ting blir ikke bedre da en mann kommer ut av skogen og bruker bassenget etter mørkets frembrudd. Ved en tilfeldighet ringer telefonen og det viser seg at fyren Alice har snakket med, har ringt feil, men han merker at hun er redd. Han sporer henne opp, og siden hun er redd for mannen som har brutt seg inn i eiendommen, tror hun at det er han som ringer på, men det viser seg at hun angriper en mann som kom for å redde henne. Dette er bare starten på en lang reise hvor Alice tvinner seg inn i en serie uheldige hendelser, og hun kjenner til slutt ikke igjen seg selv. For hvor langt er man villig til å gå for å overleve?

Av og til skriver jeg svært korte handlinger om en bok og en del lange. Og jeg prøver å være konkret og ikke avsløre noe. Selv om noe ble røpet en smule denne gang, så er beskrivelsen i handlingen bare starten for boka. After Midnight er en bok der det skjer masse, så jeg har ikke avslørt noe som helst, selv om det kan virke som det, for denne boka serverer den ene overraskelsen etter den andre for stadig er det noe som skjer og boka blir bare sprøere og sprøere. Ordet sprø kan ikke beskrive denne boka en gang. Man vet ikke hvordan en Richard Laymon bok er før man har lest en selv.

Jeg har lest noen Richard Laymon bøker før, og jeg oppdaget bøkene hans rundt 2008/2009. Bøker jeg har lest av ham tidligere er; Night in the Lonseome October, Among The Missing, All Hallow's Eve, Blood Games og No Sanctuary.

Legg fra deg fornuften
After Midnight er ikke hans beste, men kanskje hans mest vågale? Boka er voldelig, setter leserne på prøve og provoserer (noe jeg liker). Når man leser denne boka og andre bøker av Laymon ellers, må man legge fra seg all fornuft til sides for bøkene hans er hinsides. Man må bare akseptere at det som skjer det skjer og la seg underholde av det mørke. Karakterene i After Midnight er morbide og man vet ikke hva de er i stand til å gjøre. Uansett, dette er en mørk og underholdende bok som ikke er for sarte sjeler. Den er underholdende på en mørk og sjokkerende måte. Til tross for at After Midnight ikke er Laymons beste så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av hans bøker. Av og til må man lese ufornuftige bøker også og bare la seg underholde.

Spoiler! (ikke les videre hvis du ikke vil finne ut hvordan man finner the hidden message/budskapet i boka):

Viktig: Boka består av en introduksjon, 59 kapitler og en epilog til slutt. Hvis man setter sammen hver første bokstav fra hvert kapittel og den første bokstaven i introduksjonen og epilogdelen (da snakker jeg om første bokstav i første setning, fra hvert kapittel og det samme i introduksjonen og epilogen, den første bokstaven i første setningen), så får man opp en setning med et budskap hvem Alice egentlig er og hennes "budskap". Ganske utspekulert, eller hva?

Enig og selv om den er forutsigbart og man vet hva det er som skjer, så gjorde det ikke noe for min del, for spennende var det:)

En bok om mot, den siste tsarfamilien og fortellerglede, men som lett blir overdrevent ...

Innholdet har et interessant utgangspunkt om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien, Romanovfamilien, som måtte bøte med livet på en helt forferdelig måte. Fortid møter nåtid. Boka begynner med at vi møter den vel voksne Maria som tilfeldigvis møter på en forfatter. Maria brenner med å få historien sin fortalt, og de to starter et samarbeid med å få historien hennes fortalt.

Vi får også et innblikk fra 1918, og om det forferdelige som skjedde da og har Maria noe sammenheng med det? Hvorfor brenner hun, en dame på over 100 år, sånn etter å fortelle historien sin som fører så langt tilbake i tid?

Dette var en stor bok å begynne på, men heldigvis har jeg lest mange tykke bøker oppgjennom årene, så det gjør ikke meg noe. Jeg var bare litt redd for at dette ville gå tregt i og med at jeg hadde en mistanke om at dette kanskje ikke var en bok for meg, og da ville lesingen gå ekstra trått. Men jeg liker å utvide lesehorisonten, så jeg satte i gang å lese Himmelfall til tross for mine bange anelser. Og grunnen til at jeg ikke sier så mye om handlingen er for at det skal ikke mye til for å avsløre noe når det gjelder en slik bok. Til tross for at dette er en stor bok så er det ikke akkurat mye som skjer. Det er derfor jeg ikke vil si så mye om handlingen generelt. Det er ikke mye å fortelle om handlingen før noe blir røpet og det vil jeg ikke skal skje. For all del!

Overdrevent språk
En bok på over 700 sider er en stor bok, men likevel var ikke Himmelfall tung å lese. Grunnen er at den er ganske beskrivende (kanskje til tider for boskrivende?), språket har en fin flyt og det føles bare ikke anstrengende å lese boka i det hele tatt. Det jeg irriterte meg grundig over boka var at jeg fikk en chick-lit følelse over måten historien ble fortalt på. Jeg likte språket fordi den hadde en fin flyt, men jeg mislikte tonefallet i språket fordi det minnet meg for mye på chick -lit. Tonen blir da overdrevent, hysterisk og det blir fort drama av ingenting. Det er det jeg mener med chick -lit språk. Jeg foretrekker et mer nøkternt fortellerstil uten overdrevent hysteri. Chick-lit tonen blir fort overdramatisert og det har jeg ikke helt sansen for. Og selv om Himmelfall ikke er chick-lit så er det den følelsen man nettopp får.

Alle karakterene er ikke spesielt overbevisende og av og til blir tilfeldighetene litt for store. Man kjøper det ikke helt. De fleste av karakterene manglet også dybde. Selv på over 700 sider blir man ikke godt nok kjent med noen av dem. Man blir bare ikke knyttet til dem på noen måte. Alt blir fort overflatisk mens man leser. Det skaper ingen følelser, man blir ikke knyttet til karakterene og spenningen er heller ikke helt til å ta på. Men det forfatteren skal ha pluss for er at hun fint klarer å bytte fortid og nåtid på en naturlig og oversiktlig måte.

Roman vs virkelighet
Egentlig vil jeg ikke bruke så mye tid på å skrive om Himmelfall så jeg lar denne bokanmeldelsen være kort denne gang. Jeg foretrekker å skrive lengre bokanmeldelser, men det er egentlig ikke så mye mer å si om boka. Det er jo heller ikke nødvendig å gjenta seg selv. Det vil bare kjede både meg selv og dere i hjel. Himmelfall var helt grei lesing og det var noe interessant å lese om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien. Derimot skulle jeg heller ha lest dette som en biografi eller en historiebok enn som en roman. Det tror jeg hadde vært meget interessant.

Da jeg slo på tven tidlig mandags morgen håpet jeg at det var plata hans de anmeldte men så var han død:/ Men slutten hans var genial. Ga ut plata på sin siste bursdag og ga ut en siste musikkvideo som handlet om døden. Han hadde sin måte å ta farvel på og det var på en kreativ måte. Han gjorde det han elsket helt til siste slutt og det er beundringsverdig med tanke på hvor syk han var, men lot seg ikke stoppe av den grunn:) Så han var genial helt til siste slutt.Han blir savnet av mange og det med god grunn:)

Jeg har hørt mye på David Bowie gjennom livet så det er trist at han er død. Heldigvis lever musikken hans videre. Man tror jo at de med et navn lever for alltid, men sånn er det dessverre ikke. Men musikken vil alltid leve videre og jeg skal bestille en biografi av ham i løpet av helga:) Tror han har levd et hardt og rikt liv:)

Jeg sitter fremdeles i David Bowie bobla mi, og kan ikke tro at han er død. Mine barndomshelter var Michael Jackson og David Bowie. (Nå er det black metal og heavy rock som gjelder, slik som Dimmu Borgir,Marilyn Manson og Sixx.A.M.). Og begges bortgang var like sjokkerende. Syntes avslutningen på Bowies liv var genial. Han ga ut sin siste plate på bursdagen sin og gjorde det han elsket helt til siste slutt, og det er beundringsverdig. Det bare viser hvor kunstnerisk og kreativ han var og hva som bodde i ham. Har sansen for folk som går egne veier.

Du er heldig som har lest en sekser bok. Så langt har jeg bare lest fire bøker i år og gitt alle terningkast tre, så det er ikke helt det store. Det er ikke meningen å være så kritisk, men det er bare sånn det er. Jeg har lett for å henge meg opp i småting:)

Torsdag ble jeg ferdig med Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre så i kveld skal jeg begynne på Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og nattlektyren er Jeg gir deg sola av Jandy Nelson som jeg skal lese videre i. Blir det tid til overs skal jeg begynne på Irma Dahl (Den dedikterte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen.

Ellers skal jeg også få med meg sjakk som begynner i morgen. Tror jeg er den eneste i verden som ser på sjakk i 8 - 10 timer i strekk og ikke går lei:)

Godt du koser deg med The hunger games bøkene. Selv har jeg bare lest den første i den trillogien og ble ikke særlig imponert. Syntes den var hauset opp for mye:/ Og filmene gidder jeg ikke å se for jeg klarer ikke Jennifer Lawrence fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk:)

God helg:)

Fem dager, hva betyr det?

Fem dager er den beskjeden hun får på et speil neste morgen etter å ha utført «Bloody Mary» ritualet kvelden før med noen venner. «Bloody Mary» er en kjent vandrehistorie. Ved midnatt må man stå i mørket (gjerne inne på badet) foran et speil, med få påtente stearinlys og i noen av variasjonene skal man si Bloody Mary fem ganger og andre versjoner tretten ganger. Det varierer veldig, men i denne boka er det fem ganger det gjelder. Man skal se inn i speilet og si Bloody Mary fem ganger, og da skal visstnok noe forferdelig skje.

Neste morgen står det fem dager på speilet hennes og Bobbie (som egentlig heter Roberta), lurer på hva fem dager betyr. Hun går på internatskole for jenter, og senere oppdager hun merkelige ting som skjer. Hun begynner å se ting i speilet, innbiller seg det ene og det andre, og lyden av dryppende vann er aldri et godt tegn.

Say her name hadde jeg med i leseprosjektet mitt over skrekkbøker jeg skulle lese i oktober da Halloween nærmet seg. Jeg elsker jo Halloween siden skrekk er min sjanger og alltid har vært det. Jeg ville ha med litt gamle og nye skrekkbøker. Say her name var jeg nysgjerrig på fordi jeg har alltid vært interessert i vandrehistorier, og boka er inspirert av vandrehistorien Bloody Mary. En vandrehistorie som de fleste kjenner til. Så da tenkte jeg denne boka ville passe ypperlig til Halloweenlesingen.

For mange likheter
Men dessverre så ble Say her name en gigantisk skuffelse, og det er av mange grunner. Så mange grunner til at jeg kan lage en lang liste, men skal i denne anmeldelsen ta med bare de grunnene som irriterte meg mest. For det første var den altfor lik filmene Ringu (1998) som USA senere laget en nyversjon av som heter The Ring (2002). Det er brukt så mange effekter, løsninger og likhetstrekk fra de filmene at det er nærmest rart at forfatteren fikk publisere denne boka. Det var nesten som å lese de nevnte filmene på nytt igjen og det var heller ikke vanskelig å tippe riktig hva som ville skje og hva som har skjedd.

I ya bøker, altså ungdomsbøker så virker det som om det må inneholde forelskelse. Å skrive ungdomsbøker uten forelskelse er nærmest forbudt, og det er synd fordi det begynner å bli så oppbrukt. Til og med i en skrekkbok må de flette inn en forelskelse. Jeg mener, er det virkelig nødvendig? For ofte føles slike forelskelser/instalove (folk som forelsker seg med en gang) malplasserte, og det blir bare ikke troverdig. Spesielt ikke i en horrorbok som denne.

Den siste og kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er; stort sett alle karakterene er veldig flate. De har nesten ingen personlighet, til og med heller ikke hovedkarakteren Bobbie. De viser omtrent ingen redsel, skrekk, tristhet, det er som om de ikke føler noen verdens ting. Jeg mener, er karakterene laget av papp? Dermed ble det også vanskelig å bry seg noe om dem. De ga "blaffen" i hva som skjedde rundt dem, og da gjør leseren også det.

Hvor er skrekken?
Det jeg også vil nevne er at skrekken var slapt gjennomført. Horrorbøker har tross alt som krav å gi oss en form for redsel. Gi oss en krypende uhygge og få oss til å føle oss forknytt på en måte. Gi oss ubehag, men jeg følte ikke noen av delene. Jeg følte meg ikke utilpass på noen måte og ble heller ikke overrasket over noe fordi det hele var forutsigbart. Det ble bare ikke den horrorboka jeg hadde håpet på som oppvarming til Halloween.

Helt ærlig vil nok yngre lesere sette pris på denne eller de som vil utforske horrorsjangeren og vil ha noe lett å begynne med. Noen ungdomsbøker er virkelig gode som også passer for voksne, men denne ble litt for barnslig, både når det gjelder handling og skrivemåte. Det gjelder ikke alle ungdomsbøker bare for å understreke det.

Say her name var ingen overraskende horrorlesing for min del og langt ifra skremmende. Men den var grei som lettlektyre og som en oppvarming for videre horrorlesing i Halloweentiden. Dessverre var det ingen grøssende opplevelse, og det satte ingen støkk i meg. Savner å lese horrorbøker som skaper virkelig uhygge.

Takk. Er aldri redd for en utfordring og liker å bli satt på prøve:) Det er bare da jeg kjenner jat eg lever, men dessverre er det ikke mange utfordringer å få, hehe:) Og godt å vite at jeg ikke kjeder dere for jeg har en tendens til å kjede meg selv i hjel;)

Hei og tusen takk for fine ord:) Jeg skjønte ikke noe da NRKbok spurte meg og var nesten sikker på at de hadde spurt feil person. Men det var meg de skulle ha tak i og jeg fikk fire - fem dager på å lese boka og anmelde den. Angret meg litt på at jeg sa ja til oppdraget fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville få det til på så kort tid, men fikk det til overraskende nok. Hadde stor prestasjonsangst for å si det sånn:)

Selv synes jeg at jeg skriver så kjedelig at jeg forstår ikke at noen orker å lese det jeg har skrevet, hehe.

Men det var artig å bli spurt og få prøve seg på noe nytt. Det var spennende:)

Alltid er det vanskelig å skrive anmeldelse om oppfølgere, spesielt den siste boka i en trilogi. Da kan man nesten ikke nevne noe uten å avsløre noe lite for den siste boka i en trilogi er det ikke så mye å si om. Så det er alltid en utfordring.

I 2014 leste jeg den første boka i Ønskemesterens datter trilogien; Mørk engel og for det første vil jeg understreke at jeg alltid har vært skeptisk på sjangeren urban fantasy. Fordi mye i den sjangeren er mye av det samme og jeg har ikke funnet de rette bøkene fra den sjangeren ennå (dog jeg har lest noen jeg har likt), men jeg likte Mørk engel veldig godt, og ville gjerne lese resten av trilogien.

Korte trekk om de to andre bøkene i trilogien
Litt oppsummering fra begynnelsen av trilogien; I Mørk engel møter vi Karou som vokser opp hos en usedvanlig familie, og hun selv er den mest "menneskelige" av dem, og den eneste av dem som kan bevege seg ut i omverdenen. Hun er kunststudent i Praha og hun elsker å tegne monstre. Brennstein har oppdratt henne og sett på henne som sin egen datter, og hun gjør ærender for ham ved å levere mystiske varer over hele verden. En dag blir hun observert av Akiva. Han er en form for en djevel og han forelsker seg i henne.

I bok to, Støv & Stjerneskinn, blir Karou bedre kjent med seg selv og får vite mer om sin egen bakgrunnshistorie. Hun får vite hvem hun egentlig er. Og hun elsker noen (Akiva) som er forbudt å elske for han kommer fra en helt annen verden. Hun går gjennom en tung sorg, og hennes verden må forberede seg for en apokalypse/krig mot en annen verden.

Jeg skrev nå litt om de to andre bøkene bare for å få en kort sammenheng i det hele. Min store skrekk er å skrive om oppfølgere fordi det blir så vagt, og man kan ikke skrive mye om dem. Og jeg vil heller ikke skrive anmeldelser merket med spoilere fordi man kan risikere å få kjeft da også. Har sett booktubers (folk som anmelder bøker på youtube) få kjeft for å røpe for mye selv om de markerer videoen tydelig med tittelen spoilers. Så den risken tar jeg ikke, og skriver litt vage anmeldelser av oppfølgere i stedet.

Men tilbake til boka jeg egentlig skal skrive om nå, nemlig tredje og siste bok i Ønskemesterens datter som er Guder & monstre. Det er den tykkeste boka i trilogien, og til min store skuffelse så svarte den ikke til forventningene. For meg ble dette en real nedtur. Hvordan kan en trilogi med så bra begynnelse gå downhill? ...

I den tredje boka, Guder & monstre, er det mye som er ødelagt, og en leder som heter Jael, snur verden opp ned da han sender en hær av kamplystne engler inn i menneskeverden. Og en voldsom kamp mot kimærer og engler oppstår. I denne kaotiske tilværelsen møtes Karou og Akiva igjen. Vil de finne tilbake til hverandre igjen, eller er de for forskjellige fra hverandre til å oppleve evig kjærlighet? Mer om handlingen i tredje og siste bok har jeg ikke tenkt å si for ikke å ødelegge for andre som har tenkt å lese denne trilogien.

Stor bok, men lite handling
Men det jeg kan si er at den tredje og siste boka føles handlingen tregere enn de andre to bøkene. Jeg har ikke noe i mot store bøker for de har jeg lest mange av, men likevel, så er handlingen litt drøy før det endelig skjer noe. Og den siste boka er ikke så magisk som den første, dessverre. Den har ikke den samme magien og gnisten. Syntes også at Karou og Akiva var begge fascinerende i første og andre bok, men i Guder & monstre begynte jeg å få dem langt opp i halsen. Man blir lei av dem til slutt. Jeg ble i hvert fall det. Lei av dette frem og tilbake opplegget, og det jeg likte minst med første bok, Mørk engel er dette typisk instalove, at de blir hodestups forelsket med en gang ved første møte. Det er typisk og oppbrukt i denne sjangeren, men i boka Mørk engel var det litt greit, men fremdeles oppbrukt. De to karakterene er heller ikke like fascinerende som i den første boka.

Men forfatteren, Laini Taylor skal ha skryt for at hun er fremdeles poetisk i skrivemåten. Hun skriver med litt mer dybde enn andre forfattere fra samme sjanger. Og den røde tråden gjennom hele trilogien er det evige håpet selv når ting er på det mørkeste.

Ellers var den siste boka en real skuffelse for synes det var lite nyskapende og lite forandringer. Siste boka inviterer også nye karakterer, men de er ikke spesielt interessante å lese om. Noen av dem ble litt malplasserte. I siste bok skal det være en episk kamp, men syntes ikke det var noe spesielt med det og satte ikke spor etter seg. Savnet mer brutalitet for det tror jeg yngre lesere tåler også.

Guder & monstre er en skuffende avslutning på et fint og spennende utgangspunkt som skilte seg ut i urban fantasy sjangeren. Bok to i trilogien var helt ok, og Guder & monstre er dedisert den dårligste i trilogien. Den kunne ha trengt mer spenning, røffere kamp og mer av alt, for dette ble for stillestående til en avslutningsbok å være. Jeg har ingenting i mot trege handlinger, men når det gjelder avslutningsbøker i urban fantasy sjangeren, så forlanger man mye action, mer av mørke handlinger og mystikk, men det fikk jeg dessverre ikke nok av i Guder & monstre. Så denne trilogien hadde fortjent en mer verdifull slutt enn dette.

Jeg har det samme problemet som deg, så lydbøker har jeg gitt opp for lenge siden.

Men jeg hører på cd'er fra radioteateret en gang i blant og når det går på radio hvis jeg vil ha avveksling fra bøker. Der er det lydeffekt, stemning og mer atmosfære enn vanlig høytlesning. Men vanlige lydbøker styrer jeg unna og leser bøkene selv heller:)

Denne har stått ulest i en av hyllene mine i mange år, så takk for at du minnet meg på det. Den skal bli lest i løpet av januar:)

Det er godt å høre og håper det fortsetter sånn:)
For min del har jeg lest en god del bøker i det siste som jeg ikke får noe "forhold" til og som ikke underholder, så da går det riktignok trått. Så venter på boka som tar meg med storm:)

Jeg er også sjelden utenfor døra for det har jeg ingen grunn til siden situasjonen er som den er fremdeles. Men merker det innendørs, spesielt på morningsen at det er kaldere da før jeg setter på varmen. Slår alltid varmeovnen av om natta:)

Jeg venter på de store godbitene ennå, men jeg prøver. Mens jeg venter leser jeg for tiden Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre. Natt til torsdag ble jeg ferdig med Fjellets skygge av Gregory David Roberts, og torsdagsnatten begynte jeg på De fortaptes øy av Melissa de la Cruz.

Det har vært litt lunken lesestart i år, og selv om Fjellets skygge ikke var så verst så venter jeg fortsatt på boka som tar meg med storm og som hjemsøker meg lenge etterpå, for det er så lenge siden sist.

Ellers har det vært den kaldeste dagen i uka så langt med - 15 grader, men har opplevd verre vintre før med tanke på at det var bitrende kaldt før i tiden da det brukte å være ordentlig vinter.

Er spent på din mening når du får lest den. Selv om jeg ga den bare en treer så er det en bra bok. Tror heller jeg var mer glad i hoverollen Lin enn selve handlingen for han er rå og det var et gledelig gjensyn, men boka ble fort repeterende og førte ikke til noe nytt. Men den er bra til å være oppfølger og det skal jo mye til for en forfatter som har skrevet Shantaram å fornye seg og skrive en bedre oppfølger.

Er en eksepert til å kjede meg selv forderva så da er jeg forundret over at jeg ikke kjeder dere også, hehe:) Men godt å vite at jeg ikke gjør det,da:)

Ps: Vil bare nevne at jeg er ferdig med Fjellets skygge av Gregory David Roberts og selv om jeg likte den godt så ga jeg den terningkast 3 fordi følte mye i boka var gjentagelser og kan på en måte ikke måle seg med Shantaram. Det ble på en måte en blek kopi. Jeg liker fremdeles karakteren Lin veldig godt og noen av hendelsene. Jeg ville så gjerne gi den en firer, men det ble bare en treer for følte at slutten ble veldig svak og boka hadde ikke samme magien som Shantaram. Men håper du gir denne boka en sjanse likevel og en lengre anmeldelse av Fjellets skygge kommer mye senere:) De 400 første sidene var bra men så dalte det nedover for det førte ikke noe nytt:/ Karakterene er like herlige, men ikke historien. Likevel håper jeg at du gir denne boka en sjanse:) Men ble bare så skuffet over de siste sidene og slutten og det ødela en del for meg:/ Jeg ble bare så skuffet over slutten og de 300 siste sidene, og det kan ødelegge mye:/

Godt å vite at jeg ikke kjeder dere i hjel:) Skal bestille boka og jeg får den nok ikke før neste uke,så skal begynne med den så fort den kommer i posten:)

Gjerne gi den en sjanse selv om den ikke var noe for meg. Jeg liker quirky humor, og sarkasme, men fant ikke noe av det i denne boka. Humoren de bruker i slike feel - good bøker treffer meg ikke uansett hvor hardt de prøver.
Den har fått gode vurderinger på goodreads også, men uansett hva andre måtte mene om boken så var den ikke noe for meg:) Spent på hva du synes. Meninger er interessante uansett om man er enige eller ikke. Synes delte meninger er mer interesssant enn når man er enig. Synes bare denne boka var altfor forutsigbar og selv om den er en lettlektyre så utfordrer den ikke og boka er for kort til at man bryr seg om karakterene.

Å leve livet i ensomhet kan være valgfritt for noen og en forbannelse for andre ...

Guylain lever et liv i ensomhet med sin gullfisk. Guylain er en ivrig leser, og hver morgen reiser han med 06.27 toget, og leser høyt for medpassasjererne. Om noen hører på eller ikke, bryr han seg ikke noe om. Han leser for dem likevel. En dag får han en uventet forespørsel av to kvinner som spør ham om å møte opp et sted hvor han kan lese for noen på et hjem for eldre. En dag finner han også en minnepinne på toget. På minnepinnen inneholder det en historie, skrevet av en fremmed kvinne som skriver om sitt traurige liv. Hun jobber som dovakt på et kjøpesenter. I manusskriptet drømmer hun om et bedre liv. Vi blir også kjent med en annen karakter i boka og vi følger de tre skjebnene som på en eller annen måte flettes sammen. Hva har de tre forskjellige livene til sammen?

Ingen humor eller varme
Det er to type bøker jeg alltid er skeptisk på og det er feel - good bøker, og chick-lit (damelitteratur). Disse sjangrene er ikke helt meg, men prøver å lese litt fra de sjangrene likevel. Grunnen til at jeg ikke liker disse sjangrene, spesielt ikke feel-good bøkene er at feel - good bøkene har som mål å være varme og humoristiske, men som regel mislykkes de med det totalt og da blir det bare kleint å lese dem. Det skjedde denne gangen også. Forfatteren prøver for hardt til å være morsom og jeg får heller ingen varme for karakterene. Jeg bryr meg ikke spesielt om dem mens jeg leser, og da er jeg revnende likegyldig til hva som skjer med dem. Det blir ingen "connection".

Ensomhet er et viktig tema
Det boka skal ha ros for er at den tar opp et viktig og aktuelt tema, nemlig ensomhet. Mange tar opp temaet ensomhet når det er jul og påske, men det mange har lett for å glemme er at mange er ensomme året rundt, samme om det er høytid eller ikke. Å leve livet i ensomhet kan være frivillig for noen, mens for andre kan det være en tvang. At de føler at de ikke passer inn noe sted og det belyser forfatteren fint på en noe vemodig måte. Og det er jo ikke bare gamle som ender opp med ensomme liv, det kan også skje med unge personer.

Men bortsett fra det består boka av lite handling, boka er så kort at man rekker ikke å bli ordentlig kjent med karakterene, og som sagt så blir man ikke helt rørt av historien. Den gir ingen spesiell inntrykk. Dette er ikke en bok som setter spor etter seg.

Det er egentlig ikke så mye å si om Høytleseren på 06.27 - toget siden det ikke er en bok som ga noen inntrykk. En feel - good roman skal som kjent være både humoristisk og varm, men for meg så funket det ikke. Det finnes sikkert noen gode feel-good romaner der ute, men dette er ikke en av dem, og jeg har ikke gitt opp sjangeren helt ennå. Alt i alt grei lesing, men ikke noe mer enn det. Feel-good romaner mangler guts til å utfordre leseren.